Éric Zemmour har enda ikke annonsert at han vil stille for det franske presidentskapet, men hans kampanje har allerede avdekket en dyp politisk krise.
Zemmour kom til prominens som en høyt gasjert allviter på milliardæren Vincent Bolloré’s ytrehøyrefjernsynskanal CNews. Han er en erklært forsvarer av Frankrikes nazi-kollaborerende Vichy-regime og ble i 2011 dømt for å ha oppfordret til rasediskriminering, og i 2018 for hat mot muslimer. Han skryter av sin skepsis til vaksiner og sin fiendtlighet til sosial distansering for å bekjempe Covid-19-pandemien. Han er, kort og godt, et av kloakkrørene der finansaristokratiet spyr opp sitt nasjonalistiske hat via fjernsynsskjermene og utover det franske folk.
Der 2022-presidentkampanjen nå starter blir Zemmours fordømmelse av «venstreeliter», immigranter og flyktninger rapportert, diskutert og respektfullt og i all seriøsitet gransket i massemediene. Dette har skjøvet denne dømte forbryteren opp til 18 prosent i meningsmålingene, hvor han utdistanserer Marine Le Pen, den nyfascistiske 2017-kandidaten, for å bli Macrons ledende valgutfordrer.
Denne dundrende promoteringen av Zemmour markerer en ny, farlig fase i det franske demokratiets krise. Styringsklassen er ridd av internasjonale problemer som den ikke har noen løsninger på. Den er lamslått av de militære nederlag den har lidd i Afghanistan og i Mali. Framfor alt frykter den arbeiderklassens raseri over dødsfallene og de sosiale ødeleggelsene forårsaket av dens morderiske politiske retningslinje om å «leve med viruset» under Covid-19-pandemien, som har kostet mer enn 1,3 millioner liv i Europa.
I denne konteksten finner stadig bredere lag av styringseliten Zemmours artikler og opptreden på fjernsynsskjermen uimotståelig fascinerende. Han står for øyeblikket overfor siktelser for hans skitne tirade tidligere i år mot barneflyktninger: «De hører ikke hjemme her; de er tyver, mordere, voldtektsmenn.» Likevel blir han regelmessig invitert til fjernsynsnyhetsstudioer og er gjenstand for dedikerte kommentarer på avisenes redaksjonelle sider.
For å forstå Zemmour-fenomenet er det verdt å minne om noen av hans uttalelser fra de siste årene, som media skjuler med referanser til Zemmours angivelige «forkjærlighet for historie».
I fjor stilte han spørsmål ved resultatet av den historiske Dreyfus-affæren, der han insinuerte at kaptein Alfred Dreyfus, en jødisk offiser som i 1894 ble falskt dømt av antisemittiske offiserer for spionasje for Tyskland, kan ha vært skyldig. Dette var en måte å kritisere den flere tiår lange kampen, der den sosialistiske arbeiderbevegelsen ledet av Jean Jaurès spilte en ledende rolle, for å reinvaske Dreyfus’ navn. Zemmour løy: «Mange var beredt til å erklære Dreyfus uskyldig, men det er uklart.»
Selv om Zemmour er av jødisk herkomst, forsvarer han Vichy-regimets deltakelse i deporteringen av jøder til nazistenes dødsleirer. Han sa: «Vichy-embetsfunksjonærer var ikke skyldige; de måtte adlyde staten. Ellers er det ikke lenger autoritet og lydighet, skjønner dere det?» På spørsmål om en mulig massedeportering av muslimer fra Frankrike i dag, repliserte han at det foreløpig var «urealistisk», men la til: «Historien er overraskende».
Han fordømmer også motstanden mot Vichy og regimets kollaborering med nazistenes okkupasjon av Frankrike. Som et ekko av Vichy-propaganda, som reagerte på overvekten av kommunistiske arbeidere i undergrunnsmotstanden, la Résistance, ved å fordømme den som «Bolsjevik-terrorisme,» sa Zemmour: «Borgerkrigen, det var kommunistene som startet den, ved å henrette franskmenn som kollaborerte [med nazismen].»
Denne anvendelsen av historiske løgner for å angripe sosialisme og forsvare genocid må tas som en advarsel: Kapitalismen er i dødelig krise. Hendelser i ett århundre gjentar aldri nøyaktig de fra tidligere århundrer. Men etter autorisasjonen Macron i 2019 innvilget den franske hæren til å skyte på «gul vest»-protester, og den ondsinnede offisielle uaktsomheten som har kostet millioner av liv under Covid-19-pandemien, ville det være kriminelt lettsinnet å ignorere historiens lærdommer.
Hvorfor er styringseliten overmåte fascinert av slik fascistisk demagogi? Det er ikke for å sponse en abstrakt historisk debatt. Snarere er det slik at styringsklassen, som føler seg isolert og foraktet, diskuterer diktatur, blodig undertrykking og massedrap som praktiske virkemidler for politikk.
Zemmour og den franske hærens planer om et militærkupp
Forrige måned publiserte gruppa «Offiserer for Zemmour» en kort uttalelse i ytrehøyremagasinet Valeurs actuelles [‘Aktuelle verdier’], der de oppfordret ham til å stille til valg. Der de tiltalte ham som den «den framtidige lederen av våre hærer», understreket uttalelsen at «hæren anses som den siste forsvarslinja for å opprettholde orden.» Den fortsatte med et tilsynelatende forsøk fra generalstaben på å utarbeide en avtale med sin kandidat:
Du foreviser stor karakterstyrke. Ville du tillate militæroffiserer og deres ledere å gjøre det samme? De har bare én interesse, Frankrikes, og vil gjerne bli lyttet til når de snakker om budsjetter og strategi. Et sterkt militær må ha de menneskelige og finansielle ressursene som korresponderer med dets ambisjoner. Vil vi få ressursene som korresponderer med våre ambisjoner? … Den interessen vi har for deg er reell, og vi håper på total støtte og forpliktelse fra din side.
Valeurs actuelles har blitt et utløp for en fascistisk militærklikk rundt hærens tidligere stabssjef general Pierre de Villiers. Etter at han i 2017 gikk av med pensjon mottok han et sinecure fra Boston Consulting Group, dvs. en betalt posisjon med få forpliktelser. Konsulentforetakets Paris-kontor – rådspurt og finansiert «av 60 prosent av franske topp-40-selskaper på Paris-børsen», deriblant Danone og L’Oréal – betaler ham ifølge Le Monde € 5 000 per halve dag arbeid. De Villiers mottar store talehonorarer fra dusinvis av store selskaper, og gjennomfører en kontinuerlig pressekampanje mot revolusjonsfaren.
I 2019, før pandemien, reagerte de Villiers i harnisk da det brøyt ut streiker i USA, Tyskland, Polen, Belgia, Portugal og Frankrike. Han etterlyste «fasthet» i undertrykkingen, blant annet mot «gul vest»-protester mot sosial ulikhet, og forlangte at klassekampen måtte undertrykkes: «Det har oppstått ei kløft mellom de som leder og de som adlyder. Denne kløfta er dyp. De ‘gule vestene’ var allerede et første tegn på dette. … Vi må gjenopprette orden; ting kan ikke fortsette på denne måten.»
Covid-19-pandemien var en triggerbegivenhet, en utløsende hendelse som intensiverte verdenskapitalismens krise dypt. Massestreiker brøt ut i Italia, USA og på tvers av Europa i mars 2020, der arbeidere krevde retten til å søke ly hjemme for å unngå viruset. Protester mot politibrutalitet brøt ut over hele verden i juni etter at amerikansk politi drepte George Floyd i Minneapolis. I tillegg til å provosere fram et oppsving av klassekampen, intensiverte imidlertid pandemien også planleggingen av kupp og diktatur i styringseliten, framfor alt i Amerika.
Trump truet med illegalt å sende det amerikanske militæret for å angripe Floyd-protestene. Dette hang sammen med hans planer om å bestride legitimiteten av 2020-valget, og lansere et ytrehøyrekupp støttet av deler av det amerikanske militæret. Dette forsøket utspilte seg den 6. januar, da en fascistisk mobb stormet gjennom Capitol og prøvde å få blokkert sertifiseringen av Joe Bidens valg som president, selv om den ble knepent beseiret av den forsinkede utplasseringen av nasjonalgardetropper.
Igangsettingen av Trump-kuppet ble fulgt opp av en eksplosjon av kupp-konspirering på tvers av Europa. Spania ble sjokkert av lekkede WhatsApp-chats der militæroffiserer erklærte at de er «gode fascister» og ønsket å drepe «26 millioner mennesker». I Frankrike utspant det seg en febrilsk diskusjon mellom Zemmour og Villiers-klanen i Valeurs actuelles. Zemmour fordømte Floyd-protestene i Frankrike som en «rasekrig importert fra Amerika av våre eliter», mens De Villiers insisterte på at det var nødvendig å forberede seg på å suspendere rettsstatens reguleringer for å unngå en rasekrig.
«Det er i dag ikke bare en sikkerhetskrise, men en pandemi, alt dette midt i en økonomisk, sosial og politisk krise der ledere ikke lenger nyter noen bredere tillit,» skrev de Villiers i Valeurs actuelles. Han understreket frykten «for at forskjellige undertrykte raserier kan eksplodere på en gang,» og sa: «Vi må tenke det utenkelige. … Rettsstaten er åpenbart respektabel, men på et bestemt tidspunkt må man tenke strategisk.»
Til slutt meldte Pierre de Villiers’ bror Philippe i Valeurs actuelles i april et fascistisk «opprop til oppstand», der han klandret vaksineprodusenter og sveitsiske bankfolk for pandemien. Den 21. april – 60-årsmarkeringen for det mislykkede Alger-putschet i 1961, da generaler ville styrte den franske regjeringen for å forhindre Algeries uavhengighet fra Frankrike – responderte ei gruppe pensjonerte generaler med en oppfordring i Valeurs actuelles for det som helt åpenbart er et kupp. Til slutt hadde tusenvis av offiserer, pensjonerte og i aktiv tjeneste, signert brevet, eller en påfølgende støtteerklæring for det.
Der det fordømmer «rasekrigen» som angivelig føres av immigranter i franske byer, advarer det for at med mindre tiltak blir iverksatt mot «slapphet», vil det komme til «intervensjon fra våre kamerater i aktiv tjeneste ... på vårt nasjonale territorium». Det fortsatte: «Vi ser at det ikke lenger er tid til å nøle, ellers vil i morgen borgerkrig sette en stopper for dette voksende kaoset, og dødsfallene ... vil kunne telles i tusener.»
Zemmour responderte i Valeurs actuelles og den høyreorienterte avisa Le Figaro med flere fascistiske løgner, og kalte denne trusselen om kupp «et opprop for sikkerhet». Han sa: «Når disse pensjonerte generalene oppfordrer deres kamerater i aktiv tjeneste til å beskytte det franske folket og den franske sivilisasjonen, når de fordømmer de fanatiske hordene ... hvem kan klandre dem? Hvem kan benekte deres oppriktige patriotisme og legitime bekymring?»
Det er på sin plass med de skarpeste advarsler om propagandaen massemediene utsetter det franske folket for.
Den franske nyfascismens valgoppgang har nå utspilt seg over 35 år. Den har vunnet stemmer på tvers av hele befolkningen, også blant arbeidere. Den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 bidro til å bane vei for den, spesielt ved å avstumpe minnet som eksisterte blant arbeidere i tiårene etter andre verdenskrig, om den uforsonlige konflikten i arbeiderklassen mellom fascismen og kommunistbevegelsen. Men det er sånn at det 21. århundres nyfascisme fortsatt betjener finanskapitalen, akkurat som de småborgerlige bevegelsene som Hitler og Mussolini baserte deres vei til makten på, på 1900-tallet.
Sentralt for offisielle politiske orienteringer under pandemien er finansaristokratiets pådriv for å «leve med viruset» og holde arbeidere i arbeid og ungdommen på skolen, uansett pandemiens forløp, for å produsere billioner av euro i profitter for bankene. Borgerskapets kommandostab vet meget vel at det fører en dødelig konflikt med arbeiderne. «Av-demoniseringen» av fascisme, som Marine Le Pen kalte det, er et røykteppe som styringsklassen planlegger diktatur og undertrykking bak, for å få pålagt krig, innstramminger og masseinfeksjoner.
Hva må gjøres?
Zemmours framgang i meningsmålingene krever en seriøs forklaring. Medias refreng om at «Zemmour sier høyt hva alle tenker i deres stille sinn» er ikke en forklaring, men ei løgn. Industrielt genocid, politisk antisemittisme og kupp fra ytrehøyreoffiserer har ingen støtte fra det franske folket. De som hevder noe annet dekker over klassekløfta som skiller arbeidere fra ytrehøyrekuppmakere som de Villiers, og bagatelliserer dermed trusselen de utgjør for arbeiderklassen.
I virkeligheten er en av de utvilsomt progressive sidene av økonomisk globalisering at den oppmuntrer til stadig åpnere holdninger blant arbeidere. En Harris Interactive-rundspørring nå i vår fant at 89 prosent av franskmenn, et rekordnivå, motsetter seg ulikhet i behandlingen av franskmenn og ikke-franske personer på arbeidsplassen. Den ene meningsmålingen etter den andre har funnet at sosial ulikhet, arbeidsledighet og økonomiske vanskeligheter dominerer arbeidernes bekymringer. Man må derfor spørre, hvorfor får nyfascister som Zemmour støtte, framfor venstreorienterte krefter?
For å besvare det spørsmålet må man ærlig og oppriktig granske hva styringseliten promoterer som «venstre».
Siden generalstreiken i mai-juni 1968 har det vært «Unionen av Venstresiden», som er alliansen av middelklassen etter 1968-studentbevegelsen, restene av det stalinistiske Kommunistpartiet i Frankrike (PCF), og Sosialistpartiet (PS) grunnlagt av François Mitterrand i 1971. Teoretisk sett ble det tuftet på postmodernistiske politiske orienteringer basert på hudfarge og kjønnsidentitet. Partiets politiske linje og klassekarakter ble satt av bankfolk, selskapsdirektører og embetsfunksjonærer fra statsapparatet rundt Mitterrand, en tidligere nazikollaboratør.
Partiets historikk ble treffende oppsummert under 2012-valgkampanjen, av Frankrikes siste PS-president François Hollande, som beroliget Wall Street om hans «sosialisme» ved å fortelle New York Times: «I dag er det ingen kommunister igjen i Frankrike. Venstresiden liberaliserte økonomien og åpnet markeder for finansiering og privatisering. Det er ingenting å frykte.»
Etter Hollandes valg oppdaget millioner av arbeidere med avsky, fra ei av hans elskerinners kyss-og-fortell-alt-avsløringer, at denne «sosialisten» på privaten hånende omtaler arbeidere som «de tannløse», fordi tannbehandling er uoverkommelig for stadig større lag av den arbeidende befolkningen.
PS’ ydmykende valgkollaps i 2017 tillot Hollandes økonomiminister, Emmanuel Macron, å bli president. Macron ga en «republikansk honnør» til nyfascistene i sin seierstale, og fortsatte Hollandes krig i Mali og eskalerte angrepene på pensjoner, lønninger og andre sosiale programmer. Der han beordret en brutal politiaksjon mot «gul vest»-protester mot sosial ulikhet, med over 10 000 arrestasjoner og 4 400 sårede demonstranter, hyllet Macron Frankrikes nazistiske kollaboratørdiktator, den dømte landsforræderen Philippe Pétain, som en «stor soldat».
Begivenhetene har også i sin helhet avslørt PS’ og Macrons småborgerlige allierte, der mange av dem stammer fra krefter som for mange tiår siden brøt med trotskismen og Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI). Slike krefter, som Olivier Besancenots Nytt Antikapitalistisk Parti (NPA), ikke bare etterplapret fagforeningsbyråkratiets falske fordømmelser av de første «gule vestene»-protestene, og kalte dem nyfascistiske. De innordnet seg også med Macrons avvisning av en politikk for å eliminere viruset, og hans oppfordring til å «leve med viruset», og de avviste betydningen av Trumps kupp.
Det er meget vel forstått innen det politiske etablissementet at disse privilegerte pseudo-venstre-kreftene, basert i velbeslåtte middelklassesjikt av akademia og fagforeningsbyråkratiet, er fiendtlig innstilte til den sosialistiske arbeiderbevegelsens tradisjoner, og dedikerte til å få blokkert en bevegelse i arbeiderklassen.
De ga i 2019 Zemmour grønt lys da Roman Polanskis film om Dreyfus-affæren, J’Accuse, ble sluppet på kinoene. Mens millioner gikk for å se filmen ble den fordømt av pseudo-venstre. Med henvisning til Polanskis rettsforfølgelse for seksuelle overgrep mot ei mindreårig jente i 1977, støttet de en høyreorientert feministisk #MeToo-kampanje mot filmen, og sendte ungdom til kinoene for å rope: «Polanski er en voldtektsmann, filmgjengere er medskyldige!» Pseudo-venstre-siden, fiendtlig innstilt til den historiske sannheten, gjorde det klart at de ikke ville forsvare Dreyfus-affæren, eller noe annet, mot det ytre høyre.
Zemmours fordømmelser av «venstreeliter» vinner utvilsomt hans argumenter et visst gehør. Masser av arbeidere føler instinktiv mistillit eller hat for pseudo-venstre-politikkens grenseløse hykleri. Media stempler Zemmour feilaktig som å være «antisystem», fordi han spiller på én av dets åpne hemmeligheter – at det de har bygget opp som «venstre» er en småborgerlig bevegelse som er fiendtlig mot massen av den arbeidende befolkningen. Han er imidlertid ikke imot det kapitalistiske systemet, men forsøker å få brukt hudfargebasert hat og historiske løgner for å forsvare det.
Det vokser eksplosiv opposisjon blant arbeidere over hele Europa, og over hele verden, mot den politiske orienteringen for masseinfeksjon av Covid-19, innstramminger, krig og politi-statsundertrykking. Styringsklassen er dypt isolert. Det avgjørende spørsmålet i Frankrike, og hvert et land, er byggingen av en marxistisk og internasjonalistisk, det vil si trotskistisk bevegelse i arbeiderklassen og ungdommen, mot sosialdemokratene og pseudo-venstre-siden, fra venstre, fra arbeiderklassens ståsted.
Arbeiderklassen vil ikke kunne overvinne hindrene reist av fagforeningsbyråkratiet og pseudo-venstre-siden, og få beseiret truslene fra styringsklassen med en spontan bevegelse. Dette fordrer å varsle arbeiderne om farene de står overfor, forene dem i en internasjonal bevegelse og besørge dem med bevisstheten om deres tilknytning til arbeiderklassens og den marxistiske bevegelsens historiske kamper, for å overføre makten til arbeiderklassen og bygge sosialisme.
Byggingen av trotskistbevegelsen i arbeiderklassen og ungdommen er dagens store politiske oppgave. Sympatisører og lesere av WSWS må trekke de nødvendige konklusjonene, og slutte seg til Parti de l’égalité socialiste (PES) i Frankrike, og andre seksjoner av ICFI rundt om i verden.