Sahra Wagenknecht, ledende politiker for Venstrepartiet [Die Linke] har framstått som det mest prominente talerøret for vaksinemotstandere i Tyskland. Det ble klart og tydelig forevist for den brede offentligheten den 31. oktober, med hennes opptreden på ARDs talkshow «Anne Will».
Wagenknecht skrøyt av at hun ikke var vaksinert, og sa hun ikke ville la seg vaksinere. Vaksinering er en individuell beslutning, erklærte hun. Det var feil å påstå at vaksinering er en handling i solidaritet med andre. «De som lar seg vaksinere beskytter først og fremst seg selv,» bemerket hun.
Hun fordømte beskyttelsestiltak mot viruset pålagt av regjeringen som angrep på den individuelle friheten. Siden enhver kan la seg vaksinere og dermed beskytte seg selv, sa hun, var det ikke lenger nødvendig med beskyttelsestiltak fra statens side.
Wagenknecht måtte imidlertid innrømme at vaksinerte mennesker kan smitte andre, men brukte det så som et argument mot beskyttelsestiltak. Hun avviste Tysklands eksisterende 2G- og 3G-regler – Genesen, Geimpft, Getestet; restituert, vaksinert, testet – som anvendes for å begrense tilgang til visse bygninger og arrangementer til restituerte, fullvaksinerte og testede personer, med begrunnelsen at det faktiske anliggendet er «hvem som infiserer hvem».
Wagenknecht begrunnet hennes egen vaksinenekting med refereanse til mulige bivirkninger og langsiktige konsekvenser, som SPD-helseeksperten Karl Lauterbach i samme programmet understreket det overhodet ikke foreligger noen vitenskapelig bevis for. De nye vaksinene hadde nå blitt inokulert en halv milliard ganger, sa Lauterbach: «Hadde det vært bivirkninger, da ville vi ha merket oss dem.»
Wagenknecht og hennes ektemann Oskar Lafontaine har i noen tid agitert mot Covid-19-vaksiner. Lafontaine, Die Linke-grunnlegger og politisk veteran, er i en alder av 78 år i gruppa definert å være utsatt for høy risiko, og har faktisk latt seg vaksinere. Det har imidlertid ikke forhindret ham fra å agitere mot forfektere for vaksinering.
Han kalte eksempelvis i august SPD-politikeren Lauterbach, som er lege og epidemiolog, og forfekter begrensede beskyttelsestiltak, en av «Covidiotene» som går «arm i arm med den farmasøytiske industrien». Lafontaine beskrev også vaksinering av barn som «uansvarlig», og erklærte at det ikke er noe overbevisende argument for, men flere imot.
Wagenknecht hadde allerede mot slutten av oktober raljert og rast mot pandemibeskyttelsestiltak i hennes ukentlige videopodcast. Hennes ondsinnede hetstirader vil ha høstet ros fra alle de høyreorienterte som militant motsetter seg alle effektive tiltak for å begrense Covid-19-spredningen.
Hun beskrev beslutningen truffet av Sosialdemokratene, De Grønne og Fri-Demokratene, om å avslutte tiltak definert av en epidemisk nødssituasjon, der de nå forbereder seg på å danne den neste føderale regjeringen, som «gode nyheter», samtidig som hun uttrykte hennes forargelse over at visse beskyttelsestiltak under en overgangsfase vil bli opprettholdt. Hun nevnte krav til bruk av munnbind, og 2G- og 3G-forskriftene, som hun kalte «fullstendig tøys og tull».
Selv om infeksjonsratene i Tyskland er skyhøye feide Wagenknecht til side alle vitenskapelige bevis, for å påstå at dersom enhver har mulighet til å la seg vaksinere, da er det ingen som må beskyttes mot de uvaksinerte. «Enhver har ansvar for seg selv,» sa hun. Frihet er «når enhver har rett til å skade seg selv». Det samme gjelder forbruket av sigaretter og alkohol.
Wagenknecht berømmet også Storbritannias statsminister Boris Johnson for hans proklamering av 19. juli som «Frihetsdagen». Hun sa den hadde fungert, og hadde resulterte i færre sykehusinnleggelser, til tross for høye infeksjonsforekomster. Faktisk har siden den dagen 11 620 briter dødd av Covid-19. Ytterligere 3,4 millioner har blitt smittet, og det har brakt det totale antallet infiserte til over 9 millioner, og antallet dødsofre til over 165 000. Viruset sprer seg eksplosivt, spesielt i britiske skoler, der én av 12 ungdomsskole-/videreskoleelever og én av 33 elever i barneskolene er smittet (alle tall fra 5. november).
Til tross for denne svimlende statistikken påtok Wagenknecht seg rollen som talsperson for alle vaksinefornektere, som om de representerte en forfulgt og undertrykt minoritet. De blir presset, utpresset og utstøtt, for manglende solidaritet, hevdet hun. «Det er ingen grenser for de totalitære fantasiene.» De uvaksinerte blir behandlet som fengselsinnsatte på dagsperm skoldet hun, med henvisning til Østerrike, der regjeringen vurderer en nedstengning for dem som nekter vaksinering.
Holdningen inntatt av Wagenknecht og Lafontaine er antisosial og politisk kriminell. I praksis vil deres forslag koste millioner flere liv – i tillegg til de anslagsvis 5 til 15 millioner over hele verden som allerede har blitt pandemiens ofre. Spesielt er det arbeidere og de fattige, som i motsetning til de rike og superrike knapt kan beskytte seg, som ville bli mest berørt.
Wagenknechts påstand om at vaksinering er en individuell beslutning, og ikke et spørsmål om solidaritet, påminner den tidligere britiske statsministeren Margaret Thatchers notoriske uttalelse om at det ikke finnes noe slikt som samfunn, bare individuelle menn og kvinner.
Pandemien er ikke et individuelt problem, det er et sosialt problem. Overføringen av viruset og resulterende masseinfeksjoner kan bare stoppes ved en samlet, internasjonal sosial respons. I motsetning til røyking og alkoholforbruk kan ikke viruset, som sprer seg fra person til person via aerosoler, begrenses på grunnlag av individuell avholdenhet, men kun ved sosiale beskyttelsestiltak.
Med deres kampanje mot slike beskyttelsestiltak innordner Wagenknecht og Lafontaine seg i rekka av fascistfigurer som Donald Trump, Jair Bolsonaro og de høyreekstreme elementene som setter tonen under demonstrasjonene mot nedstengningstiltak. Alle disse kreftene framstiller deres motstand mot vaksinering og beskyttelse, på en populistisk måte, som en kamp for «frihet», mens de i realiteten ofrer livene til millioner av mennesker på finansoligarkiets profittalter.
De representerer, i dens mest uttalte form, en politisk orientering adoptert av nesten alle kapitalistregjeringer, under slagord som å «lære å leve med viruset» og «den nye normalen». Denne «nye normalen» måles ikke i begreper som det å redde menneskeliv, men utelukkende i form av profittfaktorer. «Død og alvorlig sykdom» er tabulert opp mot «tapte arbeidsdager, selskapsnedleggelser og skolefravær,» som ledelseskonsulentforetaket McKinsey nyligst gjorde.
Dette er ikke første gang Wagenknecht og Lafontaine inntar holdninger som er assosierte med det ytre høyre. Når det gjelder flyktningepolitikken har de begge over lengre tid fulgt en kurs som knapt skiller seg fra ytrehøyrepartiet Alternative für Deutschland (AfD). Wagenknecht utga nå i vår hennes nye bok – Die Selbstgerechten [‘De selvrettferdige’] – der hun tar til orde for en völkisch-nasjonalistisk ideologi, raser mot kosmopolitisme og fordomsfrihet, promoterer proteksjonisme og en sterk stat, og fordømmer migranter og flyktninger. Vi omtalte [engelsk tekst] boka på WSWS.
Ledende representanter for Die Linke har forsøkt å ta avstand fra Wagenknechts nylige uttalelser om pandemien, men det faktum at slike høyreekstreme posisjoner tillates i partiet reiser grunnleggende spørsmål som ikke kan avklares med bare overfladiske forsøk på distansering.
Enhver halvveis sunn politisk organisasjon ville umiddelbart støte ut slike høyreorienterte elementer. Men ikke Die Linke. Wagenknecht ble av partiets Landesverband NRW, partiavdelingen med flest medlemmer, valgt til Die Linke’s ledende kandidat i Bundesland Nordrhein-Westfalen (NRW) i Forbundsdag-valget avholdt i september, etter at hennes nasjonalistiske hetsing i Die Selbstgerechten allerede var på markedet. Under valgkampen opptrådte hun gjentatte ganger sammen med andre prominenter representanter for Die Linke.
Partiets voldgiftskommisjon i NRW avviste nylig en ansøkning om Wagenknechts ekskludering, med den begrunnelse at rett nok berettiget hennes foreslåtte politiske orienteringer utvisning, men den oppståtte politiske skaden var ikke utelukkende hennes feil: «Partiet har like mye ansvar, som ikke har løst politisk den stadig hardere utkjempede konflikten over den angjeldendes synspunkter.»
Partiet har ikke klart å «løse» konflikten med Wagenknecht fordi det i praksis støtter hennes linje. Bundesland Thüringen – den eneste delstaten hvor Die Linke har posten ministerpresident, dvs. delstatens regjeringssjef – har eksempelvis konsekvent spilt en pionerrolle i demonteringen av beskyttelsestiltak mot koronavirus. For øyeblikket har Thüringen den høyeste syv-dagers smitteforekomsten av alle Bundesländer, med 355 per 100 000 innbyggere. Med 7,4 prosent av alle innbyggere smittet av SARS-CoV-2 har delstaten den nest høyeste raten etter Bundesland Sachsen. Thüringen topper også på nasjonalt nivå hva angår deportering av flyktninger.
Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] og dets forgjenger, har helt siden Partiet for Demokratisk Sosialisme (PDS) ble grunnlagt for 32 år siden insistert på at PDS, som etterfølgerorganisasjon til Øst-Tysklands stalinistiske regjeringsparti SED, var en borgerlig organisasjon og avviste ethvert samarbeid. Dannelsen av Die Linke, ved en sammenslåing av PDS med utbryter-sosialdemokrater fra SPD, anført av tidligere SPD-leder Oskar Lafontaine, gjorde ingenting for å endre partiets politiske karakter. Tvert imot, Lafontaine anså alltid SPDs oppgave, og siden Die Linke’s, å være undertrykking av klassekampen.
Rollen med å portrettere Die Linke som venstreorientert, sosialistisk eller til-og-med marxistisk ble overlatt til pseudo-venstre-strømninger som det pabloistiske Forente Sekretariat, SAV, Marx21 og andre, som meldte seg inn i partiet og raskt gjorde deres karrierer i det.
Tiår med høyreorientert politikk fra Die Linke’s side, i ei rekke Bundesländer og tallrike kommuner hvor det har hatt representasjon, kombinert med eskaleringen av sosial ulikhet og klassekamp, har gjort det umulig å opprettholde fiksjonen om at det er noe som helst sosialistisk eller progressivt ved Die Linke.
I Bundestag-valget i september falt partiet under sperregrensa på fem prosent, og tapte nesten halvparten av sine seter. Det var kun takket være tre valgte direktemandater at partiet igjen kunne representeres i Forbundsdagen. I diverse Bundesländer viderefører partiet sin høyreorienterte regjeringspolitikk. I tillegg til Bundesländer som Thüringen, Berlin og Bremen, forbereder Die Linke seg på å regjere i en koalisjon med SPD i Bundesland Mecklenburg-Vorpommern.
Partiet er i en framskreden grad av oppløsing. Én fløy orienterer seg mot småborgerskapet på grunnlag av identitetspolitikk, i et forsøk på å sikre et sosialt grunnlag for partiets politiske høyreorienteringer, en annen fraksjon orienterer seg mot det reaksjonære fagforeningsbyråkratiet. Wagenknecht-fløyen forsøker å mobilisere samfunnets tilbakestående bunnskrap for det samme formålet. Partiets ytrehøyreposisjoner blomstrer i stanken som oppstår av dets forråtnelse.
Pseudo-venstre-figurer reagerer med å klamre seg enda tettere til Die Linke. Organisasjonen SAV – internasjonalt tilknyttet Committee for a Workers’ International (CWI) – har de siste månedene publisert flere artikler under mottoet: «Til tross for alt, bli i Die Linke og kjemp!» Dette bekrefter at organisasjonen tilsluttet seg Die Linke, ikke basert på falske forhåpninger og illusjoner, men snarere fordi den deler partiets klasseorientering. Den er orientert mot de samme sjikt av det velstående småborgerskapet som forflytter seg mot høyre i møte med tiltakende klassespenninger.
En ikke uvesentlig rolle har også de økonomiske mulighetene spilt, som Die Linke har åpnet for pseudo-venstre-karrierister. I partiets regnskapsberetning for 2020 fører det opp inntekter på € 34 millioner og en nettoformue på € 45 millioner. I tillegg fikk Rosa Luxemburg-stiftelsen, som er tilknyttet partiet, tildelt € 82 millioner fra det føderale budsjettet. Disse summene inkluderer ikke engang valgte representanters diettpenger, ansattes lønninger og mange partimedlemmers godt betalte stillinger i ulike Bundesland-regjeringer og lokalforvaltninger.
Det er betegnende at Die Linke forflytter seg lenger til høyre og går i oppløsing i en tid da SPD, De Grønne og FDP forbereder seg på å ta over den føderale regjeringen for å gjennomføre et program med masseoppsigelser i bilindustrien, sosiale nedskjæringer, militarisme og innenlandsk opprusting. Til venstre for denne «trafikklys»-koalisjonen (benevnt ‘Ampel’, basert på de respektive partienes farger), er det ikke noe opposisjonsparti som er verdig navnet, annet enn Sozialistsiche Gleichheitspartei (SGP) – det tyske Socialist Equality Party.
SGP er dog lite i antall partimedlemmer, men besitter til gjengjeld et sosialistisk program som legemliggjør framtiden. Som den tyske seksjonen av Den fjerde internasjonale er det orientert mot den mektigste sosiale kraften: Den internasjonale arbeiderklassen, som i tiltakende grad trer inn i kamp. Alle de som seriøst ønsker å slåss for en sosialistisk framtid, og motsetter seg militarisme og fascisme, må nå tilslutte seg SGP.