Søndagens første runde av det franske presidentvalget har ført til en duell mellom den sittende presidenten Emmanuel Macron og nyfascistkandidaten Marine Le Pen.

Som ved valgene i 2002 og 2017 har Frankrikes bankerotte politiske etablissement etterlatt velgerne med «valget» mellom en reaksjonær «de rikes president» og lederen av Frankrikes viktigste nyfascistiske parti. Uansett utfallet av andre valgrunde vil det produsere en ekstremt høyreorientert regjering, dedikert til en eskalering av angrepene på arbeiderklassen.

Parti de l’égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), oppfordrer til en aktiv boikott av den andre valgrunden. Partiet foreslår for arbeidere og ungdom ikke å stemme i valgets andre runde, men gå inn for en bevisst politisk avvisning av det forgiftede valget mellom Macron og Le Pen. Det å føre kampanje blant arbeidere og ungdommen for en slik boikott er å ta kollektiv aksjon for å forberede arbeiderklassen på konfrontasjonen som uunngåelig vil finne sted, uansett hvem av kandidatene som vinner.

I 2022-valget har en serie partier kollapset, som har dominert offisiell politikk i et halvt århundre. Gaullist-partiet Les Republicains (LR) [Republikanerne], big business-partiet Parti socialiste (PS) [Sosialistpartiet] og det stalinistiske Parti communiste français (PCF) [Det franske kommunistpartiet] fikk alle mindre enn 5 prosent av de avgitte stemmene. Le Pen fikk hennes stemmer ved å utnytte dyp den sosiale harmen og frustrasjonen, framfor alt mot PS og PCF. Hennes stemmer er konsentrert blant eldre velgere, og i småbyer og landlige områder som en gang var PS- eller PCF-bastioner, men som ble ødelagt av disse partienes innstrammingstiltak.

Millioner av mennesker på søk etter et venstreorientert alternativ til både Macron og Le Pen, stemte på Jean-Luc Mélenchon som stilte for partiet La France insoumise (LFI) [Ukuelige Frankrike]. Hans stemmer reflekterte den radikaliseringen av ungdom og byarbeidere som nå finner sted, etter to år med Covid-19-pandemien og midt under NATOs pådriver for krig mot Russland. Mélenchon vant førsterunden av valget blant velgere under 35. Han bar hovedstadsområdet Paris, Marseille, Toulouse, Lille, Montpellier og totalt 10 av Frankrikes 16 største byer, først og fremst ved at han vant i arbeiderklassenabolagene.

Mélenchon fikk 22 prosent av de avgitte stemmene, bare 1 prosentpoeng mindre enn Le Pen. Mélenchon tok imidlertid ikke dette som et mandat for å slåss, men forlangte at hans velgere må støtte Macron, og kunngjorde at han vil trekke seg fra politikken før neste valg. Søndag kveld, der han innrømmet at Frankrike nå står overfor «en politisk unntakstilstand», oppfordret han tamt for et Macron-valg, der han gjentatte ganger messet: «Dere må ikke gi noen stemmer til Mdm. Le Pen!»

Parti de l’égalité socialiste (PES) avviser med forakt løgna at en stemme på Macron er et våpen mot faren for fascisme, eller at Mélenchon-velgere må stemme på Macron for å motsette seg Le Pen. Slike argumenter ser totalt vekk fra lærdommene fra 2017-valget.

I 2017, stilt overfor den samme situasjonen med en duell i andre valgrunde mellom Macron og Le Pen, meldte ikke Mélenchon noen oppfordring om hvordan å stemme, der han tvetydig sa hans velgere ville vite hva de måtte gjøre – og innrettet seg derved etter mediepropagandaen om at arbeiderne måtte stemme på Macron, som det mindre ondet enn Le Pen. PES på sin side oppfordret til en aktiv boikott, og advarte for at Macron ikke var noe mindre onde enn Le Pen. Partiets posisjon ble bekreftet.

Macron har fulgt voldsomt reaksjonære politiske retningslinjer. Han innførte dekreter for å framskynde masseoppsigelser og sløying av jernbanearbeidernes lønninger, og provoserte fram protestene i 2018 og 2019, organiserte via sosialmedier: de «gule vestene». Han responderte med å hylle Frankrikes nazikollaboratør og diktator, Philippe Pétain, som en «stor soldat», og slapp løs opprørspolitiet mot de «gule vestene». Over 10 000 ble arrestert og 4 400 ble skadet.

Etter hvert som Macrons meningsmålinger falt baserte han seg stadig mer direkte på høyreekstreme krefter. Han gjorde ingenting da fascistiske offiserer rundt den pensjonerte generalen Pierre de Villiers forlangte hardere undertrykkelse av de «gule vestene», og sågar truet med et kupp for å gjenopprette «autoritet». Hans innenriksminister, Gérald Darmanin, en sympatisør med den høyreekstreme [monarkistbevegelsen] Action Française, sto bak loven som påla muslimske foreninger diskriminerende forpliktelser. Darmanin angrep til-og-med Le Pen offentlig som «myk» på islam.

Angående den globale Covid-19-pandemien har Macron forsvart EUs politiske orientering for å «leve med viruset». Opprinnelig ble han tvunget av ei bølge av streiker til å innføre en streng nedstenging som det var anbefalt av forskere, men han nektet å iverksette nødvendige kontakt-og-sporingsprogrammer for å stoppe en gjenoppblomstring av viruset, etter at nedstengingen var over. Som resultat kom viruset tilbake, og har krevd 1,8 millioner liv i Europa og 142 000 i Frankrike – i motsetning til i Kina, hvor det stort sett ble holdt i sjakk, og samfunnslivet i all vesentlig grad ble normalisert etter nedstengningen. Macron eliminerer i dag alle tiltak for å begrense videre smitte.

Macron innordnet i år Frankrike på linje med den hensynsløse USA-NATO-eskaleringen av en konflikt med Russland, etter Russlands president Vladimir Putins reaksjonære invasjon av Ukraina. USAs president Biden har uttalt at Pentagon vurderer et tall på fra 45 til 60 millioner døde i kriger for å avgjøre hvem som skal «lede» en «ny verdensorden». Likevel har Macron innordnet seg på linje med pyromanen i Washington, med bevæpning av høyreekstreme militser i Ukraina og innføringen av sanksjoner på handelen med viktige varer fra Russland.

Mélenchons parti Ukuelige Frankrike (LFI), og middelklassens forskjellige andre partier, har jobbet vedvarende for å blokkere en venstreorientert opposisjon mot Macron. De kalte ikke for noen protester fra deres velgere til forsvar for de «gule vestene», de støttet upopulære antivaksineprotester ledet av det ytre høyre, og innordner seg på linje med USA-NATOs pådriver for krig mot Russland. Ved å kvele venstreorientert opposisjon mot Macron har de tillatt det ytre høyre å posere som Macrons ledende opponent.

Dette banet vei for at Le Pen uredelig kunne hevde å være en forsvarer av sosial velferdspolitikk. Hennes tidligere tilknytninger til offisielle russiske embetsfunksjonærer gjør henne mindre militært hensynsløs mot Russland enn hva Macron er. Macron-regjeringen har vedvarende henfalt til politivold, og administrasjonens angrep på muslimers demokratiske rettigheter gjorde også at hennes hyllester til politiet og hennes antiimmigrantpolitikk virket som del av hovedstrømmen.

Le Pen er imidlertid en hensynsløs nyfascist, med politiske orienteringer som vil komme for en dag, skulle hun bli valgt, og vise seg å være ikke mindre blodige enn Macrons. Skulle hun bli valgt vil det ikke føre til noen gjenfødelse av Frankrike, men til at landet blir dratt gjennom gjørma.

De politiske retningslinjene til Frankrikes neste president vil først og fremst bli formet av det kapitalistiske verdenssystemets oppløsing. Etter den globale pandemiens massedød og økonomiske ødeleggelser, setter nå imperialismens pådriver for krig i gang et internasjonalt angrep på arbeiderklassen.

Meningsmålinger viser at 76 prosent av franskmennene er bekymret for atomkrig. Bekymringene vokser for stigende priser og mangler ved bensinpumpa og i supermarkeder av nøkkelprodukter som matolje, toalettpapir og egg.

Den store oppgaven arbeidere og ungdommen står overfor er å forberede seg politisk på konfrontasjonen som er under oppseiling, mellom den neste presidenten og arbeiderklassen. Der PES nå fører kampanje for en aktiv boikott, oppfordrer partiet arbeidere og ungdommen til å danne aksjonskomitéer, som det første skritt i å organisere og koordinere kampene, og forene arbeidere med andre kamporganisasjoner, skapt av arbeidere andre steder i Frankrike og internasjonalt.

I en slik kamp er revolusjonært lederskap essensielt og avgjørende. PES baserer seg på den uavbrutte kontinuiteten i kampen ført av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – for trotskisme, og mot sosialdemokrati, stalinisme og alle former for småborgerlig opportunisme.

Stemmene avgitt til Mélenchon demonstrerer, i valgets forvrengte form, at den brede massen av arbeiderklassen forflytter seg mot venstre. Sammen med arbeidere over hele verden leter franske arbeidere etter en måte å kunne slåss mot ulikhet, krig, framveksten av det ytre høyre, og mot styringsklassens kriminelle respons på pandemien. Mélenchons beslutning om å åle seg unna i stedet for å slåss, viser imidlertid at dette sentimentet bare kan realiseres politisk i den bevisste kampen for internasjonal sosialisme.

PES oppfordrer innstendig arbeidere og ungdom som er enige i dette programmet til å kontakte oss, til å slåss for en aktiv valgboikott mot Macron og Le Pen, og til å bidra til å bygge PES som arbeiderklassens masseparti i Frankrike.