Perspective

Den grufulle forfølgelsen av Julian Assange fortsetter

Stella Morris, Julian Assanges partner, henvender seg til demonstranter utenfor High Court i London, onsdag 27. oktober 2021. [Foto: AP Photo/Frank Augstein]

USAs forsøk på å få utlevert WikiLeaks-grunnleggeren Julian Assange ble i går, onsdag, gjenopptatt med åpningen av en høring av den amerikanske regjeringens anke. Saken er en juridisk vederstyggelighet i utøvelsen av en avskyelig forbrytelse.

Assange blir målrettet for hans og WikiLeaks’ avsløring av krigsforbrytelser, tortur og andre brudd på menneskerettighetene, masseovervåkning, kuppkonspirasjoner og statskorrupsjon. Disse forbrytelsenes arkitekter, USA og andre imperialistregjeringer, er fast bestemt på å utvinne en blodpris, enten gjennom Assanges livsvarige fengsling og ødeleggelsen av hans fysiske og mentale helse, eller hans mord.

For bare en måned siden rapporterte Yahoo! News, basert på samtaler med mer enn 30 kilder, at planer for Assanges kidnapping eller mord ble diskutert på de «høyeste nivåer» i CIA. Med en tidligere offisiell embetsfunksjonærs formulering: «Det syntes ikke være noen grenser.» Mike Pompeo, tidligere CIA-direktør og utenriksminister, som ledet diskusjonene, har ikke benektet rapporten, og innrømmet at «deler av den er sann», der han erklærte han «ikke unnskylder seg for noe».

Likevel var det Assange som satt på tiltalebenken i går, truet med utlevering og straffeforfølgelse av samme stat som begikk de forbrytelser han avslørte, og nå har blitt avslørt for å planlegge attentat mot ham.

Han satt bare metaforisk «på tiltalebenken». WikiLeaks’ sjefredaktør Kristinn Hrafnsson fortalte supportere utenfor retten at Assange hadde blitt blokkert fra å delta på hans egen høring, og ville bli tvunget til å delta via videolink fra fengselet. Han spurte: «Hvordan kan han samhandle med hans advokater fra Belmarsh Prison? Hvordan kan dette være rettferdighet, i noen slags form?»

Assanges advokat Edward Fitzgerald QC fortalte retten da høringen begynte at hans klient følte seg for uvel til å kunne delta, selv via videolink.

Assange dukket faktisk opp på kamera noen timer seinere, synlig uvel – tynn, nedslått, der han slet med å holde seg våken eller sitte oppreist i stolen. Han ankom i tide til å lytte til James Lewis QC, den amerikanske regjeringens advokat, pompøst og i lange baner uttalte seg om hans selvmord, og hvorvidt risikoen egentlig var så høy. Assange forlot videolink-rommet ei stund, og da han var tilbake ble han sittende utenfor kameraets dekning.

Stella Moris, Assanges partner, forklarte poengtert der hun uttalte seg utenfor retten, at rettsforhandlingene ville avgjøre «om en journalist vil bli utlevert til landet som konspirerte for å myrde ham».

Hadde rett vært rett skulle slike hendelser vært gjenstand for massedemonstrasjoner over hele verden, med krav om WikiLeaks-grunnleggerens umiddelbare, ubetingede løslatelse. At disse demonstrasjonene ikke finner sted er resultatet av en ti-år-lang kampanje av isolering og nedverdigelse av den heroiske journalisten, som har gjort mer enn noen annen i det 21. århundre for å avsløre imperialistforbrytelser mot verdens folk.

Assange var det første og mest betydningsfulle offeret for den kjønnsbaserte politiske orienteringen for politisk heksejakt, der beskyldninger om seksualforbrytelser opphøyes til status av ubetridelige fakta, og anvendes til å ødelegge for en behørig og rettferdig rettsprosess, og antakelsen av uskyld. Saksanliggender om klasse og politiske prinsipper druknes i ei bølge av fordømmelser, av dem som hevder å snakke på vegne av kvinners rettigheter, men fremmer imperialismens og den velstående middelklassens interesser.

Samtidig med WikiLeaks’ påfølgende avsløringer, som rystet verdensimperialismen, startet Sverige i august 2010 en etterforskning av Assanges påståtte seksualovergrep mot to kvinner – en gjennomskuelig svindel som nå er totalt diskreditert, og har vært gjenstand for en knusende dissekering av Nils Melzer, FNs spesialrapportør for tortur. Denne handlingen besørget grunnlag for det britiske politiets pågripelse av ham, og ble anvendt for å holde ham vilkårlig internert i Ecuadors London-ambassade i nesten syv år.

Denne etterforskningens overordnede mål var å besørge grunnlag for en ondsinnet kampanje av bakvaskelser mot Assange, og for trusler mot alle dem som forsvarte ham. Den svenske pseudo-etterforskningen besørget de samme mediene som hadde tjent godt på deres innledende samarbeid med WikiLeaks med unnskyldningen for brutalt å vende seg mot ham.

Den britiske avisa Guardian publiserte som besatt antiAssange-injurier og invektiver, der spaltisten Marina Hyde stemplet ham som «bare nok en fyr som ikke makter å stå for en voldtektsbeskyldning,» og «det største rasshølet i Knightsbridge». Avisas Luke Harding beskyldte Assange og WikiLeaks for å være russiske agenter. Suzanne Moore beskrev Assange, i New Statesman, som en «gnom som ser ut som en dement» og en «forvirra, ekkel mann».

I Nation, i USA, skrev Katha Pollitt om Assange at «når det kommer til voldtekt, da forstår venstresiden det fortsatt ikke.»

Denne politisk sett forkastelige kampanjen ble internasjonalt støttet av det rene navneoppropet av representanter for pseudo-venstre, spesialister på utbredelsen av kjønnspolitikk og andre relaterte identitetspolitiske orienteringer, til forsvar for imperialisme. I Storbritannia skrev Tom Walker fra Socialist Workers Party (SWP) at «Julian Assange må stå for anklager om voldtekt.» Lindsey German fra Counterfire beskyldte hans forsvarere for å «benekte voldtektsofre deres rettigheter».

Jacobin, Socialist Alternative og International Socialist Organization in America, Socialist Alternative i Assanges hjemland Australia, og utallige andre internasjonalt, ble med i oppstillingen eller de opprettholdt en medskyldig taushet.

Fagforeningene gjorde ingenting for å mobilisere deres medlemmer til hans forsvar, eller for å informere dem om hans situasjon.

Ingenting endret seg da Assange ble slept ut av den ecuadorianske ambassaden av britisk politi i april 2019. Innen 48 timer trykket Guardian: «Gi prioritet til Assanges voldtektsoffer», med en prominent nyhetsartikkel under overskriften «Unnlatelse av å utlevere Assange til Sverige ville støtte ‘voldtektskultur’, sier kvinnegrupper.»

SWP sa seg enig: «Assange må stå for retten i Sverige,» som også Socialist Party gjorde der de insisterte: «Voldtektsbeskyldningen må etterforskes.»

Jeremy Corbyn, som fram til dette tidspunktet hadde forholdt seg taus om Assange gjennom hele hans periode som leder av Labour Party, følte seg tvunget til å reise en symbolsk opposisjon. Men han trakk seg umiddelbart tilbake da Blair-ist Labour-MP-ene Stella Creasey og Jess Phillips ledet et tverrpolitisk brev fra 100 MP-er, hvor de forlangte «handling som vil sikre at Julian Assange kan utleveres til Sverige». Corbyn nevnte ikke Assange én eneste gang under hele generalvalget i 2019.

I den grad noen av disse individene og organisasjonene nå erklærer formell motstand mot utleveringen til USA, gjør de det vel vitende at deres jobb er utført. Assange har blitt avskåret fra den kraften som gjorde hans journalistiske arbeid så skremmende for styringsklassen: Den massefiendtligheten mot imperialisme som eksisterer i den internasjonale arbeiderklassen, som WikiLeaks’ avsløringer talte til, styrket og antente.

Bare denne politiske konteksten forklarer hvordan den amerikanske regjeringen og britiske domstoler har fått anledning til å utsette Assange for slike nådeløst uopphørlige overgrep. Moris sa i forkant av gårsdagens høring: «Jeg er veldig bekymret for Julians helse. Jeg så ham på lørdag. Han var veldig tynn. Jeg håper at domstolene vil få slutt på dette marerittet.» Faktisk foreviget de det.

Lewis fortalte Høyesterett at den ikke på noen måte kunne mistenke USA for å handle «i ond tro» med deres tilbudte forsikringer om Assanges rettferdige behandling etter en utlevering, og sa: «Det er en fundamental antakelse at den anmodende staten handler i god tro.»

Dette ble sagt om et land der etterretningsbyrået CIA, «Murder Incorporated», hadde i oppgave å planlegge Assanges attentat, og som har drevet ham nært døden med dets forfølgelse av utleveringssaken. Lewis la til at det ikke var «et eneste tilfelle der Storbritannia», USAs fengselsvokter i denne systematiske kampanjen av tortur og overgrep, «kommuniserte noen bekymring om at amerikanske forsikringer ikke ville oppfylles».

I et forsøk på å undergrave bevisene fra forsvarets psykiatriske ekspertvitne, som utelot fra en rapport det faktum at Stella Moris var Assanges partner, avviste Lewis hånlig antydningen at han hadde god grunn til å gjøre det, av frykt for hennes sikkerhet.

Den amerikanske regjeringen ble gjennomgående tilgodesett på alle punkter av den laverer rettsinstansens dommers opprinnelig råtne rettskjennelse i januar, som blokkerte for en utlevering utelukkende på grunn av Assanges mentale helse og risikoen for selvmord, samtidig som den godtok alle andre argumenter framsatt av aktoratet. Lewis trengte derfor ikke å ta opp anvendelsen av den amerikanske spionasjeloven for å forfølge en journalist som avslørte statsforbrytelser, gjentatte overtramp mot hans rettferdige rettsprosess, og anvendelsen av fabrikerte bevis mot ham, eller den dødelige trusselen reist mot ham og hans familie. Disse uhyrlighetene har allerede blitt akseptert.

Jo lengre saksbehandlingen trekker ut, jo mer kafkaesk blir den, der de virkelige årsakene til Assanges forfølgelse forsvinner inn bak diskusjoner om hans helse og de juridiske detaljene i utleveringsloven. Det å komme Assange til unnsetning er et ansvar pålagt alle motstandere av kapitalistvold og undertrykking, som de ivaretar ved å bli med i kampen for å organisere den internasjonale arbeiderklassen til hans forsvar.

Loading