David North er styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd.

***

2. april 2022

Kjære kamerat,

Etter hvert som krigen fortsetter blir det stadig tydeligere at Ukrainas skjebne bare er av betydning for USA innen konteksten av landets ekspanderende kamp for globalt hegemoni. Biden-

administrasjonen oppildnet til krigen, og dreiv Putin – som inntil siste minutt håpet han kunne overtale hans «vestlige partnere» til å komme med rimelige innrømmelser til den russiske statens «nasjonale sikkerhet» – til en dårlig forberedt krig (både fra et militært og politisk synspunkt). Det som er overraskende er at Putin og hans militærkommando ikke ser ut til helt å ha forstått i hvilken grad NATO hadde bevæpnet og trent Ukrainas militær. Men denne svikten i deres etterretningstjenester er forankret i den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen, som var basert på vilt urealistiske, nesten barnslig naive, forestillinger om imperialistsystemet. Samtidig som Kreml avviste enhver tilknytning til marxisme, beholdt regimet sin tro på muligheten for «fredelig sameksistens» med deres vestlige partnere. Putin klaget patetisk, kort tid før han beordret invasjonen, over at Russland var blitt «spilt» av Vesten.

Forøvrig er det åpenbart at Russland – etter å ha mislykkes i å presse Vesten – ikke hadde en klar strategisk plan. Hva er det egentlig Putin prøver å oppnå? Militæroperasjonen – i hvert fall i dens innledende fase – har vært en katastrofe. Den ser ut til å bestå av ei rekke reaksjoner improvisert som respons på uventede vanskeligheter. Tapet av syv generaler i krigens første uker er bevis på et svimlende nivå av inkompetanse. Putin, som henter sin inspirasjon fra Det keiserlige Russland, ser ikke ut til å være mer kompetent som krigsleder enn det Nikolas den andre var.

Amerikanske og europeiske regjeringer og media fordømmer russisk brutalitet. Vi har overhodet ingen tilbøyelighet til å ville minimere, enn si benekte, krigens ødeleggende innvirkning på de ukrainske massene. Men USA-NATOs fordømmelser av Russland er tvers igjennom hykleri. Den russiske invasjonen begynte ikke med «shock and awe» [‘sjokk og ærefrykt’], dvs. den typen massiv bombing som USA slapp løs mot Bagdad i 1991 og, enda verre, i 2003. Hadde Pentagon startet krigen mot Ukraina, Kiev og andre store ukrainske byer ville de ha blitt mer eller mindre ødelagt den første dagen av krigen.

Dette rettferdiggjør selvfølgelig ikke Putins invasjon, som er en desperat og i all hovedsak reaksjonær respons på det uopphørlige og tiltakende presset som har blitt utøvet på Russland av USA og NATO. Det politisk svake russiske borgerskapet, som fortsatt mangler en substansiell base for sitt styre, prøver å motvirke dette presset gjennom begrensede militæraksjoner. Men denne strategien, basert på den konvensjonelle borgerlige nasjon-statens geopolitiske logikk, er strategisk ineffektiv, taktisk katastrofal og politisk bankerott. Det siste aspektet ble tydeligst avslørt i talen Putin innledet invasjonen med.

Et «call to arms» [‘opprop om bevæpning’] påkaller normalt de største historiske erfaringene folket har gjennomgått. Men det kan ikke det restaurasjonsorienterte russiske borgerskapet gjøre. Det kan ikke påkalle det tjuende århundres «russiske» historie, for den historien er innebygget i erfaringene fra Oktoberrevolusjonen og Sovjetunionen. Putin avviser den historien, og hans «krigstale» hoppet derfor over 1917. Han avviste Lenin og Bolsjevikene og påkalte tsaren og Dzerzhimorda, den storrussiske sjåvinistiske mobberen. Denne reaksjonære appellen kan ikke inspirere de russiske massene, enn si appellere til verden.

På dette tidspunktet er det ikke lett å forutse hvordan krigen vil utvikle seg militært. Det kan imidlertid forutses at denne krigen markerer et kritisk viktig vendepunkt i det kapitalistiske

verdenssystemets krise. Kampens globale dimensjoner vil bli stadig tydeligere. For imperialistmaktene, og framfor alt USA, er formålet med denne krigen en ny oppdeling av verden. Hovedmålene for denne nyoppdelingen er Russland og Kina. USA er fast bestemt på 1) å få slutt på Russlands eksistens som en hindring for sine globale interesser, og 2) få direkte kontroll over Russlands enorme strategiske ressurser. Realiseringen av disse målsettingene fordrer oppstykkingen av Russland i landets eksisterende form. Samtidig som denne kampen utfolder seg forfølger USA lignende mål relatert til Kina.

Det kan ikke være tilfeldig at amerikansk imperialismes to hovedmål er land som har gått gjennom en sosial revolusjon. Selv om begge land har gjenopprettet kapitalismen, er den gjenværende historiske arven fra den russiske og den kinesiske revolusjon en begrenset grad av «uavhengighet» fra total amerikansk innblanding i, og kontroll over landenes økonomiske og politiske liv. Tragisk nok manifesteres denne uavhengigheten, i Russlands tilfelle, på en stort sett negativ måte – det vil si, gjennom landets besittelse av atomvåpenarsenalet skapt av Sovjetunionen. Men dette arsenalet besørger ikke, på lengre sikt, en levedyktig strategi for den eksistensielle kampen Russland konfronterer.

Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) opponerer mot den russiske invasjonen av Ukraina. Denne prinsipielle posisjonen blir ikke motsagt av ICFIs erkjennelse av det ubestridelige faktum at USA oppildnet til konflikten. Trotskistbevegelsen baserer imidlertid ikke sin strategi på den slags pragmatiske og nasjonalt funderte oppfatninger som bestemmer politikken til kapitalistregimet i Russland.

Forsvaret av de russiske massene mot imperialismen kan ikke foretas på grunnlag av borgerlig nasjon-statlig geopolitikk. Kampen mot imperialismen fordrer snarere gjenfødelsen av den proletariske strategien for sosialistisk verdensrevolusjon. Den russiske arbeiderklassen må avvise helheten av det kriminelle forehavendet av kapitalistisk restaurering, som har ført til katastrofe, og den må gjenopprette sin politiske, sosiale og intellektuelle forbindelse med sin store revolusjonære leninistisk-trotskistiske arv.

Denne arvens essens er dens forpliktelse til revolusjonær internasjonalisme. Krigen i Ukraina har satt i bevegelse en malstrøm av globale dimensjoner. De økonomiske forskyvningene forårsaket av krigen – som intensiverer den allerede langt framskredne krisen i kapitalistsystemet – gjør seg følt over hele verden. Prisveksten og forstyrrelsen av energi- og matforsyningen har allerede ført til massedemonstrasjoner og streiker over hele verden. På Sri Lanka forsøkte rasende arbeidere i forrige uke å storme presidentpalasset. Lignende hendelser vil finne sted i hovedsteder over hele verden.

Oppgaven som konfronterer verdens trotskistbevegelse, ledet av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale, er å besørge arbeiderklassen det perspektivet og lederskapet som den har behov for i denne nye fasen av revolusjonær kamp.

Med de beste broderlige hilsener,

David North