Komponist og professor Bright Sheng fra University of Michigan i Ann Arbor, ble i begynnelsen av oktober utsatt for angrep for å ha vist et bachelorseminar Stuart Burges filmversjon fra 1965 av William Shakespeares Othello, med den britiske skuespilleren Laurence Olivier i rollen som «Moor of Venice» iført mørk sminke. Selv om forsvarere av universitetets handlinger har avstått fra en åpen fordømmelse av Shakespeare, er det dit disse høyreorienterte sosiale elementene er på vei.

Hendelsen peker på et langt bredere fenomen som gjør seg gjeldende på college-campuser. De siste

årene har studiet av antikkens gresk-romersk historie, litteratur og filosofi blitt angrepet som disiplin, sammen med ulike skikkelser i tillegg til Shakespeare, som Geoffrey Chaucer, Robert Burns, Edgar Allan Poe, Charles Dickens, Walt Whitman, Mark Twain, Ernest Hemingway, George Orwell, John Steinbeck, J.D. Salinger, Philip Roth, Giacomo Puccini, Titian, Paul Gauguin, Pablo Picasso, Egon Schiele, Henri Matisse og mange andre. De sistnevnte regnes alle som syndere mot samtidens sensibiliteter innen den øvre middelklassen.

School Library Journal publiserte tidligere i år en skammelig artikkel under tittelen «Å undervise eller Ikke å undervise: Er Shakespeare fortsatt relevant for dagens skoleelever?» Den hevdet at «Shakespeares verk er fulle av problematiske, utdaterte ideer, med mye kvinnehat, rasisme, homofobi, klassisme, antisemittisme og misogynoir [misogyni, dvs. kvinnehat, her rettet mot svarte kvinner].»

Teksten fortsatte: «Er Shakespeare mer verdifull eller relevant enn myriader av andre forfattere som har skrevet mesterlig om angstfulle lidelser, kjærlighet, historie, komedie og menneskelighet de siste 400-og-noen årene? Et voksende antall forelesere spør seg det om Shakespeare, sammen med andre pilarer i den litterære kanon, der de kommer til den konklusjon at det er på tide at Shakespeare blir satt til side, eller blir mindre vektlagt, for å gi plass til moderne, mangfoldige og inkluderende stemmer.»

School Library Journal, tilsynelatende dedikert til demonteringen og tømmingen av universitetsbibliotekene, refererer påstanden fra Ayanna Thompson, direktør for Arizona Center for Medieval and Renaissance Studies, og professor i engelsk ved Arizona State University, om at Shakespeare «var et redskap anvendt til å ‘sivilisere’ svarte og brune mennesker i Englands imperium. Som del av britenes koloniseringsbestrebelser i det imperiale India, ble de første læreplanene for engelsk litteratur konstruert, og Shakespeares skuespill var sentrale i de nye læreplanene.»

Dette er ahistorisk absurditet. Kan Thompson forklare hvordan Shakespeare, mer enn noen annen kunstnerisk figur, var ansvarlig for bruken eller misbruken av hans verk etter hans død? Vi kunne forestille oss at matematikk, fysikk og biologi også ble undervist i India, som del av «koloniseringsbestrebelsene». Burde også Euclid, Newton og Darwin kastes ut?

Uansett, det et derfra bare et lite skritt til Journal’s påstand om at dersom dramatikeren «ble en del av inventaret delvis på grunn av kolonialismen, er en annen antakelse å vurdere hva det betyr når folk sier hans verker, eller noen annens, er ‘universelle,’» Jeffrey Austin, avdelingsleder for instituttet for engelsk litteratur [English Language Arts] ved Skyline High School i Ann Arbor – en av arnestedene for identitetspolitikk – melder seg med: «Vi må utfordre hvitheten i [denne] uttalelsen: Ideen at de dominerende verdiene er, eller bør være, «universelle» er skadelig.» Denne typen hudfargebesatt kommentarer, assosiert historisk med det ekstreme høyre, går for tiden for å være «venstreorientert» kritikk.

Nettstedet #DisruptTexts, hovedsakelig rettet til lærere på high school [USAs ungdoms- og videregående skoler], er en av de mest skadelige forfektere for å fortrenge Shakespeare og andre betydningsfulle størrelser og litterære verk, deriblant F. Scott Fitzgeralds The Great Gatsby, Harper Lees To Kill a Mockingbird og Arthur Millers The Crucible. Nettstedet hevder at dets oppdrag er «å utfordre den tradisjonelle kanon, for å skape en mer inkluderende, representativ og likestilt læreplan for litteratur og språkkunst, som våre elever fortjener.»

Når ordene «inkluderende» og «representativ» anvendes av slike mennesker betyr det ikke utbredelsen av kultur og utdanning til arbeiderklassens masser. Tvert imot er det et krav om økt tilstedeværelse i ulike institusjoner av godt betalte afrikaner-amerikanere, latinos og andre «mediekonsulenter», «mangfoldseksperter», og slikt.

Hva betyr det å «forpurre tekster» [‘to disrupt texts’]? Nettstedet hevder defensivt: «Vi tror ikke på sensur, og har aldri støttet det å forby bøker.» Nettstedet lyver. På Twitter skriver deres representanter: «Oppfordrer vi lærere til å erstatte rasistiske, skadelige tekster? ABSOLUTT. Kan man undervise i en god tekst og fortsatt ha en skadelig innvirkning? Jepp.»

Hvilke «rasistiske, skadelige tekster» blir undervist i amerikanske klasserom i 2021? Hitlers Mein Kampf, The Protocols of the Elders of Sion? Nei, dem disse menneskene har i tankene er blant andre de forfattet av Fitzgerald, Harper Lee, Arthur Miller og Shakespeare. Og hva betyr det å «forflytte seg fra fortsatt å gi plass til disse stemmene», om det ikke er snakk om å fjerne, dvs. sensurere og undertrykke tekster?

Lorena Germán, en av #DisruptTexts’ medgründere, har på Twitter meldt: «Visste dere at mange av ‘klassikerne’ ble skrevet før 50-tallet? Tenk på det amerikanske samfunnet før den gang, og på verdiene som har formet denne nasjonen siden. DET er hva som står i de bøkene. Derfor må vi bytte det ut [‘switch it up’]. Det dreier seg ikke bare om å ‘være gammel.’»

Dette er en person som ikke kan noe om historie, litteratur eller noe annet viktig emne. Språklig fattigdom og tilbakeståenhet samsvarer med forestillingenes fattigdom og tilbakeståenhet. Dersom denne personen fikk sin vilje, da ville verkene til Hawthorne, Melville, Poe, Whitman, Twain, Crane, Wharton, Norris, London, Sinclair, Dreiser, Cather, Hemingway, Fitzgerald, Lewis, og andre bli droppet fra skolenes læreplaner.

Det faktum at #DisruptTexts velger å utpeke tre verk for angrep – The Great Gatsby, The Crucible og To Kill a Mockingbird – som er høyst kritiske til aspekter av det amerikanske samfunnet, deriblant den amerikanske drømmens tomhet, de rikes sjofelhet, karakteren og konsekvensene av politiske heksejakter og rasistiske fabrikasjoner, er i seg selv talende. Det eneste kriteriet for disse kreftene for å måle et litterært verk, det er i hvilken grad det fremmer deres rasistiske sak og finansielle interesser. Kunst og sannhet får ikke et blikk inn sideveis.

Et spesielt dystert og skremmende prosjekt som nettstedet har påtatt seg er kampanjen mot Shakespeare. Germán kunngjorde i oktober 2018 på Twitter: «#DisruptTexts tar på seg Shakespeare. Dere vil finne spørsmål, diskusjoner og ressurser som kan bistå dere til kritisk å forpurre undervisningen av Shakespeare på deres skoler eller i deres hjem. Kommenter og del!»

For å være rett på sak: De som tar til orde for å «forpurre undervisningen av Shakespeare» må betraktes med full forakt, de er lite bedre enn høyreekstreme hooligans som bryter seg inn for å setter fyr på bøker.

Nettstedet #DisruptTexts argumenterer i sin «Chat: Disrupting Shakespeare», som adresserer «Fellow Disrupters», for at «Shakespeare, som enhver annen dramatiker, har verken mer eller mindre litterære meritter. Han er ikke på noen måte mer ‘universell’ enn andre forfattere er. Han er ikke mer ‘tidløs’ enn noen andre.» Leseren informeres at hans skuespill «bærer i seg problematiske skildringer og karakteriseringer» og inneholder «vold, kvinnehat, rasisme og mer til».

For det første, det er umulig å ta folk på alvor, selverklærte «pedagoger», som åpent publiserer den tomhodede påstanden at enhver dramatiker «verken mer eller mindre, har litterære meritter», hva nå enn dette skulle bety. Hva angår resten, global kultur og menneskeheten som helhet har i løpet av de siste 400 årene allerede uttalt seg om påstanden at Shakespeare ikke har mer verdi enn «enhver annen dramatiker». Hans renomé er trygt forankret. #DisruptTexts vanærer seg selv med deres posisjoner.

Vi leser videre: «Samlet sett, vi fortsetter å bekrefte at det er en overmetning av Shakespeare på våre skoler, og at mange lærere unødvendig fortsetter å plassere ham på en pidestall, som et paradeeksempel på hva alt språk burde være.» #DisruptTexts insisterer på at samtalen «handler om en inngrodd og internalisert opphøyelse av Shakespeare, på en måte som utelukker andre stemmer. Dette handler om hvitt overherredømme og kolonisering.»

Nettstedet tilbyr korte beretninger, på måten fra Anonyme Alkoholikere, fra lærere som har brutt seg fri fra avhengigheten av Shakespeare. Én slik, fra Flint i Michigan, beskriver hennes beslutning om å «forpurre» To Kill a Mockingbird og Romeo og Julia med Elizabeth Acevedos The Poet X (2018). Hun beskriver dette som «et godt første skritt for meg, for å forpurre klassikerne som belemrer vår læreplan,» og konkluderer: «Jeg vet at i framtiden vil jeg være bedre rustet til å påpeke den undertrykkende strukturen som både Lee og Shakespeare baserer seg på – dvs. om jeg i det hele tatt går tilbake til å undervise noen av historiene.» (Uthevelse tillagt.)

For noe foraktelig tull dette er! Og hvor modig og hederlig av Germán og co. helt spesielt å mønstre en kampanje mot Romeo og Julia, en av de mest tragiske, pinefulle historiene som noen gang er brakt fram for et publikum? De dømte tenåringselskerne gjort inn nok en gang, denne gangen av hudfargefikserte kunnskapsløsheter!

Dette er en bevisst bestrebelse på å blokkere ungdomme fra tilgang til noen av det menneskelige

sinn og ånds fineste, mest subtile produkter. Dette er del av den systematiske grovgjøringen og «fordummingen» av det amerikanske samfunnet, som allerede har hatt forødende politiske, sosiale og, mer nylig, helsemessige konsekvenser.

Dette kommer ikke fra «venstre», men fra høyre. Disse fordømmelsene av stor kunst og litteratur, uansett den tomme «antirasistiske» demagogien, er i pro-nazi-poeten og dramatikeren Hanns Johsts tradisjon, som var ansvarlig for den berømte linja, litt endret fra det originale tyske: «Når jeg hører ordet kultur strekker jeg meg etter min pistol.»

#DisruptTexts inkluderer blant sine «undervisningsguider» Antiracist Baby av den rasistiske fanatikeren og snake oil-selgeren Ibram X. Kendi. Skammelig nok tilbys undervisningsguidene av Penguin Classics, nå et datterselskap av mediekonglomeratet Bertelsmann (som i 2020 genererte inntekter på $ 23 milliarder), deriblant Kendis avskyelige arbeid, til skolelærere og bibliotekarer, og kunngjør på deres nettside: «Vi er beæret over å være partnere med #DisruptTexts for å besørge dere denne ressursen, for å hjelpe dere bringe verdi til deres klasserom eller bibliotek!» Et gigantisk transnasjonalt forlag i partnerskap med bokbrennere!

Store mengder penger er involvert. Det globale markedet for «mangfold og inkludering» ble i 2020 estimert til $ 7,5 milliarder og er innen 2026 anslått å nå $ 15,4 milliarder. Enhver avsløring av dette sjarlataniet setter lukrative karrierer, sekssifrede lønninger, «mangfold, rettferdighet og inkludering» [‘diversity, equity and inclusion’ – DEI-prosjekter) i fare, så vel som «standarder» og «verktøysett» og konsulentforetak (som Germáns eget ‘Multicultural Classroom’, ei pedagogisk konsulentgruppe som tilbyr workshop- og foredragssamlinger, med sikte på å hjelpe «deltakere til å forstå skjæringspunktet mellom hudfarge, skjevheter, utdanning, og samfunnet»).

«Forpurr» eller rett og slett kritiser «#DisruptTexts» på egen risiko! Som Young Adult-forfatter Jessica Cluess fikk å forstå på den harde måten. Cluess repliserte på slutten av november 2020, som respons på Germáns stupide og truende angrep på bøker «skrevet før 50-tallet», i en serie forargede tweets.

Hun skrev: «Dersom du tror [Nathaniel] Hawthorne var på de fordømmende puritanernes side i The Scarlet Letter, så er du en absolutt idiot, og burde ikke ha tittelen pedagog i din biografi.» Og videre: «Om du tror Upton Sinclair var på kjøttpakkeindustriens side så er du en kunnskapsløshet og burde sette deg ned og føle deg dårlig med deg selv.» Cluess refererte også til Zora Neale Hurstons «Their Eyes Were Watching God, and other literature of the extraordinary Harlem Renaissance» [‘Deres øyne var på Gud, og annen litteratur fra den ekstraordinære Harlem-renessansen’], der hun fortsetter: «Denne slags antiintellektuelle, antinysgjerrighets-bullshit er gift, og jeg vil stå her og skrike ut at det er det rene helvetesondet, inntil håret mitt faller av. Jeg bryr meg ikke.» Hun kommenterte også sarkastisk på «den legemliggjøringen av [Henry David Thoreaus] Waldens brutale underkastelse og giftige maskulinitet,» før hun formante de som faktisk sa seg enige i slike tankeløse utsagn om å «sitte og snurre på en stift».

For hennes helt relevante, og sårt tiltrengte kommentarer ble Cluess utsatt for et rasende angrep, oppildnet av Germán, som en «rasist» som truet med «vold». Cluess ga beklageligvis etter for presset og meldte en servil unnskyldning. Hennes litterære agent, i vedkommendes handling av eksemplarisk mot, droppet deretter forfatteren som klient. Vandalene på #DisruptTexts, med deres laptops og Twitter-kontoer, er utøvere av en ny McCarthy-isme.

Shakespeare, antisemittisme, rasisme, kvinnehat

Slike grupperinger er avhengige av et generelt lavt nivå av historisk og kulturell kunnskap. Deres påstand at Shakespeare representerer «kolonisering» og autoritet generelt, at hans verk legitimerer status quo, strider mot den historiske erfaringen. Shakespeare har i virkeligheten ofte appellert til de undertrykte og nedtråkkede, og de har henvendt seg til ham, i minst de to siste århundrene.

Og med god grunn. Dramatikerens veltalende fordømmelser av urettferdighet og grusomhet, så vel som hans tema for personlig frigjøring, inspirerer fortsatt publikum og lesere. Man kan argumentere for at den moderne opposisjon mot antisemittisme, kvinnehat og rasisme begynner med Shakespeare.

Den jødiske pengeutlåneren Shylocks tale i Kjøpmannen i Venedig er fortsatt et av de fineste, sinteste egalitære manifester i litteraturhistorien: «Har ikke en jøde øyne? Har ikke en jøde hender, organer, dimensjoner, sanser, affeksjoner, lidenskaper; blir han ikke fødd av den samme maten, skadet med de samme våpen, utsatt for de samme sykdommer, helbredet på samme måte, oppvarmet og avkjølt av samme vinter og sommer, som en kristen blir? Dersom du stikker oss, blør vi ikke? Dersom du kiler oss, ler vi ikke? Dersom du forgifter oss, dør vi ikke? Og gjør du oss urett, skal vi ikke hevne oss?»

Det skal bemerkes, til Shakespeares feministiske kritikeres fordel, som tilsynelatende ikke er i stand til verken å lese eller tenke, at dramatikeren inkluderer en appell som ligner Shylocks (inkludert advarselen om hevn) på vegne av kvinner og koner, i Othello. Iagos kone Emilia, som blir en heroisk figur i stykkets siste øyeblikk, der hun nekter å la seg bringe til taushet av ektemannen – selv om det koster henne livet – og avslører hans uhyggelige komplott mot Othello og Desdemona, uttaler seg tidligere mot menn som «slår», «underslår» finansielt, eller viser seg utro mot deres ektefeller:

… Let husbands know
Their wives have sense like them: they see and smell
And have their palates both for sweet and sour,
As husbands have. What is it that they do
When they change us for others? Is it sport?
I think it is: and

doth affection breed it?
I think it doth: is’t frailty that thus errs?
It is so too: and have not we affections,
Desires for sport, and frailty, as men have?
Then let them use us well: else let them know,
The ills we do, their ills instruct us so.

[ ... La ektemenn få viteDeres koner har sanser som dem: de ser og lukterOg har ganer for både surt og søtt,Som ektemenn har. Hva er det de gjørNår de endrer oss for andre? Er det sport?Det tror jeg: og ligger hengivenhet til grunn?Det gjør den, tror jeg: er det skrøpelighet som der tar feil?Slik er det, også: og har ikke vi affeksjoner,Ønsker om sport, og skrøpelighet, som menn har?Så la dem bruke oss vel: ellers la dem vite,De onder vi gjør, deres skavanker anviser oss.]

Og igjen, selv om mannlige karakterer, av sosiale og historiske årsaker, for det meste dominerer hans skuespill skapte Shakespeare i tillegg til Desdemona og Emilia, en stor og variert samling av kvinnelige figurer, ikke alle på noen måte pris- og beundringsverdige: Cleopatra (Antony og Cleopatra), Rosalind (Som du vil ha det), Beatrice (Mye ståk om ingenting), Cordelia og Goneril (Kong Lear), Gertrude og Ophelia (Hamlet), Isabella (Mål for mål), Miranda (Stormen), Olivia og Viola (Tolvte natt), Portia (Kjøpmannen i Venedig), Titania (En midtsommernatts drøm), Cressida (Troilus og Cressida) og, selvfølgelig, Lady Macbeth, blant andre.

#DisruptTexts forsøker å kloroformere opinionen ved å antyde at afrikaner-amerikaneres beundring for Shakespeare representerer «internalisering» av «hvit» undertrykking og kolonialisme. De forvrenger, eller rettere sagt utelater helt den historiske opptegnelsen, fordi den taler imot dem. Faktisk har de mest opprørske og framsynte afrikaner-amerikanere vært tiltrukket av Shakespeares verk.

Som litteraturkritikere har bemerket, der Shakespeare ga den jødiske pengeutlåneren én praktfull tale, skrev han et helt tragisk drama sentrert om den nordafrikanske generalen Othello. Eldred Durosimi Jones, akademiker og litteraturkritiker fra Sierra Leone, argumenterte i hans bemerkelsesverdige studie fra 1965, Othello’s Countrymen – The African in English Renaissance Drama, at Shakespeare anvendte bakgrunnen av engelsk scenetradisjon og voksende populær erfaring med afrikanere, arabere og svarte på Londons gater, på begynnelsen av 1600-tallet «svært følsomt, utnytter dets muligheter for antydninger, men forflytter seg samtidig vekk fra stereotypiene, slik at Othello til slutt framstår, ikke som nok en manifestering av en type, men som et distinkt individ, som karakterisert av hans fall, ikke av maurernes svakheter, men av den

menneskelige naturs svakheter.» Jones la seinere til at Shakespeare var i stand til å forvandle «maureren, med alle hans [tidligere] ugunstige assosiasjoner til helten, over til en av hans mest rørende tragedier».

Som Trotskij en gang observerte er det menneskelige ord «det mest forflyttbare av alle materialer». Tidligere slaver i [den amerikanske] borgerkrigens epoke, fattige og undertrykte jøder dypt inne i provinsene i det russiske tsar-riket, chartistene i det viktorianske England, sweatshop-arbeidere i New York City på begynnelsen av 1900-tallet, alle kunne ha gjort – og gjorde – Shakespeare og hans titaniske dramaer og temaer til deres egne.

Othello og Shylock figurerer framtredende i møtet mellom afrikaner-amerikanere med Shakespeare. Heather S. Nathans fra Tufts University begynner hennes essay «‘A course of learning and genious studies’: Shakespearean Education and Theatre in Antebellum America,» [‘Et kurs i lesning og studier av genier’: Shakespeare-undervisning og teater i etter-borgerkrigens Amerika’] med denne bemerkelsesverdige passasjen:

I 1788 trykket Matthew Careys populære Philadelphia-journal American Museum [det første magasinet som trykket Konstitusjonen, i september 1787], et brev fra en svart forfatter som kalte seg ‘Othello’, og formante nasjonens hvite borgere til å oppfylle revolusjonens løfte, og avskaffe slaveriet. Ved å tilegne seg verdigheten og autoriteten til Shakespeares krigsleder, advarte forfatteren for at dersom hvite amerikanere fortsatte å tråkke på naturlovene ved å holde slaver, da ville de bringe guddommelig rettferdighet ned over seg fra ‘en Skaper, hvis hevn nå kan være i vente, for å spre og kaste ødeleggelsens piler.’ Året etter trykket American Museum et nytt brev om emnet slaveri, skrevet av en anonym forfatter som også lånte Shakespeares retorikk for å støtte sitt argument. Han beskrev seg selv som en tidligere slave, og parafraserte Shakespeares Kjøpmannen i Venedig, og ba om rettferdighet for nasjonens svarte borgere: ‘Har ikke en neger øyne? Har ikke en neger hender, organer, dimensjoner, sanser, affeksjoner, lidenskaper?’

Dette trenger knapt kommenteres. Othello og Shylocks berømte tale er påkalt i kampen for å få det amerikanske samfunnet til å leve opp til løftet i Uavhengighetserklæringen og gjøre det av med slaveeierskapet. Denne kampen skulle bryte ut i fullskala konflikt med Borgerkrigen 73 år inn i framtiden.

Nathans skriver lengere ut: «Hvordan, hvorfor eller hvor afrikaner-amerikanere så møtte Shakespeare i tidlig amerikansk kultur er ikke alltid klart.» Etter å ha referert til de mulige rollene til friskoler og teatre, noterer hun seg også de mer enn 50 «afrikansk-amerikanske litterære klubbene» som oppsto i forskjellige nordlige og østlige byer. Nathans fortsetter: «På 1850-tallet

hadde kunnskap om Shakespeare blitt en viktig del av den svarte pedagogiske erfaringen i Amerika – enten det var i teateret [‘the play house’], klasserommet eller i en utvalgt leseklubbs privatsfære.»

The African Company, den første kjente svarte teatertroppen, åpnet på African Grove Theatre i New York i 1821, og fungerte i flere sesonger. Den første produksjonen var Shakespeares Richard III, etterfulgt kort etter av Othello. Ifølge Anthony Duane Hill fra Ohio State University var selskapets «hovedskuespillere James Hewlett (1778 til 1836), den første afrikaner-amerikanske Shakespeare-skuespilleren; og den unge tenåringen Ira Aldridge (1807 til 1865). Rett etter at teatret stengte i 1823 seilte Aldridge, «nå en av selskapets ledende artister, til London hvor han var fri til å utøve hans håndverk som en respektert profesjonell. Aldridge nådde toppen av anerkjennelse internasjonalt som sceneskuespiller, i over 42 år, i alle av Europas hovedsteder.»

Aldridge identifiserte seg også med Shylock. Som respons på skuespillerens framføring av rollen i St. Petersburg i 1858, kommenterte en russisk anmelder skarpsindig: «I Shylock ser han [Aldridge] ikke spesielt en jøde, men et menneske generelt, undertrykt av det eldgamle hatet utvist mot mennesker som ham selv, og uttrykker denne følelsen med fantastisk kraft og sannhet.. .. Selv hans stillhet taler.»

Shakespeare, Frederick Douglass, Richard Wright og flere

Den største afrikaner-amerikanske figuren i [den amerikanske] abolisjonist- og borgerkrigsepoken, den tidligere slaven Frederick Douglass, var hengiven til Shakespeare, og til litteraturen generelt (han tok sitt «frihetsnavn», Douglass, fra Walter Scott). Da han i 1892 ble spurt om å navngi hans favorittforfattere, satte Douglass Shakespeare øverst.

Forfatteren John Muller bemerker i «Frederick Douglass, A Shakespearean in Washington» at titusenvis av mennesker hvert år besøker National Historic Site at Cedar Hill, «Douglass’ hjem i Anacostia [D.C.], hvor det i bibliotekets hyller står bind av Shakespeares komplette verk, og hvor det over mantelen i den vestlige salongen henger et innrammet trykk av Othello og Desdemona.»

Muller fortsetter: «Douglass hentydet ofte til Shakespeare i hans taler og var kjent for å være til stede på Shakespeare-forestillinger på lokale teatre i Washington. Ved minst to anledninger fungerte Douglass som rolleinnehaver for Uniontown Shakespeare Club, et lokalsamfunn-teaterselskap.» Douglass spilte forøvrig ved én av disse anledningene, i en episode full av sosial og kulturell resonans, rollen som Shylock. (Douglass og hans andre kone var blant de første amerikanere som deltok på en forestilling av Giuseppes Verdis opera Otello, i Roma i mai 1887.)

Shakespeares innvirkning på de største afrikaner-amerikanske artistene i det 20. århundre, deriblant medlemmene av Harlem Renaissance, burde ikke komme som noen overraskelse – hans verk inneholder kollosalt drama, pine, lidelse på det høyeste nivå. Langston Hughes titulerte et bind med dikt «Shakespeare i Harlem», og en kritiker bemerker at Zora Neale Hurstons seinere romaner viser henne «gjenskape scenebilder og problemer fra Shakespeares Kong Lear og Temmingen av de kjeftesmellende».

Det sentrale bildet i Richard Wrights Native Son, en svart manns utilsiktede kvelning av ei hvit kvinne, gjenspeiler bevisst Othello. Wright observerte en gang i hans dagbok: «Ved Gud, hvordan Shakespeare hjemsøker en! Hvor mye av vår tale kommer fra ham .. .. Man står i ærefrykt.» Dramatikeren Lorraine Hansberry (A Raisin in the Sun) diskuterte i 1959 hvordan en samtidsdramatiker anvender «Shakespeares mest åpenbare instrumenter. Som er den menneskelige personlighet og dens helhet. Jeg har alltid ment at dette er svært viktig for Negro-forfattere. … Mennesket, slik det er nedfelt i skuespillene, er stort. Enormt. I stand til hva som helst. Og likevel også skjørt, dette synet på den menneskelige ånd; man føler at det burde respekteres og beskyttes og elskes ganske så voldsomt.»

Ralph Ellison skrev Invisible Man med «to bøker ... til enhver tid på skrivebordet. Den ene var ordboka, den andre var Complete Works of William Shakespear.» Romanforfatteren James Baldwin observerte i 1964 at Shakespeare, den «største poeten i det engelske språket, fant sin poesi der poesien finnes: i menneskenes liv. Det kunne han bare ha gjort gjennom kjærlighet – ved å vite, som ikke er det samme som å forstå, at det som skjedde med enhver det skjedde med ham.» Vi kunne fortsette.

Trotskij snakket om «massenes kulturelle tørst». Shakespeare var en livsviktig størrelse for generasjoner av de mest framskredne britiske arbeiderne, som strebet etter kultur og kunnskap. Historikeren Martyn Lyons bemerker, der han forklarer «overfloden av arbeiderklassens selvbiografier ... i det nittende århundre», at den «ivrige søken etter bokkunnskap var avgjørende for den intellektuelle frigjøringen som politisk handling er basert på».

Jonathan Bate skriver i hans The Genius of Shakespeare om to tradisjoner, «Etablissementets Shakespeare» og den «Folkelige Shakespeare». For å underbygge hans argument om at dramatikeren «har overlevd og har blitt gjort til betydning som en stemme for radikal kultur», peker Bate på saken om Thomas Cooper (født 1805) som i byen Leicester ble en leder av Chartistene, britenes revolusjonære bevegelse i arbeiderklassen.

Cooper og hans kamerater kalte seg «The Shakespearean Association of Leicester Chartists». Bate forklarer at Cooper «ga forelesninger om samtidspolitikk, men også om Shakespeare: Det å gjøre

dét var å gjenvinne en arv for folket. Da Cooper ble arrestert for å ha oppildnet til opprør, og på en falsk siktelse for brannstiftelse, samlet han inn penger til hans egne advokatutgifter og hans medtiltaltes, ved å sette opp en produksjon av Hamlet.»

Også amerikanske arbeidere, på 1800-tallet og utover, forsøkte å utdanne og opplyse seg selv gjennom Shakespeare, Scott, Dickens og andre klassikere. Rochelle Smith, fra Marylands Frostburg State University – i et av delstatens fattigste fylker i Appalachia, bemerker for eksempel i «Poverty and Privilege: Shakespeare in the Mountains» at i årene «før Borgerkrigen, leste så visst noen av Frostburgs gruvearbeidere Shakespeare, som en av dem, Andrew Roy, mintes: ‘Etter dagens dont i gruva pleide vi å møtes og lese høyt for hverandre.’»

Shakespeare var umåtelig populær i USA på den tiden. Lawrence W. Levine hevder i «William Shakespeare and the American People», kategorisk at «Shakespeare var populær underholdning i det nittende århundres Amerika.» Levine refererer kommentaren fra en amerikansk konsul i England som like etter Borgerkrigen «med en viss overraskelse bemerket: ‘Shakespeare-dramaer spilles oftere, og er mer populære i Amerika enn hva de er i England.’»

Det var selvfølgelig også «respektable» afrikaner-amerikanske kritikere, som en viss dr. Humphrey, som i New York Observer i 1839 kommenterte at han beklaget «de fleste av hans [Shakespeares] skuespill noen gang ble skrevet» og at «Shakespeare som han er, er ikke ei egnet bok for familielesing. Hvilken kristen far, eller dydig mor, ville tillate ham, om han var i live, å komme inn i en blomstrende krets av sønner og døtre og skrive hans skuespill, akkurat slik de står der i de beste utgavene?»

For de pragmatisk-tenkende må #DisruptTexts-argumentet at bøker må være mer «relevante» og tilgjengelige for skoleelever, og handle om mennesker «som ser ut og høres ut som dem», være uimotståelig, men det er et veldig grunt et. Hvorfor da ikke begrense engelskspråklige læreplaner til fjernsynsreklamer og magasinet People? Det umiddelbart relevante og tilgjengelige er ofte ikke i det hele tatt innsiktsfullt eller verdifullt. Elever er i stand til å ta for seg komplekse tekster dersom de er motiverte, og de forstår det vil komme noe viktig ut av den mentale innsatsen.

Det mest lumske argumentet mot Shakespeare sentrerer seg om påstanden at han ikke tilbyr noen spesiell innsikt, at han er en dramatiker som alle andre – som Germán uttrykker det: «Jeg vil tilby det hva som skal leses I STEDET for Shakespeare. Stol på meg, deres barn vil ha det helt bra om de ikke leser ham.»

Det er ikke sant at unge mennesker «vil ha det bra» dersom de hudfargebesatte sensor-ildsjelene, i kombinasjon med det generelle forfallet og oppløsningen av det offentlige utdanningssystemet, lykkes i å frata dem Shakespeare og andre litterære klassikere.

Det er ikke sant, som School Library Journal-artikkelen hevder, at «dersom poenget med

litteraturstudier er å utforske litteratur gjennom kritisk analyse; kultivere forfattere; øke ferdigheter, leseferdighet og meningsfylt engasjement; og skape livslange lesere, da kan elevene gjøre det gjennom hvilken som helst tekst.» Enhver tekst, vel å merke!

Det er ikke sant at «det er ingenting å hente fra Shakespeare som ikke kunne oppnås ved å utforske andre forfatteres verk», med Ann Arbors Austins ord.

Disse forskjellige kommentarenes filistinisme og lettsinnethet er hinsides troende. «Hvorfor ikke selge vekk den Michelangelo’n eller den Leonardo’n, de står jo bare ganske enkelt og samler støv (og folkemengder) – det må vel være noe i magasinene som vil gjøre det minst like bra?» Og dette er personer ansvarlige for å utdanne unge mennesker.

Det er kunstverk som er ladet med mening i en intens grad, verk som er rikere og mer utfordrende, som krever mer av oss enn andre. Dét er grunnen til at de har overlevd og fortsetter å påkalle våre egne evner til forståelse og sympati. Dette er verk som fortsatt beveger, opplyser og, ja, forbedrer oss. Shakespeare blir ikke lest og framført i dag fordi «mannlighet» og «hvithet» fortsetter å være «sentrert» av en eller annen konspirasjon, men på grunn av hans unike dramatiske og poetiske begavelser, hans nådeløse realisme, hans dype innsikt i menneskelige relasjoner.

Selvfølgelig er ingen kunstner «tidløs» eller «universell» i noen absolutt forstand. Enhver forfatter, maler eller komponist er produsert og formet av bestemte sosiale, historiske, nasjonale, geografiske og individuell-psykologiske betingelser. Den betydningsfulle figuren arbeider i og gjennom de spesielle omstendighetene for å produsere varig, objektivt meningsfull kunst. Den virkelig «udødelige» kunstneren nedfeller følelser og stemninger med «så bredt, intenst, kraftfullt uttrykk», i Trotskijs formulering, for å heve dem «over begrensningene» for livet i en gitt epoke. Klassesamfunnet innhar, til tross for store endringer, visse fellestrekk. Så, skuespill skrevet i London i det første tiåret av 1600-tallet «kan, finner vi, også angå oss».

Shakespeare levde under overgangen fra det synkende føydale systemet over til kapitalisme. Han skrev sine dikt og skuespill, eller begynte å skrive dem, i en tid da gamle og nye sosiale krefter sam-eksisterte, sågar smeltet sammen, eller samvirket for en tid under dronning Elizabeth I, en ustabil, og til slutt uholdbar tilstand, som skulle komme til en ende i Den engelske revolusjonens eksplosjon et kvart århundre etter hans død. Tidsalderen «løste opp alle samfunnets gamle bånd og undergravde alle tradisjonelle forestillinger. Verden hadde plutselig vokst seg nesten ti ganger større.» (Engels) En heldig kombinasjon av objektive omstendigheter og Shakespeares egen geniale intuisjon tillot ham å se både bakover og framover i tid, både oppover og nedover i den sosiale sfæren, kanskje mer enn noen annen litterær skikkelse i historien.

Hans verk er ikke magisk eller «guddommelig», men det er briljant og høyst uvanlig, og fortjener å bli verdsatt. Han registrerte på en poetisk encyklopedisk måte og formidlet til andre det punkt som de mest økonomisk og politisk framskredne samfunn hadde oppnådd, hva gjelder både offentlig og privat opptreden. Utover det var Shakespeare i stand til å utarbeide de framtidige resultatene av visse endringer som fant sted (derav hans evne, eksempelvis i Othello, til å behandle konsekvensene

av sosial harme og den giftige anvendelsen av hudfargebasert hat), så vel som det mentalt å sette selv i posisjonen til sosialt marginaliserte eller nedtråkkede, kvinner, jøder, svarte, og kraftfullt, logisk komme fram til og dramatisere deres respons på deres undertrykkende eller urettferdige betingelser. Som en skotsk forfatter senere la i munnen på en av hans karakterer: «Shakespeare, sir, var ikke en som vek fra en saks ytterste alvorlighetsgrad.»

Og begynnelsen av renessansen betydde dessuten at «med deres hjemlands gamle trange barrierer falt også de tusen år gamle barrierene for den foreskrevne middelalderske tankegangen. For menneskets ytre og indre øye åpnet det seg en uendelig mye bredere horisont.» (Engels) En enorm samling av menneskelig erfaring, tanker og følelser, i hundrevis av år innestengte av institusjoner og religiøse dogmer, var i stand til å komme til uttrykk, selvfølgelig ikke bare i Shakespeares skuespill, det var dusinvis av begavede dramatikere i England, men mest kraftfullt og konsentrert i hans.

#DisruptTexts og nettstedets medtenkere er dedikerte fiender av opplysning og utdanning. Skoleelever, studenter, lærere og seriøse akademikere bør behandle dem med hån, utfordre dem og avsløre deres ignoranse.