Begivenhetene på Sri Lanka fordrer den mest fokuserte oppmerksomhet fra arbeidere over hele verden. Masseprotestene vil ha følgekonsekvenser og innvirkninger på den framtidige utviklingen av den internasjonale klassekampen.
Et enormt sosialt raseri over de høye prisene på mat og bensin, timelange strømbrudd, en akutt mangel på medisinsk utstyr, og de stadig mer utålelige livsbetingelsene for arbeidende mennesker har brøt ut i masseprotester over hele øylandet. Kravene om en umiddelbar fratredelse av det høyreorienterte, singalesisk-sjåvinistiske regimet til president Gotabhaya Rajapakse stimulerer til massestøtte både fra majoriteten i det singalesiske sør og det stort sett tamilske nordøst.
Som respons erklærte regjeringen sist fredag unntakstilstand. Militæret har blitt bevæpnet med politifullmakter og folk kan pågripes og holdes i varetekt uten siktelse for lengre perioder.
Disse tiltakene og utplasseringen av et stort antall sikkerhetsstyrker i gatene i hovedstaden Colombo klarte likevel ikke å forhindre titusenvis fra å delta i protester på lørdag, i Colombos forsteder og på byens universitetscampuser. En skaket regjering innførte deretter et 36-timers landsdekkende portforbud fram til mandag morgen. Ifølge politiet ble lørdag kveld 664 personer arrestert i Vest-provinsen, der Colombo ligger, for å ha demonstrert i strid med portforbudet.
Myndighetene blokkerte fra tidlig søndag av all kommunikasjon på vesentlige sosiale medieplattformer og meldingsapper, som i tiltakende grad blir brukt til å organisere protester mot regjeringen, uavhengig av opposisjonspartiene. Men i møte med et offentlig ramaskrik skal forsvarsdepartementet innen kvelden ha droppet sin generelle sensur.
I trossing av portforbudet fant det på søndag sted hundrevis og tusenvis av protester, i Colombo og i byer og småbyer over hele landet, med krav om at regjeringen må gå. Midt i økende uro innen regjeringsrekkene trakk hele kabinettet seg søndag kveld, en masse.
Sri Lanka har blitt rystet økonomisk og sosialt av den mer enn to-år-lange Covid-19-pandemien. Internasjonal turisme og utenlandske pengeoverføringer, begge store kilder til sårt tiltrengt utenlandsk valuta, har kollapset. I løpet av det siste året har store deler av arbeiderklassen, deriblant lærere, helsetjenestearbeidere, og arbeidere på teplantasjer og havneanlegg, gjennomført streiker og protester for å motsette seg fallende reallønninger, mangel på beskyttelse mot Covid-19, og privatiseringer. Disse militante kampene ble alle isolert og solgt ut av fagforeningene.
Nå har NATO-krigen mot Russland i Ukraina utløst store sprang i prisene for mat og drivstoff. Offisielt er inflasjonen på 17 prosent. Dette i et land der selv før pandemiens herjinger den årlige husholdningsinntekten per innbygger var skarve $ 1 420 [NOK 12 415] samtidig som den øverste prosenten av befolkningens andel av både formue og inntekt har vært mer enn 20 prosent, og de nederste 50 prosentene har slitt med å overleve på kun 14 prosent av nasjonalinntekten og en formueandel på 4,3 prosent.
Under press fra global kapital om å opprettholde forfall av rentebetalinger på $ 4 milliarder, selv om de totale valutareservene bare er litt mer enn halvparten av dette beløpet, fordobler Rajapakse-regjeringen og styringsklassen på Sri Lanka sine bestrebelser for å legge hele byrden av krisen på arbeiderklassen og slitere på landsbygda. De stigende prisene og strømbruddene er bare en begynnelse.
Regjeringen søker nå ei «redningspakke» fra IMF, som vil være betinget av massive kutt i sosiale utgifter og et brannutsalg av statseide selskaper og infrastruktur. Biden-administrasjonen vil anvende amerikansk imperialismes dominans over IMF til å øke presset på Colombo for å integrere landet enda mer fullstendig inn i den stadig økende bestrebelsen for strategisk å omringe og true Kina.
Socialist Equality Party (SEP), den srilankiske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), slåss for å samle arbeiderklassen mot regjeringen og alle partiene i styringsklassen, på grunnlag av et revolusjonært sosialprogram.
Det kapitalistiske etablissementet hevder unisont at Sri Lanka er konkurs, og at det ikke finnes ressurser til å beskytte befolkningen mot globale «markedskrefter», og til å yte kritisk viktige offentlige tjenester. Socialist Equality Party avviser disse argumentene, som er innrettet på å så et sentiment av demoralisering og håpløshet. SEP insisterer på at arbeiderklassen må ta over landets finansielle-, industrielle- og naturressurser. Dersom Sri Lankas ressurser skal kunne mobiliseres i samfunnets interesser må den kapitalistiske styringsklassens rikdommer beslaglegges gjennom den revolusjonære politiske mobiliseringen av arbeiderklassen og massene på landsbygda. Borgerskapet må fjernes fra den politiske makten gjennom etableringen av en arbeidernes regjering, i allianse med de fattige på landsbygda.
Samtidig som Socialist Equality Party fremmer de nødvendige kravene for utviklingen av klassekampen mot den Sri Lankas styringsklasse, insisterer partiet imidlertid på at krisen som utspiller seg i landet må sees i hele dens internasjonale kontekst. Derfor er partiets intervensjon basert på en internasjonal strategi.
Dette er grunnen til at SEP slåss for å dreie Sri Lankas arbeidere til det tiltakende globale oppsvinget av arbeiderklassen. Partiet appellerer spesielt til arbeiderne i India over Palkstredet, der titalls millioner i forrige uke deltok i en to-dager-lang generalstreik, for å motsette seg den Narendra Modi-ledede BJP-regjeringens proinvestorpolitikk.
Indias utenriksminister S. Jaishankar besøkte i forrige uke Colombo for å tilby Sri Lankas borgerskap politisk og økonomisk støtte. New Delhi bruker krisen til å presse på sine og Washingtons forlangender om at øya skal fungere som et oppmarsjområde for operasjoner mot Kina i Det indiske hav. Men den største frykten for den indiske styringsklassen er at en sosial eksplosjon på Sri Lanka skal stimulere til klassekamp i delstaten Tamil Nadu, og over hele India. Indiske tropper intervenerte i 1987 på øya, da den indiske styringsklassen ble bekymret for at den borgerkrigen på øya på en farlig måte destabiliserte det reaksjonære statssystemet som ble opprettet gjennom den kommunalistiske oppdelingen av subkontinentet i 1947.
Den sosialpolitiske krisen på Sri Lanka er et framskredent uttrykk for krisen som oppsluker verdenskapitalismen. Pandemien og krigsutbruddet i Europa har økonomisk og politisk destabilisert klasserelasjoner som allerede var preget av tiår med stadig dypere sosial ulikhet og tilbakevendende økonomiske kriser med imperialistaggresjon og krig.
Med milliarder av mennesker i Afrika, Midtøsten og Asia som nå står overfor nød, sult og til-og-med hungersnød, på grunn av stigende priser og matmangel, sender FN og andre etablissementsinstitusjoner ut nervøse advarsler om massiv sosial uro. Massestreiker og protester har allerede brutt ut over hele Midtøsten, fra Irak og Sudan til Tunisia.
Klassekampen intensiveres også raskt i imperialistsentrene, drevet fram av styringsklassens ødeleggende respons på pandemien og konsekvensene av den økonomiske krigen de har iverksatt mot Russland i parallell med deres militære proxy-konflikt i Ukraina. I Spania har trailersjåfører mønstret en flere uker lang streik mot prisstigninger på drivstoff, i trossing av en massiv politiaksjon beordret av PSOE-Podemos-regjeringen. I USA fortsetter streikebølga som begynte i fjor å svulme. Denne klassebevegelsen har vært preget av et voksende arbeideropprør mot de korporatistiske fagforeningene, som i flere tiår har undertrykt klassekampen.
Den fundamentale utfordringen er å forvandle den globale arbeiderklassens voksende motstand til en bevisst og enhetlig kamp for internasjonal sosialisme.
Som svar på krisen som nå skaker øya fremmer Socialist Equality Party (Sri Lanka) et program med overgangskrav for systematisk å mobilisere arbeiderklassen som en uavhengig politisk makt, og for å samle sliterne bak seg mot Sri Lankas borgerskap, dets partier og stat.
Distribusjonen av kritiske nødvendige varer, deriblant mat, medisiner og drivstoff, må settes under tilsyn og kontroll av arbeiderklassen, de superrikes rikdommer og bankenes og de store innenlandske og transnasjonale selskapenes profitter og finansielle eiendeler må beslaglegges og omdirigert for å dekke sosiale behov. Helsevesen og utdanning må ikke årelates og bløs hvitt, bare for å mette vampyrene på Wall Street, i London og Tokyo.
SEP slåss for byggingen av grunnplan- og aksjonskomitéer på arbeidsplasser og i nabolag, uavhengige av fagforeningene og alle politiske representanter for borgerskapet og dets småborgerlige støttespillere, for å slåss for at disse og alle nødvendige tiltak for å imøtekomme arbeidende menneskers grunnleggende sosiale behov. Etter hvert som disse komitéene vokser og beviser seg i kamp, og samler stadig bredere deler av by- og landsbygdmassene bak seg, vil de bli organer for den uavhengige arbeiderklassens politisk makt, i opposisjon til parlamentet og de undertrykkende institusjonene til kapitalisteliten.
SEP har kontinuerlig varslet massene om faren for at en stadig mer desperat og kriserammet styringsklasse vil forsøke å etablere et politi-militært diktatur. Rajapakse, en krigsforbryter som er ansvarlig for noen av de verste grusomhetene i øyas styringselites tre tiår lange kommunalistiske krig mot den tamilske minoriteten, har fylt hans regjering med militæroffiserer, mens han oppildner singalesisk-buddhistisk sjåvinisme.
Der arbeiderklassen nå motsette seg den sosiale ødeleggelsen som Sri Lanka påføres utfordrer den ikke bare Rajapakse-klikken og dens Sri Lanka People’s Front-regjering, eller en gang bare det srilankiske borgerskapet, men den globale kapitalen og imperialismen. Ingen av de brennende problemene, fra pandemien og den utbredte sosial ulikheten, til imperialistrepresjonen og krigen, kan løses utenom den globale omveltingen av kapitalismen og det utdaterte systemet av rivaliserende nasjon-stater den er historisk forankret i.
Livredde srilankiske regjeringsrepresentanter har sammenlignet hendelsene som nå utspiller seg på øya med Den arabiske våren i 2011, det folkelige masseoppsvinget som felte det USA-støttede Mubarak-diktaturet i Egypt.
Den sentrale lærdommen fra Den arabiske våren er revolusjonært lederskaps sentrale rolle. Transformeringen av den voksende arbeiderklassens motstanden til en massebevegelse for sosialisme på Sri Lanka og i India, og rundt om i verden, er betinget av byggingen av Den internasjonale komité av Den fjerde internasjonale (ICFI), Verdenspartiet for Sosialistisk Revolusjon.