Norges Arbeiderparti (Ap) kom forrige måned tilbake i embetsvervet, som førende for en koalisjonsregjering med det regionbaserte Senterpartiet (Sp). Minoritetsregjeringen gjør slutt på åtte års Høyre-styre, som mesteparten av tiden styrte i koalisjon med Fremskrittspartiet (FrP), fra det ytre høyre.

Arbeiderpartiets gjenkomst var ikke produkt av noen folkelig entusiasme for partiets historikk for støtte til USA-ledet militæraggresjon, angrep på innvandrere og disiplinering av offentlige utgifter. Partiets stemmeandel falt sammenlignet med valgnederlaget i 2017. Sosialdemokratene sikret seg bare 26,3 prosent av stemmene, tapte 1,1 prosentpoeng og ett stortingssete, mot de 49 det hadde fra 2017-valget. Dette markerte et av Arbeiderpartiets dårligste valgresultater siden 1920-tallet, og var så vidt mer enn oppslutningen det fikk i sitt knusende 2001-valgnederlag med 24,3 prosent.

Partiets evne til å danne regjering var takket være både enda større tap for de konservative (Høyre) og ytrehøyre-partiet Fremskrittspartiet (FrP), og beskjedne vinninger for Senterpartiet (Sp). Høyre, med den sittende statsministeren Erna Solberg i front, oppnådde bare 20,5 prosent av stemmene, et tap på 4,7 prosentpoeng. Det førte til ni færre stortingsrepresentanter, og etterlot de konservative med 36. Senterpartiet fikk imidlertid 28 representanter, opp ni fra forrige valg. Vinninger ble også oppnådd av Sosialistisk Venstreparti (SV), som har sin opprinnelse i en samling av det misfornøyde «venstre» fra Arbeiderpartiet og det stalinistiske Norges Kommunistparti, på begynnelsen av 1970-tallet, som fungerte som koalisjonspartner med Arbeiderpartiet fra 2005 til 2013, og nå med det tidligere maoistiske partiet Rødt, som klarerte sperregrensa på 4 prosent fordret for å danne ei parlamentarisk gruppe.

Norges nye statsminister er Jonas Gahr Støre, som var utenriksminister i den siste Ap-regjeringen ledet av Jens Stoltenberg. Han forsøkte først å danne en flertallsregjering med Senterpartiet (Sp) og Sosialistiske Venstreparti (SV), men sistnevnte trakk seg fra sonderingsamtalene, med henvisning til manglende framgang for å få slutt på Norges avhengighet av olje.

Den nye regjeringen ser ut til å ville videreføre Solberg-regjeringens pandemirespons, som har vært å oppheve nesten alle folkehelsetiltak opprettholdt inntil de siste månedene. Norge har klart å begrense antallet infeksjoner og dødsfall relativt godt under pandemiens tidlige stadier, og har til dags dato registrert 919 dødsfall og rundt 200 000 infeksjoner. Dette sammenlignet med nabolandet Sverige som har det dobbelte av befolkningen, men som har registrert 1,75 millioner tilfeller og mer enn 15 000 dødsfall, på grunn av sin forfølgelse av en eksplisitt orientering for «flokkimmunitet».

Støre er en nær alliert av Stoltenberg, som overtok som generalsekretær for militæralliansen NATO etter at han gikk av i 2013. Hele tiden siden har Stoltenberg fungert som en ivrig talsmann for USA-ledet militæraggresjon over hele Øst-Europa mot Russland, og i Midtøsten. Som NATOs generalsekretær har han også tilsluttet seg Biden-administrasjonens opptrapping av diplomatisk, økonomisk og militært press mot Kina.

Norge, som deler ei arktisk grense med Russland, er en viktig alliert og en militærbase for amerikansk imperialismes operasjoner. I april inngikk Oslo en ny supplerende avtale om forsvarssamarbeid med Washington. Avtalen bygger på flere tiår med militært samarbeid, helt siden grunnleggingen av NATO i 1949, og tillater nå det amerikanske militæret å bygge fasiliteter ved tre norske flybaser og ei marinehavn, for å «forsterke samarbeidet mellom de to væpnede styrker». Avtalen sørger for at amerikansk militærpersonell kan nyte «uhindret tilgang og bruk av disse fasilitetene og områdene».

De amerikanske basene på Evenes militære flystasjon og Ramsund marinestasjon, som ligger helt i nord, vil være spesielt betydningsfulle. Ine Eriksen Søreide, utenriksminister i den avgåtte Høyre-regjeringen, kommenterte: «For å sikre at Norge og våre allierte kan operere sammen i en krisesituasjon under vanskelige betingelser, må vi kunne avholde øvelser og trene regelmessig her i Norge».

Ap er fullt og helt med på denne avtalen.

I tillegg til støtte for amerikansk militæraggresjon vil den nye regjeringen videreføre de strenge kontrollene på offentlige utgifter som ble pålagt av den forrige Høyre-regjeringen. Mens det under koronaviruspandemien ikke ble spart på utlegg for å støtte storbedrifter, påla Høyre-regjeringen strenge rammer da den la fram sitt 2022-budsjettet, bare dager før Støre tok over som statsminister.

Disse forordningene begrenser de årlige statlige budsjettutgiftene fra Norges oljefond, et av de største investeringsfondene i verden, med en verdi på rundt $ 1,3 billioner. Solbergs regjering kuttet i 2017 det årlige utgiftstaket fra 4 prosent av fondets totalverdi ned til 3 prosent. Denne grensa ble videreført for budsjettene for 2020 og 2021, for å finansiere store subsidier til næringslivet. For 2021-budsjettet anvendte den forrige regjering 3,6 prosent av oljefondets samlede verdi. For 2022 ble uttaket redusert til 2,6 prosent.

Fondet ble etablert tidlig på 1990-tallet for å investere Norges oljeprofitter, og har tjent til å styrke det norske borgerskapets posisjon i utlandet, og til å holde de offentlige utgiftene på ei stram lenke innenriks. Kyrre Aamdal, en seniorøkonom for DNB markets, sa: «Den totale bruken av oljepenger (det strukturelle, ikke-oljebaserte budsjettunderskuddet) vil trolig ikke endres så mye av en ny regjering.»

Da pandemien spredte seg globalt tidlig i 2020, led Norges økonomi det som ble beskrevet som det verste økonomiske sjokket i fredstid. Arbeidsledigheten nådde nivåer ikke sett siden Den store depresjonen.

Regjeringen responderte med to statsstøttede lånegarantier for næringslivet på opptil NOK 100 milliarder. Denne pakka inkluderte NOK 50 milliarder i investering i obligasjonsmarkedet, som støtte for storselskaper. Denne massive redningsaksjonen for selskapseliten og Norges rike satte fart på veksten av sosial ulikhet, som de fire siste tiårene jevnt har ekspandert.

Norge, ofte holdt fram som et eksempel på likhet og sosial harmoni i den internasjonale liberale og «venstre» pressen, er splittet av ei dyp sosial kløft. En SSB-rapport fra 2018 bemerket at de rikeste 10 prosent av nordmenn eier 60 prosent av landets formue. Den øverste én-prosenten kontrollerer 21 prosent av totalformuen. I kommentarer til nettstedet faktisk.no i 2020 sammenlignet SSB-forskeren Rolf Aaberge nivåene av formue-ulikhet i landet med de man finner i Storbritannia og Frankrike. «Verdien av de store formuene er undervurdert,» sa han, fordi «vi bruker verdier som rapporteres til skattemyndighetene, mens den faktiske markedsverdien av, eksempelvis næringseiendom eller unoterte aksjer, i virkeligheten kan være langt høyere. Det samme gjelder besittelser i utlandet.»

Ifølge Aaberges anslag tar den øverste én-prosent av inntektstakerne hjem 20 prosent av all inntekt. De aller rikeste, i 0,01 prosent-andelen, henter inn 6 prosent av totalinntekten.

En 2018-rapport fra Folkehelseinstituttet bemerket gapet mellom forventet levealder for de rikeste og de fattigste i samfunnet. I Oslo varierer forventet levealder med opptil åtte år, mellom rike og fattige bydeler. Forventet levealder for de med de høyest utdanningsnivåene er fem til seks år lenger enn for personer med de laveste utdanningsnivåene.

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti forsøkte å utnytte veksten av sosial ulikhet under valgkampen. Men deres kritikk ringte hult gitt deres historikk ved makten. Under den første Stoltenberg-regjeringen, ved slutten av 1990-tallet, iverksatte Arbeiderpartiet privatisering av olje-, telekomm- og jernbaneselskapene. Da Stoltenberg, som framstilte seg som en norsk Tony Blair, var tilbake ved makten i 2005, med støtte fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, omfavnet hans regjering ytrehøyrepartiet Fremskrittspartiet og dets antiimmigrantpolitikk, og påla etter den globale finanskrisen i 2008 de offentlige tjenestene finansdisiplin.

Integreringen av Fremskrittspartiet inn i hovedstrømmen av norsk politikk, og alle de vesentlige partienes omfavnelse av partiets immigranthetsende, rasistiske utsyn, spilte ingen liten rolle i styrkingen av høyreorienterte ekstremistiske og direkte fascistiske krefter. Det mest uhyrlige uttrykket for denne prosessen fant sted i juli 2011, da fascistmassemorderen Anders Behring Breivik drepte 77 mennesker på en ungdomsleir Arbeiderpartiet avholdt på Utøya, og i Oslos regjeringskvartal.

Grunnarbeidet for innstrammingene som karakteriserte Solbergs to embetsperioder, som markerte første gang det skattereduserende ytrehøyrepartiet Fremskrittspartiet formelt gikk inn i en norsk regjering, ble også lagt av Stoltenberg og Ap.