Charles Persinger er en 56-år-gammel delvis pensjonert ergoterapeut. Han skrev til World Socialist Web Site (WSWS) til støtte for Globale Arbeideres Granskning av Covid-19-pandemien. Hans mor Susan døde av Covid-19 i januar, etter å ha pådratt seg viruset på et sykehus sent i desember i fjor. Hans kone Katie, som var assisterende styrer for et pleiehjem, bukket under for viruset i februar.
Siden Katies død har Charles drevet Twitter-kontoen Katie’s Voice som en hyllest til henne, og for å snakke ut om farene Covid-19 utgjør for andre. Han er tett involvert i kampanjen Covid-19 Bereaved Families for Justice – Pandemi-etterlatte familier for rettferdighet.
Charles fortalte til WSWS: «Kona mi jobbet i pleieomsorgen i mer enn 25 år. Jeg jobbet i omsorgen i ca. 10 år. Jeg har alltid vært i frontlinjeposisjoner, og har jobbet i nøkkelroller. Jeg hadde også en kort periode hvor jeg jobbet med sikkerhet.
«I fjor, under pandemien, gikk jeg tilbake til helsetjenesten, hvor jeg jobbet i privat sektor med personer med lærevansker og psykiske helseanliggender.
«Min historie startet i desember [2020] da både min mor og min kone begge pådro seg Covid. Min mor Susan ble innlagt på et sykehus. Hun hadde vært utsatt for et fall – hun var eldre og hadde gryende demenssymptomer. Hun hadde det ikke så ille at hun ikke var klar over at det var en pandemi på gang. Den var hun klar over, og hun tok alle forholdsregler: desinfisering og bruk av munnbind og sosial distansering. Hun tok det hele på alvor, for å kunne holde seg trygg.
«Som sagt, hun falt og ble innlagt på sykehus. Fjorten dager seinere fikk vi en telefon: ‘Din mor har Covid.’ Det var da vårt personlige togkrasj ble innledet, da problemene med Covid virkelig rammet vår familie. Det var første gangen noen jeg kjente hadde pådratt seg Covid.»
«Fordi hun var eldre og skrøpelig, ei 85-år-gammel kvinne, tok Covid henne ganske raskt. I løpet av fjorten dager døde hun av lungebetennelse forårsaket av Covid. I bunn og grunn ble hun kvalt til døde.»
«Vi fikk faktisk en telefon, og jeg fikk se mor før hun døde. Mens jeg var på besøk hos henne fikk jeg også en telefon fra min kone Katie, der hun sa: ‘Jeg har Covid’. Katie hadde pådratt seg Covid mens jeg besøkte min mor på sykehuset, og så min mor dø.»
«Hun var assisterende leder på et pleiehjem. Mens min eldre mor døde på sykehus, jobbet min kone på frontlinja. Covid hadde kommet inn på pleiehjemmet, personalet falt som fluer, pasienter ble syke, de slet med å få dekket opp for skiftene, og alt det andre.»
«Min kone Katie viet hennes liv til å ta vare på mennesker. Hun kunne bare ikke tre tilbake, sitte hjemme og ikke gjøre noe. Hun dro på jobb, hvor hun deretter pådro seg Covid. Hun hadde fått Covid-sprøyta dagen før, den 18., og ble smittet den 19.»
«Jeg mistet i år både min kone og min mor. Min mor døde i januar. Jeg fikk anledning til å tilbringe noe tid samen med henne. Og så dro jeg rett hjem for å ta meg av Katie.»
«Jeg klarte å ivareta henne, var det i tre eller fire dager. Hun sa at hun følte seg ok, bare litt influensasyk. Men så kom det brått på, og veldig fort da det traff. I løpet av tre eller fire dager ble hun virkelig uvel, til det punkt hvor jeg visste at jeg ikke kunne passe på henne lenger. Jeg kunne se at hennes tilstand forverret seg, hun sleit med å få puste, hun var skikkelig uvel, feberen steig – hele spekteret av hva Covid gjør med deg.»
«Jeg ringte etter en ambulanse for henne, og bare dét var en stor utfordring, bare det å få brakt henne til et sykehus, for på den tiden var vårt nasjonale helsevesen (NHS) overveldet.»
«De fikk en bil med ambulansepersonell ut til oss, som gjorde så godt de kunne for Katie. De ga henne oksygen, de prøvde å stabilisere henne, og den slags. Men vi måtte vente i over to-og-en-halv time på at ambulansen skulle komme. Dette var ei dame som på det tidspunktet var veldig, veldig syk, virkelig syk.»
«Ambulansetjenesten måtte virkelig presse på for å få en ambulanse til å komme ut til oss. De måtte hente en ambulanse inn til Swindon fra en av de lokale landsbyene, for å få brakt kona mi til sykehuset. De måtte få en bil som opererte i de rurale områdene, og hente den inn til byen.»
«Charles kjente situasjonen», ut fra egne erfaringer, og hans kones. Sykehusene var i ferd med å gå tomme for tilgjengelige sengeposter. De la inn folk fra pleiehjem, og så skjønte de at de egentlig ikke kunne hjelpe dem, så det de gjorde var å sende dem tilbake til pleiehjemmene. Selv om de var smittet. Kona fortalte meg om dette, da det hele var i ferd med å rakne opp.»
«De brukte byrådene til å legge press på pleiehjemmene. Det var sånn de gjorde det. De fikk ikke NHS til å gjøre det direkte. Og åpenbart kollapset de under presset.»
«Nå vet vi alle alt dette, men jeg fikk på den tiden se det skje. Vi levde det. Jeg og min kone jobbet på den tiden i omsorgsbransjen: vi visste hvilke utfordringer de sto overfor. Hver dag fortalte hun meg hvordan de ventet på at munnbind skulle besørges for pleiehjemmene, de ventet på desinfiseringsmiddel. De ble gitt plastforklær og papirmunnbind for å beskytte seg mot et luftbårent virus.»
Charles’ kone Katie hadde vært sykehusinnlagt i én måned, da «jeg fikk en telefon som sa ‘vi skal sette kona di på ventilator, så her har du, du kan få snakke med henne. Du har rundt to minutter på deg.’ Det var siste gangen jeg fikk anledning til å snakke med henne. Du får ikke rukket det du har å si på to minutter, alt som skulle vært sagt.»
«Jeg fikk en viss avslutning, mens så mange mennesker ikke fikk noen som helst anledning. Jeg føler meg bare så forferdelig trist, på disse familienes vegne. Jeg hadde anledning til noe. Ikke på langt nær nok, ikke det vi hadde fortjent. Men såpass fikk jeg i hvert fall, og det er jeg evig takknemlig for. Jeg tror det hadde å gjøre med at jeg var veldig, veldig pågående. Da jeg dro for å se Katie, kledde de meg i full PPE [Personal Protective Equipment; personlig verneutstyr], full drakt, alt av det, de tok alle forholdsregler for å holde meg trygg.»
«Det var en opplevelse som fortsatt hjemsøker meg, og vil gjøre det i lang tid.»
Om regjeringens nasjonale respons på viruset sa Charles: «Planen de hadde på plass var utilstrekkelig. Jeg tror det var noen øvelser de hadde gjort tidligere, som så på vår pandemirespons, og de fant forberedelsene utilstrekkelige. De hadde ikke forbedret denne utilstrekkelige planen.»
«Helsevesenet var ikke beredt. Lokalsamfunn hadde heller ikke planer på plass. Regjeringen jobbet med den private sektor – de var ikke beredte. Se på Nightingale [midlertidige felt-] sykehusene, ble de anvendt? Se på vårt test and trace [testing og sporingsprogrammet]? £ 37 milliarder ble brukt på det [NOK 442 milliarder]. Det er vanvittige penger. Det skulle kunne betale for å få folk raskere til sykehus, ikke sant? Det burde ha fått betalt for ventilatorer.»
«Jeg føler at [det offentlige helsevesenet] NHS nå blir satt opp til å mislykkes, så det blir lettere å få solgt det vekk. Sett fra innsiden og ut, så er det hva jeg ser. De har satt oss opp for å mislykkes.»
Charles var spesielt opptatt av spredningen av Covid-19 gjennom skolene. «Jeg er full av avsky. I siste instans, våre barn er vår mest verdifulle ressurs. Spør du meg er det ingenting som er mer verdifullt enn barna våre.»
«Uvaksinerte barn blir sendt helt ubeskyttet inn på skolene, uten noen skadebegrensende tiltak, uten munnbind, uten luftfiltre, det er ingen sosial distansering. Vi vet meget vel at vi har noen av de mest overfylte skolene i Europa.»
«Noen av disse familiene har klinisk sårbare medlemmer, eller sågar barnet selv er klinisk sårbart. Men regjeringen vår bruker fraværslovgivning for å tvinge foreldre til å sende barna deres, deres sårbare barn, inn på skoler for å pådra seg Covid for så å komme hjem og overføre det til deres sårbare foreldre eller søsken.»
«Det er avskyelig at en regjering engang skulle vurdere å straffeforfølge en familie som prøver å beskytte egne og andres liv. Når en regjering snur seg rundt og sier: ‘jeg kommer til å bruke statsmyndigheten og fraværslovene, da er det for meg helt utilgivelig. Det er på grensa til fascisme. Jeg beklager, men sånn er det jeg føler det.»
Der han snakket om farene for utdanningsarbeidere, sa Charles: «Alle disse menneskene er nøkkelarbeidere. De er de hardest rammede i denne pandemien. Det er nøkkelarbeiderne som dør. Dem og de eldre. Vi har fått pandemien midt i fjeset.»
«Jeg tror de fortsatt går for flokkimmunitet på skolene, spesielt med de yngre barna. De går inn på disse skolene helt ubeskyttet, de er ikke vaksinerte, skolene er ikke utstyrt med luftfiltre. Før disse skolene er sikret, kan vi ikke åpne dem.»
Spurt om hvilken respons på pandemien han mente var nødvendig, sa Charles: «Inntil det er vaksinelikhet globalt, er ingen trygge. Det er kjernen i det hele. Covid forsvinner ikke før vi har dét. Det fordrer en global respons å bli kvitt en global pandemi.»
«Vi vet med sikkerhet, det er underbygget av vitenskapen, at jo mer man lar viruset spre seg, jo mer sannsynlig er det at det muterer. Så hvorfor stenger vi ikke ned? Hvorfor prøver vi ikke å bremse spredningen? Hvorfor stenger vi ikke grensene raskere?»
«De første toppnivåene, vår reaksjon var absolutt helt katastrofal – langsom, og vi slepte med beina – og det førte til titusener, hundretusener av dødsfall. Vi skadebegrenser ikke, selv ikke de enkleste ting som munnbind og luftfiltre. De fungerer, vi vet at de fungerer. Så hvorfor blir de ikke pushet mer? Hvorfor pålegger vi det ikke? Hvorfor ser vi ingen sosial distansering, mindre klassestørrelser, hjemmearbeid, hjemmeundervisning? Det er så mye vi kunne gjøre, som vi ikke gjør.»
«Og vi har bevist at det lar seg gjøre. Det er bedrifter der ute som fungerer helt fint med hjemmearbeid. Systemene er på plass, de er enkle å implementere. Vi kan utdanne barna våre hjemme, om nødvendig.»
«Jeg vil ikke ta vekk folks friheter. Jeg forstår at det er vanskelig under nedstengninger. Men vi må bryte overføringen av disse nye variantene, for å gi vitenskapen en sjanse til å ta igjen utviklingen. Vi gjør det bare ikke...»
«Noen ganger må man treffe de mest drakoniske tiltakene, eller noen ser dem som drakoniske. Men det å prøve å redde noens liv, på bekostning av noen få små friheter som å måtte anvende munnbind eller opprettholde sosial avstand i en butikk, det er ikke urimelig. Når man ser på det større gode, og et virus som har drept over fem millioner mennesker, da må det tas på alvor.»
«Jo før man treffer disse tiltakene, jo raskere kan man komme tilbake til å kunne leve sitt liv. Men ingen av oss er trygge før Covid er utryddet. Vi må få en global strategi. Det er ikke godt nok å ha tiltak for bare ett land, fordi vi vet at Covid liker å reise. Det må bli en global pandemirespons, og vi må ta de finansielle hensyn ut av bildet, og se på folkehelsen.»
Charles la til: «Det verste som noen gang kan sies, det er: ‘Vi må leve med Covid.’ Det er det mest latterlige jeg noen gang kan høre, fordi det er ikke sånn at vi lever med Covid, er det vel, når tusen mennesker dør i uka? Det er ikke ‘å leve med Covid’ i mine forestillinger; det er å dø med Covid. Man hører parlamentsmedlemmer si det: ‘Vi må venne oss til å leve med Covid.’ Nei så men, det vil vi absolutt ikke.»
«Jeg er helt overbevist om at regjeringen setter økonomien foran nasjonens velbefinnende. De er bekymret for deres aksjer og porteføljer. Det er helt åpenbart hva som finner sted. Men, de burde bekymre seg. Det vil kollapse rundt dem. Den bobla kommer ikke til å vare evig, gjør noen det?»
Charles forlangte svar for den uhyrlige behandlingen av helsetjeneste- og omsorgsarbeidere. «De vet at de besørget folk utilstrekkelig PPE. Jeg vil vite hvem som tok de avgjørelsene, og jeg vil vite hvorfor de mente det var akseptabelt å utsette vårt frontlinjepersonale, våre omsorgsarbeidere og våre NHS-ansatte for den risikoen. Det er fullstendig uakseptabelt.»
«Regjeringsministrene, de med ansvar i dette landet, må svare på spørsmål og holdes ansvarlige for de beslutningene de traff. Dette har pågått alt for lenge.» Han sa hans kolleger, «fra tidligere og nå, føler akkurat det samme».
«Faktum er at de ikke vil påta seg ansvar, så vi må tvinge det ned i halsen på dem.»