Verden nærmer seg raskt slutten av det andre året av Covid-19-pandemien. Allerede har nesten en kvart milliard mennesker vært smittet av koronaviruset, som med enstemmig konsensus blant forskere og vitenskapen anses å være en vesentlig undertelling. Det har også vært nesten fem millioner dødsfall, selv om det er estimert å ha vært over 16 millioner overtallige dødsfall globalt.
Det som har utpreget det andre året har vært introduksjonen av livreddende vaksiner, som uten tvil har reddet mange liv. Litt over halvparten av verdens befolkning, det forbløffende antallet 3,86 milliarder mennesker på tvers av verden, har fått minst én dose av en Covid-19-vaksine.
Men da ulikhet i vaksinedistribuering fortsetter å plage kloden har regioner i Midtøsten, det afrikanske kontinentet og mange latinamerikanske land falt tragisk bak høyinntektsnasjoner i Europa og Nord-Amerika. Afrika har i gjennomsnitt bare administrert én enkelt dose til 8,3 prosent av befolkningen, en kritisk tiltale av de styrende fraksjonenes opportunistiske tilnærming til krisen.
Og likevel, til tross for disse oppnåelsene, om enn de har favorisert de rikere nasjonene, har det andre året vært langt mer katastrofalt og dødelig enn det første, ettersom nesten alle land på tvers av hele kloden har adoptert tilnærmingen at «vi må lære å leve med viruset», som respons på pandemien. Dersom vi setter Verdens helseorganisasjons (WHO) kunngjøring av 30. januar 2020 om en internasjonal bekymringsfull folkehelsenødssituasjon – Public Health Immergency of International Concern (PHEIC) – som et fast punkt for begynnelsen av pandemien, var det nøyaktig ett år seinere globalt rapportert 103 millioner infeksjoner, og 2,35 millioner dødsfall.
Men nå, med tre måneder igjen av den andre perioden, har allerede ytterligere 143 millioner mennesker pådratt seg viruset. Et lite, men betydelig antall har vært infiserte av Covid-19 to eller sågar tre ganger. Offisielt er ytterligere 2,64 millioner døde. Dette betyr at til tross for eksistensen av vaksiner, som kan dramatisk redusere raten av alvorlig sykdom og død, har flere mistet livet de ni siste månedene enn i løpet av de foregående 12.
Det er viktig å vurdere disse statistikkene fordi den politiske orienteringen om å skulle leve med koronaviruset har gjort det mulig for SARS-CoV-2 å mutere og utvikle mer virulente former, for å sikre virusets «overlevelse». Styringsklassen har håndhevet retningslinjer for å tilfredsstille finansinstitusjoners uopphørlige behov for å se deres kvartalsvise inntjeninger stige, som har hatt den effekt at det har tillatt viruset å bli endemisk. Det er et intimt samsvar mellom børsenes økonomiske inntjeninger og Covid-19’s dødstall.
Framveksten av Delta-varianten (B.1.617.2) i løpet av det andre året er motsatsen til denne kriminelle politikken av ondartet omsorgssvikt. Denne hyper-overførbare varianten, mer virulent og dødelig og med mer robuste immununnvikende egenskaper, klarte på bare noen få måneder etter debuten i ei katastrofal bølge av infeksjoner i India raskt å dominere over alle andre varianter globalt, og har skapt kaos på tvers av lokalsamfunn i alle regioner av verden. Per 24. august 2021 hadde 163 land rapportert at Delta-varianten har blitt sekvensert innenfor deres grenser.
Mens land nå forbereder seg på å møte det tredje året av pandemien er det tegn til at nye mutasjoner framkommer som vekker forskeres bekymringer. Deltas døtre begynner å dominere, og erstatter deres foreldre. Navngivingsinstansen PANGO (Phylogenetic Assignment of Named Global Outbreak Lineages) har utpekt dem som hovedavgreiningen AY. Betegnelsen framhever greinene i det evolusjonære treet som kjennetegner deres opphav. Som nettstedet bemerker: «Den dynamiske Pango-nomenklatura er et system for å identifisere SARS-CoV-2’s genetiske avstamninger av epidemiologisk relevans.» Nettverket overvåkes av et team av forskere fra universitetene i Edinburgh og Oxford.
Det har så langt vært identifisert 75 slike avgreininger, som hver representerer en unik mutasjon. Antallet identifisert som AY.4 har steget i Storbritannia over flere måneder, og står de 28 siste dagene for 68,2 prosent av sekvenserte SARS-CoV-2-koronavirus. Underavgreininga AY.4.2, også ofte referert til som den nye «Delta Pluss»-varianten, har vokst sakte, og utgjorde i samme periode 8,5 prosent.
Varianten AY.4.2’s opprinnelse ble sporet tilbake til Northumbria i Storbritannia i april, av laboratoriet COG-UK, et britisk konsortium som har sekvensert mer enn 1,2 millioner hele genomer av koronaviruset. De to prøvene var relatert til nylige besøk til India. I forklaringen om denne nye betegnelsen sa Scroll.in: «Når etiketteringen av ei avgreining blir fem nivåer dyp startes en ny bokstavkombinasjon, for å unngå at navnet blir for langt. Så AY-formene av viruset er ikke veldig forskjellige fra den som gikk forut, selv om deres merking er annerledes. De er alle underavgreininger av Delta-varianten.»
Noen av forskerne som studerer AY.4.2 har estimert at denne avgreininga er fra 10 til 15 prosent mer overførbart enn den opprinnelige Delta-varianten. De hevder at en slik fordel mest sannsynlig ikke vil føre til en betydelig økning av antallet infeksjoner. Andre har tilskrevet AY.4.2’s framvekst til et fenomen som kalles en founder effect –grunnleggereffekt. Det betyr at alle menneskene i ei gruppe isolert fra en større befolkning ble smittet av denne underavgreininga. Det er en tilfeldighet som følger med utvalget av disse små gruppene av den større befolkningen, og representerer ikke den større befolkningen, og skal heller ikke tolkes som en dominerende variant. Mange har imidlertid bemerket at det fortsatt er for tidlig å være sikker på denne antagelsen.
Det er to spesifikke genetiske mutasjoner som definerer AY.4.2 – kalt Y145H og A222V – som angår virusets piggprotein. A222V ble først sett i Spania i fjor, i avgreininga B.1.177, spredt av feriereisende. Det er imidlertid mutasjonen Y145H som ser ut til å ha økt virusets overførbarhet.
Denne delen av piggproteinet blir ofte målrettet av kroppens antistoffer. Delta har mutasjoner i denne regionen som ser ut til å forbedre variantens større evne til å unndra seg immunitet. Dette betyr at antistoffer har vanskeligere for å målrette viruset, og dermed lar det unnslippe, og med større sannsynlighet til å infisere et individ som tidligere har vært infisert eller vaksinert. Forskere studerer imidlertid disse mutasjonene, og deres funn er ennå ikke gjennomgått.
Antallet sekvenserte AY.4.2-tilfeller har økt i det siste over hele England, Skottland og Wales.
Cornelius Roemer, biolog og datastatistiker ved Biozentrum, Basel, Sveits, bemerket at AY.4.2 i Skottland har den ekstra piggproteinmutasjonen S:1264L, og «har på mindre enn 10 uker gått fra den første forekomsten til 2 000 identifiserte sekvenser. Den er nå mer enn 50 prosent av alle AY.4.2 forekomster i Skottland. … Interessant nok ble den også funnet i AY.23, avgreininga som oppsto i Singapore, og er utbredt i Sørøst-Asia. ... Den forekommer også i AY.26 i USA. Minst tre ganger konvergent evolusjon, med signifikante andeler.» Denne siste uttalelsen antyder at disse tre forskjellige versjonene av koronaviruset har funnet den samme mutasjonen å utnytte for virusets overlevelse.
I følge en nylig artikkel i The World har mer enn fire millioner genomiske sekvenser av SARS-Cov-2 blitt analysert. Sekvenseringen av disse virusene kan gi viktig informasjon for representanter for offentlige helsemyndigheter. Ved å forstå implikasjonen av disse endrede kodene, som øker et patogens virulens, spesielt i kjente regioner, kan forskere bestemme tidlige varselssignaler som vil gjøre det mulig å samle folkehelseressurser for å gripe inn før den aktuelle varianten tillates et bredt utviklingsgrunnlag, og kan unnslippe til andre geografiske regioner.
Selv om denne tilnærmingen vil bli avgjørende viktig for å studere og identifisere framtidige patogener, det at viruset kan utvikle seg gjennom konvergerende evolusjonære biologiske forløp for å unndra seg det naturlig presset som forhindrer det gjennom befolkningens immunitet, er det et kritisk nødvendig behov for å få eliminert Covid-19 fra jordas overflate. Koronaviruset, under de nåværende pressene, er drevet til å utvikle evnen til å unndra seg immunitet. Et slikt karaktertrekk i et luftveisvirus vil være ekstremt katastrofalt.