General Abdel Fattah al-Burhan, øverste sjef for Det suverene råd, det felles sivil-militære organet som har regjert landet siden august 2019, avsatte mandag statsminister Abdulla Hamdoks regjering.
Hamdok ledet den angivelige overgangen til fullt sivilt styre, som var planlagt for 2023. Mandagens trekk kom bare uker før al-Burhan var satt til å avgi hans stilling i Det suverene råd til en sivilist.
Al-Burhan beordret arrestering av Hamdok, hans kone og flere kabinettmedlemmer, som siden ikke har vært sett. Han gikk på fjernsyn for å kunngjøre oppløsingen av Hamdoks regjering, der han erklærte en landsdekkende unntakstilstand, og han beordret nedstenging av internett. Medlemmer av militsen Raske innsatsstyrker (RSF), en paramilitær milits bredt hatet for dens brutale operasjoner i Darfur-konflikten, kommandert av hans rival og Det suverende råds nestleder, general Mohamed Hamdan Dagalo (også kjent som Hemedti), inntok posisjoner på broene over Nilen, og ved annen nøkkelinfrastruktur i Khartoum-byområdet.
Hamdok fordømte al-Burhans makttilegnelse som et «sammenbrudd» av 2019-overenskomsten, som opprettet den sivile overgangsfronten for videreført militærstyre (TMC), og oppfordret sudanere til «motstand» med fredelige midler. Det sivile motstandsforbundet av yrkesfaglige, Sudan Professionals’ Association and Resistance Committees, en del av sammenslutningen Styrker for frihet og endring (FFC), som ledet de landsdekkende protestene som brøt ut mot slutten av 2018, oppfordret til masseprotester og en generalstreik, og det samme gjorde Umma Party og Sudans stalinistiske Kommunistparti.
Al-Burhan forsøkt å stagge opposisjon ved å signalisere at hans putsch bare var et midlertidig tiltak, og med løfter om valg i juli 2023. Men tusener tok til gatene i hovedstaden Khartoum, og andre større og mindre byer, der de sang: «Folket er sterkere, sterkere» og «Tilbaketrekning er ikke et alternativ!» Tropper skjøt med tåregass og skarp ammunisjon mot folkemengdene, drepte syv, skadet ytterligere titalls, og brakte all kommersiell virksomhet til stillstand.
Al-Burhan kom til makten i april 2019, med støtte fra De forente arabiske emirater (UAE) og Saudi-Arabia, der han skjøv ut den mangeårige diktatoren president Omar al-Bashir. Målet var å forhindre at hele statsapparatet ble styrtet, konfrontert med de månedlange protestene mot al-Bashirs militærregime som var tilknyttet Det muslimske brorskap, der han spilte en ledende rolle.
Noen måneder seinere signerte Styrker for frihet og endring (FFC), ei paraplygruppe av 22 borgerlige og småborgerlige opposisjonsorganisasjoner, en bedragersk avtale med militæret. Militæret skulle frontes av en «teknokratisk» overgangsregjering, ledet av dr. Hamdok, en tidligere økonom ved Den afrikanske utviklingsbanken (ADB) og seinere ved FNs økonomiske kommisjon for Afrika (UNECA).
Dette sviket førte til en regjering som opprettholdt makten for den lille kjøpelige eliten som siden uavhengigheten i 1956 har kontrollert landet under en militærstøvel. I praksis har landet blitt styrt av Dagalo, al-Burhans underordnede, som med hans paramilitære Raske innsatsstyrker (RSF) er mektigere enn den sudanske hæren, og kontrollerer de fleste av Sudans byer og småbyer.
Mandagens kupp etterfølger måneder med tiltakende uro over regjeringens unnlatelse av å stille de ansvarlige til rette for de 1 800 døde fra sitt-inn-massedemonstrasjonene i Khartoum i juni 2019, inflasjonen som er på 400 prosent, landsdekkende mangel på mat, drivstoff, og medisiner, feilhåndteringen av pandemien og de nylige oversvømmelsene. Dette i et land der minst 80 prosent av befolkningen på 40 millioner i 2018 levde for mindre enn $ 1 per dag, 5,8 millioner med behov for humanitær assistanse, en økning på 700 000 fra 2017, og hvor mer enn 2,7 millioner barn lider av akutt underernæring.
Hamdok hadde søkt gjeldslette fra det USA-dominerte Internasjonale pengefondet (IMF), som satte den politiske prisen for en avtale til overlevering av al-Bashir til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for krigsforbrytelser og folkemord i Darfur, etterforskning av rollen spilt av andre høytstående embetsrepresentanter, og undertegning for normaliseringen av relasjoner med Israel, som del av en bredere antiIran-allianse. IMFs økonomiske pris inkluderte opphevelsen av drivstoffsubsidier, doblingen av bensinprisen ved pumpene, oppheving av Sudans faste valutakurs og overgang til en flytende valuta, som har underbygget inflasjonen som nå løper på mer enn 400 prosent, opp fra 144 prosent for et år siden. Men IMFs forlangender om privatiseringen av 600 statsforetak, mange kontrollert av militær- og etterretningsapparatet, treffer kjernen av juntaens finansinteresser.
Det er frykten for at disse tiltakene skulle frata generalene deres tilgang til statlig finansiering og den praktisk talt totale immuniteten mot straffeforfølgelse for krigsforbrytelser, som førte dem til å motsette seg Hamdok-regjeringen.
Det militære overgangsrådet, Transitional Military Council (TMC), som består av en uensartet allianse av krigsherrer, militærbefal, militsledere og al-Bashir-lojalister som gjentatte ganger har vekslet side, er ridd av dissens. De to mennene på toppen, al-Burhan og Dagalo, er rivaler, med førstnevnte nært Kairo og sistnevnte nærmere Riyadh og Abu Dhabi.
Mens Det militære overgangsrådet (TMC) hadde undertegnet Juba Fredsavtalen, som i oktober 2020 brakte fem av de syv væpnede opprørsgruppene om bord, nektet de to største, med baser i Darfur i vest, og Sør-Kordofan og Vest-Nilen i sør, å signere overenskomsten. Avtalen forarget stammelederne og de fattige etniske gruppene med base i Øst-Sudan, som var alliert med det tidligere statsoverhodet al-Bashir, der de fryktet at deres posisjon ville bli ytterligere utvannet av den større representasjonen innvilget opprørsgruppene og deres regioner.
De mønstret en blokade i Port Sudan, Sudans hovedhavn ved Rødehav-kysten, og veiene som fører til Khartoum, som førte til drastiske mangler på grunnleggende varer, også olje, i hovedstaden. Ledere fra den sivile sammenslutningen Styrker for frihet og endring (FFC) anklaget militæret for å ha oppmuntret til blokaden, for å så etniske splittelser. Forrige måned utførte militæret et forsøkt putsch, ansett å ha vært en generalprøve for mandagens kupp. Militæret oppfordret til pro-militære demonstrasjoner i hovedstaden, som kalte for å styrte den sivile regjeringen, med mange deltakere fraktet med busser inn til Khartoum utenfra, der sikkerhetsstyrkene som beskyttet regjeringsbygninger og ansatte ble trukket tilbake.
Al-Burhans kupp kom dagen etter et besøk til Khartoum av Jeffrey Feltman, USAs utsending til regionen Afrikas Horn, der han forlangte at Sudan fortsetter å etterfølge IMFs politiske og økonomiske forlangender. Washingtons primære bekymring er å sikre at voksende sosiale spenninger, gjenspeilt over hele regionen, ikke sprer seg til deres allierte, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater (UAE) og Egypt, som alle frykter deres egen arbeiderklasse og fattige småbønder. Det siste USA og Europa ønsker er et ustabilt Sudan, strategisk plassert på Afrikas Horn, langs Rødehavet og ved inngangen til Suez-kanalen, der mye av regionens olje passerer, og ei ny bølge av flyktninger med kurs mot Europa.
FN og Den arabiske liga sier de er «dypt bekymret» for kuppet, og oppfordrer «alle parter» til å respektere 2019-overenskomsten. Den viktigste regionale organisasjonen, Inter-Governmental Association on Development (IGAD), for tiden ledet av Sudan, fordømmer kuppet. Deres uttalelser følger USAs og EUs fordømmelser, der Washington forlanger at det sudanske militæret umiddelbart løslater de sivile lederne og gjenoppretter overgangsregjeringen, som samtidig kunngjorde at USA ville suspendere landets bistandsprogram på $ 700 millioner til Sudan.
Generalene mener de har støtte fra Egypts president Abdel Fatteh el-Sisi. Kairo ønsker en regjering i Khartoum som vil motsette seg Etiopias regjerings planer om å fylle det store hydroelektriske anlegget Den etiopiske renessansedammen i Den blå Nilen og starte elektrisitetsproduksjon, som potensielt vil begrense vannmassene til Sudan og Egypt i tilfelle tørke. Men el-Sisi har avstått fra åpent å bakke Burhans putsch. Spenninger har økt ettersom samtaler for å løse krisen, som Egypts utenriksminister Sameh Shoukry har beskrevet som en «eksistensiell trussel» for hans land, har stoppet opp.
Arbeideres motstand mot al-Burhans makttilegnelse finner sted midt under voksende militans på tvers av hele Midtøsten og Nord-Afrika, deriblant protester og streiker i Algerie, Tunisia, Libanon og Iran mot korrupsjon, fattigdom og sosial ulikhet.
Den eneste måten å få etablert et demokratisk regime i Sudan er gjennom en kamp ledet av arbeiderklassen, uavhengig av og i opposisjon til liberale og pseudo-venstre krefter, for å ta makten og ekspropriere regimets slett tilegnede rikdommer, i kontekst av en bred internasjonal kamp av arbeiderklassen mot kapitalisme.