Mektige deler av Canadas styringselite har oppildnet en høyreekstrem, utenomparlamentarisk bevegelse som nå truende har slått leir utenfor det nasjonale parlamentet og sverger å forbli der til deres krav er oppfylt.
Trusselen om politisk vold ruver over Canadas hovedstad. I går var, for femte dag på rad, parlamentets omgivelser tilstoppet av uregjerlige supportere av den høyreekstreme trailerkaravanen Freedom Convoy og truckernes kjøretøy, som forpurret det normale livet i Ottawa-sentrum. Politisjefen i Ottawa, Peter Sloly, advarte i går ettermiddag om pågående oppildninger til «opprørsk opptreden», og om «medbrakte skytevåpen og andre våpen inn i National Capital Region [Ottawa, landet hovedstad]».
Uansett hvordan denne krisen videre utspiller seg de kommende dagene kan det med sikkerhet sies at dette er et skjæringspunkt i krisen og sammenbruddet av demokratisk-konstitusjonelle styreformer i det som historisk sett har vært et av de mest privilegerte imperialistlandene.
Angivelig lansert for å presse den føderale Liberal-regjeringen til å skrote et nylig innført vaksinemandat for grensekryssende trailersjåfører [‘truckers’], ledes Freedom Convoy av høyreekstreme og direkte fascistiske elementer, som med deres giftige antidemokratiske synspunkter er anatema for det store flertallet av kanadiere. Nesten 90 prosent av Canadas truckers er fullt vaksinert.
Likevel har den offisielle Conservative-opposisjonen, big business-lobbygrupper og mye av konsernmediene, helhjertet promotert Freedom Convoy som en folkelig grasrotbevegelse, om ikke den autentiske stemmen til «working Joes», med det umiddelbare målet å anvende den som en rambukk for å knuse alle gjenværende folkehelsetiltak mot spredningen av Covid-19.
Til tross for vegg-til-vegg pressedekning i størstedelen av ei uke, som har promotert konvoien der den var underveis fra Vest-Canada, tok ikke mer enn 20 000 mennesker til Ottawas gater sist helg. Når det er sagt, konvoien må anerkjennes for det den er – en fascistmobilisering. I løpet av helgen trosset konvoisupportere, noen av dem veivende med Confederate-flagg og nazihakekors, folkehelsetiltak, de angrep hjemløse, kastet stein mot ambulansepersonell og skjendet monumenter. En minnemarkering på femårsdagen for skytingen i Quebec City-moskéen, der seks tilbedere ble drept av en fascistskytter, måtte avlyses på grunn av voldstrusler.
Canada Unity, den høyreekstreme gruppa som initierte Freedom Convoy, og som skryter av at den har en «beredskapsplan» i tilfelle politiet prøver å stenge ned protesten, agiterer offentlig for et putsch. Den har utstedt et «Memorandum of Understanding» [MOU; Intensjonserklæring] som eksplisitt oppfordrer til at Canadas demokratisk valgte regjering avsettes, og til avskaffelsen av alle gjenværende antiCovid-tiltak, gjennom felles handling fra en «Canadian Citizens’ Committee», en canadiske borgeres komité bestående av Freedom Convoy-ledere, det ikke-valgte Senatet, parlamentets øvre kammer, og generalguvernøren [Governor General], den britiske dronningens representant i Ottawa. Deres MOU forklarer at denne «Citizens’ Committee» i 90 dager effektivt sett skal regjere som en junta, med vetorett mot alle regjeringsuttalelser.
Mens noen deler av mediene nå har trukket seg tilbake, har den offisielle opposisjonen av Conservatives forskanset seg på deres støtte til den høyreekstreme mobben. Tory-nestleder Candice Bergen beskrev i Underhuset på mandag demonstrantene som «patriotiske, fredselskende canadiere». Både hun og Conservative-lederen Erin O’Toole, støttet av høyreorienterte medier som Toronto Sun og National Post, krever at statsminister Justin Trudeau skal møte med Freedom Convoy-ledere for sammen å arbeide for «nasjonal enhet».
Freedom Convoy har blitt hyllet av sentrale figurer – fremst av dem Donald Trump – som organiserte kuppforsøket 6. januar 2001, med siktemål å omstøte resultatene av det amerikanske 2020-presidentvalget, og få innsatt Trump i spissen for et presidentdiktatur. Trump talte på et politisk stevne sist lørdag hvor han sverget å benåde fascistene som stormet US Capitol-bygningen, og der pekte han på konvoien som en modell til etterligning.
Det kan være liten tvil om at den fascist-orienterte tidligere presidentens støtte går utover de reint verbale erklæringene. Canadas Conservatives har de siste tiårene utviklet intime politiske og personelle bånd med de høyreekstreme Republikanerne, der begge partiene har opptrådt som inkubatorer for regelrette fascistkrefter. Med deres støtte til den høyreekstreme konvoien og dens de facto henfallenhet til politisk vold, opererer Tory-ledelsen som rett ut av Trumps spilleplan.
De høyreekstreme aktivistenes leir ved hjertet av Canadas nasjonale hovedstad, der mange av dem i grove termer uttrykker voldelige intensjoner overfor [statsminister] Trudeau, er en pågående provokasjon og trussel. Selv om det på nåværende tidspunkt ikke kan sies med noen sikkerhet hvordan dette vil ende, er det åpenbart klart at viktige deler av styringsklassen har tryllet fram en høyreekstrem utenomparlamentarisk bevegelse med mål å få skøvet politikken kraftig til høyre, og om mulig å få kastet ut Liberal-mindretallsregjeringen.
Deres umiddelbare mål er å fjerne alle Covid-19-restriksjoner, som vil føre til ytterligere millioner av infeksjonstilfeller og tusenvis flere unødvendige dødsfall. De forlanger også en dramatisk eskalering av angrepet på arbeiderklassen, med en rask omskifting til «post-pandemi» innstramninger og implementering av en pro-investor «vekst agenda»; og at kanadisk imperialisme skal spille en enda mer aggressiv rolle som angrepsbikkje for Washington, i deres hensynsløse krigspådriv mot Russland. De samme politikerne som hyller Freedom Convoy som et slag mot Trudeaus «tyranni», har fordømt hans regjering for å ha unnlatt å sende dødelige våpen til Ukraina.
Skulle det bli et voldelig sammenstøt mellom politi og de høyreekstreme protesterende, vil de i styringsklassen som har promotert konvoien forsøke å få lagt skylden på regjeringen. Trudeau vil bli fordømt for å ha unnlatt å «forebygge vold» ved ikke å «snakke» med demonstrantene, det vil si ikke å ha innvilget dem innrømmelser på deres fascistiske forlangender. Det kunne da bli ei brekkstang for Conservatives, andre deler av etablissementet og deres høyreekstreme allierte, til å presse på for ytterligere endringer i den politiske orienteringen, eller for å tilrettelegge for regjeringens fall.
Canadas styringselite anser i tiltakende grad de demokratiske styreformene den tradisjonelt har anvendt for å dempe sosiale spenninger og få gitt klassestyret en aura av legitimitet, som en hindring. Streiker blir rutinemessig dømt illegale, og det nasjonale sikkerhetsapparatets fullmakter og rekkevidde har blitt kraftig utvidet.
I desember 2008, bare uker etter det globale finanskrakket, lyktes den daværende Conservative-statsministeren Stephen Harper med å få den ikke-valgte generalguvernøren [den britiske dronningens representant] til å bruke hennes enorme, vilkårlige fullmakter til å stenge ned parlamentet, for å forhindre opposisjonspartiene fra å stemme hans minoritetsregjering ut av embetet. Styringsklassen støttet overveldende Harpers «konstitusjonelle kupp», og demonstrerte at den var beredt til å tråkke jernskodd over de mest grunnleggende demokratiske normene, for å sikre en «sterk regjering», en som var i stand til å påtvinge omfattende angrep på arbeiderklassen, skulle forbli i embetet.
Klassespenningene i dag er langt mer framskredne enn de var i 2008. Canadas styringselite har grepet pandemien som en anledning til å berike seg selv fabelaktig, samtidig som den lar det dødelige viruset florere. Arbeidere blir radikalisert og har begynt å slå tilbake i ei rekke militante streiker og protester, med krav om Covid-19-beskyttelser og en slutt på tiår med innrømmelser og innstramninger.
Trudeaus Liberal-regjering har stått i spissen for styringsklassens pandemipolitikk, med profitt-før-liv og tilbake-til-arbeid / tilbake-til-skolen som sentrale paroler, som har ført til fem påfølgende bølger av masseinfeksjoner og til dags dato forårsaket mer enn 33 800 dødsofre. Den har slust hundrevis av milliarder inn i aksjemarkedet og big business-hvelvene, for å støtte opp profitter og investorformuer. Siden den med et nødsskrik klarte å opprettholde seg ved makten i valget i september i fjor, med sitt andre minoritetsmandat, har Trudeau og hans Liberals forflyttet seg enda lenger til høyre, og har eliminert praktisk talt alt av pandemibistand for arbeidende mennesker, har videre integrert Canada inn i USAs militærstrategiske offensiver mot Russland og Kina, og lar omikron spre seg som ild i tørt gress.
Likevel er mektige deler av styringseliten harme, frustrerte og redde. De er harme og frustrerte over den fortsatt sterke folkelige støtten til folkehelsetiltak, inkludert nedstengninger, og av den dypt forankrede motstanden mot deres krigshissing mot Russland og Kina. Deres frykt er drevet av arbeiderklassens voksende motstand. Trudeau-regjeringen har vært avhengig av et nært partnerskap med de korporatistiske fagforeningene for å undertrykke klassekampen, men fagforeningene blir stadig mer diskreditert og møter voksende motstand fra grunnplanet. Som respons favoriserer deler av styringsklassen forebyggende tiltak. For å herde kanadisk kapitalisme for en frontalkollisjon med arbeiderklassen ønsker de å få brakt til makten en erklært reaksjonær regjering, uhemmet av tradisjonelle demokratiske begrensninger, og dyrker fascistbøller som sjokktropper mot arbeiderklassen. Begivenhetene i Canada understreker at det borgerlige demokratiets sammenbrudd av er en universell prosess. Usette nivåer av sosial ulikhet, stormaktskonflikter og imperialistkrig, og den morderiske politikken for flokkimmunitet, er uforenlig med demokratiske styreformer.
Dette er grunnen til at styringseliter i alle de store kapitalistlandene systematisk har brakt fram høyreekstreme og regelrette fascistkrefter. I Tyskland ble det nyfascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD) bygget opp av media og det politiske etablissementet, der det effektivt sett dikterte regjeringens flyktningepolitikk, og har spilt en førende rolle i å mobilisere høyreekstreme protester med krav om en slutt på Covid-19-nedstengninger. Kupp-planer innen militærets rekker i Frankrike og Spania understreker at borgerlig demokrati står ved dødens dør over hele Europa. Og i USA, sentrum for den kapitalistiske verdenskrisen, står Trump fortsatt fritt til å tale på politiske stevner som samler tusenvis av hans høyreekstreme supportere, over et år etter at han og mye av Det republikanske partiets ledelse forsøkte å omstøte presidentvalget gjennom et fascistisk kupp, for å installere en Führer i Det hvite hus.
I Canada, som rundt om i verden, kommer den faren det ytre høyre utgjør fra det faktum at de promoteres ovenfra, av betydelige deler av styringseliten. Fascistbøllene som leder Freedom Convoy nyter praktisk talt ingen folkelig støtte. De aller fleste arbeidere observerer hendelsene som utspiller seg i Ottawa med en blanding av avsky og forargelse.
Disse i sin helhet sunne sentimentene kommer ikke til uttrykk i fagforeningene og det sosialdemokratiske New Democratic Party (NDP). Faktisk er det den fortsatte anledningen disse råtne, prokapitalistiske organisasjonene fortsatt har til å pålegge arbeiderklassen politisk munnkurv som gjør at styringseliten og dens fascistiske allierte kan gå på offensiven. Fagforeningene har jobbet iherdig for å sabotere ethvert uttrykk for arbeidermotstand mot pandemipolitikkens profitt-før-liv, mens NDP siden 2019 har støttet opp Liberal-minoritetsregjeringene i parlamentet, og har stemt for deres redningsaksjoner for bankene og big business, nedskjæringen av pandemilettelser for arbeidere og for økte militæreutgifter.
Alt avhenger nå av byggingen av en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen, for å få motarbeidet styringselitens politikk for masseinfeksjon og død, pådrivet til krig, og trusselen fra det fascistiske ytre høyre. Forsvaret av demokratiske rettigheter er uatskillelig fra kampen for å bryte finansoligarkiets kvelertak over alle aspekter av det sosiale og politiske liv, som fordrer en sosialistisk transformering av samfunnet. Arbeidere i Canada må føre denne kampen på internasjonal basis ved å forene seg med arbeidende mennesker i USA, Europa og rundt om i verden, som alle konfronterer tvillingtruslene diktatoriske styreformer og imperialistkrig.
Vi appellerer sterkt til alle som er beredt til å slåss for dette programmet om å bli med og bygge Socialist Equality Party (Canada), og dets søsterpartier rundt om i verden.