Sri Lankas president Gotabhaya Rajapakse innførte i går unntakstilstand som respons på de tiltakende antiregjeringsdemonstrasjonene i Colombo og over hele landet, over mangel på drivstoff og gass for matlaging, de skyhøye kostnadene for viktige matvarer og daglige lange strømavbrudd.

Unntakstilstanden var nødvendig, heter det i erklæringen, for «den offentlig sikkerheten, for beskyttelsen av den offentlig orden, og for vedlikehold av forsyningsleveranser og tjenester som er avgjørende for samfunnslivet.» Referansen til «vedlikehold av forsyningsleveranser og tjenester» gjør det klart at den virkelige hensikten med Rajapakses unntakstilstand ikke bare er å undertrykke de nåværende protestene, men er rettet mot den voksende bølga av arbeiderklassestreiker og protester mot regjeringens innstrammingstiltak.

Rajapakse-regjeringen står overfor en alvorlig økonomisk krise på grunn av drastiske fall i eksportinntektene, antallet turistbesøk, nedgang i pengeoverføringer fra utlandet og voksende nedbetaling av landets utenlandsgjeld. Dette har blitt forverret av Covid-19-pandemien og nå Ukraina-krigen.

Sri Lanka hadde i februar kun valutareserver til å kunne betale for halvannen måneds import, som drastisk har påvirket forsyninger av drivstoff, gass for matlaging og til-og-med medisiner. Mangelen på drivstoff til landets kraftverk har ført til strømbrudd, og i tillegg til lange køer for å handle drivstoff og gass for matlaging, som er vanlige syn over hele Colombo, og i de ytre områdene.

Regjeringens beslutning i forrige måned om å omfavne de harde tiltakene diktert av Det internasjonale pengefondet (IMF), i tillegg til en ytterligere devaluering av rupien, nedskjæringer av subsidier og omstrukturering av den offentlige sektor vil se enda dypere angrep på jobber, levekår og arbeiderklassens lønninger.

De nåværende protestene mot Rajapakse-regjeringen får mer og mer karakter av å være spontane og massebasserte. Den 31. mars blokkerte rundt 100 demonstranter veien til president Rajapakses privatbolig i Mirihana, Nugegoda, en av Colombos ytre forsteder. Demonstranter prøvde å storme presidentens hjem, der de ropte «Gota, dra hjem» og forlangte at han skulle trekke seg.

Femti personer ble arrestert av politiet, deriblant Sanjeewa Gallage, en freelance-videojournalist. Gallage, som ble angrepet og skadet av politiet, har klaget over at politiet forhindret ham fra å komme seg til sykehus for behandling.

De to journalistene Nisal Baduge og Waruna Wanniarachchi, som dekket protesten for den engelskspråklige avisa Daily Mirror, ble påført flere skader i hodet og på armene etter å ha blitt truffet av steiner og andre stumpe gjenstander. Tre politifolk, deriblant en assisterende politioverbetjent, ble skadet i sammenstøt med demonstrantene.

Tjueåtte av de arresterte ble raskt stilt for retten og 22 ble innvilget kausjon, mens seks andre ble varetektsfengslet fram til 4. april. De gjenværende ble sykehusbehandlet for skader de ble påført under politiets tilslag.

I videoopptak fra Mirihana-protesten ses agents provocateur i aksjon der noen få kjøretøy, blant annet en politibuss og en jeep, ble satt i brann. Videoen, lagt ut på sosiale medier, viser tydelig at bussen var på samme siden der politiet var, og ikke ved demonstrantene. En uidentifisert person ses sette fyr på bussen. Politiet handlet for å stoppe vedkommende, som kan tyde på at hendelsen ble anvendt for å berettige det påfølgende politiangrepet som inkluderte anvendelse av tåregass mot demonstrantene.

Ajith Perera, 26, som deltok på Mirihana-protesten fortalte til Al Jazeera: «Vi kom for å protestere mot de uutholdelige levekostnadene, drivstoffmangelen og strømavbruddene... Beslutningen om å komme til presidentens hus var spontan. Vi vil at presidenten, som har forårsaket så mye ødeleggelse, skal pelle seg vekk.» Mohamed Asri, 21, en annen demonstrant, sa: «Økonomien er så elendig at vi nesten ikke får spist to måltider [om dagen]. Ting har aldri vært så ille i hele mitt liv. Gota må gå.»

Antiregjeringsprotester brøyt ut andre steder i Colombo-området, derav i Kelaniya og Mount Lavinia. I Kelaniya brukte demonstranter brennende tømmerstokker for å blokkere hovedveien fra Colombo til Kandy, hovedstaden i området kalt hill country. Saman Wanasinghe, en demonstrant, sa til media: «Jeg er sint, alle er sinte... Hvem vet hva som nå vil skje? Det vil bli protester over alt.»

I et forsøk på å stoppe protestene som spredde seg innførte politiet umiddelbart et portforbud i hovedstaden Colombos divisions Nord, Sør og Sentral, så vel som i Nugegoda, Kelaniya og Mount Lavinia. Mens portforbudet ble opphevet fredag kl. 05:00 erklærte politiinspektøren portforbud for hele øyas Vest-provins fra midnatt til kl. 06:00 lørdag.

For å understreke Rajapakse-regjeringens trekk for å kriminalisere alle protester erklærte regjeringens presseorgan Presidential Media Division (PMD) fredag at «ei ekstremistgruppe» sto bak protestene nær Rajapakses bolig. Det ble ikke framlagt noe belegg for påstanden. Det ble også hevdet også at mange av de arresterte var «organiserte ekstremister».

Noen kommunalistisk beskrivelse ble ikke tillagt anklagene om «ekstremisme». Bruken av kommunalisme for å avspore masseprotester og berettige statsrepresjon vil imidlertid ikke la vente på seg. Rajapakse grep til terrorbombingen utført av islamske ekstremister påskesøndag i 2019 for å piske opp antimuslimsk sjåvinisme, og har siden han ble valgt oppildnet antitamil-sentimenter.

Protester mot Rajapakse-regjeringen annonserte for søndag 3. april, på tvers av hele øya, blir organisert via sosialmedier i Colombo og i andre byer. De som organiserer demonstrasjonene har oppfordret folk til å ta til gatene «for oss selv, for vårt land og for vår framtid». De har oppfordret de frammøtte til å ta med seg håndskrevne plakater, men uten navn på noe politisk parti.

Parlamentariske opposisjonspartier, som det høyreorienterte partiet United National Party (UNP), Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) og det regjeringsallierte National Freedom Front (NFF), har tatt avstand fra de planlagte protestene. Deres respons peker på frykten innen det politiske etablissementet for at massive antiregjeringsuroligheter brygger utenfor deres kontroll.

JVP erklærte nervøst at «allmennheten har rett til å protestere mot denne krisen», men uttrykte bekymring for at protestene «ikke kan spores tilbake til en gjenkjennelig og ansvarlig arrangør eller gruppe».

En UNP-uttalelse utstedt torsdag ettermiddag sa partiet «ikke ville tilslutte seg noen protester organisert av anonyme grupper». NFF beskrev demonstrasjonene som «Sri Lankas versjon av Den arabiske våren», og la deretter til at 11 partier som utgjør regjeringskoalisjonen, deriblant NFF, ikke støttet 3. april-protestene.

Det største parlamentariske opposisjonspartiet, Samagi Jana Balavegaya (SJB), forsøker å utnytte den voksende folkelige opposisjonen mot regjeringen for deres egen politiske vinning. SJB sa de støttet protestene, men nektet for å ha noe med deres organisering å gjøre.

Verken UNP, SJP og JVP har noen fundamental opposisjon mot regjeringens økonomiske politikk og de IMF-dikerte innstrammingstiltakene, selv om de kritiserer Rajapakse-regjeringen. UNP og SJB har tidligere oppfordret regjeringen til å henvende seg til IMF. JVP opprettholder en full taushet om IMF-tiltakene, som indikerer at partiet ville implementert samme politikken var det i embetet.

Rajapakse-regjeringen vet meget vel at innstrammingstiltakene ikke kan implementeres med letthet og at de vil provosere fram massemotstand fra arbeiderklassen og de fattige på landsbygda. Det er grunnen til at den har erklært unntakstilstand og i tiltakende grad baserer seg på politistat-metoder.

Arrangørene har oppfordret til at protestene den 3. april skal være «ikke-politiske», som gjenspeiler den utbredte offentlige fiendtligheten mot alle de vesentlige partiene. Arbeidere må erkjenne at de står overfor en politisk kamp, ikke bare mot regjeringen, men mot hele det politiske etablissementet som forsvarer kapitalismen og støtter innstramminger.

Protester i seg selv, uansett hvor store og militante, vil ikke løse krisen arbeidende mennesker står overfor. Det sentrale anliggendet er ikke «ingen politikk», men kampen for et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv for å få slutt på kapitalistsystemet, som setter profitt foran alt annet – medregnet arbeiderklassens liv og helse.

Som uttalelsen fra Sri Lanka den 30. mars, utstedt av Socialist Equality Party (SEP), sier: «Arbeidende mennesker har ikke råd til å tillate en ny kapitalistregjering å komme til makten. Ingen mengde press og forhandlinger kan stoppe angrepet på levevilkårene. Arbeidere må ta saken i deres egne hender, samle de fattige i byer og på landsbygda, og slåss for et sosialistisk perspektiv.

«Socialist Equality Party insisterer på at Rajapakse-regimet må erstattes, ikke med en annen kapitalistregjering, men med en arbeidernes og bøndenes regjering for å implementere sosialistisk politikk.»