Terry Telfer, 74, døde den 23. mars 2022 i hans hjem i Temperance, Michigan, av naturlige årsaker. Terry var medlem av Socialist Equality Party og skribent for WSWS i to tiår. Han etterlater seg kona Ann; sønnen Daniel; stesønnene Jeremy, Jason og Joshua; fem barnebarn; og ett oldebarn.

Terry ble vunnet for trotskismen på grunnlag av SEPs program under protestene mot Irak-krigen i 2003. Han ble tiltrukket av partiets internasjonalistiske perspektiv, dets engasjement for arbeiderklassens interesser, dets kamp mot krig og motstand mot Det demokratiske partiet og pseudo-venstre-politikk.

Terrys bidrag og tilstedeværelse vil bli sårt savnet. Under et behersket og tålmodig ytre hadde Terry et voldsomt engasjement for å frigjøre arbeiderklassen fra utbytting. Han forble dedikert til den kampen til slutten av sitt liv.

Terry underviste og foreleste i 25 år ved Monroe County Community College (MCCC). Som professor ved studiestedets engelskavdeling underviste han kursene Engelsk skrivekunst, Introduksjon til poesi og drama, Introduksjon til noveller og romaner, Amerikansk litteratur, Kvinners litteratur, Britisk litteratur: Fra romantismen til den moderne, Amerikansk filmhistorie, Film og samfunn: Fra 1920- til 1960-tallet, og Film og samfunn: Fra 1960-tallet til i dag, blant andre. Flere av disse foreslesningsseriene hadde han selv utarbeidet.

I en hyllest da han i 2017 gikk av med pensjon fra MCCC, som innvilget ham status som professor emeritus, bemerket en dekanassistent for Instituttet for humaniora og samfunnsvitenskap at Terry hadde «motivert, inspirert og veiledet tusenvis av studenter i deres skriving, lesing og analyser av film og litteratur». Det var så viss ingen overdrivelse.

I en artikkel publisert i 2017 i MCCC-studentavisa Agora, viet Terrys undervisningskarriere, observerte MCCC-historieprofessor Edmund La Clair at Terry var «dypt interessert i historie – det var faktisk et av de feltene han ønsket å være i. Hans lidenskap der har alltid vært 1800-tallets amerikanske historie og litteratur. Vi snakket ofte sammen om Herman Melville og ‘Bartleby, the Scrivener.’»

La Clair fortsatte: «Han er en mann briljant nok til å kunne ha undervist ved et fireårig forskningsuniversitet, men han vokste opp som et barn av arbeiderklassen. Han jobbet på fabrikker før han gikk tilbake til college. Han har brakt med seg hit hans kjærlighet for å lære, og vi er heldige som har hatt nettopp det her blant oss.»

Terry var født i Monroe, like etter andre verdenskrig, da byen sørøst i Michigan var et betydelig industrisenter. Det var hovedkvarteret til selskapet med samme navn, grunnlagt i 1919, som til slutt produserte støtdemperne Monroe Shock Absorber, det mest kjente produktet av den kategorien i verden, brukt av de fleste amerikanske bilprodusenter gjennom 1950-tallet.

Etter at han i 1974 ble uteksaminert fra University of Michigan, jobbet Terry for et forlag i Cincinnati, som korrekturleser. I 1991 fikk han en doktorgrad i både tidlig amerikansk litteratur og tidlig amerikansk historie, fra Bowling Green University i Ohio.

Da han i 2017 snakket med Agora om sin barndom forklarte Terry at «på min fars side var de det man pleide å kalle Roosevelt-demokrater. På min mors side var de ikke politiske, men de kom alle fra der nede i Appalachia.» Han fortsatte: «Vi hadde mange politiske samtaler – min mors familie snakket ikke politikk, min fars familie levde for det. Så sånn var enhver middag, og når hans brødre og onkelen kom over, da var det det de gjorde i helgene: De drakk og snakket politikk.» Terrys mor kom fra det nordlige Tennessee og hans far var fra Illinois; de giftet seg i Ypsilanti, Michigan i 1946.

I en av artiklene Terry skrev for WSWS (under pseudonymet Charles Bogle), som må ha hatt en spesiell betydning for ham, «Closing of Monroe, Michigan factory marks the end of a way of life» (18. september 2007), bemerket han at «nedleggelsen av Ford Motor Co.-datterselskapet Automotive Components Holdings (ACH)» var spesielt «illevarslende» i lys av Monroes «tap av tusenvis av godt betalte jobber i løpet av de 30 siste årene».

Han skrev, av personlig erfaring, at «et samfunn som en gang tilbød håp for generasjoner av innvandrere og migranter fra sør blir sløyd av den dødelige kombinasjonen av økonomisk profittjag og et medskyldig, impotent fagforeningsbyråkrati [i UAW].»

Terry forsatte: «Monroe var også en gang et blomstrende senter for produksjon av papir og papirrelaterte produkter. River Raisin Paper Co. (grunnlagt 1911), Monroe Corrugated Box Co. (1917), Monroe Paper Products Co. (1921) [der Terrys far en gang jobbet] og Consolidated Paper Co. (1921) besørget godt betalte jobber for generasjoner av Monroe-borgere, men alle disse anleggene og jobbene er nå borte. Møbelprodusenten La-Z-Boy produserte en gang deres produkter i Monroe, men bare hovedkvarteret gjenstår i Michigan-byen, da møblene nå hovedsakelig blir laget i Kina. ...»

«På begynnelsen av det tjuende århundre fant immigranter fra Europa arbeid i papirfabrikkene; under Den store depresjonen og etter andre verdenskrig migrerte både svarte og hvite arbeidere fra sør, spesielt Appalachia, for å jobbe i stål- og bilfabrikkene.»

I den samme Agora-artikkelen fra 2017 forklarte Terry at han hadde hatt ei bestemor «som var en manisk leser ... Hun kom over til søndagsmiddager rundt én gang i måneden, og hun satt i stolen sin og leste. Så sovnet hun kanskje i fem til ti minutter; før hun våknet og begynte å lese igjen. Alt hun gjorde var å lese.»

«Da jeg var rundt syv eller åtte ga hun meg Charles Dickens’ samlede verker. Det hadde en stor påvirkning på meg.» Denne historien, rik på politikk, sosial kamp, økonomiske konvulsjoner og kultur, indikerer noe viktig med Terry – han var en arbeiderklasseintellektuell, som viet seg til å utdanne andre om kritisk viktige politiske og kunstneriske anliggender. Kultur var kritisk viktig for ham, framfor alt fordi det betydde intellektuell utvikling og hevingen av hans klasse.

Terrys bakgrunn og interesser gjorde ham tiltrukket av trotskistbevegelsen da han i 2003 kom over World Socialist Web Site og møtte SEP. I en av hans siste diskusjoner med SEP-medlemmer før hans for tidlige død understreket han at han ble spesielt tiltrukket av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonales internasjonalistiske perspektiv og av ICFIs forpliktelse til historisk sannhet. Mange av hans tidlige diskusjoner med partimedlemmer fokuserte på det som fant sted i Sovjetunionen, stalinismens opprinnelse og trotskistbevegelsens kontinuitet, som nedfelt i ICFI.

Terry inviterte gjennom årene SEP-medlemmer til å foredra på dusinvis av eventer ved MCCC. Han presenterte ei rekke filmer for studentene og for college-miljøet for øvrig, deriblant den iranske filmen The Mirror (Jafar Panahi), Orson Welles’ Citizen Kane, Ken Loach’s Land and Freedom og den uunnværlige dokumentaren om Den russiske revolusjonen, Tsar to Lenin (produsert av Herman Axelbank). Han var også vertskap for diskusjoner om etterkrigstidens film noir og media og sosial ulikhet. Terry vek ikke unna vanskelig materiale og ga ikke en tomme etter for politiske fordommer.

Terry bidro i 2011 til kampanjen blant streikende Cooper Tyre-arbeidere i Findlay, Ohio. Han brakte ofte med seg studenter til møter holdt av [SEPs ungdomsorganisasjon] International Youth and Students for Social Equality (IYSSE) ved University of Michigan, i Ann Arbor. SEP holdt møter på MCCC om Den egyptiske revolusjonen, og under SEP-valgkampene i 2012 og 2016.

Hans nesten 75 artikler publisert på WSWS, som dateres tilbake til 2003, dekker et bredt spekter av emner, deriblant statusen for community colleges og nedskjæringer i utdanningsbudsjetter; fattigdom; Amerikas historie og Opplysningstiden; stumfilmer og film noir; samtidsfilmer og fjernsyn (John Adams, 2008); filmbiografier og personligheter (for eksempel Barbara Stanwyck, Nicholas Ray, D.W. Griffith, Mary Pickford, Marlon Brando); 75-årsjubiléet for den historiske Toledo Auto-Lite-streiken; USA og NATOs ødeleggelse av Jugoslavia; Hollywoods svartelisting og sensur av amerikansk filmskaping; og arbeiderhistorie.

En av hans tidlige artikler for WSWS, «Secularism and the American Constitution» (18. juli 2005), var en respons på angrepet fra politikere fra begge kapitalistpartiene på separasjonen mellom kirke og stat. Terry skrev: «I USA har demokratiets forfall, gitt sammenbruddet av fagforeningene og den politiske forråtnelsen av amerikansk liberalisme, tatt form av en ultrahøyreminoritet, som baserer seg på de mest reaksjonære religiøse ideologiene, og har akkumulert enorm kraft. Under betingelser der borgerlige demokratiske styreformer bryter sammen, og mens arbeiderklassen enda ikke har forstått sine revolusjonære oppgaver, har denne ultrahøyreminoriteten kommet til å utøve en virtuell vetorett på regjeringens politikk.»

Da han anmeldte en samling Hollywood-filmer i artikkelen «Film noir og etterkrigstidens Amerika» (1. juli 2008), kommenterte Terry perioden og samfunnet han vokste opp i. I løpet av årene fra 1948 til 1955 «gjennomgikk USA en slående politisk transformasjon. Etterkrigstidens amerikanske kapitalisme viste sitt sanne ansikt, og illusjonen om at New Deal skulle føre til seriøs sosial reform ble knust. USA framsto som den dominerende imperialistmakten i verden, og innledet korstoget mot kommunisme både av utenriks- og innenrikspolitiske hensyn. Offisielt sponset frykt og mistenksomhet ledsaget den kalde krigens utfoldelse.»

I en av hans seinere artikler, «Early Women Filmmakers: An International Anthology — A largely untold story» (17. august 2017), bekreftet Terry hans engasjement for beretning av sannhet og for filmen og kunstens subversive muligheter. Han bemerket at den aktuelle antologien var «et viktig bidrag til vår fyldigere forståelse av den avgjørende rollen kvinnelige regissører spilte i utviklingen av film som kunstform. I prosessen skrev mange av dem om kvinners undertrykking som resultat av kapitalismens klasseskiller og den økonomiske og sosiale ulikheten som følger med. Samtidens filmskapere, mannlige og kvinnelige, ville gjøre klokt i å følge deres eksempel i stedet for å forbli bundet til den kjønnspolitikken som akademia og media har spredd ut.»

Terry var blottet for demagogi eller ønsket om å vise seg fram eller «imponere». Hans arbeid og hans personlighet var preget av ærlighet, oppriktighet, objektivitet.

Agora-artikkelen fra 2017 endte på den relevante tonen:

«Telfer selv har vært del av Socialist Equality Party de to siste tiårene. Han presiserer at partiet er ‘absolutt forskjellig’ fra Socialist Party of America. ‘Det er erkjent der ute som det eneste faktiske marxistpartiet. Punktum,’ sier han. ‘For mange mennesker der ute, spesielt det SEP kaller ‘pseudo-venstre’, er det slett ikke bra, men det får være deres problem.’»

«Det er en livslang sak. Dette er det jeg gjør, til jeg ikke får gjort noe mer.»