«Rammeverket» kunngjort av president Biden torsdag morgen for lovproposisjonen kalt «Gjenoppbygg bedre» [‘Build Back Better’] som deretter ble presentert for gruppa av Demokrater [‘caucus’] i Representantenes hus, signaliserer kollapsen av de reformistiske forstillelsene til både Demokratenes administrasjon og til Demokratene som kontrollerer Kongressen. For all den storslåtte retorikken om vidtrekkende sosial lovgivning og «den mest konsekvensrike loven for arbeidende mennesker» siden New Deal (med Bernie Sanders’ ord), har Det demokratiske partiets lederskap omfavnet en utvannet plan for årlige utlegg ($ 175 milliarder) som er mindre enn en fjerdedel av militærbudsjettet.

Lovproposisjonen som inkorporerer «rammeverket», et utkast til et forsoningsbudsjett, ble oversendt Husets administrasjonskomité [House Rules Committee] på torsdag, en dokumentsamling som utgjør nesten 2 200 sider. Bestemmelsene det inneholder er komplekse, og prosedyrene for godkjenning er både kronglete og svært prekære. Det er fullt mulig at behandlingsprosessen vil føre til en fullstendig politisk fiasko for både Bidens Hvite hus og Det demokratiske partiet som helhet, med det resultat at ingen vesentlig lovgivning blir vedtatt.

Men det er en samlende tråd i denne prosessen, som er resultat av en lovgivingshestehandel med to høyreorienterte senatdemokrater, Joe Manchin fra Vest-Virginia og Kyrsten Sinema fra Arizona, og et halvt dusin høyreorienterte husdemokrater, som krympet de initielle sosialutgiftene fra utgangpunktet på $ 6 billioner, til $ 3,5 billioner i proposisjonen som ble framlagt av Det hvite hus, og nå til de $1,75 billionene omfavnet av Biden på torsdag – halvparten av hans opprinnelige plan, og knapt en fjerdedel av åpningsbudet fra Sanders.

Alle disse tallene representerer utgifter fordelt over ti år. Til sammenligning vil militærbudsjettet i samme periode bli på minst $ 8 billioner, og anslåtte rentebetalinger på den føderale gjelden kan bli enda høyere. Hvert år pumper US Federal Reserve nærmere $ 1,5 billioner inn i markedene – nesten like mye som den framlagte lovproposisjonen allokerer over ti år.

Lovverket har blitt formet helt og holdent av den kapitalistiske styringselitens klasseinteresser, som forlanger både en fortsatt tilførsel av kontanter fra statskassa og en økt tilførsel av lavtlønnsarbeid midt under pandemien. I løpet av disse «forhandlingene» har det kommet fram tiltak som besørger subsidier til næringslivet eller promoterer inntreden av flere arbeidere i arbeidsstyrken, mens tiltak som koster selskapene penger, understøtter arbeidende mennesker når de ikke er aktivt sysselsatt, eller som rett og slett forbedrer deres liv, har blitt strøket vekk.

Denne tommelfingerregelen forklarer både hvilke elementer som har overlevd behandlingsprosessen så langt, og de som har blitt skjøvet til side. For kort å skissere resultatet, basert på beskrivelser tilgjengelige fra Det hvite hus, inkluderer de overlevende tiltakene:

• Klimarelaterte utgifter for totalt $ 555 milliarder. Dette er den største enkelttildelingen i det vesentlig reduserte forsoningsbudsjettframlegget, og brorparten, $ 320 milliarder, er i form av skattefradrag for leveranseselskaper for grunntjenester [‘utilities’; f.eks. vann, gass, strøm.], produsenter av elbiler og selskaper som bygger batteriladestasjoner. Ytterligere $ 110 milliarder er for direkte insentiver (subsidier) til produsenter av «solgenerert energi, batterier og avanserte materialer» (av stor betydning for Pentagon), så vel som «økning av konkurranseevnen for eksisterende industrier, som produksjon av stål, sement og aluminium».

• Universelle førskoleprogrammer for barn i alder fra tre til fire år, så vel som føderalt subsidiert barnepass. Til tross for den glødende retorikken om å utvide det sosiale sikkerhetsnettet, er hovedformålet med dette programmet å frigjøre småbarnsmødre for å ta lavtlønnsjobber.

• Utvidelse av Medicaid til et dusin delstater, hovedsakelig i sør, alle med Republikaner-regjeringer som har nektet føderale subsidier for å utvide Medicaid under Affordable Care Act (Obamacare). Siden de fleste lavtlønnsarbeidsgiverne ikke tilbyr rettigheter til helsetjenester [i arbeidskontraktene], har arbeidere i disse delstatene, inkludert Texas og Florida, en sterk motvilje mot å ta jobber som bare marginalt vil øke deres inntekter, men likevel ikke kvalifiserer dem for Medicaid.

• Utvidelse av det utvidede inntektsskattefradraget Earned Income Tax Credit (EITC), for rundt 17 millioner lavtlønnede arbeidere. Dette er i hovedsak et lønnstilskudd til lavtlønnsarbeidsgivere, siden det lar arbeidere overleve på ekstremt lave lønninger med et tilskudd fra den føderale regjeringen, kun tilgjengelig dersom de opprettholder jobbene deres i et minimum antall timer per uke. Det betales ikke til arbeidere som slutter i jobben, blir permittert eller er langtidsledige.

• Opprettelse av et føderalt finansiert hjemmehjelpsprogram for eldre og funksjonshemmede. Klasseformålet er å få brakt tilbake til arbeidslivet de som ellers måtte slutte i arbeid for å ta seg av eldre foreldre eller funksjonshemmede pårørende. Dette er spesielt viktig midt under Covid-19-pandemien, som har skremt folk vekk fra sykehjem som har blitt dødsfeller.

De programmene som i vesentlig grad eller helt er eliminert, inkluderer:

• To år med gratis offentlig college-utdanning. Dette ville åpenbart ha fjernet et stort antall arbeidere fra arbeidsstyrken, spesielt de som er i arbeid samtidig med deltidsutdanning, som ville blitt oppfordret til å innrullere seg for heltidsutdanning.

• Betalt familie- og sykefravær. Dette ble opprinnelig satt til 12 uker, deretter redusert til fire uker, og til slutt helt eliminert.

• Skattefradrag for barn på $ 250 i måneden, og $ 300 i måneden for barn på seks år eller yngre. Lovforslaget forlenger fradraget bare med ett år, for å unngå at det utløper midt under valgkampanjen for 2022-midtperiodevalget til Kongressen. En gang lovet som en ny, permanent rettighet som skulle «halvere barnefattigdom», er skattefradraget for barn nå satt til å utløpe den 31. desember 2022.

• Autorisering for Medicare til å forhandle om lavere legemiddelpriser, ved anvendelsen av etatens enorme kjøpekraft i forhandlinger med de farmasøytiske selskapene.

• Utvidelse av Medicare til å inkludere dekning for tannhelse, syn og hørsel. Forslaget, som var en av Sanders’ «røde streker», har blitt krympet til kun å inkludere dekning for hørselsproblemer, det billigste av de tre. Foruten å være kostbare, ble de andre dekningene ansett som uønsket konkurranse for forsikringsselskaper som tilbyr Medicare Advantage-planer (en semi-privat versjon av Medicare).

I tillegg til å skreddersy forslag til sosiale utgifter for å møtekomme storselskapers klasseinteresser utelukker den siste Biden-versjonen av forsoningspakka enhver betydelig økning av skattesatsene for både selskaper og de velstående, og den inkluderer ikke engang «milliardærbeskatningen» foreslått av noen senatdemokrater denne uka, etter at bestemmelsen ble utfordret av flere av milliardærene, og truet med langtrukne rettsprosedyrer på konstitusjonelt grunnlag.

Det er en håndfull skattebestemmelser som er lagt inn for å opprettholde en forestilling av «rettferdighet» og «likeverdighet», som eksempelvis en minimumsskatning av selskapsinntekter, men disse vil lett kunne omgås av gigantselskaper og deres velfinansierte avdelinger for beskatning og juss. På tilsvarende måte vil tilleggsbeskatningen av millionærers og milliardærers inntekter sannsynligvis bli eliminert på grunn av senator Sinemas hardnakkede motstand mot enhver økning av skattesatser på inntekter.

Disse utgifts- og skattetiltakene er kombinert i «forsonings»-lovproposisjonen, som betinger 50 stemmer i Senatet for å bli vedtatt. Den separate «infrastruktur»-proposisjonen er allerede vedtatt av Senatet med støtte fra begge partier, fordi det i all hovedsak er ei gavepakke på $ 1,2 billioner for store byggforetak og andre storselskaper, som omfatter bransjene langtransport, shipping, elektrisitetsforsyning, og lignende.

I kjølvannet av Bidens møte med Husets Demokrat-caucus har «de progressive» omfavnet innholdet i hans vesentlig reduserte forsoningslovframlegg. Selv om de fortsatt insisterer på vedtak av begge lovproposisjonene sammen, argumenterer de ikke for noen vesentlige forbedringer i forsoningsforslaget. Medicare-utvidelse, betalt permisjon for familieforsørgning, gratis offentlig college-utdanning, og andre tiltak er vekk fra bordet.

Hele den råtne prosessen avslører ikke bare Det demokratiske partiets karakter. Som Biden erklærte i hans kommentarer fra Det hvite hus på torsdag, etter møtet med Huset: «Jeg er en kapitalist.» Eller for å være mer presis, han er en betalt tjener for kapitalistene, som enhver Demokrat- og Republikanerpolitiker er.

Det demokratiske partiet er et parti for Wall Street, etterretningsbyråene og militæret, som hviler på privilegerte deler av middelklassen. Rollen spilt av Sanders, Ocasio-Cortez, og deres like, er å besørge denne reaksjonære politiske organisasjonen med de smaleste av sosial reform-fikenblad.

Forøvrig, så langt fra å «skape rom» for sosiale reformer, som Det demokratiske partiets pseudo-venstre-promotører har hevdet, underbygger og besørger Demokratenes høyreorienterte politiske orienteringer næring til veksten av det ytre høyre, i den grad de ikke blir motarbeidet av arbeiderklassens uavhengige politiske mobilisering på et sosialistisk program.