På Filippinene har offentlige politiske stridigheter og bakromsmanøvre økt markant i omfang de to siste ukene, da dusinvis av presidentaspiranter meldte inn deres kandidatur til landets kommende valg, i mai 2022. Valget lover å bli det mest opphetede i manns minne, der spenningene er underbygget av uforlignelige nivåer av sosial uro og geopolitisk krise.

Nitti-syv rivaliserende kandidater meldte deres offisielle kandidatur til presidentskapet, innen fristen utløp den 8. oktober. Den neste måneden vil være preget av politisk hestehandel og dannelsen av allianser, da alle offisielle kandidater til offisielle verv har mulighet fram til neste frist, den 15. november, til å trekke seg og melde seg på for et annet verv.

En gjennomgang av de ledende kandidatene til presidentembetet avslører at styringselitene på Filippinene forbereder seg på å føre den mest høyreorienterte valgkampen i landets historie.

Disse tre kritisk viktige spørsmålene står på spill:

Vil den nye administrasjonen videreføre den fascistiske politikken til Rodrigo Duterte-administrasjonen, som har ført en morderisk «krig mot narkotika» som har drept mer enn 30 000 fattige filippinere?

Forbundet med det foregående spørsmålet, hvordan vil den nye administrasjonen undertrykke enhver kamp fra arbeidermassene, når kapitalistklassen prøver å sparke igang produksjonen i landet som fortsatt herjes av pandemien, der mindre enn 20 prosent av befolkningen har blitt vaksinert?

Og til slutt, med krigsspenningene i regionen som når feberhøyde, vil den neste presidenten opprettholde Dutertes reorientering av Manilas geopolitiske og økonomiske bindinger vekk fra Washington og over i retning av Beijing, eller vil en ny administrasjon reversere denne politiske orienteringen?

Avtroppende president Rodrigo Duterte er konstitusjonelt forhindret fra å stille for en ny periode som president. Han kom med den overraskende kunngjøringen i forrige uke at han heller ikke ville stille for visepresidentembetet, en post han var forventet å gå for. Duterte refererte en nylig meningsmåling som indikerte hans dalende oppslutning, selv om hovedkalkylen hans nødvendigvis er å gjøre hva han kan for å sikre valgseier for en lojal etterfølger.

Duterte står tiltalt for Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for hans krig mot narkotika, og den neste presidenten vil i stor grad kunne forme tilgang for, og resultater av en ICC-etterforskning.

Blant de ledende kandidatene til presidentskapet er Ferdinand «Bongbong» Marcos Jr., sønn av de tidligere diktatorene Ferdinand og Imelda, som styrte landet gjennom et brutalt krigsrettsregime fra 1972, inntil de ble kastet av «Folkemakt»-revolusjonen i 1986. Marcos Jr.’s kandidatur representerer et utilslørt forsøk på historisk rehabilitering av diktaturet og anvendelsen av de samme metodene igjen i dag.

Marcos var ingen politisk uskyldighet på tidspunktet for hans foreldres styre. Han var voksen, og på 1980-tallet var han viseguvernør og guvernør i den nordlige provinsen Ilocos Norte, som del av Marcos’ diktatur. Han ble rik på familiens anvendelse av staten for å tilrane seg milliarder av dollar.

Marcos har gjort rehabiliteringen av krigsrettdiktaturet til et midtpunkt i hans kampanje, der han åpent har forkynt det som «gullæraen» i filippinsk historie, en tid med disiplin og framgang. I så henseende tar han til orde for en omskriving av landets skolebøker, og hans supportere fører kampanjer i høvedstrømsmediene og på sosiale medier for å forfalske fortiden, i en virkelig kolossal målestokk.

En annen ledende utfordrer for presidentskapet er den sittende presidentens datter Sarah Duterte-Carpio. Duterte-Carpio, mangeårig borgermester og vara-borgermester i den sørlige byen Davao, fulgte i hennes fars fotspor med å føre tilsyn med et fascistisk jernstyre, angivelig for å slå ned på kriminalitet. Duterte erklærte ikke hennes intensjon om å stille til president, og meldte inn et kandidatur for å stille til gjenvalg som borgermester. Det er fullt mulig at hun i løpet av den neste måneden vil trekke seg fra den posten, og i stedet erklære sitt kandidatur for presidentskapet, en taktikk hennes far anvendte i 2016. Et Duterte-Carpio-presidentskap ville representere den mest direkte videreføringen av den avtroppende presidentens fascistiske politiske orienteringer.

Lista over ledende kandidater til presidentvervet er full av navn av en tilsvarende fascistisk og høyreekstrem karakter; det er et politisk gangstergalleri av mordere og skurker. Blant dem er:

Senator Panfilo «Ping» Lacson, som ledet militærets torturapparat under Marcos-diktaturet, før han steg i Filippinenes nasjonale politis rekker, med et nasjonalt renomé for utenomrettslige drap av angivelige kriminelle.

Senator Manny Pacquiao, kjent som en bokser, er en høylytt tilhenger av Dutertes «krig mot narkotika», som tar til orde for gjeninnføringen av dødsstraff, og for at den får bredere anvendelse mot «kriminelle», helt ned til tolv års alder.

Manila-borgermester Isko Moreno, tidligere fjernsynskjendis, var en ledende supporter av Duterte og er kjent for sin høyrepopulisme, og han oppfordrer til disiplin og gjør syndebukker av byens store befolkning av kinesiske filippinere.

Den borgerlige opposisjonen mot Duterte har samlet seg bak kandidaturet til visepresident Leni Robredo. Robredo er styreleder for Det liberale partiet (LP), som var partiet til Marcos’ ledende rival fra styringsklassen, Benigno Aquino (myrdet i 1983), og de påfølgende presidentene Corazon Aquino (1986–1992) og Benigno Aquino Jr. (2010–2016).

Robredo er bredt portrettert som en forsvarer av menneskerettigheter og demokrati, mot bølga av høyreorientert populisme og regelrett fascisme som er sluppet løs av Duterte. Sannheten er imidlertid at LP var sentralt medvirkende til etableringen av Duterte og det nåværende politiske klimaet for ytrehøyrepolitikk i landet. Det var Benigno Aquino Jr.-administrasjonen som forvandlet Davao-borgermesteren Duterte, den gang LP-medlem, til en figur av nasjonal prominens, og som framstilte hans «jerndisiplin» som veien framover for borgermestere over hele landet.

Mest fundamentalt var at det var den bitre offentlige skuffelsen over de politiske orienteringene og karakteren til Det liberale partiet og de påfølgende Aquino-administrasjonene, som muliggjorde klimaet for revisjonisme rundt Marcos’ krigsrettsregime. Etter å ha presentert seg som de demokratiske opponentene mot diktatur, var Aquino-administrasjonene preget av brutale angrep på arbeiderklassen og bøndene, deriblant flere massakrer på ubevæpnede demonstranter som ble begått av militæret og politiet. De forhindret enhver meningsfull jordreform på landsbygda, som ville ha påvirket deres enorme sukkerplantasjer. Det var Det liberale partiet og Aquino-administrasjonene som var medvirkende til familien Marcos’ gjenkomst til Filippinene, og til deres restaurering til politisk prominens og troverdighet.

Robredo vil fortsette Det liberale partiets politiske orienteringer av nyttige allianser med fascistiske og høyreorienterte figurer. På Det liberale partiets valgliste over senatorer finner man senator Antonio Trillanes fra ytrehøyrepartiet Magdalo Party. Trillanes vokste til prominens for hans forsøk på å gripe makten, to ganger, som sjøoffiser for et militært coup d’état. Magdalo Party forsøkte å få dannet en militærjunta og tilrane seg makten fra daværende president Gloria Macapagal-Arroyo.

Robredo erkjenner hvor besmusset og frynsete hennes eget parti LP’s politiske renomé er. Det liberale partiet har i mange tiår vært assosiert med fargen gul. Ethvert banner som feirer «folkemakten» og omveltingen av Marcos har vært gult. Robredo kunngjorde nå at hennes kampanje ville anvende fargen rosa, i et overfladisk forsøk på å begrave den nå så forhatte arven fra partiet hun er styreleder for.

Washington har spilt en vesentlig, og til tider helt avgjørende rolle, i ethvert valg som har vært arrangert i landets tidligere koloni. Det blodige Marcos-diktaturet fikk støtte og var sanksjonert av administrasjonene til Nixon, Ford, Carter og Reagan. Corazon Aquino-administrasjonen ble underbygget og opprettholdt av amerikansk imperialismes støtte.

Washingtons stadig mer aggressive trekk for å opprettholde sitt globale hegemoni, konfrontert med Kinas økonomiske framvekst, har brakt verden til randen av en katastrofal global krig og har gjort hele regionen Asia-Stillehavet til ei rekke tennpunkter. Duterte, som var ute etter å sikre seg investeringer fra Kina, omdirigerte i denne konteksten Manilas diplomatiske og økonomiske tilknytninger i vesentlig grad vekk fra Washington, og over til Beijing.

De geopolitiske lojalitetene til hver av kandidatene ved det kommende valget er dermed et fundamentalt anliggende. Et flertall av de ledende kandidatene ser ut til å ville gå videre med Duterte-politikken, selv om de fleste sannsynligvis er villige til å forhandle. Robredo er imidlertid den eneste kandidaten som er klart knyttet til Washingtons interesser.

I flere måneder, mens fristen for å erklære sitt kandidatur nærmet seg, nølte Robredo og nektet å oppgi om hun hadde tenkt å stille. Det ser ikke ut til at det var rent politisk koketteri, da hennes motvilje føltes genuin. Heather Variava, midlertidig Charge d'Affaires for den amerikanske ambassaden i Manila, dro den 4. oktober til visepresidentens kontor og møtte Robredo privat. Variava ble sitert i pressen for hennes uttalelser om at Filippinene og USA «var de sterkeste av allierte», og hun lovet at Washington ville levere sårt tiltrengte vaksiner til landet.

Samme ettermiddagen kunngjorde Robredo-leiren at Robredo ville komme med en stor kunngjøring neste morgen. Den 5. oktober kunngjorde Robredo, kledd i lys rosa, at hun ville stille i presidentvalget.

1Sambayan, en politisk paraplyorganisasjon med motstanden mot relasjonen til Kina som den sentrale bekymringen, foruten å ville eskalere Manilas krav i Sør-Kinahavet, kunngjorde at den støtter Leni Robredos presidentkandidatur.

De forskjellige fraksjonene av stalinisme og pseudo-venstre-politikk på Filippinene kaster seg nå inn i relasjoner med forskjellige borgerlige kandidater, og spesielt Robredo.

Akbayan, en politisk organisasjon dannet på 1990-tallet av utbrytere fra det stalinistiske Kommunistpartiet på Filippinene (CPP) og forskjellige sosialdemokratiske organisasjoner, har effektivt sett gått sammen med Det liberale partiet (LP). Senator Risa Hontiveros, fra Akbayan og LP, stiller til gjenvalg på Robredos liste.

Mange av de forskjellige politiske organisasjonene grunnlagt av Popoy Lagman, også en utbryter fra Kommunistpartiet på 1990-tallet, deriblant Sanlakas, Partido Lakas ng Masa og Laban ng Masa, forsøkte alle å få dannet deres tilknytninger til Robredo i løpet av hennes lange periode av nøling. Walden Bello, styreleder for Laban ng Masa, skrev den 3. oktober om hvordan «Laban ng Masa har forsøkt å få et møte med henne i nesten tre måneder, for å snakke om muligheter, men hun og hennes folk ville ikke på noe tidspunkt rydde plass for å møte oss.» Han fordømte Robredo for hennes «frieri» til «tidligere Duterte-allierte» og «høyresiden».

Laban ng Masa kunngjorde i frustrasjon at de ville stille med en «uavhengig kandidat fra arbeiderklassen», fagforeningslederen Leody de Guzman. De Guzman og Robredo endte opp med å melde inn deres kandidaturer på samme dag.

Innen ett døgn hadde denne angivelige «uavhengige arbeiderklassekandidaten» utstedt en offisiell partiuttalelse som hyllet Robredos kandidatur: «Laban ng Masa hilser visepresident Leni Robredos kandidatur til presidentskapet velkommen. Vi gleder oss til å høre hennes plattform ... Vi gleder oss også til å høre om hvordan hun har tenkt å få brakt Duterte i fengsel ... Vi ønsker anledningen velkommen for oss og vår presidentkandidat ... til å snakke med henne om alle disse vesentlig viktige anliggendene.»

Det stalinistiske Kommunistpartiet (CPP), gjennom de forskjellige juridiske organisasjonene som følger partiets politiske linje, har enda ikke støttet en kandidat, men de jobber med å etablere tilknytninger med én. Jose Ma. Sison, grunnlegger og den ideologiske lederen av CPP, har på Facebook lagt ut entusiastiske uttalelser om kandidaturene til Pacquiao, Moreno og Robredo.

CPPs helhjertede støtte til Duterte i den forrige valgkampen i 2016 og 2017 – der de promoterte ham som en venstreorientert, støttet hans krig mot narkotika, og plukket kandidater til hans kabinett – viser at det ikke er noen kandidat, uansett hvor høyreekstrem eller fascistisk, som partiet ikke ville alliere seg med dersom lederskapet tror de kan sikre seg fordeler fra relasjonen.

Valg på Filippinene er notorisk blodige, der dødstallene ofte går opp til hundretall. Kampen mellom de forskjellige fraksjonene innen styringseliten om hvordan man best kan undertrykke arbeiderklassen, og hvordan man forhandler mellom bindinger til Washington eller Beijing er en morderisk affære, og ofrene er de fattige, bøndene og arbeiderne.

Det er ikke noe parti på Filippinenes såkalte venstreside som slåss for å rive arbeiderklassen fri fra hele denne råte affæren, og fra alle deler av kapitalistklassen. Arbeiderklassens uavhengighet kan bare sikres gjennom en kamp for å sikre dens egne interesser på grunnlag av et internasjonalistisk, sosialistisk program, ikke i noen som helst allianse med eliten, i nasjonalismens navn. Dette er programmet for trotskisme, som i dag bare bæres fram av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).