Der konflikten mellom NATO og Russland i Ukraina forsterkes, og faren for atomkrig øker, støtter Jean-Luc Mélenchon, presidentkandidat for partiet Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), NATO i konflikten med Russland. Han støtter følgelig hjelpen til de høyreekstreme ukrainske nasjonalistmilitsene som han eksplisitt kritiserte for bare tre år siden.
Dette understreker den reaksjonære rollen spilt av organisasjoner som hovedstrømsmedia utgir for å være «det ytre venstre». Selv om det store flertallet av den franske befolkningen (69 prosent ifølge
en nylig meningsmåling) er imot fransk deltakelse i krigen, fører ikke Mélenchon en valgkamp mot den. Han har ikke kommet med noen oppfordring til å mobilisere de 7 millioner velgerne som stemte på ham i 2017-presidentvalget. I denne sammenhengen innordner han seg på linje med fagforeningsapparatet CGT og pabloistpartiet Nytt Anti-kapitalist Parti, Le Nouveau Parti anticapitaliste (NPA), som også har oppfordret til støtte for NATO mot Russland.
Mélenchon beskylder Putin for å bære «helheten av ansvaret» for krigen, og dekker over NATOs krigshissende kampanje, og alliansens militaristiske eskalering mot Russland.
I en tale på France Bleu Radio’s program «Ma France» sist fredag, sa Mélenchon: «Jeg har alltid holdt fast ved ideen om at vi ikke krysser grenser. Det har russerne nå gjort, de har det totale ansvaret for situasjonen, og det må nå sies at vi hele tiden er på randen av en total krig.»
Så langt fra å advare om faren for menneskehetens utslettelse, som en tredje verdenskrig ville innebære, applauderer Mélenchon de økonomiske sanksjonene som USA og EU har innført mot Russland og president Vladimir Putin. Ifølge Mélenchon er det «å destabilisere ham ved å destabilisere oligarkene, det vil si de veldig rike som omgir ham, og som han på en måte er håndlangeren for, jeg mener det vil være effektivt.»
Sanksjonene angriper faktisk ikke bare de russiske oligarkene, men enda viktigere, jobbene og levestandarden til massene av arbeidere i Russland, og rundt om i verden, også i Europa.
Le Parti de l'égalité socialiste (PES), Frankrikes Socialist Equality Party (SEP), opponerer mot Putin-regimets invasjon av Ukraina, som tjener den kapitalistiske russiske styringsklassens interesser. Invasjonen av Ukraina, uansett begrunnelse gitt av Putin-regimet, kan bare splitte den russiske og ukrainske arbeiderklassen. Regimet spiller rett i hendene på amerikansk og europeisk imperialisme. Men selv om Putin startet krigen, så ligger hovedansvaret hos NATO-maktene, og spesielt i Washington, som gjorde alt de kunne for å provosere Moskva til å iverksette invasjonen.
Etter å ha godkjent kuppet i 2014 som var ledet av den ukrainske ytrehøyresiden, og som installerte et proNATO-regime i Kiev, besørget NATO milliarder av euro for å bevæpne det høyreorienterte regimet mot Moskva. USA-NATO nektet å diskutere sikkerhetsgarantier forlangt av Moskva, samtidig de bevæpnet Kiev og ønsket å få installert missiler på ukrainsk jord, tett opp til Russland. Etter Russlands invasjon av Ukraina fortsetter NATO å støtte Ukraina med våpenleveranser, inkludert med kampdroner og langtrekkende luftvernsystemer.
Mélenchons posisjonering demonstrerer hans kynisme og bevisste tilpasning til imperialismen, samtidig som han poserer som en «fredskandidat» i neste ukes presidentvalg, og påkaller [forrige århundres franske sosialistleder] Jean Jaurès. Noen ganger kaller han NATO for en «ubrukelig» allianse, og tar til orde for et «alliansfritt» Frankrike. Men, som en gjentakelse av hans rolle under NATOs kalde krig mot Sovjetunionen, er det bare for å dekke over hans støtte til imperialismen med noen få pasifistfraser.
Mélenchon skjulte hans militære innordning med Washingtons linje med noen antiamerikanske nasjonalistiske spark, og kommenterte til avisa La Croix: «NATO er ei maskin for å skape trøbbel, et instrument for det nedadgående amerikanske imperiet. Men jeg skiller dette emnet fra Ukraina, fordi ansvaret for krigen ligger på Putins skuldre. Det var ikke NATO som krenket grensen med sine stridsvogner.»
I virkelighetens verden har imperialistmaktene ledet an i offensiven, helt siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991. De har angrepet Irak, Somalia, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria og Mali, for bare å nevne de best kjente krigene. På samme måte har NATO-maktene systematisk omringet Russland i Øst-Europa, for å legge press på landet.
Mélenchon var involvert i disse krigene, ettersom han var en rådgiver for president Mitterrand og en høytstående embetsfunksjonær i Sosialistpartiet (PS) under Mitterrands to embetsperioder, fra 1981 til 1995. Det var perioden som så den første Gulfkrigen mot Irak i 1991, de første NATO-intervensjonene i Somalia og Jugoslavia, og i 1994 folkemordet utført av det Mitterrand-støttede regimet i Rwanda.
Etter å ha absorbert nesten hele Øst-Europa ga NATO i februar 2014 alliansens støtte til kuppet i Kiev, som var ledet av høyreekstreme krefter som partiet Svoboda og paraplyorganisasjonen Høyre Sektor, mot den valgte prorussiske regjeringen til president Viktor Janukovitsj.
Mélenchon er fullstendig klar over at hans posisjon på Ukraina innordner ham på linje med nynazistmilitser. Faktisk følte han seg i 2014 tvunget til å komme med noen hyklerske kritiske ytringer mot den franske utenrikspolitikken, og dens tilpasning til de ukrainske fascistene.
Om Russlands annektering av Krim etter en folkeavstemning i 2014, sa Mélenchon: «Havnene på Krim er avgjørende for Russlands sikkerhet, man kunne så absolutt forutse at russerne ikke vil la det gå gjennom, de treffer beskyttelsestiltak mot en eventyrlysten putschist-makt, der nynazistene har en fullstendig avskyelig innflytelse.»
Mélenchon kritiserte i 2018 til-og-med mottakelsen av presidenten for den ukrainske nasjonalforsamlingen, som var en representant for det høyreekstreme partiet Svoboda, av François de Rugy, presidenten for Frankrikes Nasjonalforsamling. «I morgen tar de Rugy høytidelig imot den ukrainske antisemittiske nynazisten fra Svoboda! Det er dit tvungen atlantisisme fører,» skrev Mélenchon på sin Twitter-konto.
I dag er det Mélenchon selv som er i ferd med å bli den gale støttespilleren for NATO og det ukrainske ytrehøyre, som han tidligere kritiserte. Han uttaler rett ut: «Jeg er ikke uten oppfatning mellom Zelenskyj og Putin. Det er helt klart at jeg er på Zelenskyjs side mot Putin.» Men bak Zelenskyj og hans kollaborering med høyreekstreme krefter i Ukraina står NATO. Mélenchons støtte til Zelenskyj går hånd i hånd med hans tilpasning til NATOs krigerske tilnærming til Russland.
Mélenchon artikulerer politiske orienteringer for å betjene fransk imperialisme. Han adopterer sin kyniske og nasjonalistiske retorikk i tråd med beslutninger truffet av styringsklassen.
Da Trump var ved makten, kom de europeiske imperialistmaktene i konflikt med USA. De kritiserte Trumps kansellering av Iran-atomtraktaten, og spurte om den transatlantiske alliansen var død. På den tiden sa den tidligere tyske kansleren Angela Merkel at europeere for framtiden måtte slåss «for oss selv», og Trump kalte sågar NATO «foreldet, og utgått på tiden».
Den gangen oppfordret Mélenchon, samtidig som han kritiserte Trumps trusler mot Iran, til en antiamerikansk allianse mellom Paris og Moskva. Før han reiste til Moskva i 2018 for samtaler med det stalinistiske Forent Kommunistparti (OKP), sa han: «Jeg er absolutt imot den amerikanske alliansen, jeg vil ut av NATO.» Han sa til media: «Jeg kom hit for å foreta en militant handling: For å si ‘Russerne er våre venner.’»
I dag, og siden valget av Joe Biden, innordner Paris seg inn bak Washington mot Russland. Mélenchon innretter seg nok en gang etter styringsklassens politikk.
Mélenchon bagatelliserer faren for atomkrig, som kan bryte ut når som helst der spenningene nå eskalerer, og oppfordrer hensynsløst arbeidere til å tro at stormaktene ikke står i fare for å starte en nukleær krig. Om Putin sa Mélenchon: «Siden ingen ønsker en atomkrig, tar han oss på bakfoten og gjør som han vil. Og vi innser nå at ingen annen strategi var skikkelig gjennomtenkt, bortsett fra det å prøve å skremme ham.»
Faktisk har krigen i Ukraina, 60 år etter Cuba-missilkrisen, brakt verden til et punkt hvor bruk av atomvåpen er en reell mulighet. Vi er stilt overfor faren for en atomkrig mellom Russland og NATO-maktene, som kan bryte ut når som helst og drepe millioner av mennesker i Europa, Russland, USA og rundt om i verden. Denne muligheten er bredt omtalt i media, og kommentert av høytstående NATO-embetsrepresentanter.
Sam Nunn, den tidligere amerikanske senatoren og grunnlegger av organisasjonen «Nuclear Threat Initiative», presenterte nylig et «hypotetisk scenario som illustrerer en av de mulige veiene til en global og katastrofal atomkrig, som kan utløses av Ukraina-krisen». Nunn skriver at etter en eskalering av militære angrep mellom Russland og NATO, vil det være en risiko for at nukleære angrep blir utvekslet, fra begge sider, og med katastrofale konsekvenser:
«innen en time, 82 millioner amerikanere er drept og de allierte landene lider samme skjebne. De fleste av dem dør momentant, mens andre vil dø av stråling i dagene og ukene som følger. De som overlever vil ha kroniske helseproblemer for resten av deres forkortede liv, og deres barn vil sannsynligvis bli født med genetiske defekter.»
Med hans innordning til NATO sender Mélenchon et tydelig signal til den franske styringsklassen. To uker før første runde av presidentvalget var han opp på meningsmålingene (til rundt 15 prosent) og på en tredjeplass, der han nappet i hælene til den upopulære Macron og nyfascisten Marine Le Pen. På bakgrunn av voksende sosialt raseri mot Macrons innstramminger ser styringsklassen på Mélenchon som en potensiell kandidat til å kunne implementer en antiarbeiderpolitikk.
Geoffroy Roux de Bézieux, sjef for det franske arbeidsgiverforbundet MEDEF, sa han anså Jean-Luc Mélenchon som «beredt til å regjere». Da Roux de Bézieux uttalte seg på France 2s program «Elysée 2022», ga Roux de Bézieux et tegn man ikke kunne gå glipp av, om at MEDEF anser ham som en potensiell president, der han sa: «Ja, våre uenigheter går dypt. Men selv vi motstandere erkjenner dette: Venstresidens favoritt i presidentvalget er beredt til å regjere, med et solid og helhetlig program.
Le Parti de l'égalité socialiste (PES), Frankrikes Socialist Equality Party, melder de mest alvorlige advarsler om Mélenchons politiske rolle. Skulle han bli valgt vil han føre en politikk for krig og innstramminger, som hans politiske allierte har gjort, Syriza-regjeringen i Hellas fra 2015 til 2019, og PSOE-Podemos-koalisjonsregjeringen p.t. ved makten i Spania. Denne sistnevnte regjeringen leder for øyeblikket en styrke på 23 000 gendarmer mot en landsdekkende trailersjåførstreik mot høye levekostnader og eksploderende drivstoffpriser.
For arbeidere og ungdommen er den presserende viktige oppgaven å bryte med småborgerlige pseudo-venstre-partier som LFI, og å bygge en uavhengig bevegelse i arbeiderklassen mot imperialistkrig og faren for nukleær utslettelse.