Perspective

Krigen i Ukraina: Spørsmålene som må stilles

De dypt forankrede og essensielle årsakene til en krig avsløres ikke i hvordan en krig begynner, men i hvordan den utvikler seg og hva den fører til. Den amerikanske borgerkrigen ble ikke forårsaket av skytingen på Fort Sumter. Attentatet på den østerrikske erkehertugen Franz Ferdinand forårsaket ikke den første verdenskrig.

At den amerikanske borgerkrigen i siste instans handlet om nedkjempingen av slaveriet (og den resulterende uhemmede veksten av moderne kapitalisme i USA) skulle bli klart i historisk tilbakeblikk. At attentatet på Ferdinand i Sarajevo var lite mer enn en utløsende hendelse for utbruddet av interimperialistiske konflikter som lenge hadde ulmet, var i 1914 bare tydelig for de mest framsynte marxistene, spesielt Lenin, Trotskij og Luxemburg.

Det er nå åpenbart at invasjonen av Ukraina har utviklet seg til en konflikt mellom USA-NATO og Russland. Men i massen av hysteriske kommentarer om Ukraina-Russland-krigen er det så godt som umulig å finne – bortsett fra på World Socialist Web Site – noe som helst forsøk på å plassere utbruddet av konflikten i en bredere geopolitisk og historisk kontekst.

** image; caption: NATO-generalsekretær Jens Stoltenberg møter NATO-tropper på en flybase i Tallinn, tirsdag 1. mars 2022. [Foto: Leon Neal/Pool Photo via AP]

I rapporteringen om konflikten har skillet mellom journalistikk og propaganda blitt utslettet. Alt presenteres i svart-hvitt, og media gir ingen plass for hjernen til å arbeide. Ifølge det universelle narrativet invaderte Russland Ukraina fordi det er et monster som heter Putin, akkurat som det var monstre ved navn Saddam Hussein, Osama Bin Laden og Slobodan Milosevic.

Lærde akademikere – selv de som i flere tiår har befattet seg med det komplekse problemet historisk årsakssammenheng – befinner seg i en tilstand av intellektuell kollaps og er tilfredse med å la CNN, MSNBC og, selvfølgelig, New York Times, tenke for seg. Ingen seriøse spørsmål blir stilt, enn si besvart.

Her er bare noen få spørsmål som ikke stilles, men som burde bli det:

1) Hva er relasjonen mellom den innenlandske krisen i alle land (inkludert Russland), forverret av pandemien, og krigsutbruddet?

Media presenterer drivkraften for krig som om den ikke har noen forbindelse med de to siste årenes dominerende hendelse: Covid-19-pandemien. Ifølge et estimat fra The Economist har pandemien drept 20 millioner mennesker rundt om i verden. Den har dypt destabilisert det politiske liv i alle land, ingen steder mer enn i USA, som har ført til en desperat bestrebelse fra styringsklassens side på å avlede interne spenninger utad.

2) Hva er relasjonen mellom krigene som USA uten opphør har ført de siste 30 årene, ofte med NATO-medvirkning, og den raskt eskalerende konfrontasjonen med Russland?

USA vedtok i 1992 et strategidokument som erklærte landets intensjon om å blokkere «framveksten av enhver potensiell framtidig global konkurrent». Persiabukt-krigen i 1990 og 1991 ble etterfulgt av krigen mot Serbia i 1999, invasjonen av Afghanistan i 2001, den andre Irak-krigen i 2003, krigen mot Libya i 2011, og den CIA-støttede borgerkrigen i Syria.

Ingen steder i media kan man finne noen omtale av det faktum, som er dokumentert i strategidokumenter, at USA i årevis har planlagt en direkte konfrontasjon med Russland og Kina. Fra og med 2016 igangsatte USA en massiv multi-billioner-dollar utvidelse av sitt arsenal av atomvåpen, som har omfattet opprettelsen av mer anvendelige nukleære slagmarksvåpen, med mindre ytelse. USA forlot i 2018 INF-traktaten om nukleære mellomdistansemissiler – Intermediate-Range Nuclear Forces Treaty – og begynte å utvikle og teste missiler i stand til å treffe store russiske byer fra land i Øst-Europa.

3) Anser USA, etter å ha utvidet NATO enormt og flyttet sine styrker hundrevis av kilometer østover, krigen som en mulighet til å påføre Russland et massivt nederlag, som kan føre til landets eventuelle oppløsing? Hva er relasjonen mellom denne konfrontasjonen og konflikt med Kina?

Hvem ville vite, av å følge kringkastede nyhetssendinger og lese de store avisene, at amerikanske strateger lenge har drømt om oppløsingen av Russland for å gi direkte tilgang til landets naturressurser? Store amerikanske tankesmier har i årevis tatt til orde for å «destabilisere det russiske regimet» for til slutt å implementere en politisk orientering for regimeskifte. Skulle disse bestrebelsene lykkes kan Russland bli forvandlet til et oppmarsjområde og et ressursknutepunkt for en verdenskrig rettet mot det den amerikanske styringsklassen anser å være dens sentrale strategiske konkurrent: Kina.

4) Er Tysklands beslutning om å tredoble militærbudsjettet og effektivt tilsidesette alle gjeldende begrensninger på landets væpnede styrker etter andre verdenskrig, ikke annet enn en spontan reaksjon på Ukraina-krigen? Eller har krigen besørget Tyskland et påskudd for lenge planlagt opprusting?

I et historisk skifte brøyt Tyskland denne uka landets politiske retningslinje om ikke å levere våpen til konfliktsoner, ved å sende offensive våpen til Ukraina, sammen med en massiv utvidelse av Tysklands militærutgifter. Dette var fullføringen av en politisk orientering som ble initiert i 2014, da Frank-Walter Steinmeier, den gang utenriksminister og nå forbundspresident, på Sikkerhetskonferansen i München kunngjorde at Tyskland var «for stort til bare å kommentere verdenspolitiske begivenheter fra sidelinja». Siden da har det vært en systematisk innsats for å remilitarisere Tyskland, som har inkludert kampanjen for å bagatellisere nazikrigsforbrytelser.

Tyskland er ikke aleine. I et brudd med hele Japans historie etter den andre verdenskrig foreslo Shinzo Abe, daværende statsminister, at landet skulle stasjonere amerikanske atomvåpen på sitt territorium. Sveits brøyt i forrige uke hundrevis av år med nøytralitet, og iverksatte sanksjoner mot Russland, et trekk uten presedens på et halvt årtusen.

Kan man tro at disse massive endringene i geopolitiske relasjoner, lenge under planlegging, ganske enkelt er en respons på Russlands invasjon av Ukraina?

5) Hvilke globale konsern- og finansinteresser tjener på krig og vil ha nytte av oppløsingen av Russland og en uhindret tilgang til landets enorme ressurser på den eurasiske landmassen?

Media fordømmer de russiske oligarkene, men snakker ikke om interessene amerikanske oligarker har av oppløsingen av Russland og en direkte tilgang til den strategiske korridoren mellom Svartehavet og Det kaspiske hav. Russland er verdens største leverandør av naturgass, den nest største eksportøren av olje, den største eksportøren av hvete, den tredje største eksportøren av kull, og en stor leverandør av jern, gull, platina, aluminium, kobber og diamanter, som er essensielle i alle typer moderne produksjon, ikke minst kritisk viktig krigsproduksjon.

6) Hvordan henger utbruddet av en konflikt mellom Russland og NATO sammen med påstandene som ble framsatt om «historiens slutt» og fredens og demokratiets triumf, etter oppløsingen av Sovjetunionen?

Utbruddet av denne konflikten har knust de falske påstandene om at oppløsingen av Sovjetunionen og den kapitalistiske utviklingen av Kina ville føre til en ny æra med fred og global velstand. De tre siste tiårene har snarere vært dominert av krig og global konflikt, i et forspill til det som truer med å bli en nukleær tredje verdenskrig.

7) Men det viktigste spørsmålet som ikke stilles er: Hva blir konsekvensene dersom denne konfrontasjonen eskalerer til en krig med atomvåpen? Hva ville bli igjen av planeten?

Midt i all den heseblesende dekningen av krigen i Ukraina er det ingen i media som bryr seg om å spørre hvor alt dette fører hen. Ønsker arbeidere i USA og Europa å risikere atomkrig og menneskehetens ødeleggelse for å forsvare det «hellige prinsippet» at Ukraina skal kunne bli med i NATO-militæralliansen mot Russland? Midt i alle de sosiale problemene arbeiderklassen står overfor, er det her streken må trekkes?

Ingen av disse spørsmålene kan stilles eller besvares, fordi de peker på det faktum at krigen oppstår på grunn av en uløselig krise i det kapitalistiske verdenssystemet. Russlands invasjon av Ukraina, basert på det russiske oligarkiets reaksjonære nasjonalisme, må motarbeides av sosialister og klassebevisste arbeidere. Enhver analyse av den nåværende krisen som ikke plasserer den i dens bredere historiske og politiske kontekst tjener imidlertid bare til å dekke over dens dypere røtter.

World Socialist Web Site oppfordrer arbeidere i Ukraina, Russland, USA, Europa og over hele verden til å trekke lærdommene av katastrofen som utspiller seg for deres øyne, og melde seg med i kampen for den sosialistiske transformasjonen av samfunnet, og for opphevingen av det kapitalistiske nasjon-stat-systemet som er den fundamentale årsaken til krig.

Loading