Lørdag 26. februar markerte 36-årsdagen for at Ferdinand og Imelda Marcos, og deres barn, ble tvunget fra makten, etter ett-og-et-halvt-tiår med diktatorisk styre over Filippinene, av den samlede kraften av en demokratisk massebevegelse, kjent som Folkemakten – People Power – og et forsøkt kupp av en utbryterfraksjon i militæret.

Årsmarkeringen utmerker seg først og fremst ved det faktum at sønnen Ferdinand Marcos jr. er den ledende kandidaten for landets presidentvalg, som skal avholdes i mai, med meningsmålinger som foreløpig vurderer han vil vinne med nesten 60 prosent av stemmene.

Ferdinand jr., kjent som Bongbong, surfer på ei massiv bølge av forbitrede skuffelser framprovosert av tre tiår med påfølgende administrasjoners misforvaltning, i epoken etter People Power. Denne bølga har blitt utløst av sosial krise – pandemien, massive nivå av ulikhet og fattigdom – som nærer framveksten av autoritære styreformer over hele kloden.

Ferdinand jr.’s valgkamp for presidentembetet er tvers igjennom basert på vrangforestillingen om en rehabilitering av æraen med krigsrett, som en angivelig «gullalder» i Filippinenes historie. Som sin valgkampsang har han adoptert diktaturets hymne, «Bagong Lipunan» (Nytt Samfunn). Man overveldes av intens forferdelse av å se tusener på hans valgkampstevner danse til sangen som, for dem som husker, var en hymne til regimentert tenkning og undertrykkelse.

Marcos-diktaturet, som ble innført i 1972, var basert på en systematisk undertrykkelse av befolkningen. Sytti tusen mennesker ble arrestert av politiske grunner, og nesten 4 000 ble drept av regimet. Et nytt verb kom inn i den filippinske engelsken, salvage, som benevnelse på den brutale torturen og drapene av politiske dissidenter som ble begått av militære og paramilitære styrker.

Gjennom det eksplosive tiåret 1970-tallet var krigsrettregimets fundamentale funksjon undertrykkelsen av sosial uro med militære midler. Det overveldende flertallet av landets elite, inkludert Marcos’ politiske opponenter, innordnet seg med diktaturet – og støttet det til-og-med. Selv om de var misfornøyde med Ferdinands og Imeldas personlige utskeielser, spilte krigsretten en nødvendig sosial rolle til forsvar av deres klasseinteresser.

Den økonomiske, militære og politiske støtten Washington besørget Marcos-paret var kritisk viktig for regimet. Hver eneste påfølgende amerikansk administrasjon – både av Republikanere og Demokrater – «støttet Marcos til skaftet». Ordene stammer fra Richard Nixon, hentet fra et hemmeligstemplet notat til støtte for Marcos’ forslag om å erklære krigsrett.

Ferdinand jr. var ingen politisk uskyldighet under hans foreldres regime. Han var voksen, og var sentralt medvirkende i diktaturapparatet, der han på begynnelsen av 1980-tallet fungerte som guvernør i provinsen Ilocos Norte.

** image; caption: Tidligere senator Ferdinand «Bongbong» Marcos jr. taler til journalister, etter å ha innlevert hans kandidatsertifikat for inneværende års presidentvalg, i Manila på Filippinene, onsdag 2. oktober 2021 [Foto: Rouelle Umali/Pool Photo via AP]

Corazon Aquino tiltrådte presidentembetet i februar 1986 – da familien Marcos tok til deres i eksil på Hawaii – og var mottaker av massenes enestående nivå av tro og forhåpninger. Etter ett-og-et-halvt-tiår med undertrykkelse skulle alt nå bli annerledes. Lite ble endret.

Aquinos folkemaktregjering, som ustanselig snakket om «demokrati», viste seg å være et rivaliserende sett av oligarkers styre.

I hennes forsøk på å stabilisere grepet over militæret innlemmet hun ledende størrelser fra Marcos-regimet i hennes kabinett, og responderte på ei rekke forsøkte militærkupp med å tilpasse seg disse sjiktene. Utenfor presidentpalasset åpnet politistyrker i 1987 ild mot en fredelig marsj av bønder som ba om jordreform, og drepte over et dusin.

Det var dette politiske klimaet, der alt ble endret men ingenting forandret, som formet landets utdanning om krigsrettregimet. En nærmere detaljering av diktaturets forbrytelser ville ha avslørt mange av Aquino-regjeringens allierte, og dens politiske orienteringer. Lærebøker snakket om korrupsjonen og Ferdinand sr.’s og Imeldas personlige utskeielser, som nådde nesten mytiske nivåer av tyveri, men ikke om militærstyrets repressive undertrykkingsapparat. Imelda ble ikke husket for hennes brutalitet, men for hennes tusenvis av sko.

Påkallingen «Aldri igjen» ble mye gjentatt, men hva den var tilknyttet ble tåkete og falmet i minnet.

Marcos-parets kumpaner ble rehabilitert og til slutt også paret selv. De spilte en nyttig rolle i elitens politiske orienteringer, da de var i stand til å mobilisere et betydelig geografisk og lingvistisk støttegrunnlag.

Imelda Marcos returnerte fra eksil med hennes familie, etter mannens død. Hun stilte i 1992 som presidentkandidat, med valgløftet at hun ville «Make the Philippenes Great Again». Ferdinand sr. returnerte også, med hans voksforseglede, balsamerte lik som ble utstilt i et mausoleum i provinsen Ilocos Norte, i påvente av dagen han kunne begraves med nasjonale æresbevisninger.

Politisk råte spredte seg under den tette tilsløringen av post-Marcos-epokens illusjoner. Hver påfølgende administrasjon arvet avtagende folkelige forhåpninger om at de hardt tilkjempede demokratiformene skulle frambringe noen meningsfulle reformer.

Livsvilkårene for flertallet av befolkningen ble forverret. Landets arbeidende befolkning ble beroende på en enorm arbeidsdiaspora for å få opprettholdt deres familier. Hele 10 prosent av landets befolkning søkte seg arbeid i utlandet. Familier ble revet fra hverandre – mødre, fedre, sønner og døtre i utlandet, som hushjelper, bygningsarbeidere, helsetjenestearbeidere, annet-hvert-år på to ukers besøk hjemme.

Det er denne diasporaens lengsel etter å forbli tilkoblet som driver bruken av sosialmedier på Filippinene til en av de høyeste ratene i verden. Propagandaen om en angivelig «gullalder» under Marcos, har fått stor utbredelse gjennom sosialmediene. Det er gjennom disse nettverkene Ferdinand jr. mønstrer en valgkamp basert på antiintellektualisme og konspirasjonsteorier.

Ingen politisk kraft har vært så sentralt medvirkende til å skape den gifige politiske atmosfæren som henger over Filippinene i dag som det stalinistiske Kommunistpartiet på Filippinene (CPP). Partiet, og de forskjellige nasjonaldemokratiske organisasjonene som følger opp CPPs politiske linje, dyrket

og opprettholdt den yrkesaktive befolkningens illusjoner om at den ene eller den andre delen av eliten omsider skulle bruke demokratiets virkemidler for å få gjennomført substansielle reformer.

I hver en valgsyklus samlet partiet de undertrykte massenes støtte bak nok en en fraksjon av eliten. De 30 siste årene er en gravlund av politiske illusjoner, pakket av gravsteiner som bærer navn på dem CPP støttet som progressive representanter for kapitalistklassen: Arroyo, Estrada, Villar, Duterte. Der partiet forkynte at reaksjonær, og til-og-med rasistisk, nasjonalisme var løsningen på de filippinske massenes fattigdom og undertrykkelsen, sløste CPP gjentatte ganger vekk arbeiderklassens moralske energi og uavhengige initiativ, og desorienterte og villedet dem.

Under betingelser av global kapitalistkrise forflyttet borgerskapet seg enda lenger til høyre, og deres støttespillere i CPP fulgte etter. Da de nasjonaldemokratiske organisasjonene i 2010 støttet eiendomsmilliardæren Manny Villar for president, førte CCP valgkamp på en delt plattform med Bongbong Marcos, som lanserte hans nasjonale politiske karriere ved å stille som kandidat for Senatet på Villars liste. Satur Ocampo, som var torturoffer under krigsrettdiktaturet som et ledende CPP-medlem, kandiderte for Senatet sammen med Ferdinand jr., og de poserte sammen for bilder.

Demokratiets fundamenter i post-Marcos-epoken skaket med valget av Rodrigo Duterte i 2016. Han er en vulgær, autoritær populist som har ført tilsyn med politiets og paramilitære dødsskvadroners massemord, under påskudd av en «krig mot narkotika» som har drepte titusenvis av fattige filippinere. CPP, som hadde lengestående bånd til Duterte, erklærte at han ville bli landets første «sosialist»-president. De utnevnte representanter til hans kabinett og kunngjorde partiets støtte til hans narkotikakrig. Blant Dutertes første handlinger i presidentembetet var å arrangere for Ferdinand sr.’s begravelse, med statlige æresbevisninger, i Nasjonaleheltenes gravlund. Innen ett år endte Duterte i en voldsom krangel med partiet.

Corazon Aquino-regjeringen, og flere påfølgende administrasjoner, dyrket en dikotomi i den folkelige bevisstheten: Marcos, korrupt og rovgrisk, ansvarlig for landets økonomiske nød; og Liberalt Demokrati, løsningen på landets plager. Tidens gang svekket innholdet, men den formelle dikotomien forble, i påvente av dagen der polariteten ble snudd.

Dette er hovedinnholdet i Ferdinand jr.’s valgkamp: Krigsretten var en gullalder, alt som kom etter var et fall fra nåde. Han setter People Power-dikotomien på hodet.

Hans ledende rival, Leni Robredo, er leder av Liberal Party, lenge assosiert med Aquino-familien. Hennes beslutning om å stille i mai som en uavhengig kandidat, og begrave hennes tilknytninger til Liberal Party som belastende bevismateriale, uttrykker akkurat hvor mye det politiske landskapet har endret seg de tre siste tiårene. Det var Liberal Party som restituerte Marcos-familien på Filippinene, og det var som medlem av Liberal Party Duterte steg opp til nasjonal prominens, tre år før han ble president.

Robredo driver nå en høyreorientert valgkamp der hun søker å få sikret seg støtte fra konservative samfunnssjikt og fra militæret. Hun har kunngjort hennes støtte til videreføringen av krigen mot

narkotika, og til den McCarthy-istiske antikommunistiske heksejaktorganisasjon NTF-ELCAC. De nasjonaldemokratiske organisasjonene har til tross for dette mønstret for fullt en støttekampanje for Robredo.

Marcos bakkes av betydelige sjikt av eliten, som i hans kampanje ser to hovedgrunner for deres støtte. For det første, Marcos representerer løftet om anvendelsen av diktatoriske styreformer som et virkemiddel til å håndtere landets voksende sosiale uro. For det andre, Marcos har erklært hans intensjon om å videreføre Dutertes vennskapelige politiske orienteringer overfor Kina, og elitene som støtter Marcos håper på kinesiske investeringer, spesielt i infrastruktur, for å bygge opp under økonomisk vekst utenfor den nasjonale hovedstadsregionen.

Det er en fortvilelsens entusiasme som gir næring til den folkelige støtten til Bongbong Marcos’ valgkampanje. De tusener som danser til krigsrettens hymne beveger deres kropper i den febrile desperasjonen til utsatte medlemmer av den lavere middelklassen, og de fattige som beror på overføringer fra deres familiemedlemmer i diaspora. Det er et nihilismens skue.

Det er fortsatt mulig at Marcos’ oppslutning på meningsmålingene vil falle. Han er ingen imponerende mann, i motsetning til hans far, som har rir på de lange historiske frakkeskjøtene etter. Han er, i beste fall, i besittelse av en kunstferdig stupiditet.

Senior var derimot velformulert, til-og-med briljant. Som en advokat som steg opp til maktens tinder ved hjelp av hardt arbeid, kalkuleringer og løgner, smykket hans seg med sin evne til å holde hele taler fra minnet. Junior, barn av ufattelige privilegier, er ikke i stand til fullføre en sammenhengende setning, og unngår offentlige debatter for å dekke over det. Skulle han bli tvunget til å artikulere seg overfor nasjonen i et objektivt forum, er det tenkelig resultatet blir knusende.

Ferdinand jr.’s prominente rolle uttrykker styringsklassens framskredne forberedelser for å pålegge diktatur. De er grepet av frykt for at en massebevegelse av arbeiderklassen skal oppstå i opposisjon mot de kvernende betingelsene av utbytting og ulikhet. Til tross for alle stalinismens svik og bedrag har den filippinske arbeiderklassen en lang og heroisk kamptradisjon, som går helt tilbake til den revolusjonære omveltingen av spansk kolonialisme, og en langstrukken kamp mot det amerikanske imperiet på begynnelsen av det 20. århundre.

Den filippinske eliten har en fininnstilt følsomhet, finpusset over et århundre, for skjelvene fra arbeiderklassens uro. Deres overdådige herskapshus er beliggende bare kilometre fra store utstrakte rønnebyer, og denne nærheten tilfører deres politikk en nervøs og sjalu energi.

Marcos jr.’s oppstigning har et objektivt sosialt grunnlag: Historisk kultivert massefortvilelse over muligheten for en demokratisk løsning på landets enorme sosiale onder. Ingen av de grunnleggende problemene som konfronterer det filippinske samfunnet har blitt løst. Småbønder arbeider bøyd i kne under sukkerrørbyrdene på enorme sukkerplantasjer. Millioner lever i rønnebyene som fyller alt av mellomrom i storbyregionen Manilas strukturer. Fattigdomslønninger og umenneskelige betingelser er det arbeiderklassen konfronterer. Familier blir revet fra hverandre av arbeidere som lever i global diaspora.

Demokrati kan bare forsvares av en bevegelse som er dedikert til å kurere disse sosiale kreftformene. Det som til nå er en innesluttet fortvilelse kan bli til håp dersom det besørges revolusjonær orientering. Alt snakk om en rein regjering, om nasjonal enhet, om å få slutt på korrupsjon – det er styringselitens politisk varme luft. Det å forhindre gjenkomsten av åpent diktatur på Filippinene fordrer et politisk program som artikulerer de arbeidende massenes uavhengige interesser. Kampen for demokrati må bli til kampen for sosialisme.