Resultatløst møte i NATO-Russland-rådet understreker risikoen for krig

I likhet med mandagens bilaterale samtaler mellom USA og Russland endte også møtet i NATO-Russland-rådet på onsdag uten noe håndgripelig resultat.

NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg kalte det et «positivt tegn» at de 30 NATO-medlemslandene og Russland «satt ved samme bord igjen, for første gang på to-og-et-halvt år og dedikerte seg til vesentlige anliggender». Han la til at det er en grunnleggende vilje fra begge sider til å videreføre dialogen. Det er imidlertid fortsatt «betydelige meningsforskjeller» – og ikke bare over Ukraina.

Både Stoltenberg og USAs viseutenriksminister Wendy Sherman gjentok deres motvilje til å etterkomme russiske forlangender om sikkerhetsgarantier.

USAs viseutenriksminister Wendy Sherman taler under en mediekonferanse etter et møte i NATO-Russland-rådet i NATO-hovedkvarteret i Brüssel, onsdag 12. januar 2022. [Foto: AP Photo/Olivier Matthys]

«Vi vil ikke gå på akkord med våre grunnleggende prinsipper,» understreket Stoltenberg. Han utelukket kategorisk Russlands forlangende om ingen ytterligere NATO-utvidelse. Russland har «ingen vetorett på spørsmålet om hvorvidt Ukraina kan bli NATO-medlem», erklærte han.

Sherman uttalte også, på spørsmålet om Ukrainas NATO-medlemskap: «Evert land har en suveren rett til å velge sin egen vei.» Hun sa hun nok en gang gjorde dette grunnleggende prinsippet om internasjonal orden og europeisk sikkerhet klart, i samtaler med Russlands viseutenriksminister Alexander Grusjko.

Samtalene i Genève og Brüssel var faktisk mindre av en «dialog» enn et ultimatum. NATO-medlemsland og vestlige medier har i flere uker beskyldt Russland for å planlegge et militært angrep på Ukraina, noe Moskva bestemt avviser. De begrunner beskyldningen med at Russland har flyttet 100 000 soldater nært den ukrainske grensa – noe Moskva verken har avkreftet eller bekreftet. Moskva understreker imidlertid at Russland står fritt til å flytte egne tropper og gjennomføre militærmanøvrer på sitt eget territorium.

USA har truet med vesentlige konsekvenser for Russland. Sist lørdag, to dager før samtalene i Genève, rapporterte New York Times: «Biden-administrasjonen og dens allierte setter sammen et straffende sett av økonomiske, teknologiske og militære sanksjoner mot Russland, som de sier vil tre i kraft innen timer etter en invasjon av Ukraina, i håp om å gjøre klart for president Vladimir V. Putin de høye kostnadene han ville få å betale dersom han sender tropper over grensa.»

Times refererte offisielle embetsrepresentanter som «for første gang beskrev disse planenes detaljer». «Slike trekk blir sjelden telegrafert på forhånd. Men med de forestående forhandlingene sier president Bidens rådgivere at de prøver å signalisere til Mr. Putin nøyaktig hva han ville møte,» skrev avisa.

Planene USA har diskutert med sine allierte de siste dagene «inkluderer å kutte Russlands største finansinstitusjoner av fra globale transaksjoner, pålegge en embargo på USA-produsert eller USA-designet teknologi som er nødvendig for forsvarsrelatert industri og forbrukerprodukter, og bevæpning av opprørere i Ukraina som ville føre det som ville utgjøre en geriljakrig mot en russisk militærokkupasjon, om det kommer til dét.» Utelukking av Russland «fra SWIFT-systemet, som utfører globale finanstransaksjoner mellom mer enn 1 100 banker i 200 land», diskuteres også.

Moskva har all grunn til å være bekymret. Siden Sovjetunionens siste stalinistiske styrere, Mikhail Gorbatsjov og Boris Jeltsin, uttrykte deres hemningsløse lojalitet til imperialismen og i 1991 oppløste Sovjetunionen, har den største vestlige militæralliansen rykket stadig nærmere Russlands grenser, og har brutt alle løfter den tidligere kom med. NATO har innlemmet tidligere medlemsland fra Warszawapakten og de tre tidligere baltiske sovjetrepublikkene, og har bevæpnet dem til tennene. Militæralliansen har angrepet og ødelagt flere av Russlands internasjonale allierte, i strid med folkeretten, for å få til regimeskifter – deriblant Irak, Libya og Syria.

NATO-Russland-rådet ble opprettet i 2002, for å lette spenninger mellom den vestlige militæralliansen og Moskva. Tysklands tidligere forbundskansler Gerhard Schröder (SPD; sosialdemokratene) var overentusiastisk om det han kalte et «historisk event», som hadde ført til at blokktenkningen endelig var overvunnet, og til en «ny kvalitet» i relasjonene til Moskva.

Rådet holdt månedlige møter på ambassadørnivå. To ganger i året møttes utenriks- og forsvarsministrene og generalstabssjefene, for å diskutere våpenkontroll og kampen mot terrorisme og narkotikasmugling, og for å utveksle informasjon om planlagte manøvere.

Da USA og Tyskland støttet det provestlige kuppet i Ukraina i 2014, og Russland responderte med annekteringen av den russiskbefolkede Krim-halvøya etter et referendum der, falt organet ut i en krise. Etter attentatforsøket mot dobbeltagenten Sergej Skripal i London, som den britiske regjeringen beskyldte den russiske hemmelige etterretningstjenesten for, uten noe underbyggede bevismateriale, utviste NATO flere russiske diplomater. Siden hadde ikke NATO-Russland-rådet hatt noe møte.

I mellomtiden har USA og andre NATO-medlemsland systematisk bevæpnet den ukrainske hæren og fascistmilitsene som slåss mot prorussiske separatister øst i landet. De har blant annet mottatt moderne Javelin antitanks-missiler. Det er disse ultranasjonalistiske militsene som New York Times sier Washington ønsker å anvende i «geriljakrigen» mot Russland.

Offisiell amerikansk militærbistand til Ukraina var i 2021 på $ 250 millioner, med årets planlagte militærutlegg på $ 300 millioner. CNN og Politico rapporterte mandag at president Joe Biden hadde godkjent ytterligere forsendelser av skytevåpen, ammunisjon, radioer og annet militært utstyr. Den militære bistanden vil følgelig igjen økes betydelig.

Det ustabile ukrainske regimet, undergravd av oligarkiske stridigheter og korrupsjon, og de ultranasjonalistiske militsene som regimet er avhengig av, kan når som helst anvendes til en provokasjon som ville tvinge Moskva til å reagere. Det østlige Ukraina, der en borgerkrig har ulmet siden 2014, er for det meste befolket av innbyggere av russisk avstamning. Det ville ikke være den første militærkonflikten USA og landets allierte har framprovosert på denne måten.

Om NATO nå er tilbake ved forhandlingsbordet med Russland, etter en to-og-et-halvt år lang istid, er det av to grunner.

For det første, opinionen i USA og Europa, som i vesentlig grad er motstandere av en krig mot Russland, må forberedes for en militær konfrontasjon. Vestlige medier sprer stadig det løgnaktige narrativet: «Vi er fredelige og ønsker å forhandle, men Putin ønsker å invadere Ukraina og stiller krav som ikke kan oppfylles.»

For det andre, USA utvikler konflikten med Russland som del av sin geopolitiske strategi, som tar sikte på å stoppe Kinas økonomiske og militære framvekst, og få holdt europeerne under kontroll. En nær allianse mellom Russland og Kina må derfor forhindres. Biden-administrasjonen vet at Putin-regimet er under massivt sosialt press på grunn av dets morderiske politiske orienteringer som respons på Covid-19, og Russlands grelle sosiale ulikhet, og derfor er tilbøyelig til politiske manøvrer og å inngå avtaler.

De europeiske NATO-medlemmene støtter den aggressive kursen mot Russland, men forfølger deres egne interesser. Spesielt tysk imperialisme ser på Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen som tradisjonelle ekspansjonsområder, som den forsøkte å erobre under både første og andre verdenskrig. Berlin frykter det vil være til Tysklands disfavør å underordne seg USAs linje.

Dette er spesielt åpenbart i konflikten over Nord Stream 2. Washington ønsker å anvende den ferdiglagte, men enda ikke formelt godkjente gassrørledningen som ei brekkstang mot Russland, mens Berlin ønsker å få satt rørledningen, som Tysklands energiforsyning er avhengig av, i drift. Konfliktlinja går rett gjennom den tyske regjeringen. Mens De Grønne og Fri-demokratene tar til orde for å stoppe rørledningen, blir den støttet av SPD.

Rivaliseringene mellom NATO-maktene er nok en faktor som øker faren for krig. Den eksplosive blandingen av rivalisering mellom imperialistallierte, forberedelser til krig mot deres motstandere, og sosiale spenninger, minner sterkt om opptakten til den første verdenskrig. Dette erkjennes også av høyreorienterte borgerlige kommentatorer.

Den 83-år-gamle journalisten Michael Stürmer publiserte en kommentar i ukeavisa Die Welt, under headingen «De nye søvngjengerne». Tittelen henviser til historikeren Christopher Clarks bestselger om årsakene til første verdenskrig. Sigmar Gabriel, tidligere SPD-partileder og tysk utenriksminister, beskrev den nåværende situasjonen i Ukraina-konflikten som «dramatisk» og «truende».

Denne galskapen kan bare stoppes av den internasjonale arbeiderklassens sosialistiske offensiv mot krig og kapitalisme. Arbeiderklassen er den eneste sosiale kraften som verken er motivert av profitt eller nasjonale interesser.