Denne månedens streiker ved London Underground viste arbeiderklassens sosiale makt, og brakte mye av London til stillstand. Londons tube-arbeidere slåss mot nedskjæringer for £ 400 millioner i jobber, arbeidsvilkår og pensjoner, der tjenester millioner er avhengige av står overfor desimering.

Bare to dager med streiker, 1. til 3. mars, der stasjonsbetjeninger, t-bane-førere, spor- og signalcrew organiserte i fagforeningen Jernbane-, sjøfart- og transportarbeidere (RMT) – Rail, Maritime and Transport – suspenderte deres tjenester over hele nettverket, fikk passasjertallene til å stupe med mer enn 95 prosent. Streikene framkalte bred sympati, blant annet fra sjåfører dekket av fagorganisasjonen ASLEF og fra titusenvis av Londons bussjåfører, jernbane-, DLR- og fergemannskaper.

Pendlere som 2. mars ble rammet av en ny runde med prisøkninger har felles sak med transportarbeiderne. London har et av de mest uoverkommelige transportsystemene i verden, og den siste prisøkningen på 4,8 prosent vil ramme de fattige hardest. I uka med streikene publiserte buss- og jernbanearbeidere meldinger på sosiale medier som støttet deres kollegers standpunkt, og forlangte felles handling for å bekjempe de dypeste kuttene i transporttjenester i byens historie.

Conservative-regjeringen har grepet til finanskrisen i Transport for London (TfL), utløst av en kollaps i billettinntektene under pandemien, for å tvinge gjennom brutale kutt og privatiseringer. Dens nødhjelpspakker er en eksersis i thatcheristisk finanspolitikk, anvendt for å trekke ut ytterligere «effektivitet». Siden 2015 har de statlige tilskudden til TfL blitt kuttet, som gjør TfL avhengig av passasjerinntekter for å dekke selskapets driftskostnader. Transportminister Grant Shapps utdeler milliarder til private jernbane- og buss-selskaper, mens han forlanger at Londons transportmyndigheter skal gjøres fullstendig «selvhjulpne».

For London Underground er det allerede igangsatt 600 nedskjæringer blant stasjonsansatte, mens en gjennomgang av pensjonene, bestilt av Sadiq Khan, Londons Labour-borgermester, tar sikte på å få kuttet £ 100 millioner i året med ordningen, og med det fjerne enhver utsikt til en sikker pensjonering for tube-sjåfører.

[Fagforeningene] RMTs Mick Lynch, ASLEFs Mick Whelan og Unites Peter Kavanagh lovet i desember i fjor en felles streik for å bekjempe regjeringens nedskjæringer. Men, trofaste til hva man kunne forvente, samarbeider fagforeningene for å blokkere enhver kamp. ASLEF, som representerer de fleste tube-sjåførene, ble ikke engang formelt med på denne månedens to-dagers streik til tross for at 99 prosent av deres medlemmer stemte for det. TSSA har ikke gitt deres kontoransatte anledning til å stemme om streikeaksjon. Unites avslag på å organisere London-dekkende avstemminger for deres 20 000+ bussjåfører og fergearbeidere vil ikke overraske noen.

Krigsfot

Transportarbeidernes kamper utspiller seg midt under en global pandemi og med krig i Ukraina, som har forvandlet klasserelasjoner i alle land. Det er derfor Johnson-regjeringen og pressen responderte med hysteriske fordømmelser av tube-streiken. Avisene Telegraph, Daily Mail og Evening Standard lanserte ei heksejakt som fordømte RMT-medlemmer som «Putins nikkedukker» og «fienden i undergrunnen», der de gjenopplivet Margaret Thatchers utpeking av de britiske gruvearbeiderne som «fienden innenfor».

Over natta har transportarbeidere gått fra «frontlinjehelter» til utakknemlige forrædere som «holder hovedstaden som gissel». Mer enn 103 TfL-arbeidere mistet livet til Covid-19 i løpet av de to siste årene. Etter å ha ofret deres sikkerhet for å holde London gående blir de nå tvunget til å betale regninga for de billioner i redningspakker som ble pumpet inn i finansmarkedene, og til å betale for et våpenkappløp mot Russland og Kina som truer en tredje verdenskrig.

Krig i utlandet betyr en krig mot arbeiderklassen på hjemmebane. Samme uka som tube-streikene erklærte Financial Times at britisk deltakelse i NATOs krig mot Russland ville bety «økonomisk smerte», mens Sunday Telegraph-redaktør Allister Heath erklærte at NATOs utvidelse ville bety «store utleggskutt» for [det statlige helsevesenet] National Health Service, sosialomsorg, pensjoner og «andre tallrike bortkastede subsidier».

I krigstider ser styringsklassen ut til å være sterk, der den konsentrerer alle sine økonomiske, sosiale og ideologiske ressurser mot en utenlandsk trussel. Men nødvendigheten av krig oppstår på grunn av dyp svakhet, framfor alt fra tilspissende klassekonflikt på hjemmebane, forankret i en ondartet vekst av sosial ulikhet som har nådd sitt bristepunkt. Arbeiderklassen vil slåss, men er påsalet organisasjoner som motsetter seg den nødvendige kampen mot finans- og konserninteressene og staten.

Privat eiendom

[Fagorganisasjonene] RMT, ASLEF, TSSA og Unite fokuserer deres udugelige appeller på London-borgermester Khan, og formaner ham til å ta et standpunkt mot Tory-regjeringen. Khan ser vemodig til Johnson, i håp om en utsettelse av tilskruingen, der han instruerer sine egne finansledere og bankfolk om å utarbeide de nødvendige nedskjæringene.

Nasjonalt følger Toryene den samme spilleplanen, og forbereder milliarder i nedskjæringer via Jernbanebransjens gjenoppretingsgruppe – Rail Industry Recovery Group (RIRG) – som regjeringen opprettet i desember 2020, og som fikk tilslutningen av jernbanefagforeningene som bistår den i å forberede nedskjæringer.

Johnson, Khan og Labour-leder sir Keir Starmer hevder alle at «ofre» og «smerte» er nødvendig fordi det «ikke er penger» til transport og andre viktige tjenester. Men deres krigstidstiltak mot russiske oligarkers eiendommer er i så måte lærerike. Over natta har herskapshus, superyachter, fotballklubber og andre eiendeler blitt beslaglagt. Hvorfor stoppe der? Russland har ikke monopol på oligarker.

Forbes rapporterte i fjor at 56 britiske milliardærer hadde økt deres formuer med £ 46,5 milliarder i forhold til året før, og var verdt anslagsvis £ 163 milliarder. Storbritannias «topp 10»-oligarker, James Ratcliffe, Hinduja-brødrene, Michael Platt, James Dyson, Ian og Richard Livingstone, Anthony Bamford og familie, David og Simon Reuben, Denise Coates og Christopher Hohn, har en samlet formue på £76 milliarder [NOK 881,55 milliarder] – tilstrekkelig til å finansiere moderniseringen av London-transporten for det neste tiåret, inkludert rimelige priser og forbedrede lønninger og arbeidsvilkår for hele arbeidsstyrken.

Storbritannias forsvarsutgifter er nok en massiv uttømming av de sosiale ressursene. Storbritannias forsvarsbudsjett var i fjor på £ 162 milliarder [NOK 1 879,1 milliarder] ifølge en rapport fra International Institute for Strategic Studies. Storbritannia har gått forbi India, for å bli den tredje største forsvarsforbrukeren i verden, etter USA og Kina, med Johnson-regjeringen som kunngjorde £ 16,5 milliarder ekstra for militærbudsjettet over de fire neste årene. Disse pengene trengs snarest av [helsevesenet] NHS og for å få en slutt på hjemløshet og fattigdom.

Bygg grunnplankomitéer

Fagforeningene er tilknyttet konsernene, Labour Party og Tory-regjeringen med tusen tråder. For å beseire Johnson-regjeringens agenda må arbeiderne etablere en fullstendig politisk uavhengighet fra Khan og de prokapitalistiske fagforeningene, og utarbeide en strategi for å vinne. Arbeiderklassens behov må prioriteres foran London-børsen og finansoligarkiet!

Grunnplankomitéer må velges på hver eneste arbeidsplass, ledet av betrodde kolleger, for å formulere arbeidernes hovedkrav, og organisere felles handling for å realisere dem. Kravene må inkludere:

• Avvis alle nedskjæringer! Boikott alle forhandlinger innrettet mot håndhevelsen av dem, inkludert deltakelse i Johnson-regjeringens Rail Industry Recovery Group!

• Hendene vekk fra arbeideres pensjoner! Alle transportarbeidere skal ha en garantert inntekt å kunne leve av ved pensjonering.

• Ingen billettprisøkninger! Prisene må gjøres overkommelige, da kollektivtransport er en grunnleggende menneskerettighet.

• Pandemien er ikke over! Covid-19-beskyttelse for alle TfL-arbeidere og -passasjerer må bli obligatorisk, inkludert anvendelsen av munnbind, og en transparent rapportering av arbeidsplassinfeksjoner, en effektiv sporing og full lønnskompensasjon for alle arbeidere som er syke eller i selvisolasjon.

• En lønnsøkning for alle transportarbeidere i London på 25 prosent, for å kompensere for tiår med lønnsundertrykkelse og en rasende inflasjon.

For å vinne deres kamp må grunnplankomitéer knytte tilkoblinger ut og forbi transportbransjen, til arbeidere i NHS, i bransjene lager og logistikk, telekommunikasjon, og andre sektorer over hele Storbritannia, Europa og internasjonalt. Denne kampen fordrer et nytt revolusjonært lederskap i arbeiderklassen. Vi oppfordrer transportarbeidere som er enige til å kontakte Socialist Equality Party og til å gi deres tilbakemeldinger. All informasjon vil bli behandlet konfidensielt.