USA og NATO-maktene i Europa har satt i gang en kjede av hendelser som fører til en tredje verdenskrig.
Barbara Tuchman beskrev i The Guns of August [‘Kanonene i august’], hennes berømte verk om utbruddet av den første verdenskrig, hvordan feilberegninger, den allestedsnærværende troen på en kort og vinnbar konflikt, og irreversible taktiske manøvrer ble akkumulert – alle «såframt, feiltak og forpliktelser» – der imperialistmaktene slepte Europas arbeidere ut i skyttergravenes flerrende vannvidd og Den store krigens nedslakting.
En tilsvarende dynamikk utspiller seg nå i USA-NATO-konflikten med Russland. De USA-leverte haubitserne og den massive utplasseringen av våpen i Ukraina varsler nå Kanonene i april.
USAs president Joe Biden uttalte ved midten av mars gjentatte ganger at han ikke ville tillate direkte konflikt mellom USA og Russland, fordi «det ville bety en tredje verdenskrig». En måned seinere er det nettopp dét Biden-administrasjonen gjør.
USAs forsvarsminister Lloyd Austin og utenriksminister Antony Blinken presiderte tirsdag over et møte med representanter for førti nasjoner i et krigsråd samlet av Washington på USAs flybase Ramstein i Tyskland, hovedkvarteret for det amerikanske luftvåpenet i Europa og NATOs luftvåpenkommando.
De to høytstående amerikanske embetsmennene, nylig på besøk i krigsherjede Kiev, bekreftet at krigen i Ukraina er en krig mellom USA og NATO på den ene siden, og Russland på den andre. Austin kunngjorde at Washington hver måned framover ville samle en sammenlignbar internasjonal samling av høytstående militære størrelser – som han kalte Den ukrainske kontaktgruppa – for å «fokusere på å vinne» konflikten med Russland.
Krigens målsettinger er nå klare. Blodsutgytelsen i Ukraina ble ikke provosert fram for å forsvare landets tekniske rettighet til å bli medlem i NATO, men ble snarere forberedt, igangsatt og massivt eskalert for å ødelegge Russland som en betydelig militærstyrke, og omstøte landets regjering. Ukraina er en sjakkbonde i denne konflikten, og landets befolkning er kanonføde.
Krigsrådet på Ramstein-basen ble organisert for å planlegge neste trinn i denne planen. I forkant og i kjølvannet av møtet kunngjorde USA og andre NATO-makter utplasseringen av avanserte våpen i Ukraina, inkludert panservernmissiler, stridsvogner og taktiske droner.
Austin erklærte at Kontaktgruppa må «bevege seg i krigens hastighet». I samsvar med denne retningslinja kunngjorde Tyskland tirsdag at Berlin skal levere et uspesifisert antall Flakpanzer Gepard «luftvern-kanontanks», mens Canada rapporterte at Ottawa skal sende pansrede kjøretøy av typen M777. Air Force Magazine bemerket at «skillet som begrenser eskalerende våpen,» som eksisterte i krigens første uker, «synes å ha smeltet vekk».
Forestillingen at USA og NATO ikke er i krig med Russland har også «smeltet vekk». Ben Hodges, tidligere øverstkommanderende for US Army i Europa, uttalte søndag at USAs mål i konflikten er å «knekke ryggen» til Russland.
Russlands utenriksminister Sergei Lavrov responderte, og han beskyldte USA for å presse den ukrainske regjeringen til å sabotere fredssamtaler, og for å føre en stedfortrederkrig i Ukraina. Han advarte for at det var en «seriøs, reell» fare for krig med atomvåpen. Austin avfeide Lavrovs advarsel som «farlig og lite hjelpsomt».
For noe tull og tøys! Washington samler sammen en krigsleir og uttaler at de har som mål å «knekke ryggen» til Russland. Når Russland responderer at slikt språk og slike målsettinger reiser faren for atomkrig, da erklærer Washington at dette er … lite hjelpsomt.
USA har gjort det klart at de har som målsetting å knuse Russland og velte landets regjering. Stilt overfor en slik eksistensiell trussel blir anvendelsen av atomvåpen en taktikk som den russiske styringsklassen vil veie inn. Washington er fast bestemt på å vinne krigen, Putin-regjeringen er fast bestemt på å forhindre at det skal skje. Det er ingen utvei for noen av sidene, annet enn eskalering. Lavrov har faktisk rett: Atomkrig er en reell og seriøs fare.
De virkelige drivkreftene bak krigen har framstått i løpet av konflikten. USA og NATO-maktene egget Russland til å invadere Ukraina, der de nektet å forhandle om Russlands forlangend at Ukraina ikke måtte bli gjort til et NATO-medlem. Russland benenvnte sin invasjon en spesialoperasjon, og signalerte med det at Kreml hadde til hensikt en innesluttet, taktisk manøver for å stabilisere sin posisjon i regionen.
USA ville imidlertid ikke tillate en slik omorganisering, og forsøkte enten å få senket Russland ned i hengemyra av en «kvernede okkupasjon», eller å få organisert landets nederlag. For dette formålet arbeidet Washington for å undergrave alle anstrengelser for en framforhandlet løsning. Washingtons retorikk for å rettferdiggjør denne politiske orienteringen har utdypet konflikten. Biden beskyldte Putin for krigsforbrytelser, deretter for genocid, og oppfordret til regimeskifte i Moskva. Hver ny formulering hadde en irreversibel, eskalerende karakter, et skralleklikk i oppjekkingen for krig.
Til tross for den massive og tiltakende tilførselen av militærutstyr til Ukraina – Washington har siden begynnelsen av krigen sendt landet våpen til en verdi av mer enn $ 3,7 milliarder – har regimet i Kiev ikke vært i stand til å påføre Russlands det avgjørende nederlaget. Faren, sett fra USAs og NATOs ståsted, er at Russland skal bli i stand til å konsolidere landets kontroll over Øst-Ukraina og Svartehavskysten. Dersom de ukrainske styrkene ikke skyver fram forflytter fordelen seg, i hvert fall fra et militært synspunkt, over til Russland.
Utviklingen av konflikten, som ble satt i gang i Det ovale kontoret i Washington og besluttet i Kreml, er i tiltakende grad i hendene på militære beslutningstakere, og den nærmer seg punktet uten vei tilbake. Et avgjørende nederlag for Russland i konflikten fordrer den stadig mer direkte involvering av NATO-maktene selv, til-og-med utplasseringen av tropper.
USA har med sine våpenforsendelser, feiende erklæringer og diverse krigsråd satset hele sin troverdighet på Russlands nederlag i denne konflikten. «Innsatsene strekker seg forbi Ukraina, og til og med forbi Europa,» erklærte Austin på tirsdag. Amerikansk hegemonis skjebne, medregnet troverdigheten av landets trusler mot Kina, henger i balansevekta. De hensynsløse avgjørelsene tatt av Washington har dermed blitt hovedpremisset i logikken om ytterligere eskalering.
Washington sleper Europas stormakter bak seg, der USA med imperiets hybris samler sammen en krigsleir på kontinentet. Storbritannia har vært dypt medskyldig i hvert av de eskalerende trinnene, og Tyskland og Frankrike inntar deres tildelte roller. Washington samler de militære konspiratørene på en amerikansk flybase i Tyskland, landet som en gang startet Operasjon Barbarossa, holder tyskerne som regelrette tilskuere og planlegger sin krig med Russland.
Imperialistmaktenes ledere, framfor alt USA, går fram med en hensynsløshet som grenser til kriminell galskap. Men det er en hensynsløshet som oppstår ut fra klasseinteresser og den kapitalistiske krisens logikk. Pådriveren for eskaleringen av konflikten er ikke bare geopolitiske interesser, men enda mer betydningsfullt den uløselige økonomiske, sosiale og politiske krisen i alle store kapitalistland, framfor alt i USA.
Som tilfellet var med den første verdenskrig besørger de samme motsetningene som er opphav til imperialistkrig også impulsen til verdens sosialistiske revolusjon. Samtidig som krigen utvikler seg bryter det ut masseprotester og arbeiderklassekamper over hele verden, underbygget av stigningen av inflasjon og historisk uforlignelige nivåer av sosial ulikhet.
Planene for verdenskrig blir fullt og helt gjennomført bak befolkningens rygg. Arbeidere må bli gjort oppmerksomme på faren, og de voksende arbeidslivskampene over hele verden må smis sammen med kampen mot imperialistkrig og nasjon-stat-kapitalistsystemet.