Dette er rapporten levert av Nick Beams på 2022 International May Day Online Rally, arrangert den 1. mai. Beams er en mangeårig leder av International Committee of the Fourth International og en ekspert på marxistisk økonomi. For å se og høre alle talene, besøk wsws.org/mayday.
Dette årets 1. mai-arrangement holdes midt i et historisk sammenbrudd av det kapitalistiske verdenssystemet, som innebærer at den internasjonale arbeiderklassen må ta makten i egne hender for å implementere et sosialistisk program dersom menneskeheten skal unngå å bli kastet ut i en katastrofe.
Den utdypende krisen er ikke et slags teoretisk postulat. Den dominerer og bestemmer alle aspekter
av hverdagen til arbeidere over hele verden.
Den har blitt framskyndet og forverret av den unødvendige massedøden som følge av Covid-19 – resultat av kapitalistregjeringers nekting av å treffe de nødvendige tiltakene for å eliminere viruset – og pådriveren mot en ny verdenskrig for omfordelingen av verden, initiert av USAs og NATOs krig mot Russland i Ukraina.
Disse katastrofale hendelsene har fungert som katalysatorer for at det globale kapitalistiske profittsystemets fundamentale motsetninger, som har modnet over flere tiår, nå har brudt ut til overflata.
Alle tiltakene som styringsklassene over de siste 50 årene har iverksatt som respons på disse motsetningene har ubønnhørlig ført til deres intensivering.
Det globale kapitalistsystemet ble, etter den første blodige halvdelen av 1900-tallet restabilisert etter den andre verdenskrigen, basert på den amerikanske kapitalismens økonomiske makt.
Men på 1950- og 1960-tallet ble landets økonomiske overherredømme stadig mer undergravd, og i august 1971 fjernet USA ensidig gullstøtten fra den amerikanske dollaren. Det avsluttet det globale finanssystemet som var etablert på Bretton Woods-konferansen i 1944, som hadde dannet fundamentet for etterkrigstidens kapitalistiske likevekt.
Skrotingen av dollar-gull-konvertibiliteten var USAs forsøk på å håndtere nedgangen, reflektert i de voksende underskuddene i landets balanser for varehandel og finanser.
Det nye finanssystemet, utelukkende basert på en fiat-valuta, som ikke er støttet i form av noen reell verdi, eksempelvis gull, førte til nye motsetninger som manifesterte seg i ei bølge av inflasjon.
På slutten av 1970-tallet hadde profitratens tendens til å falle – en grunnleggende lovmessighet i kapitalistøkonomien – begynt å gjøre seg gjeldende, og kom til uttrykk i en såkalt stagflasjon, som er utviklingen av resesjon kombinert med raske prisstigninger.
Dette var drivkraften for den restruktureringen av verdensøkonomien som ble initiert på 1980-tallet under Reagan- og Thatcher-regjeringene, som resulterte i ødeleggelsen av store deler av industrien og igangsettingen av globalisert produksjon, for å nyttiggjøre seg billigere kilder til arbeidskraft.
En nøkkelkomponent i denne prosessen var den vedvarende framveksten av finansialisering – en
videre akkumulering av profitt, men ikke gjennom ekspansjon og videreutvikling av industrien slik det hadde funnet sted under etterkrigstidens boomperiode, men gjennom spekulasjoner på aksjemarkedet og i andre deler av finanssystemet.
Veksten av finansiell parasittisme på 1980-tallet overvant ikke krisen som utviklet seg i profittsystemet, men førte til at den brøyt ut i en ny form, og da i Wall Street-krakket i oktober 1987, fortsatt historiens største børsstup på én dag.
En ny politikk ble igangsatt. Som respons på krakket intervenerte [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve med Alan Greenspan som styreleder, for å stabilisere markedet ved å besørge finansiell støtte.
Dette var ikke et engangstiltak. Det var starten på et nytt finansielt regime der Fed greip inn som respons på kollapsen av ei spekulativ boble ved å besørge midler til å finansiere den neste.
Disse intervensjonene fortsatte, midt i de voksende finansstormene på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet – hver og en mer alvorlig enn den forrige – der alle reguleringer som hadde blitt innført på 1930-tallet for å forsøke å stogge spekulasjonene, ble skrotet.
I kjølvannet av oppløsingen av Sovjetunionen feiret styringsklassene rundt om i verden det frie markedets triumf.
En ny periode, utpekt som «den store moderasjonen», hadde begynt hevdet de. Kapitalistsystemets motsetninger var overvunnet.
Lav inflasjon betydde at sentralbanker kunne intervenere i finansmarkedene, via tilførsel av penger til lave renter for å holde hjulene til en parasittisk profitakkumulering i gang, uten at det oppsto finansielle problemer.
Forøvrig, arbeiderklassens lønninger ble undertrykt av fagforeningsapparatene. Alt var til det beste, i den beste av alle mulige verdener.
Men nye motsetninger utviklet seg, og i september 2008 imploderte finanssystemet med kollapsen av investeringsbanken Lehman Brothers, og den truede utslettingen av forsikringsgiganten AIG.
US Fed økte massiv sin støtte til finansoligarkiet. Sentralbanken senket rentene til null og satte i gang regimet kjent som kvantitativ lettelse (QE). Fed besørget billioner av dollar til å handle
finanseiendeler, der den amerikanske regjeringen reddet ut storselskaper for hundrevis av milliarder.
QE-politikken ble sagt å skulle være midlertidig, for å bli avsluttet så snart «normale» betingelser var tilbake. Den dagen kom aldri. Selv mindre forsøk på å heve rentene, som forsøkt i 2018, framprovoserte imidlertid en krise på Wall Street, og tiltaket ble umiddelbart trukket tilbake.
Følgelig, da pandemien rammet ved begynnelsen av 2020 førte den til en markedskollaps potensielt enda mer alvorlig enn den i 2008.
Aksjemarkedet stupte, og på et tidspunkt i mars frøys det $ 22 billioner store amerikanske obligasjonsmarkedet til, fundamentet for det amerikanske og globale finanssystemet. Det var ingen kjøpere for amerikansk statsgjeld, visstnok den sikreste finansielle besittelsen i verden.
Sammenbruddet ble framprovosert av frykten, i møte med arbeideres arbeidsnedleggelser på grunn av helsefarene, for at folkehelsetiltak skulle bli vedtatt for å få eliminert viruset.
Denne frykten oppsto av finanskapitalens natur. Den synes å operere i en annen dimensjon, i et slags himmelrik, der penger av sin egen karakter ganske enkelt avler mer penger.
Men alle verdipapirer og finansielle eiendeler er, i siste instans, et krav på merverdien hentet ut av arbeiderklassen i den kapitalistiske produksjonsprosessen. Meningsfulle folkehelsetiltak truet denne profittstrømmen.
Og følgelig, tilbake-til-arbeid pådriveren og insisteringen på at «kuren ikke kan bli verre enn sykdommen». Ingenting, og spesielt ikke arbeideres liv, helse, og velvære kunne tillates å forhindre strømmen av rikdom til finansoligarkiet.
Samtidig som regjeringer over hele verden besørget milliarder for storselskaper pøste US Fed og andre store sentralbanker anslagsvis $ 16 billioner inn i finansmarkedene. Fed doblet sine aktivabeholdninger praktisk talt over natta, til mer enn $ 8 billioner, og ble ryggdekkeren for hvert eneste av finansmarkedene, og anvendte på ett tidspunkt én million dollar i sekundet.
Konsekvensene står skrevet i stor skrift.
Bistandsorganisajonen Oxfam har rapportert at i løpet av av pandemiens to første år falt inntektene til samfunnets 99 prosent nederste, samtidig som formuene til de 10 rikeste individene ble doblet.
Siden pandemien begynte har en ny milliardær blitt myntet hver 26. time, og verdens 2 775 milliardærers rikdommer økte i løpet av de to årene med Covid med mer enn under hele de foregående 14 årene, som i seg selv var en bonanza.
Dermed oppstår det to nøkkelspørsmål: Hva kommer som det neste, og hva må gjøres?
Vårt perspektiv må først og fremst være basert på de siste 50 årenes lærdommer: Det at ethvert av styringsklassenes iverksatte tiltak for å bekjempe en krise bare skaper forutsetningene for at samme krisen gjenoppstår i en enda mer eksplosiv form.
Dette er tilfellet i dag.
Regjeringenes avslag av å iverksette relevante tiltak for å eliminere pandemien, samtidig som de beskyttet finansmarkedene, kombinert med sentralbankenes handlinger, har skapt en krise i realøkonomien – som utspiller seg som store forstyrrelser i forsyningskjedene og voldsom inflasjon.
Dette har blitt forverret av USAs pådriver for krig, der landet har som mål å åpne Russland, og deretter Kina, opp for plyndring, og nå forsøker å overvinne sin historiske tilbakegang ved å pumpe friskt blod inn i sine sklerotiske arterier.
Og samtidig intervenerer nå klassekampen, som så lenge var undertrykt. Sentralbankene, ledet av Fed, hever rentenivåene med det siktemål å få indusert en resesjon, for å få bekjempet arbeiderne som blir drevet inn i kamp av den daglige reduseringen av deres levestandarder av inflasjonen.
Den massive statsgjelden bygget opp gjennom selskapsredningpakker må tilbakebetales ved nedskjæringen av sosiale utgifter.
Hevingen av rentenivene, pålagt under betingelser med stigende inflasjon, truer nå med å iverksette en ny finanskrise.
Dette er fordi spekulasjonen som har vært så sentral for profittakkumulering i flere tiår har vært totalt betinget av et lavrenteregime.
Råvaremarkedene er allerede i uro, så vel som obligasjonsmarkedene, og aksjemarkedene svinger, midt i frykt for at sammenbruddet av selv en relativt liten finansinstitusjon kan utløse en systemkrise.
Det er imidlertid ingen endelig krise for kapitalismen. Det er ingen krise som, i og for seg, vil være fatal for profittsystemet.
Denne sosiale ordenen av forødelse og ruinering kan bare avsluttes av arbeiderklassens bevisste revolusjonære kamp for å styrte den.
Dette fordrer byggingen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) som verdenspartiet for sosialistisk revolusjon, for å lede denne kampen. Dét er den presserende nødvendige oppgaven som følger av det stadig dypere økonomiske sammenbruddet, denne 1. mai.