En føderal dommer avsa tirsdag en rettskjennelse som forbyr 17 000 BNSF-jernbanearbeidere å streike mot et nytt oppmøtereglement i statens siste anvendelse av juridisk tvang for å forhindre motstand fra arbeiderklassen.

Mens USA aldri blir lei av å belære andre land om deres brudd på «menneskerettigheter» og «demokrati», tramper den amerikanske regjeringen jernskodd på arbeidernes rettigheter, inkludert deres rett til å streike og deres rett til et trygt og sunt arbeidsmiljø. Måten alle sosiale beslutninger i USA er underordnet en liten velstående minoritets profittinteresser er uforenlig med demokratiske styreformer.

Arbeidere ved BNSF, det største godsjernbaneselskapet i USA, stemte nesten enstemmig for å streike mot selskapsledelsens ensidige innføring av et nytt poengbasert oppmøtesystem, som er satt til å tre i kraft 1. februar. BNSF, tidligere kjent som Burlington Northern Santa Fe, er et heleid datterselskap av milliardæren Warren Buffets Berkshire Hathaway.

Arbeidere ved jernbanen konfronterer en brutal tidsplanlegging som forverres av konstant usikkerhet og korte vekslingsperioder mellom skiftene, som gjør det umulig for dem å ta noe fri for å ha tid å tilbringe med deres familier eller få gjort legeavtaler. Disse forholdene har forverret seg under pandemien, og skapt et farlig sikkerhetsmiljø både for arbeiderne og deres lokalsamfunn som helhet.

Det nye systemet, om det skulle implementeres, vil binde arbeiderne enda tettere til ledelsens luner, og redusere dem til nivå av industrislaver uten noe liv utenfor jobben. Ansatte med mange års erfaring kan under de nye vilkårene også stå overfor oppsigelse bare ved akkumulering av noen få tapte arbeidsdager.

Dommer Mark Pittman [U.S. District Court Judge] fra justisdistriktet Nord-Texas innvilget i hans fire sider lange skriftlige uttalelse en midlertidig forføyning mot en streik. Han aksepterte selskapets argument om at det nye poengsystemet bare er et «mindre anliggende» underlagt føderal lov som forbyr streik i jernbane- og flybransjen.

Pittmans kjennelse var en politisk motivert beslutning, ikke en juridisk eller teknisk en. I rettskjennelsen erklærte han: «Historikken fastslår videre at en streik vil forverre vår nåværende krise i forsyningskjeden – skade allmennheten, og ikke bare BNSF. En midlertidig forføyning vil dermed tjene, snarere enn begrense, allmennhetens interesser.» Med «allmennhetens interesser» menes faktisk en forsvinnende liten selskapselites interesser.

Spørsmålet om det nye systemet er så visst ikke et «mindre anliggende» for arbeiderne. Det påvirker helheten av deres levebrød. Selv med dagens system har arbeiderne knapt et øyeblikk å kunne tilbringe med deres familier, og hele deres eksistens er underordnet ledelsens luner.

Jernbanearbeidernes oppmøtereglement er heller ikke et «mindre anliggende» for kapitalistklassen. Den globale forsyningskjeden skranter, og er på kanten av en kollaps. Den amerikanske bilindustrien har for eksempel bare fem-dagers tilgjengelig lagerbeholdning av kritisk nødvendige halvlederchips, og enhver forpurring av leveranseflyten av disse komponentene fra Øst-Asia, enten på grunn av nedstengning av produksjonen eller av logistikkproblemer med å få levert dem til amerikanske bilfabrikker, ville føre til produksjonsstans over hele landet. Lignende betingelser råder i praktisk talt alle andre bransjer.

Det som står på spill for selskapseliten er den fortsatte flyten av profitter fra arbeiderklassens arbeid for å kunne betale for den massive oppgangen i aksjemarkedet. De har anvendt pandemien, som har fått spre seg under den morderiske strategien for «flokkimmunitet», til å berike seg massivt og ytterligere eskalere utbyttingen av arbeiderne.

BNSF har selv utnyttet de lempede føderale forskrifter under pandemien til å øke toglengdene og redusere antallet lokførere og teknikere som opererer dem. Samtidig betyr det nesten fullstendige fraværet av Covid-19-sikkerhetstiltak på banenettverket at togene ikke bare leverer gods over hele landet, men også det dødelige viruset.

Koblet til disse motivene er den amerikanske kapitalismens forberedelser for nye og katastrofale kriger med dens viktigste rivaler, Russland og Kina. Handelsminister Gina Raimondo kalte det å få løst halvlederchip-mangelen et «nasjonalt sikkerhetsimperativ». Dette er en referanse til amerikansk industris avhengighet av leverandører lokalisert i Kina, der robuste folkehelsetiltak som målrettede nedstengninger og kontaktsporing har reddet millioner av liv, men som anses å være utålelige fordi de har hatt innvirkninger på bunnlinja i amerikansk produksjon, der ingen sammenlignbare tiltak noen gang ble iverksatt.

Under åpningsmånedene av pandemien påkalte Trump forsvarsproduksjonsloven [Defense Production Act], som påminnelse om den kalde krigens dager, for å beordre kjøttpakkeanlegg holdt åpne, hvor titusenvis av arbeidere har blitt smittet og nesten 300 har dødd. Denne eksekutive ordren ble opprettholdt av Biden etter hans innsettelse. I oktober i fjor truet Biden med å bruke Nasjonalgarden for å holde havneanleggene operative i Sør-California, og meglet en avtale med bransjedirektører og fagforeningene for å holde dem i gang 24/7, dvs. døgnkontinuerlig sju dager i uka.

Samtidig gjenoppliver selskaper streikebrytermetodene fra 1980-tallet, for å bryte ned arbeidernes motstand. Forføyninger mot streikevakter ble oppnådd av selskapsledelsen i nylige streiker ved Kellogg’s og ved dagligvarekjeden King Soopers. Kellogg’s ledelse truet også offentlig med å sparke og erstatte hele deres kornprodukt-arbeidsstyrke for å få slutt på en streik, en trussel de ikke fulgte opp bare fordi fagforeningen BCTGM konspirerte med dem for å få banket gjennom en konsesjonskontrakt.

Lokale og delstatlige myndigheter kontrollert av begge de store partiene reagerer aggressivt på motstanden fra lærere og elever mot gjenåpningen av skoler. I Chicago fordømte Det demokratiske partiets borgermester/byrådsleder Lori Lightfoot bryskt lærere for å motsette seg tilstedeværende undervisning og gjengjeldte seg ved å stenge dem ute. I Jacksonville, Florida, forhindret lokalmyndighetene skoleelevers walkout-protest med krav om nedstengninger, ved å øke polititilstedeværelsen på skolene. I Oklahoma blir til-og-med politifolk innleid som lærervikarer.

I en av de mest opprørende hendelsene utstedte en dommer i Wisconsin nylig en forføyning som forhindrer helsetjenestepersonell i å forlate deres jobber på et lokalsykehus for å ta opp jobb i et annet som betaler høyere lønninger, igjen med begrunnelsen «allmennhetens interesse». Denne rettskjennelsen, som seinere ble omgjort etter en anke, vekker spøkelset av industriell livegenskap, med arbeidere knyttet til deres jobber og ute av stand til å forlate dem uten tillatelse fra deres selskapsherrer.

Det pågående angrepet på arbeidernes rettigheter bygger på flere tiår med antistreiklovgivning, blant andre den reaksjonære loven om jernbanearbeid [Railway Labor Act] som ble vedtatt i 1926. Konsekvensen av denne loven, som seinere ble utvidet til i 1936 også å dekke flyindustrien, var så godt som et forbud mot streiker i jernbaneindustrien, som hadde vært sentrum for noen av den amerikanske arbeiderklassens mektigste arbeidslivskamper, deriblant the Great Railway Strike i 1877 og the Pullman Strike i 1894.

I disse streikene gikk arbeiderne utover de umiddelbare spørsmålene om lønninger og arbeidsbetingelser og begynte å utfordre selve kapitalist-profittsystemet. I St. Louis, sentrum for streiken i 1877, etablerte sosialistiske arbeidere kort en kommune etter eksempel av Paris-kommunen i 1871. Lederen for Pullman-streiken var Eugene Debs, som etter å ha lest verkene til Marx og Engels under hans fengsling etter at streiken ble knust av den føderale regjeringen, ble den mest kjente og populære sosialistlederen i USA.

Betegnende er at dommer Pittman i en utvidet fotnote i hans kjennelse refererer positivt til et sitat fra president Harry Truman. Truman, som tiltrådte etter Franklin Roosevelts død i 1945, påkalte regelmessig den nye loven om forsvarsproduksjon, for å forby streiker med den begrunnelse at arbeidsstans ville hemme imperialistkrigen i Korea.

Tirsdagens kjennelse er en ny bekreftelse på at staten ikke er en nøytral arena, men et instrument for klassestyre. Fagforeningene, som er basert på et nasjonalistisk og prokapitalistisk program, tilbyr ingen vei videre. Fagforeningene vil utvilsomt lydig innrette seg etter hvilken som helst proselskap-beslutning domstolene avsier.

Fagforeningene har for lenge siden blitt omdannet til lite mer enn adjunkter av selskapsledelsen, styrt av privilegerte byråkrater med sekssifrede lønninger som påtvinger arbeiderne innrømmelser. De frustrerer arbeideres initiativer gjennom farsen om «forhandlinger» og med resultatløse appeller til Det demokratiske partiet, som er medansvarlig for angrepet på arbeidernes rettigheter.

Det betyr at veien videre er ved at arbeidere tar saken over i egne hender. BNSF-arbeidere må organisere seg i en grunnplankomité, uavhengig av fagforningene Sheet Metal, Air, Rail and Transportation Union-Transportation Division (SMART-TD), Brotherhood of Locomotive Engineers and Trainmen (BLET), og de andre fagforeningene, og utvikle deres eget uavhengige initiativ og appellere til bredest mulig støtte blant andre jernbanearbeidere og arbeidere i andre bransjer.

Men denne kampen er ikke bare en økonomisk kamp mot selskapet, men også en politisk kamp mot det kapitalistiske politiske etablissementet. Det fordrer utviklingen av en sosialistisk bevegelse i arbeiderklassen, for å slåss for en demokratisk anvendelse av samfunnets infrastruktur for å imøtekomme menneskelige behov, ikke for å ofre helse og sikkerhet for privat profitt.