Den 26. desember 1991 oppløste stalinistregimet ledet av Mikhail Gorbatsjov formelt Sovjetunionen. Sovjetunionens opphør og restaureringen av kapitalisme var de kulminerende handlinger etter 70 år med stalinistbyråkratiets svik av revolusjonen, som den hadde usurpert arven fra.
30-årsmarkeringen av denne begivenheten har hørt et kor, både fra hovedstrømsmediene og akademiske publikasjoner, som alle insisterende gjentar det samme utsagnet: «Ingen så det komme.» Professor Vladislav M. Zubok, fra London School of Economics, skriver i hans nylig utgitte bok, Collapse: The Fall of the Soviet Union: «Ingen, inkludert de mest skarpsynte observatørene, kunne forutsi at Sovjetunionen, som hadde overlevd Hitlers hærers episke angrep, skulle bli beseiret innenfra, av sine egne interne kriser og konflikter.»
Påstandene at oppløsingen av Sovjetunionen var uforutsett utelukker enhver henvisning til analysene trotskistbevegelsen foretok av Sovjetunionens siste år. Trotskistbevegelsen ble ikke fanget opp i den svimlende euforien av «Gorbymania», som dominerte de borgerlige mediene og akademisk sovjetologi etter Gorbatsjovs tiltredelse i 1985 til lederskapet av Sovjetunionens Kommunistparti (CPSU). Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) advarte gjentatte ganger for at Gorbatsjovs politiske retningslinjer, kalt glasnost (åpenhet) og perestroika (restrukturering/ombygging), uttrykte det stalinistiske byråkratiets pådriv for å reintegrere sovjetøkonomien i verdensmarkedet gjennom restaureringen av kapitalisme.
World Socialist Web Site publiserer i dag en omfattende samling av historiske dokumenter og uttalelser fra Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – som omhyggelig sporet den indre logikken i Gorbatsjovs politikk, og advarte for at stalinismens nært forestående utviklingsforløp var oppløsingen av arbeiderstaten.
ICFI skrev i teksten What is happening in the USSR? Gorbachev and the Crisis of Stalinism [Hva skjer i Sovjetunionen? Gorbatsjov og stalinismens krise], i mars 1987: «Mankoen på teknologi og de vedvarende motsetningene mellom industri og landbruk, kan bare løses gjennom tilgangen til verdensmarkedet. Det er bare to veier til integrering av Sovjetunionen inn i dette markedet – Gorbatsjovs kurs som leder til kapitalistisk restaurering, og den for sosialistisk verdensrevolusjon.»
David North, daværende nasjonalsekretær for Workers League – forgjengerorganisasjonen til Socialist Equality Party (USA) – forklarte i anledning 47-årsmarkeringen, i august 1987, av attentatet på Leo Trotskij, begått av en agent for det stalinistiske GPU, at Gorbatsjov med trekket for å gjenopprette kapitalistiske eiendomsrelasjoner, «ikke representerer stalinismens avvisning og forkastelse, men oppstår ubønnhørlig fra byråkratiets forråtnelse, der det aktivt forbereder seg på å gi avkall på, og avvise Oktoberrevolusjonens sosiale erobringer – etableringen av statseierskap og monopol på utenrikshandelen – som byråkratiet tidligere ikke hadde våget å angripe.» (Trotskyism versus Stalinism)
North publiserte i 1989 artikkelserien Perestroika Versus Socialism: Stalinism and the Restoration of Capitalism in the USSR, som besto av artikler publisert i Workers League-avisa Bulletin fra mars til mai samme året. North demonstrerte at glasnosts «oppåpning» ikke var en restaurering av sovjetdemokrati for arbeiderklassen, men et forsøk på å «smi en allianse av de mest privilegerte og politisk artikulerte sjiktene i sovjetsamfunnet: Fra ledereliten innen de mest velstående seksjonene av statsindustrien og landsbrukskollektivene, til teknokratene, intelligentsiaen og det griske og grådige småborgerskapet, som med deres numeriske vekst og berikelse er blant det stalinistiske regimets sentrale mål.»
Han fortsatte med å hevde at perestroika, ombyggingen, innebar «implementeringen av fritt-marked-politikk, avviklingen av monopolet på utenrikshandel, og legalisering av privateierskap til produksjonsmidlene». North hevdet det var gjennom disse tiltakene at «den kontrarevolusjonære logikken i stalinistteorien om ‘sosialisme i ett land’ ville finne sitt ultimate uttrykk, med utviklingen av en utenrikspolitikk som tar sikte på å undergrave sovjetisk statseiendom og gjeninnføre kapitalismen innen Sovjetunionen selv.»
Riktigheten av disse innsiktene, og deres formuleringer underbygget av den historiske utviklingen, er en kraftfull bekreftelse av den vitenskapelige marxistanalysen av Sovjetunionens klassekarakter, og det stalinistiske byråkratiets rolle, som den ble utviklet av Leo Trotskij og utdypet av ICFI.
Den russiske arbeiderklassen, ledet av Bolsjevik-partiet og støttet av en bred masse av småbønder, tok i oktober 1917 makten, under ledelse av Vladimir Lenin og Leo Trotskij, og etablerte verdens første arbeiderstat. Den var en stat i en sosial overgangsform, ikke lenger kapitalistisk, men enda ikke sosialistisk.
Oktoberrevolusjonen var det mest progressive eventet i menneskehetens historie, og førte ikke bare til enorme framskritt for sovjetmassenes livsbetingelser. Etableringen av historiens første arbeiderstat og kapitalismens omvelting besørget en kraftfull impuls til arbeiderklassens og de undertrykte massenes kamper i alle deler av verden. Arbeiderstaten var imidlertid ridd av motsetningene som oppsto fra Russlands historisk forankrede tilbakeståenhet og de økonomiske ødeleggelsene forårsaket av et tiår med verdenskrig, revolusjonære omveltninger og borgerkrig. Sosialismens utvikling var, mest fundamentalt, betinget av revolusjonens utvidelse utover Sovjetunionens grenser, og inn i kapitalismens avanserte sentre i Vest-Europa.
Men det tidlige 1920-tallets mislykkede og bedratte revolusjoner, mest tragisk i Tyskland i 1923, utvidet Sovjetunionens isolasjon og utdypet dens motsetninger. Den skrantende produksjonen innebar nødvendigvis ulikhet. Trotskij skrev i 1936, i hans mesterlige bok The Revolution Betrayed [‘Den forrådte revolusjon’], om Sovjetunionens og stalinismens karakter: «Staten antar direkte og helt fra begynnelsen av en dobbelkarakter: Sosialistisk, i den grad den forsvarer sosial eiendom av produksjonsmidlene; borgerlig, i den grad distribusjonen av livsgoder utføres med et kapitalistisk verdimål, og med alle konsekvensene som følger av det.»
Byråkratiet som førte tilsyn med denne borgerlige fordelingen ble en privilegert kaste, som utviklet en relasjon til sosial eiendom som var fullstendig parasittisk. Joseph Stalin framsto som den ledende representanten for dette sosiale sjiktet. Arbeiderstaten degenererte under byråkratiets tyngde, som orienterte Sovjetunionens utenrikspolitikk og økonomiske planlegging inn bak det byråkratiet selv oppfattet som sine nasjonale interesser.
Stalin innhyllet sine politiske orienteringer i påstanden at han bygde «sosialisme i ett land», der han spant nasjonalismens spindelvev over byråkratiets interesser, men hans autarkiske politiske retningslinjer undergravde stadig mer akutt det enorme potensialet omfattet i de sosiale relasjonene byråkratiet næret seg av.
Stalinismen forvandlet Kommunistpartier internasjonalt til byråkratiets utenrikspolitiske apparater, i disse formålenes tjeneste. Den anvendte bevisst en kontrarevolusjonær strategi, for å instruere arbeidere over hele kloden til å omfavne en seksjon av kapitalistklassen som progressiv, og kledde opp byråkratiets diplomatiske interesser som den første fasen av en «to-trinnsrevolusjon».
Nedslaktingen av Kinas Kommunistparti i 1927 og, mest katastrofalt, Hitlers maktovertakelse i Tyskland i 1933, svekket den sovjetiske arbeiderklassen og styrket byråkratiet. Sovjet-regimets utenrikspolitikk ble i stadig større grad bestemt av Stalins vurdering av byråkratiets nasjonale interesser. Forsvaret av byråkratiske privilegier drev Kreml inn i allianser med imperialismen og borgerlige regimer. Dannelsen av «Fokefront»-allianser, bestående av sovjetstøttede Kommunistpartier i allianse med borgerlige partier, på midten av 1930-tallet, og Stalins inntreden i en allianse med Hitler i 1939, etablerte stalinismens kontrarevolusjonære karakter.
Trotskij sloss mot framveksten av byråkratisme fra dens tidligste stadier i 1923, og motarbeidet stalinistisk nasjonalisme med perspektivet for Permanent revolusjon. I 1933, da Stalins politikk gjorde det lettere for nazistene å komme til makten i Tyskland, kom Trotskij til den konklusjon at byråkratiet ikke kunne reformeres og måtte styrtes. For det formålet organiserte han Den fjerde internasjonale.
I teksten The Death Agony of Capitalism and the Tasks of the Fourth International (også kalt the Transitional Program; ‘Overgangsprogrammet’), skrevet for Den fjerde internasjonales grunnleggelse i 1938, hevdet Trotskij: «Sovjeunionen legemliggjør således forferdelige motsetninger. Men den forblir en degenerert arbeiderstat. Slik er den sosiale diagnosen. Den politiske prognosen har en alternativ karakter: Enten vil byråkratiet, som stadig mer blir verdensborgerskapets organ i arbeiderstaten, styrte de nye eiendomsformene og kaste landet tilbake til kapitalisme; eller arbeiderklassen vil knuse byråkratiet og åpne veien til sosialisme.»
Trotskijs perspektiv var videreføringen av Oktoberrevolusjonens program, der han nå påkalte den sovjetiske arbeiderklassen til en politisk revolusjon for å styrte det stalinistiske byråkratiet, til forsvar for sosialistiske eiendomsrelasjoner og sosialistisk verdensrevolusjon. Stalin responderte med løgner, utrenskninger, skueprosesser og massemord.
Sovjethistorikeren Vadim Rogovin dokumenterte møysommelig undertrykkingsmekanismene Stalin anvendte for å knuse trotskismen, i hans syv-bindsverk Was There an Alternative? [‘Var det et alternativ?’]. Stalin henrettet systematisk hundretusener, en hel generasjon av revolusjonære, i det Rogovin benevnte «politisk genocid». Denne blodige drapsbølga kulminerte med attentatet på Trotskij selv, i hans eksil i Coyocan i Mexico by, 20. august 1940, utført av stalinistagenten Ramon Mercader.
Innvirkningen av disse forbrytelsene på det kulturelle og intellektuelle liv i Sovjetunionen, på landets politiske atmosfære og åndsvitalitet, var ukalkulerbart ødeleggende. Myrderienes voldsomhet – en fem minutters rettssak, ei kule i bakhodet og ei regning til de nærmeste pårørende – hadde en fascistisk karakter. Byråkratiet forsøkte samtidig å utrydde kimen til revolusjon, og å få malt den sovjetiske arbeiderklassens kultur ned til nivået av deres egen filistinisme.
Stalin døde i 1953. Tre år seinere holdt Nikita Khrusjtsjov en «hemmelig tale» på Sovjetunionens Kommunistparts 20. partikongress, der han fordømte noen av Stalins utskeielser og personkultusen. En opportunistisk tendens som hadde brutt med trotskismen, ledet av Michel Pablo og Ernest Mandel, hyllet denne utviklingen og hevdet at stalinismen kunne bli presset til å utvikle seg i en progressiv retning. Avstaliniseringen ville gjøre trotskismen unødvendig. De snudde ryggen til perspektivet for Permanent revolusjon og enhver orientering til verdens arbeiderklasse, til fordel for å henge seg på det stalinistiske byråkratiet, for å skulle presse det «til venstre».
Realiten knuste gjentatte ganger illusjonene dyrket av pabloismen. Innen måneder etter hans hemmelige tale sendte Khrusjtsjov stridsvogner for å knuse Den ungarske revolusjonen.
Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – ble grunnlagt i 1953 på grunnlag av det prinsippfaste forsvaret av Permanent revolusjon, i opposisjon til disse pabloistiske svikene, og skjerpet sine innsikter av stalinismens karakter. ICFIs forståelse av Permanent revolution ble ytterligere utdypet i kampen organisasjonen førte på begynnelsen av 1980-tallet mot de pabloistiske tendensene i Workers Revolutionary Party (WRP), der partiledelsen hadde tilpasset seg borgerlig nasjonalisme og opportunistiske politiske orienteringer.
Håndlangerne som til slutt arvet Stalins kappe – Bresjnev, Andropov, Gorbatsjov, og deres like – hadde ikke noe minne fra oktober 1917. De bar apparatets signingsstempel, var preget av dets skruppelløshet og falskhet, og presiderte over et land politisk lobotomert av stalinismen. Restaureringen av kapitalisme i Sovjetunionen ville ikke vært mulig om det ikke hadde vært for arbeiderklassens politiske desorientering, som systematisk hadde blitt fratatt kunnskapen om sin egen historie, og framfor alt, om trotskisme.
David North advarte, i november 1989, i en tale han holdt for Moscow Historical Archival Institute, for at Gorbatsjovs politiske orienteringer betydde «kapitalistisk restaurering og en grufull nedgang av Sovjetunionens kulturelle og sosiale nivå». Bak den sovjetiske arbeiderklassens rygg strippet Gorbatsjovs apparatsjiks vekk Oktoberrevolusjonens vinninger, og sikret seg selv formuer ved å utsette arbeiderne for den internasjonale kapitalismens predasjoner. Resultatet for den sovjetiske arbeiderklassen var en katastrofe. Enhver målestokk for sosialt velvære, deriblant den gjennomsnittlig forventede levealder, stupte.
Restaureringen av kapitalisme og avviklingen av Sovjetunionen var de siste svikene begått av det stalinistiske byråkratiet. Disse forbrytelsene bekreftet enhver av de presserende advarslene utstedt av Trotskij og Den fjerde internasjonale.
Da det røde flagget den 26. desember ble firet og tsarismens russiske emblem ble heist i dets sted, ga Gorbymanien som hadde grepet de vestlige mediene og mye av akademia vei for borgerlig triumf. Ute av stand til å forutse kapitalismens restaurering, ignorerte de, nå som den hadde funnet sted, dens dypere årsaker. De vestlige kapitalistmaktene feiret oppløsningen av Sovjetunionen som begynnelsen på en ny æra med kapitalistisk demokrati, frihet og framskritt.
ICFI, basert på trotskistbevegelsens analyse av, og opposisjon mot det stalinistiske sviket av Den russiske revolusjonen, forsto at Sovjetunionens slutt ikke ville føre med seg en periode med fredelig kapitalistisk utvikling. Alle verdenskapitalismens motsetninger, som ga opphav til Den russiske revolusjonen ikke bare vedvarte, men de ville oppstå enda mer eksplosivt. De sentrale problemene som konfronterte arbeiderklassen i det 20. århundre, måtte nå løses i det 21.
På grunnlag av dette perspektivet etablerte ICFIs seksjoner fra 1995 av Socialist Equality Partier. ICFI lanserte i 1998 World Socialist Web Site, som i dag uten tvil er internasjonal sosialismes autoritative stemme.
De tre siste tiårene har vært karakterisert av endeløs krig, veksten av sosial ulikhet til historisk sett uforlignelige nivåer, ei rekke økonomiske kriser, det borgerlige demokratiets forråtnelse, og til framveksten av fascisme. En ødeleggende pandemi har de to siste årene ført til millioner av menneskers død, på grunn av de kapitalistiske oligarkenes kriminelle politikk, og underbygger en voksende stemning av harme og opposisjon i den internasjonale arbeiderklassen.
Perspektivet utarbeidet av ICFI før, under og i etterkant av oppløsingen av Sovjetunionen har blitt bekreftet. Det er dette perspektivet, forankret i hele den trotskistiske og marxistiske bevegelsens arv, som er det nødvendige grunnlaget for byggingen av et politisk lederskap i arbeiderklassen som vil gjøre slutt på kapitalismen og realisere, i verdensmålestokk, programmet legemliggjort av Den russiske revolusjonen.