«Jeg vet ikke med hvilke våpen den tredje verdenskrig vil bli utkjempet, men den fjerde verdenskrig vil bli utkjempet med stokker og steiner.» – tilskrevet Albert Einstein
World Socialist Web Site publiserte i 2017 en serie intervjuer med ledende eksperter om emnet atomkrig. De uttalte seg både om de inherente farene ved en slik konflikt, sågar av en «begrenset» utveksling av atomvåpen, så vel som om den tiår-lange bestrebelsen fra det amerikanske militæret, media og det politiske etablissementet for å skjule den sanne uhyrligheten en slik krig ville medføre.
Vi publiserer i dag på nytt det første av disse intervjuene, der Steven Starr, en seniorforsker fra Physicians for Social Responsibility – Fysikere for sosial forsvarlighet – som vedlikeholder nettstedet Nuclear Famine [Nukleær hungersnød], snakket om feilslutningen at noe som helst land, på en eller annen måte kan «vinne» en atomkrig.
Faren for atomkrig er nå mer akutt enn noen gang i historien. NATOs kontinuerlige utvidelse østover etter oppløsingen av Sovjetunionen i 1991 har kulminert med at USA-NATO provoserte fram Russlands invasjon av Ukraina, som allerede har fått enorme globale konsekvenser.
Tusenvis av soldater og sivile er drept i Ukraina, og nesten 3 millioner mennesker er på flukt. Vestlige medier og seksjoner av det politiske etablissementet forlanger hensynsløst at NATO innfører en «flyforbudssone» over Ukraina, der NATO-fly vil forsøke å skyte ned deres russiske motstykker. Det ville umiddelbart provosere fram en direkte konfrontasjon mellom verdens to største atomvåpenmakter, med uoverskuelige konsekvenser.
Midt under krigen i Øst-Europa fortsetter koronaviruspandemien med uforminsket styrke. Ifølge estimater for overtallige dødsfall har i løpet av de to siste årene mellom 18 og 20 millioner mennesker med stor sannsynlighet dødd direkte eller indirekte av Covid-19. En atomkrig ville øke en slik målestokk av død fra millioner til milliarder.
Pandemien – som utgjør en sosial forbrytelse av svimlende dimensjoner – har nok en gang bevist de kapitalistiske styringselitenes vilje til å ofre millioner av menneskers liv, som det var tilfelle under den første og den andre verdenskrigen. De samme styringselitene er fullt i stand til å starte en atomkrig, som raskt kan utslette alt menneskeliv, og potensielt alt liv på jorda.
Den fundamentale konklusjonen som må trekkes av den nåværende pådriveren til en tredje verdenskrig, og fra den pågående pandemien, er at kapitalismen er et bankerott sosialt system som truer menneskehetens helse og sågar dens eksistens. Den internasjonale arbeiderklassen må omvelte verdenskapitalismen og bygge et nytt samfunn på sosialistiske fundamenter, basert på nukleær og militær nedrusting, sosial likhet og vitenskapelig planlegging.
Alle arbeidere som forstår de nåværende farene og behovet for å bygge en revolusjonær bevegelse for å stoppe pådriveren til krig, og for å stoppe pandemien, må ta beslutningen om å slutte seg til og bygge Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon.
* * * * *
Bryan Dyne: Først, kan du fortelle meg litt om din bakgrunn og hvordan du ble så involvert i å avsløre de fulle konsekvensene av atomkrig?
Steven Starr: Jeg har vært fiksert på atomkrig helt siden jeg opplevde Cuba-krisen, da jeg gikk i
tredjeklassen. Jeg husker at lærerne krøp sammen rundt et lite svart-hvitt fjernsynsapparat, og ba oss om ikke se på lysglimtet, og å sette oss inntil veggene. Alle dukk-og-søk-dekning-øvelsene satte igjen et avtrykk i meg.
Seinere kom jeg over Carl Sagans bok A Path Where No Man Thought: Nuclear Winter and the End of the Arms Race som ble utgitt i 1990. I den boka forteller Sagan om den atmosfæriske forskningen som ble gjort på 1980-tallet som viser de klimatiske og miljømessige konsekvensene som ville bli forårsaket av en atomkrig. Sagan og fire andre NASA-forskere så på dataene som ble samlet inn om de globale støvstormene på Mars, og så spesielt på forskjellen mellom overflatetemperaturen på Mars når det var en støvstorm og når det ikke var det. Så spurte de seg: «Hva kan forårsake noe tilsvarende på jorda?» Svarene de kom fram til var vulkanutbrudd eller atomkrig.
Det fikk meg til å innse hvor farlige USAs og Russlands atomvåpenarsenaler egentlig var. Selv med de enkle atmosfæriske modellene fra 1980-tallet var det klart at de massive ildstormene skapt av en atomkrig ville produsere nok røyk og svart karbonsot til å blokkere mesteparten av sollyset fra å nå jordoverflata. Den opprinnelige forskningen på nukleær vinter spådde at en krig utkjempet med atomvåpenarsenalene fra 1980-tallet ville skape temperaturer kaldere enn de som ble opplevd på høyden av den siste istiden for 18 000 år siden. Det ville gjøre jorda praktisk talt ubeboelig. Nyere forskning fant at de opprinnelige studiene faktisk undervurderte konsekvensene av atomkrig.
Disse fagfellevurderte studiene, gjennomført i 2007, forutså at selv en krig kun utkjempet mellom India og Pakistan, med totalt 100 atombomber detonert i deres storbyer, ville produsere nok sot og røyk til å skape de kaldeste temperaturene opplevd de 1 000 siste årene. Det ville redusere produksjon og avlinger av ris, mais og forskjellige kornsorter betydelig, i flere år, og medisinsk ekspertises siste estimater forutser at så mange som 2 milliarder mennesker ville lide hungersnød som resultat.
Denne moderne forskningen viser også hvordan den varme røyken i stratosfæren ville resultere i ozontap på fra 20 til 50 prosent over befolkede områder på den nordlige halvkula. En lyshudet person ute midt på dagen i juni ville bli smertelig solbrent på så lite som seks minutter. Og en krig utkjempet med eksisterende amerikanske og russiske atomvåpenarsenaler forutser at det vil gjøre landbruk umulig i et tiår eller lenger, som ville dømme de fleste til å dø av en nukleær hungersnød.
Fra slutten av 1990-tallet begynte jeg å lure på hvorfor det ikke ble gjort mer forskning på dette emnet, spesielt siden de kjernefysiske arsenalene hadde endret seg vesentlig, og fordi klimamodeller hadde kommet langt siden den første studien ble utført i 1983. Betraktelig forbedrede datamaskiner tillot oss å studere konsekvensene av en atomkrig, ikke bare innvirkningen av detoneringen av ett enkelt våpen. Det jeg kom til å forstå var at det hadde vært en bevisst og aktivt bestrebelse for å undertrykke denne forskningen, og at det hadde blitt gjort på ei rekke måter.
Først var det en studie publisert av National Center for Atmospheric Research i 1986, skrevet av Starley Thompson og Stephen Schneider, der de hevdet at de opprinnelige studiene av det som ble benevnt atomvinter overvurderte mengden sot som ville bli ført opp til den øvre atmosfæren. Starley og Schneider anvendte en primitiv modell (med en 20-dagers kjøring) for deretter feilaktig å påstå at bare 50 prosent av røyken generert fra de nukleære eksplosjonene ville komme opp til stratosfæren, og at resten ville bli regnet ut av lufta og falle til bakken. Uttrykket «atomhøst» ble avledet fra denne ikke-fagfellevurderte studien, og ble anvendt for å forringe det forrige arbeidet.
Historien om «atomhøst» ble publisert av Foreign Affairs og ble deretter spredt til ei rekke nyhetskanaler, deriblant National Review, Wall Street Journal, magasinet Time og New York Times. Magasinet Discover inkluderte i 2000 til-og-med atomvinter i deres liste over «Historiens tjue største vitenskapelige blundere».
Etter suksessen med svertekampanjen mot atomvinter aksepterte etter hvert de fleste dette narrativet og finansieringen av ny forskning tørket ut. Dette hadde stor innvirkning på allmennheten, som fikk inntrykk av at teorien om atomvinter var motbevist. Og som resultat, nå er dette saksanliggendet nesten aldri snakket om i hovedstrømsmedia.
BD: Tror du det var politisk press involvert i å dreie «atomvinter» til atomhøst?
SS: Det var definitivt mye rekyl og reaksjon fra ulike industrielle og militære interesser mot den første forskningen på atomvinter. Forskerne ble kalt «svindlere» og forskningen ble stemplet som «dårlig vitenskap». Én av grunnene til det er at det opp gjennom årene har blitt brukt billioner av dollar på utvikling og produksjon av atomvåpen. Dersom konklusjonene fra forskningen på atomvinter – at atomkrig er selvmord for alle folk og nasjoner – hadde fått bred aksept og forståelse, da er det stor sannsynlighet for at hele atomvåpenindustrien ville ha blitt stengt ned.
Forskerne ble presset til å stoppe atomvinter-relatert forskning fordi midlene til slik forskning ble kuttet. De burde ha fått de høyeste prisene for å ha gjort mennesker oppmerksomme på disse farene, men i stedet ble de forfulgt. Det å ta vekk finansiering er en veldig effektiv måte å få brakt det vitenskapelige miljøet til taushet.
Det fungerte ikke helt perfekt. Sagan, for eksempel, fortsatte å holde foredrag og skrive rapporter om dette emnet, og mange forskere forble interesserte og var sterkt bekymret. Mine første forsøk i 2001 på å bidra til å finne finansiering til nye forskningsprosjekter på atomvinter mislyktes, i vesentlig grad fordi de fleste jeg kontaktet, inkludert antiatomvåpenaktivister, mente at atomvinter var blitt vitenskapelig diskreditert. Da Brian Toon, Alan Robock, Mike Mills og andre forskere endelig klarte å få den nyeste forskningen gjennomført (de begynte i 2007), var det stort sett selvfinansiert ved anvendelsen av deres egne laboratoriers ressurser. De har prøvd å få midler fra National Academy of Sciences for mer detaljert oppfølgingsarbeid på de mange katastrofale effektene av atomvinter, men de har ikke lyktes.
Likevel har vitenskapen i deres nylige studier blitt fagfellevurdert, og den har overlevd alt av kritikk
fra det globale vitenskapelige samfunn – deres arbeid anses å være førsteklasses vitenskap. Forskerne var dessuten i all hovedsak ganske konservative i deres estimater og forutsigelser. For eksempel indikerte deres funn at 7 millioner tonn røyk ville stige opp i stratosfæren etter en 100-atombomber-krig mellom India og Pakistan, men forskerne anvendte 5 millioner tonn for deres estimater om effektene. På samme måte, for deres to modeller av en USA-Russland-atomkrig, var det største våpenet de la inn i deres beregninger ei 100-kiloton-bombe, mens de fleste russiske våpen i realiteten er på 800 kilotonn, og mange amerikanske våpen er på 300 og 475 kilotonn. At de brukte disse mer konservative tallstørrelsene fungerte til å redusere de sannsynlige termiske effektene, og følgelig de tilsvarende mengdene røyk frigjort av deres hypotetiske kriger.
BD: Så hva tror politikere og generaler ville skje dersom det blir en nukleær utveksling mellom USA og Russland? Innser de miljøfarene ved atomkrig?
SS: Det er vanskelig å få et svar fra noen som helst folkevalgt som er en offisiell rangert politiker. De har alltid en kadre av assistenter som omgir dem, som gjør det vanskelig engang å få stukket til dem noe å lese. Men min venn Greg Mello, sekretær og administrerende direktør for Los Alamos Study Group, var en gang i stand til å reise spørsmålet om atomvinter for US Nuclear Weapons Council. Denne gruppa inkluderer sjefen for USAs strategiske kommando, og er den som lager USAs politiske retningslinjer for bruk av atomvåpen. Deres holdning var i all hovedsak: «Vi tror ikke på atomvinter.» Deres fokus er i stedet å stoppe «nukleær terrorisme» og andre scenarioer som bare involverer ett enkelt atomvåpen.
Det gir ingen mening. USA og Russland har hver rundt 1 000 av det jeg kaller «oppskytingsklare» atomvåpen. I USA betyr det at fastbrenselmotorene til de interkontinentale ballistiske missilene er fyrt opp 24 timer i døgnet, i påvente av ordren om utskyting. Det tar bare minutter for presidenten å åpne atomkofferten, som følger med ham til enhver tid, og gi ordren om å avfyre disse våpnene. En tilsvarende koffert følger også president Putin.
Disse lanseringsklare våpnene er inherent farlige. De er ment å virke avskrekkende, men tenk på hva avskrekking egentlig betyr. Den er basert på forestillingen om å være i stand til å påføre noen en uakseptabel gjengjeldelse. Dersom du angriper oss, da ødelegger vi deg. Men klassisk avskrekking sier ikke at du må skyte dine våpen i løpet av 15 minutter eller mindre, den sier bare at du på et tidspunkt må kunne skyte dem. Den korte tidsramma kom inn da militæret bestemte at de måtte skyte ut deres våpen etter varsling om et angrep, før angrepet kom.
Med andre ord, utskytningsklare atomvåpen er i all hovedsak forebyggende [‘preemtive’] våpen. Dersom de amerikanske varslingssystemene oppdager en missiloppskyting da kan presidenten beordre en lansering av gjengjeldende angrep med atomvåpen før innkommende atomstridshoder tar ut kommunikasjonssystemer og våpen. Selvfølgelig, dersom dette er et falskt varsel om angrep, da blir «gjengjeldelsen» et førsteslagangrep og en atomkrig har startet.
Dessuten, dersom noen har iverksatt et atomangrep mot siloene der dine atomvåpen er plassert, da gjengjelder du ikke ved å skyte tilbake mot motpartens tomme siloer. Du retter atomvåpnene mot
deres byer. Russland har bare rundt 230 byer med en befolkning på over 100 000, og USA har 312. Så det er ikke så vanskelig å utslette et par hundre byer i ei førstesalve.
Hele den globale dialogen om atomvåpen har i mange år primært fokusert på terroristers mulige bruk av ett enkelt atomvåpen. Dette passer til det offisielle narrativet om terrorisme, men det ignorerer den eksistensielle faren som utgjøres av en atomkrig utkjempet med eksisterende amerikanske og russiske atomvåpenarsenaler.
Det er et annet problem ved kun å fokusere på ett enkelt atomvåpen. La oss si at NATO eller polske styrker angriper Kaliningrad, den russiske marinens viktige, men isolerte enklave. Russland har ikke de konvensjonelle styrkene til å kunne stoppe et slikt angrep; ville de anvende atomvåpen for å forhindre tapet av Kaliningrad? Når en USA/NATO-Russland-krig begynner, hvordan stopper den – hvilken side vil innrømme nederlag? Når atomvåpen er tatt i bruk, hva forhindrer at flere blir brukt?
Strategene sier ofte: «Å, vel, Russland vil gi etter, og trekke seg.» Hva om de ikke gjør det? Og hvorfor skulle de gi etter og trekke seg, over sin egen grense? Enhver direkte militær konflikt mellom USA/NATO og Russland vil med stor sannsynlighet føre til en fullskala atomkrig.
BD: Du nevner i én av dine artikler at USA «går i søvne i retning atomkrig». Er dette søvngjengeri eller en bevisst politisk orientering?
SS: Det er et legitimt spørsmål. Jeg er enig med deg. «Går i søvne» var den mest høflige måten jeg kunne si det på.
For å gi et eksempel, Foreign Affairs publiserte i 2006 en artikkel skrevet av Keir Lieber og Daryl Press, kalt «The Rise of Nuclear Primacy» [‘Framveksten av nukleær forrang’]. Artikkelen var veldig foruroligende, der den i utgangspunktet hevdet at våpensystemene i USA hadde kommet til det punkt hvor de kunne foreta et førsteslagangrep mot Russland og Russland ville miste enhver evne til å kunne gjengjelde. Kjernefysisk forrang formidlet forestillingen om at USA kunne «vinne» en atomkrig mot Russland, såframt USA angrep først – bortsett fra at Lieber og Press ikke tok med i betraktning miljøkonsekvensene av et slikt førsteslagangrep. Robock og Toon forteller oss at den resulterende kjernefysiske hungersnøden fra et slikt førsteslagangrep med atomvåpen ville drepe innbyggerne på den siden som «vant» krigen.
Russland frykter også at USA/NATOs ballistiske missilforsvar (BMD) som er utplassert til sjøs og på land rundt Russland, kan bli brukt som del av et amerikansk førsteslagangrep. Dette er fordi Russland anser BMD for å ha offensive evner, at systemet kan brukes som et «mop up»-system for å få tatt ut eventuelle overlevende russiske missiler som ikke ble ødelagt i et nukleært førsteslagangrep.
Dette har ført til at Russland har siktet seg inn på USA/NATOs BMD-lokaliseringer som USA har satt opp i Øst-Europa, deriblant det operative systemet i Romania og det som er under bygging i Polen. Russland ser også en spesiell trussel fra disse anleggene fordi de også kan anvendes til å
skyte opp atomvåpenbestykkede cruise-missiler. Dette faktum har blitt mye diskutert i russiske massemedier, og det russiske folket forlanger at Putin går til handling mot disse lokaliseringene.
BD: Gitt hvor farlig atomkrig er, hva synes du om de stadig mer hysteriske fordømmelsene av Russland og den russiske regjeringen i amerikanske media, og av Demokratene og Republikanerne?
SS: Det er veldig foruroligende å se ledelsen til både Demokratene og Republikanerne komme ut med denne typen tenkning. Disse antiPutin- og antiRussland-historiene fortsetter å dukke opp på tusenvis av forskjellige mediekilder samtidig, deriblant New York Times og Washington Post, som er ment å være avisene av ry og renomé, og det tjener som en svertekampanje. Nesten alle slike historier er basert på ingen informasjon eller falsk informasjon, og de har skapt et narrativ som presser oss mot krig med Russland. Det er ingen to måter å si det på, det er entydig.
En krig med Kina ville ikke være noe bedre. Kina er nå tilfeldigvis en strategisk partner av Russland. De har også 20 til 30 ICBM-er [Inter-Continental Ballistic Missiles] som hver fører stridshoder på tre megatonn; hvert stridshode kunne sette 1 550 kvadratkilometer i brann. Kina har også ubåtavfyrte ballistiske missiler som kan bestykkes med nukleære stridshoder.
Likevel er det ingen diskusjon i USA om den eksistensielle trusselen atomkrig utgjør. Dette må bli startstedet for enhver diskusjon om atomvåpen. Når vi har de beste forskerne i verden som forteller oss at en atomkrig ville utslette det meste av menneskeheten, da må dét bli vår primære bekymring. Hvorfor skal disse våpenarsenalene i det hele tatt være tillatt å eksistere?