USAs president Joe Biden og Kinas president Xi Jinping holdt deres første formelle toppmøte, gjennomført mandag kveld som et tre-og-en-halv-time-langt online-møte. Begivenheten, iscenesatt der Washington har brakt krigstrusselen mellom de to landene til historisk sett uforlignelige nivåer, løste ingenting.
Diskusjonen forflyttet seg aldri forbi stive, oversatte formaliteter, der Biden sittende i Roosevelt-rommet i Det hvite hus, og Xi, fra Østhallen i Folkets store sal i Beijing, snakket til og ikke med hverandre. Spenningene mellom de to stormaktene var så skarpe, og holdningen spesielt fra Washingtons side så uforsonlig, at toppmøtet endte uten noen vesentlige kunngjøringer eller engang en fellesuttalelse, den klareste indikasjonen på et toppmøtes historiske fiasko.
Toppmøtet var en impotent, ritualisert gestus, som besto av fraser om tilbakeholdenhet og en framføring av diplomatiske manøvrer, der de to stormaktene snubler hodestups mot krig. Styringsklassene i USA og Kina blir drevet mot konflikt av kapitalismens inherente motsetninger. Kapitalistøkonomien er en integrert global helhet, men kapitalistklassen utøver sitt styre gjennom nasjon-staten. Pådrivet til krig uttrykker rivaliserende kapitalistnasjoners bestrebelser for å omfordele den globale økonomien med militære midler.
Washington har i over et tiår systematisk tilstrammet skruene mot Beijing, og har forsøkt med militær trussel og økonomiske sanksjoner å få stagget Kinas framvekst og få landet underordnet amerikansk kapitalismes interesser. Både Obama-administrasjonens «vippe til Asia» [‘pivot to Asia’] og Trump-administrasjonens handelskrigstiltak forfulgte dette samme målet.
I løpet av det siste året har Biden-administrasjonen brakt disse ulmende spenningene til randen av åpen konflikt. Washington har bevisst målrettet det mest sensitive aspektet av kinesiske utenriksrelasjoner: Beijings hevd på Taiwan. Biden har erklært offentlig at USA er forpliktet til å forsvare Taiwan mot fastlands-Kina, og Taiwans president Tsai Ing-wen har bekreftet at Washington hadde utplassert tropper til øya, for å gjennomføre treningsøvelser med taiwanske styrker. Disse trekkene har effektivt sett undergravd det som har vært et kjerneprinsipp for geopolitisk stabilitet det siste halve århundret – Ett Kina-politikken.
Taiwan er avgjørende viktig for de økonomiske og geostrategiske interessene til det framvoksende borgerskapet i Kina, og Det kinesiske kommunistparti-regimet (KKP) som representerer dette borgerskapets interesser har gjort det klart at øya er ei rød linje. Xi fortalte Biden at trekkene tatt av «myndighetene på Taiwan for å søke etter USAs støtte for deres uavhengighetsagenda, så vel som noen amerikaneres intensjon om å anvende Taiwan for å få innesluttet og kontrollert Kina» var «ekstrem farlige, og er akkurat som å leke med ilden». Han advarte faretruende: «Den som leker med ilden, vil bli brent.»
Kapitalistklassen i Kina har sine egne globale økonomiske interesser. Disse interessene spiser av og trenger seg inn på domener hvor de store imperialistmaktene har deres interesser etablerte, og da spesielt USA. KKP forsøker, ved hjelp av diplomati, investeringer og militær utplassering, å få utvidet og styrket den borgerlige klassen i Kina.
De skyhøye dødstallene fra Covid-19-pandemien, inflasjonen som går til værs og den eksplosive framveksten av åpen klassekamp i USA, har bare vært ved til bålet for Washingtons geopolitiske hensynsløshet. Amerikansk kapitalisme er på jakt etter et virkemiddel for å få omdirigert og undertrykt klassekampen, og retter sine sikter mot Kina.
I november-desember-utgaven av Foreign Affairs framhever John Mearsheimer, en prominent forsker og akademiker i internasjonale relasjoner, hvor langt framskredent faren for en global krig er, og skriver: «Den kalde krigen nummer to er allerede her, og når man sammenligner de to kalde krigene da blir det tydelig at rivaliseringen mellom USA og Kina har større sannsynlighet for å føre til en skytende krig enn hva USA-Sovjetunionens rivalisering var.» Han legger til: «Ikke bare er en stormaktskrig mer sannsynlig i denne nye kalde krigen, men det er også bruken av atomvåpen.»
Det er en bevissthet både i Washington og Beijing om de dødelige innsatsene som er involvert, men ingen av partene kan trekke seg. De drives mot konfrontasjon. De ritualiserte formalitetene på mandagens toppmøte uttrykker kapitalistklassenes fundamentalt manglende evne til med fredelige midler på nytt å få omfordelt verden. Washingtons og Beijings skiftende økonomiske rekkevidder skyver dem i retning av krig.
Amerikansk imperialisme er aggressoren i denne voksende konflikten. Biden belærte Xi, beskyldte Kina for klimaendringene og kritiserte Beijings «menneskerettighets»-historikk i Xinjiang, Hong Kong og Tibet.
Bidens hykleri er svimlende. New York Times avslørte akkurat denne helgen at amerikanske styrker hadde utført en stor krigsforbrytelse i Syria, der de forbrente minst 80 ubevæpnede kvinner og barn og begravde likene under ruinene for å skjule forbrytelsen. Washington er tildekket av blod. Når Biden uttrykker bekymring for menneskerettighetene er det kun for å besørge et påskudd for enda større forbrytelser.
Der Xi talte om pandemien appellerte han til Biden for at «responsen på enhver større sykdom må være basert på vitenskap,» og uttalte at «politisering av sykdommer ikke er av det gode, men bare til skade». I USA har mer enn 780 000 mennesker dødd av Covid-19, i en nasjon med 330 millioner innbyggere; i Kina har under 5 000 dødd, i en nasjon på 1,4 milliarder. Der Beijing førte ei vitenskapelig basert politisk retningslinje for eliminering, prioriterte Trump- og Biden-administrasjonene, på en kalkulert og kriminell måte, profitt over menneskeliv, og resultatet var massemord.
Xis opposisjon mot å «politisere sykdommer» var en tilslørt referanse til løgna om Wuhan-laboratoriet, den grunnløse påstanden sirkulert av amerikanske medier, spesielt Washington Post, og behandlet som troverdig av Bidens Hvite hus, om at Covid-19 oppsto i et laboratorium i Wuhan, og at Kina derfor er ansvarlig for pandemien.
Biden-Xi-toppmøtets totale fiasko, som var helt ute av stand til engang å få produsert et oppsummerende dokument, uttrykker framfor alt Washingtons krigshissing. CNN siterte en høytstående embetsrepresentant i Biden-administrasjonen som oppsummerte begivenheten som følgende: «Jeg tror ikke hensikten var spesielt å få lettet spenningene, eller at det var det som var resultatet. Vi ønsker å sørge for at konkurransen blir ledet ansvarlig, at vi har måter å få gjort det på. Presidenten har vært ganske tydelig på at han kommer til å delta i denne beinharde konkurransen.»
Der Xi snakket til Biden om «samarbeid» responderte Biden med «konkurranse», og oppfordret til etableringen av «sikkerhetsrekkverk basert på sunn fornuft», for å «forsikre at konkurransen mellom våre land ikke sporer av og ender i konflikt, hvorvidt tilsiktet eller utilsiktet».
KKP-byråkratiet, som Xi Jinping er statssjef for, har ikke noe svar på krigsfaren. Det stalinistiske KKP tilranet seg ledelsen av den kinesiske revolusjonen, og da partiets nasjonalistiske perspektiv nådde enden av en blindvei, overvåket det gjenopprettingen av kapitalisme. KKP undertrykte den kinesiske arbeiderklassen og profitterte på salget av dens arbeidskraft til internasjonal finanskapital. Partiet representerer det kinesiske borgerskapets interesser, som søker en rolle på verdensscenen.
Seksjoner av regimet som er tilknyttet militæret publiserer sabelraslende lederartikler i Global Times, og truer med væpnet konflikt over Taiwan. Regjeringen dyrker bevisst en fornemmelse av nasjonalisme, og forbereder det ideologiske grunnlaget for massemobilisering og krig. Andre seksjoner, som frykter for krig, håper forgjeves på en ny tilnærming med Washington.
Amerikansk imperialisme har ingen storslått overordnet plan og ingen vinnerstrategi, i sitt pådriv i retning Stormaktskonflikt med Kina. Den har ingen løsning for pandemien, for inflasjonen, og ikke noe svar på veksten av klassekonflikt, annet enn undertrykking og krig.
Biden snakket om å etablere «sikkerhetsrekkverk» for å unngå faren for å «spore av» ut i konflikt, men krig vil ikke være et kursavvik fra USAs og Kinas nåværende utviklingsbane. Det er det sluttresultatet de blir drevet til av kapitalismens objektive logikk.
Arbeiderklassen kan og må stoppe dette tankeløse pådrivet i retning av global krig. Kinesiske og amerikanske arbeidere har de samme interessene, som bare kan forsvares gjennom en felles internasjonal sosialistisk strategi for å få slutt på kapitalismen og trusselen om imperialistkrig. Dette er perspektivet til trotskismen, som er organisert i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).