Arbeidere og ungdom brukte de tradisjonelle 1. mai-markeringene arrangert av det sentrale tyske fagforbundet (DGB) til å protestere mot regjeringens krigspolitikk, og mot faren for en tredje verdenskrig. De gigantiske opprustingsutleggene til (Tysklands væpnede styrker) Bundeswehr, og leveransene av stridsvogner og andre tunge våpensystemer til Ukraina møtte spesielt hard kritikk.

Tysklands kansler og sosialdemokraten Olaf Scholz ble på 1. mai-markeringen i Düsseldorf ropt ned som en «krigshisser», og i Berlin ble SPD-borgermesteren Franziska Giffey pælmet med egg.

Der delstatsvalg skal finne sted om fjorten dager i Bundesland Nordrhein-Westfalen, Tysklands mest folkerike og tungt industrialiserte delstat, hadde DGB invitert kansleren til å være hovedtaler i delstatens hovedstad Düsseldorf. Scholz hadde som formål å holde en demagogisk tale for å sparke igang sluttspurten av valgkampen.

Han begynte med å lovprise 1. mai som «en dag for internasjonal solidaritet», bare for å erklære at «denne felles kampen for demokrati, frihet og fred» krevde full støtte til Ukraina. For det var det i tillegg til penger og humanitær bistand også nødvendig med våpenleveranser, sa han.

Stemningen på samlingsstevnet var helt fra starten av fiendtlig innstilt mot Scholz, og krigskursen til «trafikklys»-koalisjonsregjeringen bestående av SPD, Liberal-Demokratenes Parti (FDP) og De Grønne. De mange DGB-funksjonærene, fraktet inn for å besørge noen vennlige ansikter, fikk knapt fulgt kanslerens ord der buingen og ropene om «krigshetsere» ble høyere og høyere. På selvlagde plakater og bannere sto det: «Atomkrig – er dere gale???», «De-eskalere i stedet for å provosere!», «Olaf Scholz – ikke min kansler», og igjen og igjen utropene «Krigshissere!»

Scholz, som vanligvis leser opp hans taler stille og rolig, og med all utstrålingen av en kontorsjef, reagerte vilt og aggressivt. Han prøvde å rope ned hans motstandere, og skreik tilbake til dem: «Jeg respekterer all pasifisme. Men det må synes kynisk for en borger av Ukraina å få beskjed om å forsvare seg mot Putins aggresjon uten våpen. Dét er fra en annen tidsepoke.»

Scholz’ opptreden i Düsseldorf gjorde det klart at regjeringen ikke ville gi etter for det voksende presset nedenfra, men derimot vil forflytte seg til aggressivt og voldelig å undertrykke det. Politiet i Düsseldorf etterforsker nå ukjente personer for grove forstyrrelser av demonstrasjonen, der de analyserer videoopptak for å identifisere hvem som anstiftet tilroperne.

Stemningen på det sentrale mønstringsstevnet i Berlin gjenspeilte det som fant sted i Düsseldorf. I hovedstaden var opposisjonen ikke bare rettet mot den føderale regjeringen, men i all hovedsak mot delstatsregjeringen – Senatet i Berlin. Det hadde noen uker tidligere vedtatt et nytt delstatsbudsjett som omfattet massive innstramninger. Senatet, sammensatt av SPD, De Grønne og Venstrepartiet (Die Linke), har kuttet Berlin-budsjettet fra over €40 milliarder ned til €36,4 milliarder for inneværende år og ned til € 35,7 milliarder for neste år. Framfor alt skal det spares i det allerede fullstendig skrantende skoleverket og i helsevesenet.

Utenriksminister Annalena Baerbock (De Grønne) ble også høylytt forstyrret av demonstranter under en valgkampopptreden kvelden før i Ahrensburg, nært Hamburg. (Landstag-valg, dvs. for delstatens Landtag-regjering, avholdes også i Bundesland Schleswig-Holstein kommende søndag.) De tilstedeværende, for det meste ungdommer og unge mennesker, angrep Baerbock med sang der de kalte henne en «krigshisser». Tidligere ble et valgmøte med Baerbock i Lübeck avlyst, av forsiktighethensyn. Det ble rapportert at ukjente personer der hadde sprøytet smørsyre.

Sentralfagforbundet DGB og dets individuelle fagforeninger støtter fullt ut den føderale regjeringens krigspolitikk, og alle innstrammingstiltakene til de forskjellige Länder (forbundsdelstatene). To dager etter at Scholz i Bundestag (det føderale parlamentet, Forbundsdagen) annonserte et opprustingsprogram for € 100 milliarder og våpenleveranser til Ukraina, publiserte fagforbundet IG Metall og arbeidsgiverforeningen BDI, Bundesverband der Deutschen Industrie e.V., en fellesuttalelse [engelsk tekst] der de «ettertrykkelig» støttet sanksjonstiltakene mot Russland.

Men de er også meget vel inneforstått med den voksende krigsmotstanden på fabrikker og i kontorlandskapene, i sosialsektoren, på sykehus, sykehjem og på skolene. Deres tette nettverk av fagforeningstillitsvalgte holder dem godt orientert om det.

Fagforeningene ser det som deres oppgave å undertrykke denne motstanden. Det er grunnen til at de på 1. mai-møtene forsøkte å få gjort et kvadrat av sirkelen, i forsøket på å påkalle fred samtidig som de støtter det største opprustingsprogrammet siden Hitler, i én og samme tale.

DGB-leder Reiner Hoffmann sa på 1. mai-markeringen ved Brandenburger Tor i Berlin: «Neste uke skal vi igjen feire den 8. mai [dagen da Tyskland betingelsesløst overga seg til de allierte]. Denne frigjøringsdagen står for oss som et symbol på slutten på nazistenes terrorvelde, og for den andre verdenskrigens redsler. Aldri mer krig! [‘Nie wieder Krieg!’]. Dét er den sentrale lærdommen for oss fra denne vår forferdelige fortid.»

Hoffmann fortsatte med å si at det russiske angrepet på Ukraina fikk slike «sikkerheter som ble antatt å være trygge, til å vakle». Han sa at i møte med Putins «militærkonfrontasjon» var det nødvendig å bygge «en ny felleseuropeisk sikkerhetsarkitektur for framtiden». «Uten tvil har den tyske regjeringen – vi alle – et ansvar for å besørge et vesentlig bidrag til forsvarsevner innenfor rammeverket av EU og NATO.»

«Og derfor, vi sier nei til massiv opprusting!», hevdet han. Den permanente økningen i våpenbudsjettet opp til NATOs mål om 2 prosent av BNP var uakseptabelt, sa han. Disse pengene var påtrengende tiltrengt for «framtidige investeringer i en rettferdig utforming av den sosioøkologiske transformasjonen». Militær sikkerhet måtte aldri kunne kjøpes for sosial utrygghet.

Til slutt gjorde DGB-lederen det blatant klart at motstanden mot krig ville sammenfalle med harde lønnskamper, og derfor måtte alt gjøres for å holde klassekampen under kontroll og vel undertrykt.

Han advarte mot innvirkningene av inflasjonen. Energiprisene har steget til «svimlende høyder» og var ikke lenger overkommelig for mange, sa han. «Energihjelpepakkene», vedtatt av den føderale regjeringen, var nødvendige men slett ikke ikke tilstrekkelige. Store kollektive forhandlinger var nært forestående «for over 10 millioner arbeidere». Og dette under betingelser der alle vet at i løpet av de kommende ukene vil € 70 milliarder i aksjeutbytte bli utbetalt til aksjonærene.

DGB-slagordet for årets 1. mai var «Formingen av framtiden, sammen!» Denne appellen om enhet er imidlertid ikke rettet til arbeidere, men til arbeidsgiverne og myndighetene.

Fagforeningene responderer på den voksende motstanden mot krig, og mot uthulingen av lønningene og avviklingen av sosiale standarder og arbeidsplasser, med å gå tetter opp til regjeringen. Alle de tillitsvalgte som talte på de mer enn 400 samlingsstevnene over hele landet i anledning 1. mai påberopte seg den tette alliansen med regjeringen, og det intensive samarbeidet med arbeidsgiverne og deres organisasjoner.

Fagforeningene er en uatskillelig del av krigskoalisjonen. De spredte den løgnaktige krigspropagandaen til regjeringen og media, som la hele ansvaret for krigen utelukkende på Putin, og holder nå det russiske folket som gissel for den. De godt betalte fagforeningsbyråkratene i fagorganisasjonenes hovedkvarterer nekter engang å motsette seg Putins reaksjonære invasjon av Ukraina på et prinsipielt venstreorientert grunnlag, som også er rettet mot NATO, den største krigshisseren av dem alle.

Byggingen av uavhengige aksjonskomitéer på grunnplanet får nå en stor betydning, for å knytte sammen den økende motstanden i arbeiderklassen mot sosiale angrep, mot politikken med bevisst masseinfeksjon og mot faren for en tredje verdenskrig, og for å iverksette en global motoffensiv.