Den syv-år-lange mindretallsregjeringen til Sosialistpartiets (PS) statsminister António Costa, kollapset onsdag, da parlamentet stemte ned budsjettet. Pseudo-venstre-organisasjonene Portugals Kommunistparti (PCP) og Venstreblokka (BE), som siden 2015 utenfra har støttet Costa-regjeringen, plutselig motsatte seg hans budsjettproposisjon. Dette var første gang siden Nellikerevolusjonen, som i 1974 veltet fascistdiktator António Salazars Estado’s Novo-regime, at et portugisisk statsbudsjett ble avvist.
Der president Marcelo Rebelo de Sousa nå planlegger ei uke med samtaler med de ledende partiene for å forberede et snarvalg, er styringseliten tydeligvis livredd for et utbrudd av klassekampen.
I hovedstaden Lisboa har arbeidere ved Metro de Lisboa streiket i ei uke for lønnsøkninger, bedre livs- og arbeidsbetingelser og karriereutviklingsplaner. Alle stasjoner ble i går morgen stengt da arbeidere meldte seg massivt med i streiken. Midt under en utbredt harme blant metroarbeidere over en langvarig lønnsstopp planlegges det ytterligere streiker neste uke. Tidligere denne måneden streiket 90 prosent av jernbanearbeiderne ved de statseide jernbanene Comboios de Portugal for høyere lønninger og flere ansettelser.
Fredag meldte farmasøyter i det portugisiske nasjonale helsevesenet streik fra fredag frem til den 2. november, med krav om lønnsøkninger og større muligheter for karriereutvikling. De får oppslutning fra arbeidere ved øl- og alkoholdistributøren Novadis, som skal streike og protestere ved tapperianlegget Sagres de Vialonga. Novadis-arbeiderne krever lønnsøkninger og opphevingen av lønnsforskjeller mellom arbeidere i Lisboa og andre deler av Portugal, og bruken av «tidsbank»-ordningen for å pålegge dem fleksible arbeidstidsplaner og begrensning av overtidsbetaling.
Neste uke streiker sykepleiere den 3. og 4. november. De krever permanent ansettelse av vikarsykepleiere som jobber i det offentlige helsevesenet, ansettelse av flere fastansatte og hevede bonuser utbetalt til helsetjenestarbeidere under Covid-19-pandemien.
Den 5. november streiker lærere i protest mot den lave lønnsøkningen fastlagt i det nå fallerte PS-budsjettet, som var godt under den offisielle inflasjonsraten på 5 prosent. Lærerne organisert arbeidsnedleggelser allerede i september, da skoleåret startet. Nå slutter de seg også til den landsdekkende én-dag-proteststreiken av offentlig ansatte, planlagt for den 12. november.
Offentlig ansatte skal streike mot lønnsøkningen på 0,9 prosent foreslått av PS, som vil bety et reallønnskutt på mer enn 4 prosent. Dagenene 11. og 12. november skal brannbekjempere og fengselsbetjenter streike. Brannmannskaper krever lønnsøkninger og innvilgelsen av en risikobonus tilsvarende det som utbetales sikkerhetsstyrkene. Skattearbeiderforbundet har også varslet streik for den 5. desember.
EUs innstrammingspolitikk, som har vært pålagt siden Wall Street-krasjet i 2008, og blitt videreført under Costa, har ruinert arbeiderklassen. Portugal er et av de mest ulike av EU-landene. Offisielle 2020-data viser at 2 millioner står overfor fattigdom og sosial ekskludering, der 16 prosent av portugisere (1,6 millioner mennesker) lever på inntekter under fattigdomsgrensa, derav 10 prosent sysselsatte arbeidere. Arbeiderklassens opposisjon brøt ut i 2019, da ei bølge av streiker og «gul vest»-protester mot sosial ulikhet brøt ut, etter modell av Frankrike, og spredte seg over hele landet.
Der Covid-19-pandemiens første sjokk midlertidig stanset utbruddet av klassekampen i Portugal kommer den nå tilbake med full kraft. Arbeiderne er rasende, der PS-regjeringen forhandler med Brüssel om en EU-finansert pandemi-redningsutbetaling på flere milliarder euro, mens de prøver å få kuttet reallønningene for arbeidende mennesker, og overfører enorme summer til de superrike.
Dessuten skjer det samtidig med et internasjonalt utbrudd av streiker av amerikanske arbeidere i produksjon av biler, helsetjenester og matprossesering, jernbane- og transportstreiker i Tyskland og Frankrike, streiker av britiske arbeidere i busstransporten og ved universitetene, og landsomfattende arbeidsnedleggelser i Sør-Korea og på Sri Lanka. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har forklart at det kritiske spørsmålet nå er den uavhengige organiseringen og den internasjonale foreningen av arbeiderklassen. ICFI slåss for å bygge en Internasjonal Arbeiderallianse av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).
Arbeidere i Portugal møter fagforeningsbyråkratier som avskjærer dem fra deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, og reaksjonære borgerlige partier som PS og partiets pseudo-venstre-satellitter, som Portugals Kommunistparti (PCP) og Vestreblokka (BE). Disse partiene har ikke bare i årevis pålagt arbeidende mennesker EU-innstramminger og reallønnskutt, men har også implementert EUs morderiske politiske orienteringer for å «leve med viruset» under pandemien. Over 1 million mennesker i landet har pådratt seg Covid-19 og 18 000 har dødd, i et land med knapt 10 millioner innbyggere, og de daglige infeksjonsratene stiger nå tilbake mot 1 000.
PCPs og BEs voldelige fiendtlighet mot klassekampen viste seg under trailersjåførerstreiken i 2019, da PS kalte ut hæren for å få brutt streiken, og tvang sjåførene tilbake til arbeid under våpen. PCP BE og fagforeningsbyråkratiet isolerte streiken og blokkerte solidaritetsaksjoner fra bredere lag av arbeiderne med det militære angrepet på trailersjåførene. Budsjettsamtalene har på nytt fullstendig avslørt disse bankerotte pseudo-venstreorganisasjonene av den velstående middelklassen.
Tidligere denne måneden kom det tegn på at PS kanskje ikke skulle klarte å banke gjennom sitt innstrammingsbudsjett. Den 18. oktober, da harmen blant lærere over budsjettet steg, publiserte BE en «offentlig avklaring» som desperat benektet PS-regjeringens påstand om at BE som vanlig ville støtte dens budsjett. BE erklærte vagt at de fortsatt var på utkikk etter en «konvergens» med PS, for å «få gjort statsbudsjettet levedyktig», og dermed «promotere en sosial og økonomisk relansering».
Sist helg meldte PCP-partisekretær Jerónimo de Sousa en uttalelse fra PCPs sentralkomitémøte. «Portugal trenger ikke et budsjett, men en respons på de eksisterende problemene,» skrev han, og la til: «Landets situasjon og problemene det står overfor på grunn av tiår med høyreorientert politikk, forverret av pandemien, krever et svar og en løsning, som ikke kan vente.» Han meldte noen få forlangender om lønnsøkninger og sosiale programmer, og lovet å gå til verks «alltid med samme helhetlige og besluttsomme handling, alltid på arbeidernes og folkets side.»
Dette er ei pakke løgner fra en pretensiøs byråkrat som har brukt år til å bistå påtvinging av den samme høyreorienterte politikken som han nå fordømmer. For å opprettholde det falske påskuddet at de motsetter seg innstramminger følte BE og PCP seg imidlertid tvunget til å opponere mot budsjettet under avstemmingen den 27. oktober, med det umiddelbare resultat at det mislyktes.
President de Sousa går nå for oppløsing av regjeringen og for å utlyse nyvalg, der han erklærte:
«Min posisjon er veldig enkel: Enten blir det et budsjett, eller det blir det en oppløsing.» De Sousa har åpenbart som mål å avvæpne de voksende klassekampene, ved å distrahere arbeiderne med en valgkamp for deretter å sette sammen en ny reaksjonær regjering som skal videreføre arbeiderklassens påtvinging av EU-innnstramminger og en morderisk pandemipolitikk.
EUs visepresident Valdis Dombrovskis forlangte i går at Portugal viderefører innstrammingene, der han erklærte: «Det vil ikke bli noen betalinger med mindre målene er nådd». Han truet med å tilbakeholde neste redningspakkeutbetaling til Portugal på € 1,3 milliarder. Det vil si, det er nok av penger – så lenge det hele går til de superrike, og ingenting av den går til arbeidende mennesker, som skal bløs hvite med fallende reallønninger, sosiale nedskjæringer og en økonomisk ruinering under Covid-19-pandemien.
Det er ingenting å forhandle med verken Costa og de Sousa, eller for den del EU og Dombrovskis om. Arbeidernes kritisk nødvendige oppgave er å ta deres kamper ut av hendene på de nasjonale fagforeningsbyråkratiene, og skape en mektig internasjonal bevegelse som kan mobilisere den enorme motstanden som eksisterer i arbeiderklassen, mot de militære og økonomiske truslene fra Portugals og EUs myndigheter. Innen denne bevegelsen slåss ICFI for å bygge en politisk bevegelse for å heve bevisstheten blant arbeidere, om nødvedigheten for å overføre den politiske makten til arbeiderklassen, for å bygge De forente sosialistiske stater av Europa.