Dette er del 2 av en todelt serie. Del 1 kan leses her.

Dr. Anthony Fauci, Bidens Hvite hus’ øverste medisinske rådgiver, som alltid har en fot tygt plantet i borgerlig politikks hengemyr, kom med en bemerkelsesverdig uttalelse til pressen under hans nylige opptreden på online-konferanse World Economic Forum’s Davos Agenda. Han sa: «Det er et åpent spørsmål om hvorvidt, eller ikke, omikron kommer til å bli den live-virus vaksineringen alle håper på.»

Dr. Faucis kommentarer var vitenskapelig verdiløse og blottet for prinsippene som en offentlig embetsrepresentant for folkehelse burde omfavne for å beskytte befolkningen, uavhengig av den politiske atmosfæren rundt saksanliggendet. Rollen til en offentlig embetsrepresentant for folkehelse er ikke å omgå viktigheten av føre-var-prinsippet, som forbyr den typen sosial «eksperimentering» som nå slippes løs på det amerikanske folket, og på verdensbefolkningen.

I mangel av en klar forståelse av de langsiktige – eller til-og-med kortsiktige – konsekvensene av universell infisering av omikronvarianten, er folkehelsens oppgave å gjøre alt for å beskytte befolkningen, ikke å åpne dørene for viruset og risikerer en mulig katastrofe.

Det høyeste målet er beskyttelsen av menneskeliv, og prinsippfaste representanter for vitenskapen må advare befolkningen om at de må beskytte seg selv, og andre i deres lokalsamfunn. Selv om omikronvarianten er mindre virulent enn delta hva angår virusets innvirkning på et spesifikt individ, er det langt mer overførbart og kan godt gjøre opp i form av volum for hva det mangler i styrke. Masseinfiseringer vil kunne forårsake utallige dødsfall som kunne vært forhindret. Enda verre, en så høy infeksjonsrate gir viruset muligheten til å fortsette å mutere til mer virulente eller vaksineresistente former.

Den internasjonalt anerkjente epidemiologen dr. Raina MacIntyre, sjef for Programmet for biosikkerhet ved Kirby Institute, University of New South Wales (NSW), og med base i Sydney i Australia, satte Faucis fatalisme inn i kontekst, der hun nylig observerte: «Omikronvarianten er ikke mild. Omikron er mindre virulent enn delta, men bare i NSW dreper den mennesker med samme rate som et Boeing 737-krasj hver fjortende dag, inkludert barn og friske ungdommer. Varianten forårsaker tusenvis av sykehusinnleggelser hver dag. ... I dag har antivitenskapbevegelsen blitt mainstream, der den forvirrer og villeder samfunnet, og blir formidlet av både politikere og helsemyndigheter, som det passer deres egne agendaer.»

Den globale innvirkningen og vaksinenasjonalisme

Til tross for at 9,6 milliarder doser Covid-19-vaksiner har blitt administrert på tvers av kloden fortsetter vaksinenasjonalisme å avlede fra behovet for å besørge disse livreddende behandlingene til de mest fattige landene i hele verden. Offisielt er det rapportert om mer enn 328 millioner Covid-19-infeksjonstilfeller, og 5,54 millioner Covid-19-dødsfall.

I forrige uke ble det registrert 20,4 millioner nye infeksjoner globalt (30 prosent over uka før) og mer enn 49 000 dødsfall. Infeksjonstilfellene i fem av seks WHO-regioner fortsetter å øke dramatisk. Og hva angår overtallige dødsfall plasserer estimater over den faktiske målestokken av død, dødstallene til å være fra to til fire ganger høyere enn de offisielle rapportene, med et sentralt estimat på nesten 20 millioner siden begynnelsen av 2020. The Economist’s estimat for ukentlige overtallige dødsfall er over 66 000, bare litt under toppnivået i mai 2021, som var 69 600. Dette tilsvarer nivået av død erfart av sivile og stridende under den første verdenskrigen.

Disse estimatene vil fortsette å stige etter hvert som den raske spredningen av den «milde» omikronvarianten over hele kloden gjør millioner syke og fører til overveldelse av helsevesener overalt hvor den har kommet til å bli dominerende. USA har nylig sett gjennomsnittligstall for sykehusinnleggelser for Covid-19 nå rekordhøyder over hele landet, også for pediatriske tilfeller.

Over hele Sør-Amerika avviser sykehus trengende pasienter. I Argentina anslås 15 prosent av helsepersonalet for tiden å være smittet med Covid-19. Operasjoner blir kansellert for én måned i Rio de Janeiro i Brasil, hvor helsepersonalets sykefravær har vært fra 10 til 20 prosent siden nyttår. Den fascistiske presidenten Jair Bolsonaros blackout-betingelser for den faktiske Covid-19-statistikken på bakken gjør imidlertid dag-til-dag evalueringer umulige.

I en nylig rapport i det prominente australske tidsskriftet Saturday Paper, setter dr. MacIntyre til veggs de skruppelløse kjendisekspertene som har innordnet seg med den politiske linja til å erklære omikron «mild», og at Covid-19 er «endemisk».

Hun skriver: «Benektelse av vitenskapen om epidemiologi er utbredt, selv blant ‘eksperter’. Vi blir gjentatte ganger fortalt at SARS-CoV-2 vil bli ‘endemisk’. Men det vil aldri bli endemisk fordi det er en epidemisk sykdom og alltid vil være det. Hovedforskjellen er spredning. Som en epidemisk sykdom vil SARS-CoV-2 alltid finne de uvaksinerte, undervaksinerte eller personer med avtagende immunitet, og raskt spre seg i disse gruppene. Vanligvis spres virkelig epidemiske infeksjoner fra person til person, der den verste typen er luftbåren overføring, og foreviser et voksende og avtagende mønster som vi allerede har sett det med flere bølger av SARS-CoV-2. Infeksjonsilfeller stiger raskt over dager eller uker, som vi har sett med alpha, delta og omikron. Ingen virkelig endemisk sykdom – malaria, for eksempel – gjør dette.»

Som hun bemerker, en kun-vaksine-strategi har vist seg å være katastrofal ettersom immuniteten avtar og viruset har mutert i retning av immunitetsunnvikende avgreininger. Seinest viste en liten studie fra Israel at selv fire doser vaksine ikke var særlig effektive for å forhindre infeksjon med omikronvarianten. I mellomtiden har det ikke vært noe forsøk på å adressere infeksjonens luftbårne karakter, for eksempel med universell besørgning av munnbind av høykvalitet, som N95 (europeisk benevnelse FPP-2) eller bedre, sikringen av trygg inneluft eller andre skadeforebyggende faktorer. Sågar testing og kontaktsporing, pilarene for epidemisk kontroll, har blitt forlatt.

MacIntyre legger til: «Mange forstår ikke ‘folkehelse’, og sidestiller det med at det ytes akutt helsehjelp på offentlige sykehus, eller de forveksler det med primærhelsetjenesten. Folkehelse er samfunnets organiserte respons for å beskytte og promotere helse og forebygge sykdom, skade og funksjonshemming. Dette er et kjerneansvar for myndighetene.»

I en annen nylig artikkel med overskriften «Midt under gjennomgripende fiaskoer, hvor er lederskapet?» MacIntyre utvikler hennes tilbakevisning av dem som har hevdet at Covid-19 vil bli endemisk. Hun bemerker at endemiske og epidemiske infeksjoner viser forskjellige sykdomsmønstre, og sier at «luftveisinfeksjoner som influensa, meslinger eller SARS-CoV-2 blir ikke endemiske. De forårsaker tilbakevendende bølger, og hver bølge er ødeleggende for samfunnet fordi den vokser raskt, bare i løpet av dager eller uker. Selv influensa, som er mildere enn SARS-CoV-2, fordrer oppsvingsplanlegging for ekstra sykehussenger for sesongepidemien hver vinter.»

Dr. Ellie Murray, assisterende professor i epidemiologi ved Boston University School of Public Health, bemerket også nylig på sosiale medier: «Alle fortsetter å snakke om at Covid blir endemisk, men etter hvert som jeg lytter til denne samtalen, blir det mer og mer klart for meg at svært få av dere vet hva ‘endemisk’ betyr.»

Murray forklarer at det er fire alternativer for hva som kan skje med enhver pandemi: 1) den fullstendig utslettingen av patogenet, 2) global utryddelse av sykdom, 3) lokal eliminering av sykdom, og 4) kontinuerlig forekommende sykdom, med små eller større oppsving, som tar form av bølger. De tre første alternativene, som alle er vanskelige og fordrer global eller regional koordinering av ressurser for å stoppe sykdommen eller patogenet, er de eneste alternativene som forhindrer at sykdommen gjentatte ganger skaper kaos i land, eller i hele verden.

Dr. Murray beskriver kontinuerlig tilbakevendende sykdom som «lettere på kort sikt, men det er det vanskeligste alternativet på lang sikt.» Murray bemerker også at begrepet «endemisk» er vagt, fordi det ikke er noen forhåndsdefinerte grenser for antall infeksjoner per dag som er akseptable. «Hvilket nivå som er ‘akseptabelt’ varierer fra sted til sted, over tid og mellom forskjellige sykdommer, og det er kanskje ikke alltid eksplisitt. Men når en sykdom er endemisk, da foreligger det et terskelnivå!»

Hun advarer: «Så, her er the kicker: Endemisk betyr ikke ‘aldri tenk på Covid igjen.’ Det betyr akkurat det motsatte! Endemisk betyr at det er alltid noen som tenker på Covid. Endemisk betyr at folkehelsen alltid overvåker sykdom, og alltid griper inn når tilfeller krysser det akseptable terskelnivået.» I motsetning til denne vitenskapelige tilnærmingen til endemi, erklærer styringselitene Covid-19 å være endemisk som et påskudd for fullstendig å forlate alt av folkehelsebestrebelser for å sikre at sykdommen bringes under noen som helst form for «akseptabel» kontroll.

Som en sidebemerkning, folkehelsen har gjort enorme framskritt de 200 siste årene. For to århundrer siden var levekårene svært forskjellige: Elendige sanitærbetingelser, mangel på riktig håndtering av kloakk og besørgning av trygt drikkevann, ikke-eksisterende matinspeksjon og manglende søppelinnsamling, dårlig ernæring, overfylte boliger. Mange spedbarn og barn døde av sykdommer som man knapt hører om lenger – kolera, difteri, tyfus, for å nevne noen. Forventet levealder var halvparten av hva den er i dag. Mange framskritt ble gjort, ikke på grunn av medisinske oppdagelser, men gjennom folkehelseinitiativer som har gjort livet tryggere og mer behagelig for millioner av mennesker. Men i USA, til tross for en dobling av helsetjenesteutleggene, har forventet levealder knapt steget. Siden starten av pandemien har forventet levealder stupt.

Dr. William Haseltine, som i to tiår har vært professor ved Harvard Medical School og er bidragsyter til magasinet Forbes, skrev nylig: «En endemi er et sykdomsutbrudd som er konsistent tilstede, uavhengig av alvorlighetsgrad. Covid-19 er fortsatt en svært alvorlig sykdom med mange ukjente utfall. Stabil endemisk sykdom er en hel verden unna de uforutsigbare bølgende oppsvingene og utviklende variantene av den nåværende pandemien.» Han understreker deretter det viktige poenget at endemisk sykdom ikke betyr mild sykdom. Malaria, som i 2020 drepte mer enn 600 000 mennesker, regnes å være endemisk.

Dr. Haseltine legger til: «Omikroninfeksjon er ikke mild for dem som er immunsupprimerte, uvaksinerte eller har en risikofaktor for alvorlig Covid-19, som utgjør en betydelig andel av USAs befolkning. I motsetning til de håpefulle innledende dataene som dukket opp fra Sør-Afrika, har sykehusinnleggelsene i USA allerede nådd en ny pandemitopp.»

Dr. Elizabeth Halloran, direktør for Center for Inference and Dynamics of Infectious Diseases i Seattle, som nylig har publisert om emnet endemi og Covid-19, uttalte i en samtale med Financial Times: «Endemi innebærer ikke mild sykdom, og mild sykdom innebærer ikke endemi. Forflytningen i retning av endemi har å gjøre med å oppnå en dynamisk likevekt der i gjennomsnitt én person infiserer én annen person, og dette kan inkludere sesongvariasjoner eller andre fluktueringer.»

Hun la til: «Selv om vaksiner vil hjelpe er det ikke mye vi mennesker med intensjon kan gjøre for å forflytte oss i retning endemi ... mye avhenger av hvordan viruset utvikler seg.» Og virusutviklingen har vist seg å være svært vanskelig å forutsi, inkludert omikronvariantens virulens.

Avslutningsvis tilbyr vi dr. MacIntyres poengterte, kortfattede diagnose og resept:

For det første, vi trenger en eksplisitt forpliktelse fra regjeringer for å beskytte mennesker. Vi har enda ikke denne forpliktelsen – vi snakker om personlig ansvar, men har blitt stående uten virkemidlene for å kunne overleve. Personlig ansvar er greit for de priviligerte og velstående som kan snike i køen, og få de mest fancy medikamentelle behandlinger, men for resten av oss er det en jungel der de sterkeste overlever, der det kjempes om knappe ressurser, enten det er sykehussenger, en rask antigentest eller kylling på hylla i supermarkedet.

Vi har blitt etterlatt som to sjikt i samfunnet. De 50 prosentene som er spreke, unge og friske, og de andre 50 prosentene som er eldre, eller lever med funksjonshemming eller underliggende betingelser. Daglig blir vi minnet om at død for den gamle og svake halvdelen ikke betyr like mye som død for den unge og sterke halvdelen. Vi trenger en forpliktelse fra regjeringene om at vi alle betyr like mye.

Vi har virkemidlene for å minimere skader på både økonomi og helse, og vi har bedre vaksiner og behandlinger i vente. Vi må få vist fram, hengt ut og motsagt antivitenskapelig desinformasjon, spesielt når den formidles av eksperter eller maktpersoner. I stedet for å overgi oss fordi vi er lutleie av pandemien trenger vi ambisjoner om å gjøre så godt vi kan, moralskt mot og en felles visjon om hva vi ønsker som et samfunn. Og vi trenger ledere som viser veien.

Sluttført