Millioner deltok i Sri Lankas generalstreik, med krav om Rajapakse-regjeringens avgang

Millioner av arbeidere over hele Sri Lanka deltok i gårsdagen éndagsgeneralstreik, med krav om at president Gotabhaya Rajapakse og hans regjering trekker seg. Streiken, som var nesten total, involverte arbeidere fra både statsdrevne, statseide og private selskaper.

En seksjon av demonstrasjonen i Colombo, under generalstreiken 28. april [WSWS Media] [AP Photo/Eranga Jayawardena]

Offentlige ansatte fra alle sektorer deltok i manifestasjonen: Fra havnene, elektrisitetsforsynlingen, petroleumsselskapene, vann og avløp-, helse- og utdanningsvesenet, og jernbanen, så vel som ansatte i statsadministrasjonen, provinsregjeringene og de kommunale apparatene. Bare en håndfull ansatte – medlemmer av regjeringspartiet – meldte seg til arbeid i havnene, og for petroleumsselskapene.

Et flertall av de ansatte i statlige og private banker la ned arbeidet, og det samme gjorde hundretusenvis av palantasjearbeidere fra øyas sentrale te-plantasjedistrikter. Plantasjearbeiderne, som er blant de mest undertrykte delene av den srilankiske arbeiderklassen, har blitt hardt rammet av den økonomiske krisen.

Arbeidere fra mange av landets frihandelssoner (FTZ), deriblant i Katunayake, Wathupitiwela og Koggala, deltok også. De fleste av FTZ-arbeiderne er unge.

Selv om fagforeningene begrenset generalstreiken til bare én dag, var torsdagens massive streik en kraftfull og betydelig intervensjon fra arbeiderklassen i Sri Lankas stadig dypere politiske og sosiale krise.

Sri Lankas gjeldstyngde økonomi har blitt hardt rammet av Covid-19-pandemien og av USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina, som har ført til kraftige og pågående prisøkninger og mangler på mat, drivstoff og andre livsnødvendigheter.

De landsdekkende antiregjeringsprotestene og demonstrasjonene den siste måneden, som har involvert hundretusener av mennesker, og nå gårsdagens generalstreik, er del av den tiltakende økningen av arbeiderklassens kamper internasjonalt i opposisjon til regjeringers påtvungne kostnadskutt og innstrammingstiltak.

Agitasjonen brøyt ut over den voldsomme inflasjonen og mangelen på livsnødvendigheter, deriblant matvarer, medisiner, drivstoff, og de timerlange daglige strømavbruddene.

Arbeidere og ungdom over hele øya begynte i begynnelsen av april å kreve president Rajapakse og hans regjerings avgang, med massedemonstrasjoner. Disse har fortsatt gjennom hele måneden, blant annet med en pågående tre-uker-lang okkupasjon av Galle Face Green i Central Colombo.

Sri Lankas offisielle inflasjonsrate er nå på 18,7 prosent, og inflasjonen for matvarer er på 30,2 prosent. Professor Steve Hanke fra Johns Hopkins University estimerte imidlertid i forrige uke at landets reelle inflasjonsrate kalkulert på årsbasis er svimlende 119 prosent, verdens tredje høyeste.

Streikende arbeidere gikk i protestmarsjer i alle større byer, fattigbønder på landsbygda ble med i noen av demonstrasjonene, og det var støtte fra mange småhandlere som stengte deres butikker.

Helsetjenestearbeidere som mobiliserte utenfor Kandy Hospital, den 28. april [WSWS Media] [Photo: WSWS]

I Colombo samlet det seg utenfor Fort-jernbanestasjonen mer enn 5 000 arbeidere fra havnene, petroleumsselskapene, elektrisitetsforsynlingen og jernbanen, så vel som lærere, før de gikk i demonstrasjonsmarsj til Galle Face Green.

En arbeider fra Katunayake fortalte WSWS-reportere at hun og hennes medarbeidere bestemte seg for å bli med i streiken fordi deres fagforeninger hadde forholdt seg tause. «Befolkningen i dette landet lider av prisøkningene på livsnødvendigheter. Vi har tolerert så mye, men kan ikke overleve på våre nåværende lønninger. Da folk fra hele landet begynte å demonstrere, da tenkte vi at vi ikke bare kunne vente og se,» sa hun.

En lærer som deltok i Colombo-protesten sa: «Levekostnadene er uutholdelige. Ris, dhal, sukker, bensin og matlagingsgass, alt har gått opp. Vi får ikke administrert familieutgiftene våre på lønningene vi nå tjener. En nylig liten lønnsøkning har blitt vasket vekk av inflasjonen. Sosial ulikhet har økt i landet, med en stor del av nasjonalformuen samlet opp av en håndfull storkapitalister.»

Samtidig som millioner av arbeidere deltok i gårsdagens generalstreik forbereder Rajapakse-regjeringen seg på enda større sosiale angrep på den arbeidende befolkningen. Regjeringen misligholdt den 12. april statsgjelden på $ 52 milliarder i utenlandske lån, og forrige uke holdt et regjeringsteam ledet av finansminister Ali Sabry fire dager med forhandlingssamtaler med Det internasjonale pengefondet (IMF), for å sikre et redningslån.

IMF forlanger at Colombo hever skattene, drastisk kutter statens utgifter og utløser et omfattende privatiseringsprogram. Disse tiltakene vil føre til enda større heving av prisene på livnødvendigheter og til brutale nedskjæringer av arbeidsplasser, lønninger, pensjoner og de gjenværende velferdsprogrammene.

Bølga av antiregjeringsprotester og arbeiderklassekamper har utløst en politisk krise for Rajapakse-regjeringen. Den har nå et skjørt og syltynt parlamentsflertall, etter at noen av partnerne i den regjerende koalisjonen trakk seg.

Til tross for hans svekkede posisjon avventer president Rajapakse tiden, og forbereder seg på å konfrontere arbeiderklassen, bevisst om at det IMF-dikerte angrepet på de arbeidende massene ikke kan gjennomføres med fredelige virkemidler.

Den 19. april åpnet politiet ild mot demonstranter i Rambukkana, der de drepte én person og skadet to dusin andre. Demonstrantene krevde drivstoff de hadde ventet gjennom natta på til prisen fra dagen før. President Rajapakse beordret i forrige uke mobiliseringen av militæret i alle av Sri Lankas 25 distrikter, for å «opprettholde lov og orden».

I møte med disse reaksjonære forberedelsene gjør fagforeningene deres ytterste for å avvæpne arbeiderne politisk.

En pamflett utstedt av et kollektiv av 100 fagforeninger og støtteorganisasjoner, som kalte for gårsdagens arbeidsnedleggelse, erklærte: «Som arbeidende mennesker må vi presse på for å få til en regjering med folkelig makt, som kan oppfylle massenes forventninger og fjerne disse mislykkede styrerne.»

Men hvem skal arbeiderne «presse», hvem skal framskaffe den neste regjeringen og hvordan skal den kunne «oppfylle» massenes forventninger? Ingen av disse åpenbare spørsmålene besvares.

Disse fagforeningene appellerer faktisk til de viktigste kapitalistpartiene, opposisjonspartiene Samagi Jana Balawegaya (SJB) og Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), om å etablere et midlertidig regime og gjennomføre nye valg, for å avlede arbeiderklassens massive opposisjon inn i parlamentariske kanaler, og til forsvar av kapitalistordenen.

Disse partiene, og enhver midlertidig regjering de måtte danne, har ikke noe alternativ til IMFs innstrammingsagenda, etter å ha demonstrert dette tidligere. De ville være like hensynsløse som Rajapakse-regimet er.

Arbeidere fra Koggala Free Trade Zone som demonstrerte 28. april [WSWS Media] [Photo: WSWS]

SEP-medlemmer og supportere intervenerte kraftfullt inn på mange områder under gårsdagens streik, og distribuerte tusenvis av kopier av SEP-uttalelsen som skisserer partiets sosialistiske handlingsprogram for arbeiderklassen.

Der den oppfordrer til avskaffelse av det autokratiske utøvende presidentskapet, og til opphevelse av alle de undertrykkende lovene, sier uttalelsen:

Mot IMFs innstrammingsprogram som Rajapakse-regjeringen og opposisjonspartiene alle er innstilt på å videreføre, presenterer vi et sosialistisk handlingsprogram som setter de grunnleggende sosiale behovene til arbeidende mennesker foran storselskapenes profitter.

* Sett produksjonen og distribusjonen av alle essensielle varer og andre ressurser som er kritiske for det offentlige liv, under arbeidernes demokratiske kontroll! Nasjonaliser banker, storselskaper, store plantasjer og andre vesentlige økonomiske sentre, under arbeidernes kontroll!

* Avvis alle utenlandslån! Avvis innstrammingskravene fra Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken (WB), som representerer de internasjonale bankene og finansinstitusjonene!

* Beslaglegg milliardærenes og storselskapenes enorme rikdommer!

* Slett all gjelden til de fattige og ekstremt fattige småbøndene og småbedriftene! Gjeninnfør alle subsidiene, deriblant gjødselsubsidiene til småbønder!

* Garanterte arbeidsplasser for alle, med anstendige og trygge arbeidsvilkår! Indekser lønningene til levekostnadene!

Uttalelsen oppfordret arbeidere til å ta saken i deres egne hender ved å bygge aksjonskomitéer, uavhengige av alle de politiske kapitalistpartiene og fagforeningene. Disse demokratisk kontrollerte komitéene vil besørge de organisatoriske fundamentene, og samle de fattige på landsbygda for å slåss for en arbeidernes og bøndenes regjering, og begynne den sosialistiske omorganiseringen av samfunnet.

SEP-medlemmer sluttet seg til de streikendes demonstrasjon i Colombo og delte ut mer enn 2 500 kopier av SEP-uttalelsen, og diskuterte partiets sosialistiske program med mange demonstranter.

Plantasjearbeidernes aksjonskomitéer og SEP-medlemmer organiserte to vellykkede demonstrasjoner i Central Plantation District. Streikeaksjoner i Up-Cot stengte ned all produksjon, i likhet med i andre store plantasjeområder.

** image 4; caption: Arbeidere på teplantasjen Glenugie Estate på marsj til byen Maskeliya, 28. april [WSWS Media]

Aksjonskomitéen Alton Estate Workers Action Committee (AEWAC) organiserte en protestmarsj i landsbyen Up-Cot, med rundt 200 arbeidere og ungdom som deltok. I området Maskeliya ble over 750 arbeidere med på demonstrasjonen organisert av Glenugie-arbeidernes aksjonskomité og SEP.

Kapila Fernando, sammenkaller for Læreres-elevers-foreldres-sikkerhetskomité og SEP-medlem, talte i Chilaw til hundrevis av streikende lærere og offentlig ansatte. Fernando forklarte SEPs handlingsprogram for å bekjempe Rajapakse-regjeringens angrep og kapitalistklassen som helhet.

Loading