Den europeiske sentralbanken (ECB) har overrasket finansmarkedene med beslutningen fattet av dens styringsråd på torsdag, om å begynne å stramme inn pengepolitikken selv om Europa står overfor mulig finansiell uro og et fall ut i resesjon på grunn av konflikten med Russland.

Den generelle oppfatningen i finanskretser var at ECB ville sette sine forflytninger i retning av såkalt «normalisering» på vent. I stedet la banken fram en plan for raskere å redusere sine oppkjøp av statsobligasjoner. Under den forrige planen skulle de månedlige oppkjøpene av verdipapirer reduseres fra € 40 milliarder til €20 milliarder i oktober. Nå vil de kuttes til € 20 milliarder i juni.

Ifølge Financial Times er beslutningen oppfattet som et signal om at ECB vil begynne å heve rentene i fjerde kvartal, i et forsøk på å stagge inflasjonen – det første slike trekk på mer enn et tiår.

Beslutningen er en vesentlig innrømmelse overfor de nordeuropeiske medlemmer av ECB, anført av Tyskland, som har presset på for bankens handling på pengepolitikken, i møte med høyere inflasjon.

Inflasjonsraten for eurosonen steg fra 5,1 prosent i januar til 5,8 prosent i februar, og kan gå mye høyere på grunn av stigningen av energiprisene.

ECB-president Christine Lagarde sa i hennes innledende bemerkninger på en pressekonferanse at banken forventer at inflasjonen vil stige ytterligere i nær framtid.

«Energiprisene, som i februar steg med 31,7 prosent, fortsetter å være hovedårsaken til denne høye inflasjonsraten og presser også prisene opp i mange andre sektorer. Matvareprisene har også økt, på grunn av sesongmessige faktorer, høye transportkostnader og høyere priser på gjødsel. Energikostnadene har de siste ukene økt ytterligere, og det vil bli ytterligere press på noen mat- og råvarepriser på grunn av krigen i Ukraina,» sa hun.

Under spørsmål-og-svar-sesjonen ble Lagarde brydd av en journalist som spurte hvor stor enigheten var i styringsrådet om å «akselerere normaliseringstempoet».

Lagarde forsøkte å opprettholde den fasaden at ECB har situasjonen under kontroll, med økonomiske og finansielle betingelser som endrer seg daglig. Hun sa at «akselerert normalisering» ikke var «avgjørelsen som ble tatt i dag». Snarere var det nødvendig «å gå fram skritt for skritt», samtidig som vi erkjenner usikkerheten, «slik at vi under alle omstendigheter kan respondere på en smidig måte».

Lagardes påstand at ECB ikke «akselererte» ble motsagt i finanskretser. «Beklager, men ja, det gjør du,» var responsen referert av Wall Street Journal, fra en økonom i et forvaltningsforetak i Genève.

Vitor Constâncio, en tidligere ECB-visepresident, meldte i en tweet at «endringene var etter mitt syn unødvendige, og alle tenderte i retning av innstrammingspolitikk».

ECB var konfrontert med en dilemma da sentralbanken tok sin siste beslutning, som også den amerikanske sentralbanken US Federal Reserve vil stå overfor når den møtes i løpet av uka.

På den ene siden ønsker sentralbankene å slå ned på inflasjonen, i bestrebelser for å unngå erfaringene fra 1970-tallet da den førte til et stort oppsving i arbeiderklassens kamper. På den andre siden frykter de at innstramminger i pengepolitikken kan føre til uro i finansmarkedene, så avhengige som de har blitt av tilnærmet gratis penger, og med det utløse en resesjon.

I tre tiår og mer har sentralbanker ikke måttet slite med inflasjon, på grunn av billigere varer som følge av globalisering og fagforeningenes undertrykkelse av arbeiderklassen. Men inflasjonen tar nå av over hele verden. Økningen i USA til 7,9 prosent i februar er en indikasjon på globale trender, med inflasjonen i fattigere land som sannsynligvis er langt høyere.

Tre gjensidig avhengige faktorer har vært i spill. For det første, regjeringers avvising rundt om i verden av å gjennomføre meningsfulle folkehelsetiltak for å håndtere Covid-pandemien, for at de ikke skulle forstyrre aksjemarkedet, førte til den inflasjonsdrivende krisen i forsyningskjedene.

For det andre, pumpingen av stadig mer penger inn i finanssystemet har underbygget spekulasjon ikke bare i aksjer og finanspapirer, men også i råvarer.

For det tredje, den økonomiske krigen innrettet mot ødeleggelsen av den russiske økonomien, i håp om at økonomisk og sosial ødeleggelse kan skape forutsetninger for «regimeskifte» og eventuell oppløsing av Den russiske føderasjonen. Russland er verdens 12. største økonomi og en stor global leverandør av energi og gass, industrielle metaller og mat, spesielt hvete.

Lagarde var spesielt besørget for å tilby forsikringer om ro og stabilitet, i hennes forberedte uttalelse, der hun behandlet de finansielle betingelsene.

Hun ga uttrykk for vrangforestillingen gjeldene i styrende kretser, der hun sa: «De økonomiske sanksjonene mot Russland, inkludert utestengingen av noen russiske banker fra SWIFT [det internasjonale finansmeldingssystemet], har så langt ikke ført til alvorlige belastninger i pengemarkedene eller noen likviditetsmangel i euroområdets banksystem.»

Som svar på et spørsmål under pressekonferansen om finansiell stabilitet sa ECB-visepresident Luis de Guindos: «Hva angår den europeiske finanssektorens eksponering mot Russland, det er ikke så veldig, veldig relevant.»

For denne skribenten var hans svar en påminnelse om kommentaren fra daværende Fed-leder Ben Bernanke, der han i 2007 sa de voksende problemene i det amerikanske sub-prime-boliglånsmarkedet ikke ville ha noen stor effekt, fordi det var et veldig lite segment av finanssystemet. I september 2008 førte sub-prime-krisen til den største økonomiske kollapsen siden 1930-tallet.

Bare to dager før de offisielle ECB-representantene ga uttrykk for deres optimistiske vurderinger av den finansielle stabiliteten stengte London Metal Exchange (LME) ned nikkelmarkedet – som Russland er en nøkkelleverandør for – etter at prisene hadde doblet seg over natta.

Krisen ble utløst av frykten for at et stort kinesisk nikkelselskap, Tsingham Holding Group, sto overfor et margin call på $ 1 milliard fra utlånere, og at det ikke skulle være i stand til å betale, som ville trekke andre traders med seg.

Selskapets administrerende direktør hadde satset på at nikkelprisen skulle falle, og ifølge de første rapportene i kinesiske medier, sto han overfor totale tap på så mye som $ 8 milliarder.

I stedet for å la selskapet gå ned stengte LME nikkelmarkedet, og stoppet handler anslått til å være verdt $ 4 milliarder.

Hendelsen er en påminnelse av sammenbruddet i september 1998 til $ 3 milliarder-hedgefondet Long-Term Capital Management (LTCM), drevet av noen av de antatt smarteste hodene i finansverdenen, på grunn av de feilvurderte veddemålene fondet hadde gjort på den russiske rubelen. LTCM måtte reddes ut av sentralbankavdelingen New York Federal Reserve for at konkursen ikke skulle føre til en bredere finanskrise.

Etter hvert som selskaper nå trekker seg ut av Russland og utsiktene til russisk mislighold av landets statsgjeld tiltar, er noen finansforetak angivelig bekymret, ikke så mye for deres egen eksponering mot Russland, som de er for i hvilken grad deres klienter kan være det.

Andre vil kunne være direkte berørt. Det har blitt rapportert at det gigantiske obligasjonshandelsforetaket Pimco kan være på kroken for store beløp dersom Russland skulle misligholde. Pimco har mer enn $ 1 milliard i credit default swaps i sine bøker.

Disse er en slags forsikring tegnet av innehavere av obligasjoner i tilfelle et russisk mislighold. Pimco har faktisk satt penger på at det ikke vil skje – en begivenhet som imidlertid ser stadig mer sannsynlig ut, med store ringvirkningskonsekvenser.