Det er ingen ære blant tyver, lyder munnhellet. Dette gjelder også NATO og alliansens forberedelser for krig mot Russland. Mens regjeringer på begge sider av Atlanterhavet overgår hverandre med deres beskyldninger og trusler rettet mot Moskva, mobiliserer ei enorm krigsmaskin og forsikrer hverandre om deres enighet, har de bak ryggen forlengst trukket knivene.
Som i 1900-tallets kriger spiller kontroll over strategiske råvarer en betydelig rolle i den nåværende konfrontasjonen med Russland. Mens den første verdenskrigen handlet om kullet i Ruhr-området i Tyskland og om jernmalmen i Alsace-Lorraine, kom olje fram som den viktigste energikilden under og etter den andre verdenskrigen.
Siden har naturgass, som er litt mer miljøvennlig enn olje og kull, også blitt veldig viktig. De siste 30 årene har den globale gassproduksjonen blitt doblet, mens oljeproduksjonen bare har økt med en fjerdedel. Verdens energibehov dekkes for tiden rundt 30 prosent av olje, 27 prosent av kull og 24 prosent av naturgass. Russland er verdens nest største produsent av naturgass og olje, etter USA. Landet er den klart største eksportøren av naturgass, og er etter Saudi-Arabia den nest-største eksportøren av olje.
NATO har, siden oppløsingen av Warszawapakten og Sovjetunionen for tre tiår siden, rykket stadig nærmere Russlands grenser. Den største militære imperialistalliansen vil ikke hvile før den har fått ubegrenset tilgang til Russlands enorme mineralressurser, har fått underlagt seg landet og eliminert det som en militær rival.
Dette – og en uløselig krise innenlands – er årsakene til at verken USA eller de europeiske stormaktene er villige til å imøtekomme Russlands krav om sikkerhetsgarantier, og er hensynsløst på kurs mot en tredje verdenskrig. Men det er voldsomme spenninger innad i NATO, om hvem som skal bære byrden av konfrontasjonen, og hvem som til slutt får byttet.
Dette ligger til grunn for konflikten om gassrørledningen Nord Stream 2, som USA lenge har insistert ikke skal settes i operasjonell drift. Under kansler Olaf Scholz’ første besøk i Washington, truet president Biden sågar åpenlyst med at han ville «sette en stopper for den». Scholz selv har lenge nølt med å sette Nord Stream 2 på lista over mulige sanksjonselementer mot Russland, og fortsetter å unnvike anliggendet.
Nord Stream 2-prosjektet ble ferdigstilt i fjor, til en kostnad av € 10 millioner, til tross for amerikanske sanksjoner, men avventer fortsatt den endelige driftstillatelsen. Den 1 250 kilometer lange gassrørledningen forbinder Russland direkte med Tyskland, langs bunnen av Østersjøen. Den går utenom Ukraina, Hviterussland, Polen og andre østeuropeiske land som med de eksisterende landforbindelsene krever høye transittavgifter, og i tilfelle konflikt kan skru igjen gasstilførselen.
Nord Stream 2 dobler kapasiteten til den eksisterende parallelle Nord Stream 1-rørledningen, som ble innviet i 2011, for årlige leveranser av 110 milliarder kubikkmeter naturgass. Dette er betydelig mer enn Tysklands nåværende årlige forbruk, som er i underkant av 90 milliarder kubikkmeter. Tysk gassforbruk vil imidlertid øke betydelig i løpet av de ti neste årene, på grunn av utfasingen av atomkraftverk og kullfyrte kraftverk, og den stigende etterspørselen etter strøm for å operere elektrodrevne kjøretøy. Rørledningen forsyner også andre land, som Østerrike, Tsjekkia og Frankrike, via det bredt distribuerte europeiske gassrørledningsnettverket. Europa i sin helhet mottar i dag 160 milliarder kubikkmeter naturgass i året fra Russland.
Skulle idriftsettingen av Nord Stream 2 ikke realiseres ville det ikke direkte true Tysklands energibehov, som i dag henter 55 prosent av landets gass og 42 prosent av oljen fra Russland, via de eksisterende rørledningene. Trusselen ville imidlertid bli en realitet skulle de eksisterende rørledningene stenges, eller de russiske forsyningene stoppe fullstendig på grunn av eskaleringen av Ukraina-konflikten. En slik forsyningsstans kan også skje dersom Russland ble ekskludert fra SWIFT-systemet, og ikke lenger kunne gjennomføre internasjonale betalingstransaksjoner.
I et slikt tilfelle ville ikke bare hundretusener av tyske husholdninger bli sittende i kulda, men enkelte deler av industriproduksjonen ville også stoppe opp, på grunn av fravær av gassleveranser. Industrien er den største gassforbrukeren i Tyskland, med en andel på 35 prosent. I mange industrielle prosesser er naturgass vanskelig å erstatte. Den nest største gassforbrukeren er private husholdninger, med andelen 30 prosent; halvparten av tyske boliger varmes opp med naturgass.
Den tyske regjeringen og EU-kommisjonen leter febrilsk etter alternative leverandører. Da de eksisterende gasslagrene kun er marginalt fylte, og Norge og Nederland, de viktigste leverandørene etter Russland, er på grensene av deres kapasiteter, er det kun flytende naturgass (LNG) som kommer på tale som et reelt alternativ. Naturgass i LNG-form er imidlertid betydelig dyrere enn rørlevert gass, da den må kjøles ned til minus 160 °C, lastes og losses i separate terminaler og transporteres med spesialtankere. Tyskland har i dag ingen egen LNG-terminal.
Qatar, verdens største LNG-eksportør, har tilbudt økte leveranser til Europa, på bekostning av de nåværende avtakerne i Asia og i utviklingsland, som for deres del baserer seg på Qatar-leveranser.
USA har også vist sin vilje til å bistå i situasjonen. Ifølge finansavisa Handelsblatt er «embetsfunksjonærer på toppen av EU-kommisjonen for tiden nesten daglig i forbindelse med eksperter fra National Security Council i Washington, via avlyttingssikre forbindelser» for å diskutere anliggendet.
USA handler her ikke uten egeninteresse. Landet, som forbruker over en femtedel av verdens naturgass, har takket være fracking-teknologi blitt en stor LNG-eksportør. Dette er en ekstremt lukrativ virksomhet, med prisen på gass som nå når rekordnivåer – ikke minst på grunn av Ukraina-krisen. Ifølge en Reuters-rapport blir LNG-skip fra USA allerede omdirigert til Europa, fordi markedsprisene her er langt høyere enn i Asia.
Handelsblatt forventer «sjokkbølger i markedene» ved en eventuell krig i Ukraina: «Europeiske aksjer ville stupe med opptil ti prosent, Brent-olje ville stige til $ 100 fatet, prisen på gass ville stige enda mer, med opptil tyve prosent.» Markus Krebber, sjef for energigiganten RWE, advarer: «Jeg er redd de høye industriprisene vil føre til en snikende avindustrialisering, og knapt noen vil legge merke til det.»
Kjøp av store mengder LNG fra USA ville også på lang sikt gjøre Tyskland mer avhengig av USA. Importen av olje og gass fra Russland går tilbake til Willy Brandts Ostpolitik, på begynnelsen av 1970-tallet. Tyske stålverk leverte på den tiden rørene til rørledningsforbindelsene til Russland, som deretter ble betalt med gasseksport. Tyskland sikret seg dermed, under den første store økonomikrisen i etterkrigstiden, større uavhengighet fra USA.
Etter første verdenskrig, da Amerika først framsto som en ledende verdensmakt i Europa, skrev Leo Trotskij at landet ville sette kapitalist-Europa «på rasjoner»: «USA vil dele markedet inn i sektorer, landet vil regulere aktiviteten til europeiske finansierer og produsenter .... Dette betyr at Amerika vil fortelle Europa hvor mange tonn, liter eller kilo av den eller den varen de kan kjøpe eller selge.» (Leo Trotskij, Europe and America)
Dette bekreftes nå på nytt. Washington presser på for at alle NATO-medlemmer skal slutte seg til krigsfronten mot Russland, og er forsiktige med å la Tyskland og EU bli for mektige. Men likevel er det er ingen nevneverdige stemmer i tyske medier og etablissementspartier som motsetter seg krigskursen.
Den tyske og den franske regjeringen uttalte seg i 2003 fortsatt klart og tydelig mot den amerikanske invasjonen av Irak, som påvirket deres egne imperialistinteresser i regionen. Den franske utenriksministeren Dominique de Villepin, en konservativ gaullist, holdt en flammende tale i FN mot USAs krigsplaner. Millioner rundt om i verden gikk ut på gatene, mot Irak-krigen.
I dag går derimot tyske politikere og media aldri lei av å forsikre Washington om deres støtte, og deres vilje til å betale en pris for den. Fredsbevegelsen har kollapset fullstendig.
Annalena Baerbock, De Grønnes utenriksminister, forsikret Bundestag, Forbundsdagen, at Tyskland må være beredt for sanksjoner, selv om de skulle medført økonomiske ulemper. Kristelig-Demokratisk Union (CDU) applauderte. «Dersom Putin får vite at vi bare aksepterer sanksjoner når de ikke skader oss, da vet han også at de heller ikke vil skade ham,» understreket Roderich Kiesewetter, CDUs ekspert for utenrikspolitiske affærer.
Denne holdningen har både innenriks- og utenrikspolitiske årsaker og beveggrunner.
Det aller siste styringsklassen ønsker å se er en antikrigbevegelse, som uunngåelig vil kombineres med den voksende motstanden mot styringsklassens politikk for bevisst masseinfisering, sosial ulikhet og sosiale nedskjæringer. I likhet med USAs styringsklasse bruker dens tyske motstykke krig for å kanalisere de interne spenningene utad.
Forøvrig har Øst-Europa alltid vært tysk imperialismes tradisjonelle ekspansjonsretning, med vekslingen av fredelige med voldelige metoder. Tyskland okkuperte Ukraina under begge verdenskrigene, og forsøkte å erobre henholdsvis Tsar-Russland og Sovjetunionen. Landet slutter seg nå til USA fordi det frykter å bli utelatt ved delingen av byttet.
Dette reduserer imidlertid ikke de transatlantiske spenningene. To år med pandemi, der millioner av liv har blitt ofret for profitt, uforlignelig sosial ulikhet og et finanssystem der en implosjon bare er et tidsspørsmål, bringer igjen alle av kapitalismens motsetninger til en spiss, det samme som gjorde det forrige århundre til det blodigste i menneskets historie. Bare en sosialistisk bevegelse av den internasjonale arbeiderklassen kan forhindre tilbakefallet til barbari.