Over 22 000 metallarbeidere har i fire dager vært i streik på ubestemt tid, i provinsen Cádiz sør i Spania, samtidig som streiker tiltar over hele Europa og internasjonalt. Arbeidere i Cádiz forlanger lønnsøkninger og bonuser, blant annet for farlig arbeid, og opponerer mot den planlagte avviklingen av et Airbus-fabrikkanlegg.
Kampen har raskt utviklet seg til et opprør mot fagforeningsbyråkratiene og et sammenstøt med Spanias koalisjonsregjering, bestående av Det spanske sosialistpartiet (PSOE) og pseudo-venstre-partiet Podemos.
Arbeidere har okkupert industriområdet Puerto Real og har bygd barrikader av industriutstyr, brennende biler og jernbaneskinner for å blokkere politiet fra å komme inn på området. Det har blitt tent branner ved inngangene til fabrikkene, som er bemannet av streikevakter, og produksjonen har blitt stanset. Det militære skipsverftet Navantia, det europeiske multinasjonale romfartsselskapet Airbus, det multinasjonale konstruksjonsselskapet Dragados, romfartsleverandøren Alestis, og produsenten av rustfritt stål Acerinox, og deres underleverandører er alle berørte.
Arbeidere ved petrokjemiske anlegg i La Linea, Algeciras og Los Barrios har også lagt ned arbeidet, og streikevakter der har blokkert vesentlige motorveier.
Streiken får bred støtte i regionen, som har den høyeste arbeidsledigheten i Spania, med 23 prosent generell ledighet, og over 40 prosent for ungdommen. Fagforeningene rapporterer at 98 prosent av arbeiderne er i streik, der raseriet stiger på tvers av hele regionen.
En Cádiz-arbeider skrev på Facebook: «Jeg er datter av og søster av metallarbeidere. Jeg husker streikene på 1980-tallet da min far og mor gikk ut i gatene for å lete etter brød til deres seks barn, uten å vite om de ville sove i fengsel eller på et sykehus den natta. … Dét er Cádiz, KAMP, det er ikke alltid karneval, båtcruise, strender og barer for å ta seg bra ut i New York Times. Cádiz er fattigdom i Den første verden, arbeid fra soloppgang til solnedgang, men likevel uten å komme gjennom til slutten av måneden, mangler, problemer og unødvendige arbeidsulykker for å spare selskapsprofitter.»
Hun appellerte til arbeidere i bredere utstrekning om å støtte streiken, der hun sa: «Selv om dere ikke jobber med metallbearbeiding, dere har til å kunne spise takket være metallbearbeiding.»
PSOE-Podemos-regjeringen støtter imidlertid byens bransjeforbund Federación de Asociaciones de Empresarios del Metal de Cádiz (FEMCA), som har nektet enhver innrømmelse, og bare foreslår en lønnsøkning på 0,5 prosent. De involverte fagforbund og -foreninger – fra de Podemos-tilknyttede Arbeiderkommisjonene, Confederación Sindical de Comisiones Obreras (CCOO), og det PSOE-innordnede fagforbundet Unión General de Trabajadores (UGT) – krever 2 prosent for inneværende år og 3 prosent for det neste året. Dette er fortsatt langt under inflasjonen, og betyr at fagforeningene vil pålegge arbeiderne et massivt lønnskutt.
PSOE-Podemos-regjeringen har mobilisert opprørspolitiet mot streiken. Regjeringen utplasserte en spesiell overvåkingsenhet, med mange betjenter fra politiets intervensjonsenhet utsendt fra den nærliggende byen Sevilla, sammen med provinsens egen Forebyggings- og Reaksjonsenhet. Disse styrkene er nå støttet av lokalt politi og tropper fra det paramilitære Guardia Civil, som nå er utplassert i industrisonene.
Regjeringen ga tirsdag ordre om å forsøke å få knust streiken, med politi som marsjerte mot de okkuperte fabrikkanleggene hvor de angrep arbeidere med køller og pepperspray, og avfyrte gummikuler. Politiet ble imidlertid kastet tilbake uten å få tatt fabrikkene tilbake fra arbeiderne.
Samtidig som Podemos og PSOE sender ut politi for å prøve direkte å få knust streiken anvender regjeringspartiene også byråkrater fra deres tilknyttede fagforbund og -foreninger, i forsøk på å demoralisere og selge ut arbeiderne. Fagforeningene kalte i utgangspunktet ut én-dagsprotester for å prøve å få blåst av damptrykket, der én som ble kalt for den 10. november samlet 4 000 protesterende i Cádiz og 2 000 i Algeciras. CCOO og UGT har nylig sagt seg enige i å avvikle en Airbus-fabrikk i Cádiz, og de følte de seg dermed forpliktet til å kalle en streik på ubestemt tid, i frykt for at de skulle miste kontrollen der raseriet bølget blant arbeiderne.
Nå innrømmer fagforeningsledere åpent at de har mistet kontrollen over situasjonen, og ikke vet hvordan de skal få beordret arbeiderne til å avslutte streiken, og akseptere lønnskutt og tap av arbeidsplasser. Fernando Grimaldi, regionsekretær for det stalinistiske fagforbundet CCOO, sa: «Folk er ekstremt sinte; vi får se hvordan dette kan bli kontrollert.»
Grimaldi fortsatte med å fordømme de streikende for å ha tent branner utenfor raffinerier for å holde opprørspolitiet vekk fra anleggene. Han søyt: «Adkomstveiene til raffineriene ble kuttet i morges kl. 06:30. Jeg så en brann i Guadarranque, og jeg reiste alarm umiddelbart, for jeg ikke er enig i den typen aksjoner. Men folk er veldig sinte, og det er utbrudd hele tiden.»
Fagforbundene UGT og CCOO på nasjonalt plan utstedte en uttalelse som forlangte at de streikende måtte slutte å blokkere motorveier. «Vi må håndtere denne konflikten godt,» erklærte de, «og derfor mener vi det er nødvendig å konsentrere våre handlinger på inngangene til de viktigste arbeidsplassene. Derfor ber vi om at motorveiene holdes åpne.»
Arbeidere kan ikke ha noen tillit til disse byråkratene, som er politiske allierte av de regjerende partiene, mot streiken og arbeiderklassen. Deres politiske orientering er å tale med to tunger, de hevder å støtte arbeiderne samtidig som de godtar å kutte ned lønningene deres og stenge ned fabrikkene der de jobber, de oppfordrer til demobilisering av protester, og de koordinerer tett med regjeringspartiene som angriper arbeiderne med gummikuler og pepperspray.
Det samme gjelder José María González, borgermester/byrådsleder i Cádiz og medlem av Anticapitalistas, en småborgerlig tendens tilknyttet Frankrikes pabloistiske Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), som var med på å grunnlegge Podemos i 2014. González henvendte seg til demonstranter i Cádiz på torsdag og forsikret dem at «Cádiz-byrådet var, er og vil være med i arbeidernes kamp». Teresa Rodríguez, hans kone og nasjonalleder av Anticapitalistas, appellerer samtidig til Podemos’ generalsekretær Yolanda Díaz om en allianse.
Enhver «som er [innen] vårt ideologiske spekter, og det er Yolanda, vil kunne snakke med oss ansikt-til-ansikt, de vil ha en alliert i oss,» sa Rodríguez. Hun sa: «Vi er interessert i å støtte modige politiske tiltak, uansett hvor de fattes, men gjennomført helt til slutten.»
De største allierte av arbeidere i Cádiz er arbeidere på tvers av hele verden, som også slåss for bedre lønninger og mot voksende sosial ulikhet og den kriminelt uaktsomme offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien. De samme anliggendene som driver Cádiz-streikene underbygger i USA den største streikebølga på flere tiår, deriblant store kamper ved Volvo, Deere, Dana og andre store selskaper.
Streiker som involverer titusenvis av arbeidere på tvers av mange bransjer har brutt ut på tvers av hele Portugal. Både jernbanearbeidere, lærere, farmasøyter, t-banearbeidere, akuttmedisinske teknikere, skattekontorarbeidere og fengselsvakter streiket i september og oktober.
I Spania har streikevarslene blitt mangedoblet de siste ukene. Kjøttprosesseringsarbeidere går til streik mot slutten av november og ytterligere fire dager i begynnelsen av desember, mot prekære arbeidsbetingelser. Lastebilsjåfører skal streike i slutten av desember, og truer med å lamme Spania midt i julesesongen. Bønder har også truet med å bli med i deres streik i protest mot de stigende levekostnadene.
I regionen Castilla y Leon skal rundt 2 000 supermarked-arbeidere streike i flere dager i desember. I går var det en bydekkende streik i den galisiske byen A Mariña, og en protest mot en fabrikknedleggelse og tap av arbeidsplasser samlet 10 000 i en region med litt over 80 000 innbyggere.
Det kritisk viktige spørsmålet er å danne grunnplankomitéer for å organisere kampene uavhengig av fagforeningsbyråkratiene, for å mobilisere bredere støtte og knytte seg til arbeidernes mange kamper over hele verden. Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) har derfor fremmet oppfordringen å bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). Dette er grunnlaget for å motsette seg politi-statens undertrykking, innstramminger og politikken for masseinfisering under pardemien, og for å forene arbeidere internasjonalt i en kamp om makt og for å bygge sosialisme.