Jean-Luc Mélenchon, tidligere presidentkandidat for partiet La France insoumise (LFI) [Ukuelige Frankrike] oppfordret i et timeslangt primetime-intervju på kringkasteren BFM-TV i går kveld det franske folket til å velge ham som statsminister, i valgene for Nasjonalforsamling i juni. Han lovet å tjene som statsminister under enhver av de to presidentkandidatene som vinner den andre valgrunden 24. april, den sittende presidenten Emmanuel Macron eller nyfascisten Marine Le Pen.
Mélenchons kunngjøring om at han vil tjene under enhver av de to kandidatene fra det ekstreme høyre er ei ørefik til de nesten 8 millioner som stemte på ham. Millioner støttet Mélenchon for å uttrykke deres fiendtlighet mot både Macron og Le Pen, og helt spesielt de muslimske arbeiderne som er truet både av Le Pen og av Macrons egen islamofobiske «antiseparatist»-lov. Men Mélenchon gjorde det klart at han, i stedet for å prøve å markere motstand mot den kommende presidenten, ville samarbeide med vedkommende, selv om presidenten er en nyfascist.
Dette peker på betydningen av oppfordringen fra Parti de l'égalité socialiste (PES), den franske seksjonen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), for å bygge en bevegelse i arbeiderklassen for å avvise begge kandidatene, boikotte valget, og forberede for de kommende kampene mot den neste presidenten. Bare PES bevæpner arbeidere og ungdommen med et perspektiv for en uforsonlig kamp mot begge de reaksjonære kandidatene.
Mélenchon er objektivt sett i en ekstremt kraftfull posisjon. Han vant støtte fra velgerne under 35, han vant i arbeiderdistriktene i Frankrikes store byer, og han vant i 10 av Frankrikes 16 største byer. Dersom han hadde prøvd å samle sine velgere mot både Macron og Le Pen, og oppfordret dem til å engasjere seg i streiker og protester, da kunne han raskt fått stengt ned den franske økonomien. En slik handling, utført i opposisjon til NATO-krigstruslene mot Russland og den offisielle passiviteten hva angår Covid-19-pandemien, ville fått en stor og global innvirkning, som den franske greneralstreiken i mai 1968.
Mélenchon har imidlertid ikke til hensikt å mobilisere hans velgere politisk, men derimot til politisk å undertrykke dem, der han gjør det klart at de skal resignere seg til et presidentskap av det ytrehøyre, som i sin tur vil nyte politisk støtte fra den presidentkandidaten de stemte for.
Mélenchon forsøkte å presentere denne ultrareaksjonære politikken som en «militant» kamp. Han hevdet at han nå ber franske velgere stemme for LFI, som for tiden ligger foran i løpet for 105 av de 577 setene i Nasjonalforsamlingen, slik at LFI kan danne en regjering og utnevne Mélenchon som statsminister. «Jeg vil bli statsminister, ikke av Monsieur Macrons eller Madame Le Pens nåde, men fordi det franske folket vil ha ønsket det,» sa han.
Da BFM-TV-intervjueren Bruce Toussaint spurte ham under hvilken presidentkandidat han ville være villig til å tjene som statsminister, svarte Mélenchon: «Det er et helt sekundært anliggende.» Spurt igjen av Toussaint om han virkelig ville tjene under en nyfascistpresident, dersom Le Pen skulle vinne valget, indikerte Mélenchon at det ville han, ved å svare: «Vox Populi, vox dei.»
Mélenchon fortalte Toussaint at hans innstilling til nyfascisme hadde endret seg, og hadde blitt langt mindre fiendtlig enn den var for 50 år siden, ved grunnleggingen av ytrehøyrepartiet Nasjonal Front i 1972 (Marine Le Pens parti, ombenevnt i dag til Rassemblement national – Nasjonal Samling). Han sa: «I begynnelsen av kampen mot Nasjonal Front inntok jeg en veldig hard posisjon. Inspirert av fortiden sa jeg at vi ikke kunne godta dem ... nå er spørsmålet for meg ikke reist på den samme måten. Nå stilles det i den forstand at fundamentalt sett bærer hun [Marine Le Pen] med seg en visjon om Frankrike, noe som betyr at det er fundamentalt sett et annet Frankrike. Det er ikke det Frankrike der vi er.»
Mélenchon indikerte at hans meningsforskjeller med Le Pen er konsentrert om spørsmålet om rettighetene til folk født på fransk jord, som automatisk får fransk statsborgerskap, og om hvorvidt å organisere en folkeavstemming om å forby det islamske sløret i Frankrike.
Denne ekstremt begrensede karakteren av uenighetene Mélenchon hevder å ha med nyfascismen gjør det klart at Mélenchon selv har forflyttet langt til høyre. Han er del av en dypt reaksjonær konsensus innen den franske styringsklassen som i sin helhet er samstemt for å droppe kampen mot Covid-19, og for en deltakelse i en NATO-krig med Russland i Ukraina. Mélenchon nevnte faktisk ikke engang pandemien under hele BFM-TV-intervjuet, mens rundt tusen personer i Frankrike dør av Covid-19 hver uke.
Mélenchon var også taus om hvordan Macron har kastet den franske staten dypt ut i gjeld under pandemien, for å finansiere bankredningspakkene som massivt beriket det økonomiske aristokratiet, der Frankrikes 500 rikeste individer forøkte deres formuer med 40 prosent i løpet av året etter lanseringen av bankenes redningspakker. Det fikk den franske statsgjelden til å stige til rundt 115 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.
Om krigen mot Russland, der krefter i media gjentatte ganger har anklaget Mélenchon for å være i samstemmighet med Kremlin, beroliget han BFM-TV med at han støtter NATO. Han påminnet at samme morgen som den russiske invasjonen av Ukraina hadde han kritisert Moskva, og hevdet at Russland «bærer aleine» ansvaret for krigen.
Det er bare i denne konteksten man kan evaluere de få demagogiske løftene Mélenchon har kommet med. Han bemerket at «millioner av mennesker her i landet er fanget ved strupen,» og han lovet å sette pristak for naturgass, og å øke minimumslønna til € 1 400 i måneden [NOK 13 362], og foreslo borgerinitierte folkeavstemminger, som i Sveits. Men man kan ikke få finansiert noen meningsfylt heving av arbeideres levestandarder når man søler vekk utallige milliarder euro på bankredningspakker og krig.
Forsvaret for fundmentale sosiale rettigheter fordrer et besluttsomt angrep på de superrikes privilegier, beslagleggelsen av de offentlige midlene som de har tilranet seg, en slutt på krigen, og en kamp for å stoppe massedød av Covid-19. Men det er absurd og helt falskt å påstå at man vil kunne implementere slike retningslinjer som en statsminister som er ansvarlig for en president Macron eller Le Pen.
Dette er grunnen til at PES oppfordrer til en aktiv boikott av den andre valgrunden, for å stålsette arbeidere og ungdommen for en kamp mot begge de reaksjonære presidentkandidatene, og for å forene dem i en klassebasert opposisjon mot den neste presidenten. Det er nå klart at denne oppfordringen setter PES i direkte opposisjon, ikke bare mot Macron og Le Pen, men også mot Mélenchon. Der Mélenchon besørger en positiv re-evaluering av nyfascismen, melder han nå sin politisk støtte til begge de reaksjonære presidentkandidatene.
Forøvrig gjør det tydelig og klart opposisjonen mellom PES og ikke bare Mélenchon, men også med alle de fallitte partiene som Mélenchon foreslår å forene i en såkalt Folkeunion. Han fortalte på BFM-TV at De Grønne [Les Verts], det stalinistiske Franske Kommunistpartiet (PCF) [Parti communiste français], og det pabloistiske Nytt antikapitalistisk parti (NPA) [Nouveau Parti anticapitaliste] alle kunne bli med i koalisjonen han foreslår. NPA har allerede respondert positivt på Mélenchons oppfordring, der de meldte et «Brev fra Nouveau Parti anticapitaliste til Folkeunionen» der de erklærte at «vi er tilfredse med initiativet du har tatt,» og konkluderte: «Vi må møtes de kommende dagene.»
Det Mélenchon gjør er ikke å forene venstresiden i kamp, men en omgruppering av en koalisjon av bankerotte småborgerlige partier som støtter imperialistkrig og massinfeksjon med Covid-19, og som åpenbart er beredte til å sanksjonere allianser med nyfascismen.
Under disse betingelsene oppfordrer PES igjen til en aktiv boikott av den andre valgrunden, og fastslår at PES er trotskistalternativet til det pseudo-venstre, som nå må bygges.