Der det franske presidentvalget i 2022 utspiller seg over to valgrunder, søndag 10. og 24. april, er de sentrale anliggender reist for arbeiderklassen det internasjonale kapitalistsystemets sammenbrudd, og hele det franske politiske etablissementets bankerott.

Arbeiderklassen står overfor tre store internasjonale kriser som den må intervenere politisk inn i for å stoppe. Covid-19-pandemien, inne i sitt tredje år, har krevd nesten 20 millioner liv på verdensbasis, derav nesten 2 millioner i Europa. Kraftige kutt i arbeidernes levestandarder og kjøpekraft er på gang, for å betale for redningsaksjoner for bankene og finansaristokratiet. Og framfor alt bevæpner hele NATO-alliansen det ukrainske regimet og dets høyreekstreme nasjonalistmilitser mot Russland, og fyrer opp under en konflikt som truer med å eksplodere ut i en tredje verdenskrig.

Valgresultatet er vanskelig å forutsi, der en fjerdedel av velgerne var ubestemte kort før første valgrunde, søndag 10. april. Valgkampdebatter har vært innskrenket, basert på oppfordringer om «nasjonal enhet» relatert krigen i Ukraina, og meningsmålingene forutsa en reprise av andre valgrunde i 2017 mellom president Emmanuel Macron og nyfascistkandidaten Marine Le Pen. Med Macrons fall i meningsmålingene under nedtellingen til valget og opphalingen for Le Pens parti Rassemblement national (RN) [Nasjonale Samling], og for Jean-Luc Mélenchons parti La France

insoumise (LFI) [Ukuelige Frankrike], var imidlertid valget før første runde fortsatt vidt åpent. Man kunne lett se for seg scenarioer der enhver av disse tre kandidatene, også Le Pen, til slutt kunne vinne.

Det sentrale kraktertrekket ved dette valget er falliten til Mélenchon og de andre kandidatene bygget opp av massemedia som «venstresiden», som Philippe Poutou fra Le Nouveau Parti anticapitaliste (NPA) [Nytt antikapitalistisk parti], og Nathalie Arthaud fra Lutte ouvrière (LO) [Arbeiderkamp]. Over tiår etter den franske generalstreiken i 1968 orienterte disse kreftene seg mot «Venstreunionen», en allianse mellom det stalinistiske Parti communiste français (PCF) [Det franske Kommunistpartiet] og Parti socialiste (PS) [Sosialistpartiet], finanskapitalens parti grunnlagt i 1971 av tidligere nazikollaboratør François Mitterrand. Nå, med PS og PCF i oppløsing, er de alle dypt diskrediterte.

Gjennom hele valgkampen lå de ikke bare etter Macron, en tidligere investeringsbankmann foraktet av arbeidere som «de rikes president», men også langt etter Le Pen. Dette var ikke fordi de fremmet et venstreorientert program, men fordi de ikke klarte å vinne noen støtte. På de mest brennende spørsmålene, som Covid-19-pandemien og krigen, kritiserte de Macron i all vesentlig grad fra høyre, og lot det ytre høyre posere som Macrons ledende opponent.

På et libertært grunnlag stilte de opp bak høyreekstreme antivaksineprotester som opponerte mot en vitenskapelig kamp mot Covid-19. De har nå innordnet seg med NATOs politiske orientering for å rette siktene mot Russland, selv om faren for en katastrofal krig tiltar, og der sanksjoner mot russisk energi og korn driver opp prisene arbeidere betaler ved bensinpumpa og i supermarkedene.

Denne surrealistiske politiske atmosfæren, der opposisjonen mot Macron ikke finner noe effektivt uttrykk av en venstreorientert, sosialistisk karakter, har latt Le Pen demagogisk framstå som Macrons hovedutfordrer, og har posisjonert henne for et bud på makten.

Parti de l’égalité socialiste (PES) [Frankrikes Socialist Equality Party] støtter ikke noen kandidater eller koalisjon av kandidater i disse valgene. Macrons reaksjonære historikk må tjene som en advarsel til arbeiderklassen: Ingen av dem – Macron, Mélenchon eller noen av de andre – representerer genuine alternativer til et nyfascistpresidentskap.

Uansett valgresultatene vil det franske presidentvalget ikke løse noen av de presserende problemene arbeiderklassen står overfor. I siste instans skyldes dette at det ikke finnes noen nasjonal løsning på disse problemene. Kampen mot den globale pandemien og mot finansaristokratiets pådriver i retning verdenskrig og fascistiske styreformer, fordrer en internasjonal politisk mobilisering av arbeiderklassen, for et revolusjonært sosialistisk perspektiv.

Et internasjonalt utbrudd av klassekamp er under veis, drevet av de utålelige sosiale og økonomiske betingelsene skapt av pandemien, inflasjonen og krigen. I ukene før det franske valget brøyt det ut protester mot regjeringene på Sri Lanka, i Peru og Tunisia, mens streiker har utspilte seg fra ansatte i offentlig sektor i India, trailersjåfører i Spania, jernbanearbeidere i Canda og raffineriarbeidere i

USA og Storbritannia. Med oppsvinget av inflasjon og intensiveringen av krig, setter finansaristokratiet en kollisjonskurs med arbeiderklassen.

Partiet som må bygges i Frankrike er Parti de l’égalité socialiste (PES). Det er ingen progressiv løsning på krig, en global pandemi og en stadig dypere global økonomisk krise, annet enn sosial revolusjon. I møte med kriser av en slik målestokk må arbeidernes kamper knyttes sammen med arbeiderklassens store marxist-trotskistiske revolusjonære arv, i et historisk oppgjør med kreftene som på 1900-tallet bandt arbeiderklassen til stalinisme og nasjonale fagforeningsbyråkratier. Dette er oppgaven til PES og partiets søsterpartier i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI).

Et balanseregnskap over Macrons presidentskap

I 2017-presidentvalget mellom Macron og Le Pen oppfordret PES til en aktiv boikott. Midt blant protester og voksende sinne blant arbeidere og ungdommer mot et forgiftet valg mellom Macron og Le Pen, insisterte PES på at Macron, en investeringsbankmann og forhenværende PS-økonomiminister, ikke var et mindre onde og at han ville føre en like reaksjonær politikk. Det eneste levedyktige perspektivet var å bygge en bevegelse i arbeiderklassen mot kandidaten som vant, uansett hvem av dem.

Denne posisjonen – i opposisjon til Mélenchons LFI og det pabloistiske partiet NPA, som gjorde det klart at de foretrakk Macron framfor Le Pen – har blitt berettiget. Macrons presidentskap reagerte på eksplosjonen av klassekamp ved å drive den offisielle politikken ytterligere ut mot ytre høyre.

Macron begynte hans presidentskap med en «Republikansk honnør» til Le Pen, i hans seierstale på valgnatta. Han forflyttet seg raskt til å sløye sosiale programmer. Han koordinerte tett med fagforeningsbyråkratiene og forberedte dype kutt i pensjoner, arbeidsledighetstrygd og jernbanearbeidernes lønninger. Det første store utbruddet av motstand mot hans politikk kom ikke fra fagforeningene, men fra en internasjonal bevegelse som brøyt ut utenfor deres rekkevidde.

Året 2018 så læreres streiker over hele USA, antiregjeringsprotester i Sudan, og i Frankrike de «gule vest»-protestene mot sosial ulikhet. Før «gul vest»-protestene var over hadde masseprotester og streiker spredt seg over alle kontinenter. Der de organiserte seg på sosiale medier okkuperte de «gule vestene» motorveier og bygater; deres protester vokste til et fullstendig sammenstøt med politistaten. Samtidig som Macron sendte opprørspolitiet mot de «gule vestene» hyllet han Frankrikes nazikollaboratør-diktator fra den andre verdenskrigen, den dømte forræderen Philippe Pétain, som en «stor soldat».

De «gule vestene» fikk å møte et giftig hat fra hele det offisielle Frankrike, og en bred sympati blant arbeidere. Fagforeningsbyråkratiet avbrøyt en lastebilstreik da «gul vest»-protestene begynte, og fagforeningene og NPA baktalte de «gule vestene» som nyfascister. Macron, som satte et helikopter i 24-timers beredskap for å kunne evakuere ham i tilfelle han falt i det franske folkets hender, ga i mars 2019 hæren tillatelse til å skyte på de «gule vestene». Det var første gang slike ordrer ble gitt i

Frankrike siden 1948, og massestreikene etter Pétain-regimets fall.

Selv om hæren ikke skøyt sto de «gule vestene» overfor militarisert undertrykkelse på et nivå som ikke har vært sett på flere tiår: pansrede biler, vannkanoner og horder av opprørspoliti. Over 10 000 demonstranter ble arrestert og fengslet for avhør, og over 4 400 ble såret; to dusin mistet et øye til gummikuler, fem mistet hender på grunn av politigranater, og én tilskuer ble drept. Dette ble fulgt opp i 2019 og 2020 av Frankrikes lengste jernbanestreik siden mai 1968, ført mot Macrons pensjonskutt.

Nøkkelerfaringen fra Macrons presidentskap var Covid-19-pandemien, og hans politikk om å «leve med viruset». Opprinnelig spredte det seg spontane streiker for en søk-ly-hjemme-politikk, fra Italia og USA og tvers over hele Europa, og Macron ble tvunget til å gå med på en streng nedstenging. Etter å ha opphevet den i mai 2020 avviste Macron og hele Den europeiske union (EU) oppfordringer fra medisinske autoriteter om politisk reglementering og retningslinjer for å spore og isolere tilfeller, og eliminere spredningen av viruset.

Kontrasten mellom Kina og EU avslører de svimlende menneskelige kostnadene ved Macrons politikk for sosialt mord. Etter landets nedstenging eliminerte Kina overføringen av viruset og returnerte i mange måneder til så godt som normale betingelser, inntil viruset ble reimportert fra utlandet. Med 1,4 milliarder innbyggere mistet landet mindre enn 5 000 liv, og bare fem siden juli 2020. I Europa, med halvparten av Kinas befolkning, mistet nesten 2 millioner livet, derav 142 000 i Frankrike; der over 1,5 millioner av dødsfallene i Europa og 110 000 i Frankrike kom etter at Macron avsluttet den strenge nedstengningen.

ICFI forklarte at Covid-19-pandemien var et trigger-event, en utløsende hendelse i verdenshistorien, som den første verdenskrig var utløsermekanismen for Oktoberrevolusjonen i Russland. Pandemien eskalerte massivt verdenskapitalismens krise, og satte den på en kurs enten i retning katastrofal krig eller sosial revolusjon.

Finansaristokratiet og det politiske etablissementet var ikke opptatt av å redde liv, men av å berge deres rikdommer og formuer. EU vedtok redningsaksjoner på flere billioner euro med offentlige midler, til bankene og finansmarkedene, og blåste kraftig opp aksjemarkedene og investeringsklassenes rikdommer. Disse tiltakene sendte EUs offentlige gjeld til værs, der Frankrikes statsgjeld nådde enorme 115 prosent av landets bruttonasjonalprodukt. Denne ikke levedyktige gjeldspyramiden ble finansiert ved å holde arbeidere i arbeid, uansett hva det kostet i liv tapt til Covid-19.

De velstående middelklassesjiktene som leder fagforeningsbyråkratiene og pseudo-venstre-partier som LFI og NPA, støttet denne politiske orienteringen for sosial mord. Dette reflekterte deres materielle interesser: Kontantutdelinger til selskaper bidro til å subsidiere fagforeningsbudsjettene og var booster-doser for deres børsporteføljer.

Da EU og Kina begge våren 2020 forberedte slutten på deres nedstengninger gjorde Mélenchon det

klart at LFI visste at EUs politikk ville føre til massedød i Frankrike. Han sa at LFI, da partiet diskuterte hva de skulle gjøre relatert pandemien, hadde lett etter inspirasjon og sett til den proimperialistiske Hellige union av sosialdemokrater, liberale og ytrehøyrekrefter under første verdenskrig. Han uttalte: «Vi så i lovene fra 1915 og 1916, for å se hva som ble gjort... Alle mennene var ved fronten, der millioner av dem døde. Det interesserte oss å se hvordan man kunne garantere sosial samhørighet i slike tider.»

De jobbet for å kvele arbeiderklassens motstand mot Macrons Covid-19-politikk. Selv om over 75 prosent av franskmennene støttet Covid-19-vaksineringer, støttet LFI i fjor protester mot vaksineringsmandatet, som var ledet av Marine Le Pens niese Marion Maréchal Le Pen. I år støttet LFI, NPA, LO og andre pseudo-venstre-grupper «frihetskonvoier» etter modell av ytrehøyreprotestene i Canada, med krav om slutt på folkehelsetiltak for å stoppe virusets spredning.

Disse reaksjonære politiske orienteringene banet vei for den franske styringselitens fascistiske og militaristiske vending. Med tiltakende krise relatert den militære okkupasjonen av Mali eskalerte styringseliten angrepene på immigranter og muslimer. Innenriksminister Gérald Darmanin, en sympatisør med den høyreekstreme monarkistorganisasjonen Action française, banket gjennom drakoniske lover som regulerer muslimske foreninger og letter deres overvåking og oppløsing av staten. Darmanin angrep Le Pen offentlig som «myk mot islam».

Brede deler av offiserskorpset som støttet antivax-bevegelsen begynte å melde oppfordringer for et kupp i Frankrike. Disse styrkene, rundt den pensjonerte general Pierre de Villiers, hvis far støttet det mislykkede kuppet i april 1961 mot Algeries uavhengighet fra Frankrike, er overdådig finansiert av storselskaper på Frankrikes CAC-40-aksjeindeks. De har støttet fascistkandidaturet til den høyreekstreme journalisten Eric Zemmour, en apologet for Vichy-regimet som gjentatte ganger har blitt dømt for oppfordringer til rasistisk og religiøst hat.

Framfor alt kom det til et kraftig skifte i utenrikspolitikken. Macron har framstilt seg selv som en mer ansvarlig størrelse, og kritiserte NATO som «hjernedød» for å risikere et sammenstøt med Russland. Men, som ICFI imidlertid har forklart, Covid-19-pandemien var et trigger-event, og i år ble avtrekkeren aktivert.

Macron responderte på Russlands president Vladimir Putins invasjon av Ukraina ved uforbeholdent å innrette seg etter NATOs bevæpning av det ukrainske regimet, for krig med Russland. Der oppfordringer tiltar i amerikanske og europeiske medier for regimeendring i Russland og for en omvelting og mord av Putin, og en potensiell NATO-militær intervensjon i Ukraina, er det åpenbart at faren for et direkte sammenstøt mellom NATO og Russland, som kan provosere fram en verdenskrig vokser.

Til tross for det historiske minnet i arbeiderklassen om Sovjetunionens rolle i beseiringen av nazihærene som okkuperte Frankrike under andre verdenskrig er antiRussland-politikken uimotsagt innen det franske politiske etablissementet. NPA, Mélenchon og det stalinistiske sentralfagforbundet Confédération générale du travail (CGT), under den kalde krigen en nær alliert

av det sovjetiske byråkratiet, har åpent støttet krigen. Andre krefter, som Nathalie Arthaud, partileder og presidentkandidat for Lutte ouvrière (LO) [Arbeiderkamp] tilsluttet seg NATO ved å oppfordre arbeiderne til å støtte fagforeningenes posisjoner.

Macrons presidentskap har bevitnet det franske borgerskapets omfattende fornektelse av Frankrikes demokratiske tradisjoner, og enhver bare symbolsk kobling til marxisme fra pseudo-venstre-partiene som er forankret i stalinisme og pabloisme, og deres fagforeningsallierte. Det marxistisk-internasjonalistiske alternativet til disse bankerotte og politisk forvorpne kreftene er PES, den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), som baserer seg på den politiske arven fra ICFIs forsvar av trotskisme, mot pseudo-venstre.

Sammenbruddet av PS, PCF og deres satellitter

De 30 årene som har passert siden det stalinistiske byråkratiets oppløsing av Sovjetunionen i 1991 har berettiget ICFIs vurdering av den nåværende epoken. På 1990-tallet hevdet både demoraliserte stalinister og borgerlige propagandister at den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen markerte «historiens slutt» [‘End of History’] og det kapitalistiske demokratiets endelige triumf. Ifølge dette synet skulle markedet garantere velstand og demokrati innen nasjon-stat-systemet.

ICFI, på sin side, forklarte at oppløsingen av Sovjetunionen ikke endret prognosen til de store marxistene fra epoken med den første verdenskrig og Oktoberrevolusjonen. Kapitalisme, ridd av fatale motsetninger, fører enten til verdenskrig eller til sosialistisk verdensrevolusjon.

ICFI analyserte oppløsingen av Sovjetunionen som del av nasjon-stat-systemets uløselig krise, som hadde blitt brutt i sitt økonomisk svakeste ledd. Partiet pekte på implikasjonene av globaliseringen av produksjonen og framveksten av transnasjonale industrielle forsyningskjeder. Dette forsterket ikke bare krisen i nasjon-stat-systemet. Den gjorde alle organisasjoner som fremmet et nasjonalt program for arbeiderklassen – ikke bare stalinistiske regimer, men også sosialdemokratiske og stalinistiske partier og fagforeninger – historisk utdaterte.

Nå, 30-år-seinere, har ICFIs posisjon på tesen «End of History» blitt bekreftet. Til-og-med den amerikanske presidenten, Joe Biden, sier at historien er ved et «kryssingspunkt» og innrømmer at i hans diskusjoner om politikk med amerikanske generaler slår de rundt seg med tall på 40 til 60 millioner døde i de kommende krigene for den «nye verdensordenen». Etter Trumps uforlignelige forsøk på å gjennomføre et kupp i Washington den 6. januar 2021 har Biden innrømmet at han ikke vet hvorvidt USA fortsatt vil være et demokrati om 10 år.

Denne hysterisk reaksjonære offensiven plasserer arbeiderklassens sosialistiske revolusjon på dagsordenen. ICFIs uforsonlige motstand mot nasjonalisme og stalinismens falske teori om «sosialisme i ett land» setter organisasjonen i konflikt med tendensene franske medier har promotert som «venstreorienterte» eller «trotskist»-partier.

ICFI ble splittet i 1953 da de politiske forfedrene til det pabloistiske partiet NPA tok til orde for å

oppløse Den fjerde internasjonale, i stalinistiske, reformistiske og borgerlige nasjonale partier. Andre tendenser, som Lutte ouvrière (LO) [Arbeiderkamp] og Pierre Lamberts L’Organisation communiste internationaliste (OCI) – ICFIs tidligere franske seksjon, som i 1971 brøyt med ICFI – støttet PS-PCFs Venstreunion, og søkte ut allianser med pabloismen. I dag står de alle avslørt som bankerotte.

Deres orientering til big business-partiet PS og det stalinistiske PCF, forankret i interessene til middelklassesjiktene etter 1968, ble grunnlagt på en avvising av arbeiderklassens revolusjonære rolle, og en nasjonalistisk orientering til politiske manøvrer innenfor Frankrikes nasjonale grenser.

Kapitalismen skapte ikke fred og velstand, men den politiske, økonomiske og militære oppløsingen av Sovjetunionen. Dette banet vei for ei bølge av imperialistkriger, fra 1991 og fram til i dag, fra Irak til Somalia, Jugoslavia, Afghanistan, Libya, Syria og Mali. I løpet av tiårene absorberte NATO-alliansen praktisk talt hele Øst-Europa, og marsjerte opp til Russlands vestlige grenser. Samtidig, under Den europeiske unions (EU) regi, overvåket borgerskapet utarmingen av brede lag av den europeiske arbeiderklassen.

PS og PCF, de dominerende partiene i den franske arbeiderklassen i tiden etter den andre verdenskrigen, har gått i oppløsing, og står med henholdsvis 2 og 4 prosent på meningsmålingene. Deres innstrammingspolitikk når de er ved makten, og sviket mot utallige streiker og protestbevegelser fra fagforeninger tilknyttet dem, har diskreditert dem i arbeiderklassens brede lag.

Deres bankerotte nasjonalisme har skapt forutsetningene for at Le Pens nyfascistiske parti Rassemblement national (RN) kan reise seg, der hun forsiktig nedtoner partiets historiske koblinger til nazismen og Holocaust. Hun lover demagogisk å beskytte det franske folket, som PS og PCF ikke har gjort, og å senke pensjonsalderen ned til 60, og vedta en «skatt på finansformuer». Hennes angrep på immigranter og muslimer, hennes hylling av politiet, og hennes appeller om «sosial fred» – det vil si undertrykkelse av streiker og protester – kan stort sett ikke skilles fra de politiske orienteringene besørget av Macron, PS og deres politiske satellitter.

Men, Le Pens økonomiske politikk er derimot skreddersydd for franske bankers behov, vel og merke ikke de franske arbeideres. Der hun utnytter en giftig antiimmigrant-atmosfære skapt av kapitalistmediene, er imidlertid ikke ekte hat mot immigranter utbredt i landet. En meningsmåling i fjor fant at 89 prosent av franskmennene motsetter seg hennes «nasjonal preferanse»-politikk for diskriminering på lønninger og rettigheter på arbeidsplassene, til fordel for franske borgere, mens samtidig 60 prosent støtter en legalisering av alle immigranter.

Skulle Le Pen vinne valget vil hun snart nok komme i konflikt med arbeiderklassen. Det avgjørende spørsmålet i det franske presidentvalget er ikke hvem som kommer seirende ut, men hvordan arbeiderklassen vil slåss mot den presidenten som måtte velges.

Hva forfekter PES?

• Mobiliseringen av arbeidere i Frankrike og internasjonalt mot NATO-imperialisme og den tiltakende faren for verdenskrig og atomkrig.

PES opponerer mot Russlands president Vladimir Putins invasjon av Ukraina. Partiet insisterer imidlertid på at den nødvendige mobiliseringen av arbeidere og ungdommer mot krig ikke bare krever motstand mot Putins krig, men også, og framfor alt, mot pådriveren for krig fra NATOs imperialistmakter, deriblant Frankrike. Ellers ender kritikken av Kremls utenrikspolitikk, uansett hvordan den er ment å være, opp med å gjengi NATO-krigspropaganda mot Russland.

Krigen i Ukraina er det katastrofale produktet av den stalinistiske oppløsingen av Sovjetunionen. Den stalinistiske teorien om «fredelig sameksistens» med imperialismen, spm lå til grunn for at byråkratiet oppløste Sovjetunionen, viste seg ikke mindre falsk enn den om «sosialisme i ett land». NATO har ikke bare absorbert Øst-Europa praktisk talt opp til Russlands grenser, men ganske spesielt siden det NATO-støttede kuppet i Kiev i 2014 også bevæpnet det ukrainske regimet. Nå fører alliansen en proxy-krig mot Russland i Ukraina, og pøser milliarder av dollar inn i ukrainske hærenheter og høyreekstreme nasjonalistmilitser som Azov-bataljonen.

Denne konflikten utgjør en overhengende fare for atomkrig. Russland er utklasset av NATO, med hærer som er tre ganger større, med en samlet befolkning som er seks ganger større, og med en økonomi som er 20 ganger større enn Russlands. NATO og ukrainske uttalelser som forlanger Putins fjerning, som oppfordrer til å bryte opp Russland og som fordømmer russere som «orcs» som er egnet for massakrer, gjør det klart at Russland står overfor en eksistensiell trussel. Skulle NATO reagere på oppfordringer fra Polen eller andre østeuropeiske makter om å invadere Ukraina for å angripe russiske styrker, da kan eskaleringen til fullskala atomkrig gå veldig raskt.

Internasjonale spenninger tiltar selv innenfor NATO. Washington oppfordret, i deres nasjonale sikkerhetsstrategi for 2017, til forberedelser for stormaktskonflikt med Russland og Kina, hvorpå de dannet alliansen Australia-UK-USA, som ekskluderte Frankrike. Samtidig med NATOs pådriver for krig mot Russland tredoblet Tyskland sitt militærbudsjett, landet Frankrike har utkjempet tre blodige kriger med siden 1870, opp til € 150 milliarder. I Frankrike oppfordrer Macron til å heve pensjonsalderen opp til 65 år, og massivt øke universitetsavgiftene, for å få pøst flere milliarder inn i Frankrikes militære styrker.

Over 70 prosent av den franske befolkningen er imot fransk intervensjon i Russland-Ukraina-konflikten, og det må nå bygges en antikrigbevegelse. Den kan imidlertid ikke bygges på post-1968-middelklassemiljøet som hadde sitt opphav fra bevegelsen mot Vietnam-krigen, et miljø som nå er pro-krig. Denne bevegelsen må bygges i arbeiderklassen. PES oppfordrer til bred diskusjon om faren for krig blant ungdom og arbeidere, og oppfordrer motstandere av NATO-krig til å søke ut diskusjon med andre arbeidere på sosiale medier, og på arbeidsplasser og fabrikker.

• En Zero Covid-politikk

Macrons bare-vaksine-strategi for masseinfeksjon, universelt støttet av de franske

presidentkandidatene, vil ikke stoppe Covid-19-pandemien. Til tross for høye vaksinasjonsrater har Europa sett rundt 300 000 Covid-19-dødsfall denne vinteren; Frankrike ser fortsatt rundt 1 million infeksjoner og 1 000 dødsfall hver uke. Sammen med framveksten av nye Covid-19-varianter og gradvis avtagende immunitet fra vaksiering, er dette og langt verre ting framtiden kapitalisme tilbyr.

PES oppfordrer til etableringen av sikkerhetskomitéer på arbeidsplasser og på skoler, for å overvåke helsebetingelser, bekjempe spredning av viruset, og utdanne alle arbeidere på den aller beste måte.

PES og ICFI organiserer Globale Arbeideres Gransking av Covid-19-pandemien [Global Workers Inquest into the COVID-19 Pandemic] og slåss for å utdanne arbeiderklassen om nødvendigheten av en Zero Covid-politikk. PES oppfordrer arbeidere og forskere til å delta i denne granskingen og uforsonlig motsette seg pseudo-venstre-oppfordringer om å skrote folkehelsetiltak for å forhindre smitte.

• Bygg aksjonskomitéer, organiser arbeidere uavhengig, mot innstramminger og undertrykkelse

ICFI er den eneste politiske tendensen som bestreber seg på å bygge og knytte sammen kamporganisasjoner på arbeidsplassene internasjonalt, uavhengige av og i opposisjon til de korrupte, selskapsvennlige fagforeningene. Drivstoffet for en slik bevegelse er å finne i arbeidernes raseri over de sosiale betingelsene skapt av tiår med innstramminger og politi-stat-undertrykkelse under påfølgende regjeringer av alle avskygginger.

Den en gang så renomérte franske samfunnsmodellen har kollapset. Brede lag av arbeidere har ikke råd til grunnleggende livsnødvendigheter. Hele 60 prosent av folk i arbeidsfør alder frykter å falle ut i fattigdom, en fjerdedel tjener ikke nok til å spise tre sunne måltider hver dag, og 10 prosent er avhengige av matutdelinger fra veldedighetsorganisasjoner. Der de stavrer etter et oppsving av drivstoffprisene, som i mars i gjennomsnitt steg fra rundt € 1,52 til € 2,11 per liter [NOK 14,50 til 20,15/l], står arbeidere nå overfor utsikter til å måtte ut med tusenvis av euro i året for naturgass så snart den nåværende statlige prisstoppen utløper, for øyeblikket fastsatt for utgangen av 2022.

Bortsett fra for det lille sjiktet av bedre betalte arbeidere og fagprofesjonelle er reformene lovet av 1930-tallets PS-PCF Folkefront-æra – betalte ferier og jobbsikkerhet – et fjernt minne. Hele 40 prosent av franskmenn drar aldri på ferie, og 70 prosent av dem som gjør de bor da privat hos venner. I fjor var 21 millioner jobber som ble tilbudt i Frankrike midlertidig arbeid, og i franske bilfabrikker utføres 60 til 90 prosent av produksjonsjobbene av vikaransatte.

Kampen for å gjenvinne grunnleggende sosiale rettigheter, få slutt på Covid-19-dødsfall og motsette seg imperialistkrig, kan ikke overlates til de nasjonale fagforeningsbyråkratiene i korporatistiske samtaler med staten. Enhver seriøs industriell kamp mot transnasjonale selskaper krever at arbeidere organiserer seg uavhengig av fagforeningene, og på tvers av alle landegrenser. For det formålet promoterer PES ICFIs oppfordring om å bygge Internasjonale Arbeideres Allianse av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

• For likhet, for eksproprieringen av finansaristokratiet

Finansaristokratiet har blitt beriket med billioner av euro gjennom de store sentralbankenes trykking av offentlige penger. Disse finansmidlene ble overlevert spekulanter, og fondene drev opp inflasjonen og belastet statsgjelden massivt, men var imidlertid en boost for aksjemarkedene. Bare Europas milliardær, sett bort fra alle multimillionærene, beriket seg med over $ 1 billion. Individuelle megamilliardærer, som Bernard Arnault eller Françoise Bettencourt-Meyers, økte deres formuer med 40 prosent eller mer, bare første året da redningsaksjonene startet, sommeren 2020.

Et parasittisk aristokrati som skaffet seg profitter på deres slett-erhvervede innsatskapital ved å få arbeidere til å arbeide under utrygge betingelser og forhold, på bekostning av millioner av liv under pandemien, de plyndrer samfunnet. De gjør narr av løfter om «Frihet, Likhet, Brorskap» som er innskrevet på offisielle bygninger over hele Frankrike. Offentlige midler stjålet av private hender må beslaglegges og brukes til å betjene befolkningens presserende sosiale behov. Dette fordrer overføringen av statsmakten over i arbeiderklassens hender, på tvers av eurosonen og videre utover.

Slike forslag, bygget på den internasjonale arbeiderklassens styrke, kampen for dens politiske uavhengighet og nødvendigheten av at den tar makten, identifiserer PES som en marxist-internasjonalist-tendens orientert mot arbeiderklassen – et trotskistparti.

Slike forslag skiller PES fundamentalt fra alle partiene som deltar i 2022-presidentvalget. Til tross for deres bitre konflikter er de alle forent om å skrinlegge Covid-19-beskyttelsestiltak, føre aggressiv politikk mot Russland og Kina, øke franske militærutgifter til 2 prosent av BNP eller mer, og videreføre finanspolitikken med bankredning av de super-rike. De er på vei mot en eksplosiv konfrontasjon med arbeiderklassen.

Den bankerotte nasjonalismen til Jean-Luc Mélenchon

Jean-Luc Mélenchon – før førsterunden den ledende valgutfordreren for Le Pen og Macron, som har oppfordret til å senke pensjonsalderen til 60 år og til amnesti for de «gule vestene» – er en av fransk imperialismes mangeårige politisk operatører. Han meldte seg inn i PS i 1976, etter flere år i OCI. Fra innsiden av PS protesterte han først mot, men støttet deretter Frankrikes deltakelse i Gulfkrigen mot Irak i 1991, og siden også lanseringen av euroen. Han var minister i Lionel Jospins PS-PCF-Grønne «Plural Venstre»-regjering fra 1997 til 2002, før han grunnla det som skulle bli La France insoumise (LFI) – Ukuelige Frankrike – i 2009.

Mélenchon promoterer fransk nasjonalisme mot sosialisme og arbeiderklassen. Han applauderte kynisk de «gule vestene» som en nasjonal «folkelig revolusjon», som han holdt fram som alternativet til en internasjonal sosialistrevolusjon, som han motsetter seg. Men han løftet ikke en finger for å hjelpe de «gule vestene» mot politiet. Selv om han vant 7 millioner stemmer i 2017, hovedsakelig i arbeiderklassens distrikter i de større byene, appellerte han ikke én gang til sine velgere om å mobilisere til forsvar for streiker eller protester som ble angrepet av Macrons politi.

Angående Covid-19 motarbeidet LFI president Macron fra høyre, og gjentok oppfordringene til høyresidens politikere Florian Philippot og Marion Maréchal Le Pen om å protestere mot vaksinemandater, selv om over 90 prosent av franske voksne valgte å la seg vaksinere. LFI støttet også «frihetskonvoier» i Europa, rettet mot Covid-19-helserestriksjoner.

Til tross for hans dyrking av fransk nasjonal uavhengighet, som LFI kombinerer med sjåvinistisk kritikk av muslimske hodeskjal, har Mélenchon og hans allierte støttet NATOs pådriver for krig mot Russland i Ukraina. Han kritiserer uunngåelig Amerika og NATO. Han hevder imidlertid også, feilaktig, at Moskva bærer «det totale ansvar» for krigen i Ukraina, og støtter sanksjoner mot Russland som «virksomme». Han bidrar dermed til å blokkere venstreorientert motstand mot NATOs pådriver for imperialistkrig.

Mélenchon har ikke ført valgkamp mot den voksende faren for et kupp promotert av figurer som Zemmour og de Villiers, men har bare uttalt seg helt kort én gang ved å be Macron holde dem i ørene. Dette gjenspeiler ikke bare hans rolle som en tjener for fransk imperialisme, men også vennskapsbåndene han utviklet med reaksjonærer som Zemmour, i PS’ forvorpne politiske miljø.

Mélenchon har dreid seg så langt til høyre at han fikk en støtte-erklæring fra Geoffroy Roux de Bézieux, lederen av den franske arbeidsgiverforeningen, Medef. Roux de Bézieux sa: «Ja, uenighetene våre er dype. Men selv vi motstandere erkjenner dette: Venstresidens favoritt til presidentvalget er beredt til å styre, med et solid og helhetlig program.» Dette er et umiskjennelig tegn på at Mélenchon, skulle han bli valgt, ville implementere bankenes diktat.

De som er i tvil om hvorvidt Mélenchon til slutt vil kapitulere for finansaristokratiet bør se på historikken til hans spanske allierte, regjeringspartiet Podemos. I Madrid-regjeringen har de overvåket en politikk med masseinfeksjon som har ført til minst 152 000 overflødige dødsfall under pandemien, de beskyttet generaler tilknyttet fascistpartiet Vox som oppfordret til et kupp, og meldte seg med på NATOs pådriver for krig. Podemos utplasserte opprørspoliti massivt for å angripe en streik av titusenvis av metallarbeidere i Cadiz, og en landsdekkende streik av spanske trailersjåfører.

Den reaksjonære rollen til Nouveau parti anti-capitaliste (NPA) [Nytt Antikapitalistisk Parti] og Lutte ouvrière (LO) [Arbeiderkamp]

Det internasjonale oppsvinget av klassekampen, Covid-19-pandemien og NATOs pådriver for krig mot Russland og Kina, har definitivt avslørt NPA og LO. ICFIs motstand mot NPA og LO er ikke en krangel innen trotskistbevegelsen, men trotskistbevegelsens kamp mot reaksjonære, småborgerlige partier.

Presidentvalget i 2002 var en kritisk viktig erfaring, som allerede for to tiår siden avslørte NPA og LO som del av den etablerte orden. Da PS-kandidaten Lionel Jospin ble eliminert i første runde, brøyt det ut protester mot en andrerunde mellom den konservative Jacques Chirac og nyfascisten Jean-Marie Le Pen. LCR, LO og Arbeideres parti (PT, eks-OCI) hadde i den første valgrunden til

sammen oppnådd 3 millioner stemmer. Dessuten brøyt det ut internasjonale antikrigprotester mot den kommende, illegale amerikanske invasjonen av Irak som fant sted i 2003.

ICFI meldte et åpent brev til de tre partiene, med forslag om en kampanje for en aktiv boikott av valgets andre runde. Uten å skjule sine politiske forskjeller med disse partiene, forklarte ICFI at en aktiv boikott, mobiliseringen av arbeidere i kamp, best ville forberede arbeiderklassen til å kunne motsette seg Chiracs kriger og sosiale angrep. Pseudo-venstre-partiene svarte imidlertid ikke, og innordnet seg i stedet med PS-valgkampen med en stemme for Chirac, og argumenterte for at Chirac ville redde demokratiet fra fascisme.

Effektivt sett sa disse partiene til millioner av mennesker som mobiliserte mot Le Pen at de ikke skulle tatt seg bryet med å marsjere og protestere. De kunne ganske enkelt ha latt valget finne sted og latt Chirac ta makten. Dette ga nyfascistene en politisk åpning, som tillot dem å posere som det eneste opposisjonspartiet og hevde seg som maktutfordrer.

Den sentrale ingrediensen i «de-demoniseringen» av det ytre høyre var imidlertid hele det politiske etablissementets drastiske forflytning til høyre etter 2002. Det ytre høyre integrerte seg inn i hovedstrømspolitikken, ikke fordi nyfascistene vendte seg mot sentrum, men fordi hovedstrømspolitikken dreide seg så langt mot høyre. NPA spilte faktisk en ledende rolle, ved skamløst å promotere, ikke bare NATO-kriger i Libya og Syria, men også ytrehøyre-putschet i Kiev i 2014, som «demokratiske revolusjoner»

Under Macron var NPA og LO forferdet over utbruddet av klassekamp og sosial protest. Der CGT-forbundsleder Philippe Martinez påsto, om de «gule vester» som krevde sosial likhet, at de var «mennesker man ikke kunne være sammen med», baktalte NPA dem som en «ytrehøyremobb». Dette avslørte bare klassekløfta som skiller den velstående småborgerlige basen til pseudo-venstre-partiene fra de brede massene av arbeidere og de undertrykte middelklassefolkene.

Covid-19-pandemien har bekreftet disse partienes reaksjonære rolle. Både Poutou og Arthaud fordømte vaksinemandater og støttet de høyreekstreme «frihetskonvoiene», og støttet stilltiende EU-pandemi-redningspakker for flere billioner euro til de superrike. De velstående middelklasseaktivistene fra pseudo-venstre-siden er nå politisk involvert i EUs politikk for sosialt mord. Mens NPAs slagord en gang var «Våre liv er verdt mer enn deres profitter», er budskapet partiet har til arbeiderne i dag: «Våre profitter er mer verdt enn deres liv.»

Til tross for den tiltakende faren for atomkrig har NPA og LO innordnet seg på rekke bak NATO angående Russlands invasjon av Ukraina, og NATOs lansering av en krig mot Russland i Ukraina. Mens LO insisterer på at slike anliggender skal avgjøres av fagforeningene, der lederne forlengst har tilsluttet seg NATO, var NPA enda mer frekke. Partiet publiserte uttalelser fra NPA-medlemmet Gilbert Achcar som oppfordrer til at NATO skal nedkjempe Russland, som den eneste måten å sikre verdensfreden.

Figuren Achcar legemliggjør evolusjonen av det velbeslåtte småborgerlige pseudo-venstre, fra en

tidligere studentradikaler til et bevisst verktøy i imperialismens tjeneste. Som en professor ved Londons School of Oriental and African Studies, en som rådga det CIA-tilknyttede Syrian National Council i de tidlige stadiene av NATO-krigen i Syria, skryter nå Achcar åpent av å tjene som betalt rådgiver for det britiske militæret.

Bygg PES!

Med desillusjonering og harme som tiltar mot etablissementspartiene i Frankrike er det kritiske spørsmålet arbeidere og ungdommen står overfor byggingen av PES som arbeiderklassens trotskistfortropp.

Macrons presidentskap så et globalt oppsving av klassekampen. Utover og forbi kampene ført i Frankrike, var det streiker av amerikanske bil-, gruve- og utdanningsarbeidere; en nasjonal lærerstreik i Polen; masseprotester mot regjeringer over hele Midtøsten og i Latin-Amerika, inkludert hirak i Algerie; generalstreiker og bønders masseprotester i India; ei bølge av spontanstreiker i industribedrifter i Tyrkia, masseprotester mot regjeringen på Sri Lanka; og ei global bølge av streiker innen helse- og utdanningsvesenet i mange land, relatert pandemien.

Det viste seg imidlertid umulig å løsrive seg fra den reaksjonære innflytelsen fra de bankerotte nasjonale organisasjonene, uten bevisst å sette seg fore å bygge en forent internasjonal bevegelse. Faren for atomkrig, den globale Covid-19-pandemien, dreiningen til politi-stat-styre, og verdens finansmarkeders utarming av arbeidere, er alle internasjonale problemer. Ikke et eneste ett kan adresseres av partier som arbeider på nivå av individuelle nasjon-stater, eller uten et direkte angrep på finansaristokratiets obskøne rikdommer.

ICFI slåss for å bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rang-and-File Committees (IWA-RFC) – som en kamporganisasjon for en æra av globalisert kapitalisme, globale forsyningskjeder og nasjonale fagforeningers fallitt. Det politiske arbeidet for å opprettholde en slik organisasjon i møte med motstand fra småborgerlige pseudo-venstre-partier og fagforeninger, kan bare gjennomføres av et revolusjonært parti som er uforsonlig fiendtlig innstilt til imperialistkrig, Covid-19-pandemien og innstramminger.

Gjennom hele Macrons presidentskap, og spesielt siden Covid-19-pandemien og pådriveren for krig mot Russland, har masser av arbeideres og ungdommers følelser og aspirasjoner blitt undertrykt. Arbeidere og ungdommen støttet i overveldende grad vaksinering og håpet myndighetene ville gjøre mer for å begrense spredningen av Covid-19. Et massivt flertall på 70 prosent er imot direkte fransk militært engasjement i Ukraina-konflikten. Ingen etablert partier gir imidlertid stemme til disse synspunktene.

Det er bare ved å slåss for å bygge en ny internasjonal revolusjonær fortropp, basert på arven fra den marxist-trotskistiske bevegelsens kamper, at arbeidere og ungdom kan utarbeide deres posisjoner i de grunnleggende politiske spørsmålene de står overfor. PES baserer seg på ICFIs flere-tiår-lange kamp for trotskisme, mot stalinisme, pabloisme, småborgerlig nasjonalisme og alle

former for nasjonal opportunisme. Partiet fremmer seg selv som representanten for ICFI og for trotskisme i Frankrike.

Som del av sitt internasjonale samarbeid med ICFI, jobber PES tett med organisasjonens seksjoner og sympatiserende grupper i Europa, for å forene arbeiderklassen i kampen for De forente sosialistiske stater av Europa. I Tyskland leder Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) motstanden blant arbeidere og ungdom mot tysk imperialismes opprusting, mens Socialist Equality Party (Storbritannia) ledet kampen for enhet mellom britiske og europeiske arbeidere mot både pro-Brexit og pro-EU krefter i Storbritannia. I Tyrkia slåss Sosjalist Eşitlik for å bygge ICFIs tyrkiske seksjon.

Der PES appellerer til arbeidere og ungdommer som er sympatisk innstilt til partiets politikk i Frankrike og internasjonalt om å slutte seg til, og bygge ICFIs seksjoner, understreker partiet igjen karakteren av den revolusjonære bevegelsen partiet bestreber seg for å bygge i den internasjonale arbeiderklassen:

• Den nye antikrigbevegelsen må være antikapitalistisk og sosialistisk, siden det ikke kan være noen seriøs kamp mot krig annet enn i kampen for en slutt på finanskapitalens diktatur og en slutt på det økonomiske systemet som er den grunnleggende årsaken til militarisme og krig.

• Den nye antikrigbevegelsen må derfor nødvendigvis være fullstendig og utvetydig uavhengig av, og fiendtlig innstilt til alle av kapitalistklassens politiske partier og organisasjoner.

• Den nye antikrigbevegelsen må framfor alt være internasjonal, og mobilisere arbeiderklassens enorme makt i en samlet global kamp mot imperialisme.