Ved midnatt på onsdag lanserte mer enn 10 000 John Deere-landbruksmaskinarbeidere en streik i delstater over hele det amerikanske Midtvesten. Selv om fagforbundet United Auto Workers (UAW) fortsatt konspirerer med selskapsledelsen for å kvele streiken har den ingen troverdighet på grunnplanet. Deere-arbeidere avviste i forrige uke med over 90 prosent en konsesjonsavtale framlagt av UAW.
Deere-arbeidernes opprør er en vesentlig eskalering av streikebevegelsen som feier over USA: 500 destilleriarbeidere i Kentucky gikk til streik 11. september; 2 000 sykehusarbeidere i Buffalo, New York, har streiket siden 1. oktober; 1 400 Kellogg’s matvarearbeidere i Michigan, Nebraska, Pennsylvania og Tennessee gikk ut 5. oktober; og 2 000 Frontier-telekommarbeidere i California streiket 6. oktober. Mer enn 1 000 Warrior Met-kullgruvearbeidere i Nord-Alabama har vært i streik siden april.
Ei rekke mer lokaliserte arbeidsnedleggelser og protester indikerer bredden og dybden av arbeiderklassens militans: En arbeidsnedleggelse tirsdag morgen av 185 arbeidere på 28 gruppehjem og dagprogrammer i Connecticut, over lønninger og rettigheter på fattigdomsnivå; sykemeldingsaksjoner med krav om lønnsøkninger fra dusinvis av skolebussjåfører i Bullitt County, Kentucky og i Calvert County, Maryland denne uka; en to-dager-streik i forrige uke av 400 helsetjenestearbeidere ved McKenzie-Willamette Medical Center i Oregon; og en fem-dager-streik i forrige uke av 350 helsetjenestearbeidere i Antioch, California over underbemanning og arbeidsbetingelsene.
Titusenvis av arbeidere i andre bransjer har stemt med overveldende antall for godkjenning av streikeaksjoner, deriblant 60 000 fjernsyns- og filmproduksjonsarbeidere i California, som gå ut i streik fra søndag kveld; mer enn 40 000 Kaiser Permanente-sykepleiere og helsetjenestearbeidere som nesten enstemmig har autorisert streikeaksjoner over hele Vestkysten; og 3 500 Dana Inc.-bildelarbeiderere. Deere-streiken vil oppmuntre Dana-arbeiderne til handling, der de nå har arbeidet uten kontrakt etter i forrige måned massivt å ha avvist en UAW-støttet kontrakt.
Den akselererende inflasjonen for forbruksvarer og grunntjenester fyrer opp under arbeidernes opposisjon, som betyr en vedvarende og kraftig nedgang i arbeidernes reallønninger.
Over de 15 siste årene har globale sentralbanker besørget ubegrensede mengder ressurser for å redde bankene og markedene. Den amerikanske sentralbanken [US Fed] har økt sitt balanseregnskap fra under $ 1 billion før 2008-finanskrasjet til nesten $ 8,5 billioner i dag, ved i all hovedsak å trykke penger for å kjøpe opp finansielle verdipapirer [‘assets’]. Dette inkluderer en økning av sentralbankens asset-oppkjøp på nesten $ 4 billioner siden pandemien begynte.
De hensynsløse og inflasjonsdrivende tiltakene som styringsklassen anvendte for å redde selskaper og banker som konfronterte kollaps i 2008, og som har blitt forsterket av CARES-loven vedtatt av Kongressen i fjor, har skapt ei finansboble som ikke kan vedvare. Storselskaper har ansamlet mer enn $ 11 billioner i gjeld, bygget opp etterhvert som rentenivået ble redusert ned til null, og Fed la ut på oppkjøpsgaleien. Alt som har blitt overlevert de rike må nå utvinnes gjennom intensivert utbytting av arbeiderklassen.
Den kunstige oppblåsingen av finansielle assets og styringsklassens rikdommer, strømmer nå inn i alle deler av økonomien.
Det amerikanske arbeidsdepartementet rapporterte i går at konsumprisindeksen har steget med 5,4 prosent fra ett år tidligere. Energiprisene går til værs globalt, inkludert en økning av råoljeprisen på 64 prosent hittil i år, og en dobling av prisene på naturgass de seks siste månedene, begge deler til de høyeste nivåer på syv år. Den føderale etaten for energiinformasjon, U.S. Energy Information Administration, sa i går at de forventer at husholdningene vil se deres regninger for boligoppvarming stige med fra 30 til 54 prosent i vinter over fjorårets priser.
Mer generelt, det som kommer til uttrykt i utbruddet av klassekamp er den harmen som har bygd seg opp over fire tiår med uopphørlige angrep på levestandarder, og den korresponderende veksten av svimlende nivåer av sosial ulikhet. Amerikanske milliardærers allerede kolossale rikdommer har under pandemien økt med $ 1,8 billioner til august i år, og er nå på $ 4,8 billioner [NOK 40,92 billioner; dvs. 40 920 milliarder].
Det er ingenting som skremmer selskaps- og finansoligarkiet mer enn sosial motstand i arbeiderklassen i USA. Den har ikke glemt den lange historien av militante arbeiderkamper som karakteriserte klasserelasjoner i USA.
For å underminere og undertrykke klassekampen anvender styringsklassen alt hva den har av våpen i sitt arsenal. I flere tiår har den basert seg på fagforeningene for å utøve politimyndighet overfor arbeiderklassen. I kjølvannet av forræderiet av PATCO-streiken i 1981 har fagforeningene forvandlet seg til ingenting annet enn selskapenes utvekster.
Som respons på det voksende opprøret blant arbeidere, ser spesielt Biden-administrasjonen det å få styrket de korporatistiske institusjonene som et strategisk imperativ for styringsklassen. Som respons på krisen i leveransekjedene [engelsk tekst] kunngjorde Biden i går en avtale mellom Det amerikanske handelskammeret [U.S. Chamber of Commerce] og fagforeningen Teamsters og de styrt av sentralforbundet AFL-CIO, om å åpne amerikanske havner 24 timer i døgnet, syv dager i uka, ut resten av året.
Anvendelsen av fagforeningenes tjenester blir imidlertid stadig mer ineffektive, som det framgikk av arbeidernes gjentatte og massive avvisninger av kontrakter diktert av fagforeningene, blant annet ved Volvo Trucks i sommer, ved Dana Inc. i forrige måned og ved John Deere i forrige uke.
Utbruddet av klassekamp er dypt foruroligende for velbeslåtte deler av middelklassen, som forstår at deres relative velstand er knyttet til massive selskapsprofitter og oppblåsingen av Wall Street-aksjekursene. Den frykten disse sjikene føler for klassekampens innvirkning på deres økonomiske interesser og sosiale posisjon, finner ideologisk og politisk uttrykk i den uopphørlige promoteringen av hudfarge, kjønn og andre former for identitetspolitikk.
Som på 1920- og 1930-tallet begynner voksende deler av styringsklassen – som mister tillit til tradisjonelle demokratiske institusjoners evne til å inneslutte og kontrollere klassekonflikter – seriøst å vurdere en fascistisk «løsning» på det kapitalistiske samfunnets krise. Trumps raljering mot «radikale sosialister som overtar landet vårt,» som han erklærte på et politisk stevne i Iowa sist lørdag, er for tiden det mest åpenbare og farlige uttrykket for denne tendensen. Ni måneder etter det fascistiske opprøret den 6. januar, som var innrettet på å velte valgresultatene og få etablert et personalistisk diktatur, har Trumps posisjon som leder for Det republikanske partiet bare blitt styrket.
I siste instans, som med utbruddet av den første verdenskrig i 1914 og av andre verdenskrig, tenderer kapitalistklassen til å se militær konflikt som et middel for kunstig å «forene» et samfunn som er ridd av uoverstigelige sosiale splittelser, gjennom militær konflikt. Den uopphørlige antiKina-propagandaen – sentrert om den blanke løgna at viruset som forårsaker Covid-19 ble produsert i et laboratorium i Wuhan – er innrettet på å skape den desorienterte og til-og-med patologiske sosialpsykologien som er nødvendig for å lansere en krig.
Farene arbeiderklassen konfronterer må ikke undervurderes. Men en enda større feil, sett fra standpunktet av utformingen av sosialistisk strategi, ville være å undervurdere arbeiderklassens enorme sosiale makt. Den amerikanske arbeiderklassen er del av en internasjonal klasse, som har en kollektiv makt som er større nå enn på noe tidspunkt i historien.
Kapitalismen er globalt integrert, og derfor antar alle vesentlige arbeiderkamper en internasjonal karakter. Streikebevegelsen i USA er faktisk selv del av et globalt oppsving av arbeiderklassen, som strekker seg fra metallarbeiderne i Sør-Afrika, til helsetjenestearbeiderne på Sri Lanka, til transportarbeidere i Tyskland, til bildelarbeidere i Tyrkia – for bare å referere kun et lite antall av pågående kamper.
Forøvrig utvikler streikebevegelsen seg under betingelser der kapitalismens uforenlighet med de mest grunnleggende menneskelige behov blir klart avslørt. I løpet av de siste 18 månedene har arbeidere i USA og over hele verden opplevd Covid-19-pandemiens skrekk og gru. Regjeringsfunksjonærers nekting for å treffe de nødvendige tiltakene for å redde liv har i USA ført til nesten 750 000 menneskers død, og over hele verden til nesten fem millioner dødsofre.
Utbruddet av arbeiderklassens opposisjon er en objektiv prosess. Det oppstår imidlertid enorme utfordringer hva angår organisering og perspektiv. Socialist Equality Party (SEP) og partiets medtenkere og søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har forutsett og respondert på veksten av klassekampen med den strategien og organiseringen som er nødvendig for at arbeiderklassens kamper skal lykkes.
I mai initierte Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale og Socialist Equality Party dannelsen av Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Vi skrev på det tidspunkt at IWA-RFC vil «arbeide for å utvikle rammeverket for nye former for uavhengige, demokratiske og militante organisasjoner for arbeidere, i fabrikker, på skoler og arbeidsplasser i en internasjonal målestokk».
Dette initiativet tas nå opp av arbeidere som har dannet grunnplankomitéer ved Volvo Trucks, ved Dana og nå ved John Deere. Lærere og foreldre har dannet grunnplankomitéer for å motsette seg utrygg gjenåpning av skoler. Et kritisk viktig element i denne kampanjen har vært bestrebelsen fra World Socialist Web Site for å få støtte fra forskere til å utdanne arbeiderklassen, og forklare hvorfor en slutt på pandemien krever en massekamp, ført på global skala, for eliminering og utrydding av Covid-19.
Utviklingen av et koordinert nettverk av grunnplankomitéer på tvers av hele verden avhenger av byggingen av et marxistisk-trotskistisk lederskap i arbeiderklassen. Sosialisters kritisk viktige oppgave er aktivt å gripe inn i enhver manifestering av arbeiderklassens opposisjon, for å koble kampen mot ulikhet og utbytting til en kamp mot pandemien, den voksende faren for verdenskrig, trusselen om diktatur og det globale kapitalistsystemet.