Med inflasjonsrater rundt om i verden som går i været, gir mektige deler av finanskapitalen uttrykk for forlangender at sentralbanker skal heve rentene for å undertrykke arbeiderklassens voksende bevegelse for lønnsøkninger.

På en mediekonferanse sist mandag understreket Ethan Harris, sjef for global forskning for Bank of America (BofA), oppfordringen fra bankens økonomer til den amerikanske sentralbanken [US Federal Reserve] om i inneværende år å gjennomføre syv rentehevinger, hver på 0,25 prosentpoeng, og ytterligere fire i 2023.

Oppfordringen var som respons på data fra arbeidsdepartementet som viste at den gjennomsnittlige timelønna i januar steg med 0,7 prosent, og at lønningene det siste året har steget med 5,7 prosent.

Med lønnsøkninger godt under inflasjonsraten, som nå er rundt 7 prosent og antatt å gå høyere, og med prisene på basisvarer som mat og besin som stiger enda mye raskere, reflekterer BofA-oppfordringen de voksende forlangendene om det som utgjør et forebyggende angrep.

Harris sa at var han i Feds sko ville han blitt «nervøs» for at det ikke bare er noen «få unntakstilfeller» som driver opp lønnsøkningene.

«Dersom jeg var Fed-leder... da ville jeg ha hevet rentene tidlig sist høst. Når vi får denne bredbaserte stigningen [i inflasjonen] og den begynner å finne veien til lønninger, da kommer du bak kurveutviklingen, og du må absolutt begynne å bevege deg,» sa Harris, der han påsto lønningene steg praktisk talt på tvers av alle inntektsklasser.

De samme synspunktene har blitt ført til torgs av Goldman Sachs. Et notat utstedt av Goldman-økonomer denne uka pekte på det som har blitt kalt «den store resigneringen», der arbeidere helt forlater arbeidsstyrken, eller de bytter til jobber med høyere betaling.

«Disse trendene har presset lønnsveksten til en rate som i tiltakende grad vekker bekymring for inflasjonsutsiktene,» heter det i notatet.

Raskere vekst av lønnskostnadene enn det som er forenlig med Feds inflasjonsmål på 2 prosent, var sannsynlig å holde trenden på en påfølgende oppadgående kurs, og kunne frambringe en mer aggressiv respons.

Finansanalytikeren Mohamed El-Erian, økonomisk sjefrådgiver i det globale finansforetaket Allianz, som begynte å oppfordre om rentehevinger i fjor, uttalte til businesskanalen CNBC at snakk nå om syv renteøkninger inneværende år viste hvor utdatert Fed-politikken er.

«Så forhåpentligvis kan de få gjenvunnet inflasjonsnarrativet, forhåpentligvis kan de få kontrollert lønnsnarrativet,» sa El-Erian.

Han ga uttrykk for hans bekymring for at mangelen på handling fra Feds side tidligere, betydde at raske rentehevinger kunne bli mer enn økonomien kan absorbere. Det vil si, en for rask heving ville presse økonomien ut i resesjon.

Samtidig er det bekymring i enkelte finanskretser for at renteøkninger innrettet på undertrykking av lønningene vil ramme det oppblåste aksjemarkedet, som har vært avhengig av tilstrømmingen av ultrabillige penger, som har presset Wall Street til rekordnivåer.

Philipp Hildebrand, nestleder i Blackrock, verdens største kapitalforvaltningsfond, skrev i Financial Times i forrige måned, hvor han gjorde et anliggende av oppfordringene til sentralbanker om aggressivt å stramme inn pengepolitikken, og han bemerket at inflasjonsoppsvinget ikke ble drevet av overdreven etterspørsel, men av begrensninger for tilbudskapasiteten.

Han unnlot helt å nevne Blackrock’s materielle interesse av å opprettholde lavrenteregimet, som har vist seg så profitabelt for Wall Street, og omsvøpte hans artikkel i begreper om innvirkningen en strammere pengepolitikk ville ha på den bredere økonomien.

Hildebrand skrev: «Sentralbanker må enten akseptere høyere inflasjon, eller de må være beredt på bokstavelig talt å ødelegge etterspørselen på tvers av hele økonomien, for å lette forsyningsbegrensningene i én del av den.»

Han sa at skulle sentralbanker forsøkte å opprettholde inflasjonen på målraten 2 prosent, midt under dagens forsyningsvanskeligheter, ville det bety å «drive arbeidsledigheten opp til tosifrede nivåer».

Robert Reich, tidligere arbeidsminister i den første Clinton-administrasjonen, la hans stemme til dem som opponerte mot å heve rentenivåene. I en kommentar publisert i Guardian denne uka advarte han: «Høyere rentenivåer vil skade millioner av arbeidere, som ufrivillig ville bli trukket inn i inflasjonskampen ved at de mister deres jobber, eller de forlengst berettigede lønnshevingene.»

Stikk i strid med Fed-sjef Jerome Powells uttrykte bekymring for at lønningene presser prisene opp, sa Reich det ikke var noen lønnskostnadsspiral, og at arbeidernes reallønninger hadde falt på grunn av inflasjonen.

«Selv om lønningene i det store og hele har steget, har de ikke holdt tritt med prisøkningene – og det har gjort de fleste arbeidere dårligere stilt, hva angår deres dollarers kjøpekraft,» sa Reich.

Som med alle ville-gjerne-være reformister hevdet Reich at det nåværende skyvet for heving av rentenivåene var et «feiltak» og et produkt av et «resonnement som er helt feil», og at de ignorerer den essensielle klassedynamikken som er i spill.

Etter å ha drevet arbeiderne tilbake til utrygge arbeidsbetingelser, midt under pandemiens utbredelse, for å opprettholde profittflyten for selskaps- og finanselitene, er det en fast besluttsomhet for at denne flyten ytterligere skal forsterkes, ved å presse ned på lønningene.

Hvor nakent dette pådrivet kommer til skue ble tydeligst uttrykt på den andre siden av Atlanterhavet, med forrige ukes beslutning fra Bank of England (BoE) om å øke sentralbankens basisrente med 0,25 prosentpoeng, og med klare indikasjoner på flere hevinger forut, der inflasjonen i Storbritannia nå er forventet å stige til 7 prosent innen april.

På hans pressekonferanse etter beslutningen i BoEs pengepolitiske komité [Monetary Policy Committee], gjorde sentralbanksjefen Andrew Bailey det klart at alt dreide seg om lønninger.

Der han svarte en spørsmålsstiller som bemerket at fallet i reell arbeidsinntekt etter skatt var det største siden 1990, enda større enn etter 2008-finanskrisen, og muligens den «største klemma» siden Napoleonstiden, sa Bailey at beslutningen ble tatt på grunn av «ytterligere press [på inflasjonen] som kommer fra arbeidsmarkedet». Bailey erkjente åpent at beslutningen ville ha størst innvirkning på de som «minst har råd til det».

Spurt om BoE «bare gjorde en dårlig situasjon verre for vanlige folk» hevdet han at han visste det var en «hard melding», men sa: «Dersom vi ikke går til denne handlingen, da vil det bare bli verre».

Som svar på et spørsmål om hvorvidt sentralbanken, med husholdningene som allerede er nede, nå prøver å få presset dem ytterligere, eller å få endret forventningene så arbeidere ikke reiser lønnskrav, gikk Bailey til sakens kjerne.

Han sa: «Når jeg drar rundt i landet og snakker med businesses, når vi alle drar rundt i landet og snakker med selskapene, da er dét den første, den andre og den tredje tingen de vil snakke om, som er presset i arbeidsmarkedet, og prisen for arbeidskraft.»

Baileys kommentarer ble understreket av Huw Pill, BoEs sjeføkonom, under en nettkonferanse på onsdag der han sa en lønnsvekst i år på 5 prosent ville være «sterkere enn den som er i samsvar med inflasjonsmålet, på mellomlang sikt». Det vil si, reallønningene må kuttes.

Det samme saksanliggendet ble reist, om enn i en annen form, av Philip Lowe, guvernør for Reserve Bank of Australia (RBA), om sentralbankens siste pengepolitiske beslutning i forrige uke. Lowe kunngjorde at RBA ville slutte å handle statsobligasjoner, men den hevet ikke rentenivåene.

På hans pressekonferanse etter beslutningen pekte Lowe på den avgjørende betydningen av Fair Work Australia Commission og rollen fagforeningene spilte for påleggingen av deres lønnsvedtak, og sa det var «mye treghet i systemet, på grunn av våre institusjonelle ordninger».

Der han responderte på et spørsmål om risikoen for inflasjon sa han tregheten betydde det var «ganske usannsynlig» at lønnsveksten ville bli presset opp, til «problematiske nivåer».

Lowe uttalte at inflasjonen i alle hovedsak ble forårsaket av tilbudssideproblemer som markedet ville løse, og at «tregheten i Australias lønnssystem betyr at oppsvinget av inflasjon, i store trekk, kommer til å være ganske beskjedent – og skulle det vise seg å være raskere, da kan vi respondere.»

Med andre ord, dersom arbeidere faktisk skulle reagere på prisstigningene, som for grunnleggende livsnødvendigheter er langt over den offisielle inflasjonsraten på 3,5 prosent, og begynne å rive seg løs fra den fagforeningspålagte tvangstrøya, da vil sentralbanken respondere med de samme tiltakene som blir anvendt av deres internasjonale motstykker.