Syttisju år etter Hitlers hær Wehrmachts betingelsesløse overgivelse under andre verdenskrig, brukte den tyske kansleren Olaf Scholz (SPD; Det tyske sosialdemokratiske parti) årsdagen til å rettferdiggjøre en uforlignelig opprusting av den tyske hæren, i dag benevnt Bundeswehr, og en massiv utvidelse av stedfortrederkrigen mot Russland. For dette formålet trivialiserte og relativiserte han naziregimets forbrytelser på en usigelig måte, og trakk på de verste tradisjonene i tysk stormaktspolitikk.
Tyske kanslere henvender seg sjelden til befolkningen i fjernsynskringkastet sending om dagsaktuelle anliggender. Merkel gjorde det bare én gang i løpet av hennes 16-år-lange periode, og da på høyden av koronaviruspandemien. Scholz brukte nå dette virkemiddelet på dagen for frigjøringen fra fascismen, for å propagandere for en aggressiv pådriver for krig mot Russland og til å kunngjøre ytterligere våpenleveranser til Ukraina.
Scholz beskyldte Russlands president Vladimir Putin for å ville «underlegge seg Ukraina, for å ødelegge landets kultur og identitet» med hans «barbariske angrep». Ifølge Scholz brakte Putin på denne måten «krig, genocid og tyranni» tilbake til Europa. «Vi forsvarer lov og frihet – sammen med de angrepne. Vi støtter Ukraina i kampen mot angriperen. Ikke å gjøre dét ville bety å overgi seg til rein vold – og oppmuntre angriperen.»
Tyskland vil derfor ikke akseptere «en Russland-diktert fred» proklamerte Scholz, og innrømmet dermed indirekte at han anser seg som en krigspart i konflikten. I tråd med dette kunngjorde han at han vil forsyne Ukraina med ytterligere tunge våpen, for å beseire Russland militært.
Den historiske beslutningen nok en gang å la tyske stridsvogner rulle mot Russland er ikke drevet av «sikkerhet og fred», og aller minst beskyttelsen av den ukrainske befolkningen. I stedet har Tyskland og de andre NATO-maktene systematisk provosert fram Russlands reaksjonære invasjon, for å tillate dem å føre en stedfortrederkrig mot Russland, på den ukrainske befolkningens rygg.
Allerede i 2014 støttet den tyske regjeringen kuppet mot Ukrainas president Viktor Janukovitsj, for å bringe landet inn i sin egen innflytelsessfære og sette det opp mot Russland. Kuppet var basert på høyreorienterte ekstremistiske paramilitære, som Høyre Sektor [Pravyi Sector], som i årene etter skulle få en stadig større innflytelse over landets politiske orienteringer.
I månedene forut for den russiske invasjonen hadde Ukrainas regjering, med massiv støtte fra USA og Tyskland, forberedt for å bringe områdene holdt av pro-Russland-separatister øst i landet under sin militære kontroll. Det var også planlagt en krig mot Russland på Krim.
Putin-regimet reagerte på denne aggresjonen med giftig nasjonalisme og dets reaksjonære angrep på Ukraina. Dette ble grepet til av Tyskland som et påskudd for å implementere det største opprustingsprogrammet siden den andre verdenskrig. Alle restriksjoner som var pålagt Tyskland etter verdenskrigen skal fjernes, og Bundeswehr skal bygges om til den største europeiske hæren.
Når Scholz erklærer at Tyskland ikke vil akseptere en «diktert fred» og kjemper for Russlands militære nederlag er logikken en direkte konfrontasjon med Russland, som fører til en nukleær verdenskrig. Han nevnte bekymringen for denne faren bare kort, før han på en avvisende måte erklærte: «Frykt må ikke paralysere oss.»
Den tyske regjeringen har allerede levert stridsvogner til Ukraina fra tidligere østtyske lagre, og har annonsert ytterligere leveranser av tunge våpen. Disse inkluderer luftverntanks og selvdrevne haubitsere i stand til å gjøre enorme ødeleggelser. Tyskland og NATO er beredt til å legge Ukraina øde for å få beseiret Russland.
Som tidligere både i den første og den andre verdenskrig går dette hånd i hånd med øredøvende krigspropaganda, og med antiRussland-sjåvinisme og rasisme. «Alle russere er nå våre fiender,» satte for eksempel Frankfurter Allgemeine Zeitung som tittel på et intervju med Ukrainas ambassadør til Tyskland, Andrij Melnyk, som er en erklært tilhenger av nazikollaboratøren Stepan Bandera.
Tyskland utruster, med sine tunge våpen, Azov-bataljonen og andre nynazist-enheter. Disse gruppene er de politiske etterkommerne av Banderas Organisasjon av ukrainske nasjonalister (OUN), som var ansvarlig for drap på tusenvis av ukrainske jøder.
Scholz’ tale om «frihet og sikkerhet i Europa» er akkurat like troverdig som Hitlers tale til det tyske folket den 22. juni 1941, dagen for den tyske invasjonen av Sovjetunionen. Også Hitler baserte hans begrunnelse for hans krig, på Sovjetunionens angrep på Finland og Romania, og erklærte: «Men om omstendighetene har tvunget meg til igjen og igjen å tie, nå er tiden kommet der fortsatt å stå til side ikke bare ville være en unnlatelsessynd, men en forbrytelse mot det tyske folk, ja, mot hele Europa.»
I Scholz’ offisielle fjernsynskringkastede tale på dagen for den betingelsesløse overgivelsen ble ikke begrepene «Holocaust», med de 6 millioner jøder som ble industrielt utryddet, og «utslettelseskrig», som Nazi-Tyskland planla i detalj, overhodet nevnt. Ved begynnelsen av talen mønstret han bare noen generelle fraser om 60 millioner krigsofre, og millioner som ble myrdet på fronten og i konsentrasjonsleirene.
Resten av talen var viet den russiske krigen mot Ukraina. Bare to dager tidligere, i en tale i Hamburg, brukte Scholz begrepene «utslettelseskrig» og «brudd med sivilisasjon», som tidligere var reservert for beskrivelsen av Wehrmachts uforlignelige forbrytelser. Scholz hevdet at Russland førte en «utryddelseskrig» og «brøyt med sivilisasjon».
Dette er en total historieforfalskning, som trivialiserer og relativiserer tysk imperialismes forbrytelser. Russlands invasjonen av Ukraina er politisk reaksjonær og appellerer til russisk nasjonalisme, men den kan ikke sammenlignes med Wehrmachts utslettelseskrig, enn si Holocaust.
Styrkene som Putin-regimet har utplassert mot Ukraina er ytterst små sammenlignet med invasjonsstyrken som Hitler kastet mot Russland i 1941. Historikeren Stephen G. Fritz beskrev den invasjonen slik:
Med utplasseringen av mer enn 3 millioner mann, 3 600 stridsvogner, 600 000 motoriserte kjøretøy (så vel som 625 000 hester), 7 000 artillerienheter og 2 500 fly (faktisk et mindre antall enn under invasjonen av Frankrike), hadde tyskerne lansert den største militæroperasjon i historien. [Ostkrieg: Hitlers utryddelseskrig i øst]
Fritz fortsatte, med å si at Tysklands «Operasjon Barbarossa»:
ikke bare var historiens mest massive militærkampanje, men den slapp også løs en usett kampanje av genocidal vold, som Holocaust forblir det mest velkjente eksempel for. Dette mordet av jødedom [‘Judeocid’] var imidlertid ikke en isolert drapshandling; det utgjorde snarere del av en bevisst, helhetlig plan for utbytting, et utopisk program for rasemessig omorganisering og demografisk rekonstruksjon, av helt enorme proporsjoner.
For en tysk kansler, som er fullstendig inneforstått med denne historien, er det politisk obskønt å sammenligne invasjonen av Ukraina med nazistenes utryddelseskrig.
Den russiske kampanjen kommer forøvrig ikke engang i nærheten av brutaliteten i de USA-ledede og Tyskland-støttede krigene i Irak, Afghanistan og Libya, hvor hele land har blitt jevnet med jorda og millioner av mennesker drept. Til-og-med New York Times måtte innrømme det, der avisa i en artikkel 3. mai siterte offisielle amerikanske embetsfunksjonærer for å si at de russiske styrkene viste «bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet» i krigen.
Den tyske kanslerens tale er del av en utbredt historieforfalskning. Senatet i Berlin, delstatens koalisjonsregjering, bestående av SPD/Venstrepartiet (Die Linke)/De Grønne, nedla forbud mot visning av Sovjetunionens flagg på minnestedene for Den røde armé, samtidig som den tillot nynazistgruppa «Den tredje vei» å demonstrere for Ukraina ved Holocaust-minnesmerket.
Da den tyske regjeringen støttet 2014-kuppet i Kiev og proklamerte «slutten på Tysklands militære tilbakeholdenhet», ble det ledsaget av trivialiseringen av nazistenes forbrytelser. I februar 2014 ble det publisert en artikkel i Der Spiegel, som siterte den nå avdøde nazi-apologeten Ernst Nolte med påstanden at «andelen [av ansvaret] polakkene og engelskmennene hadde [for utbruddet av den andre verdenskrigen] må vektes tyngre enn det vanligvis gjøres».
I den samme artikkelen erklærte Jörg Baberowski, en professor ved Humboldt Universitetet: «Nolte ble utsatt for en urettferdighet. Historisk sett hadde han rett.» Som en begrunnelse, uttalte han: «Hitler var ikke en psykopat, og han var ikke grusom. Han ønsket ikke å snakke om utryddelsen av jødene ved hans bord.» I tillegg sammenlignet Baberowski Holocaust med skytinger under den russiske borgerkrigen, og kommenterte: «I all hovedsak var det det samme: industriell dreping.»
Baberowski ble feiret av representanter for alle partier. I dag er hans revansjistiske posisjoner offisiell regjeringspolitikk. Scholz’ forsøk på å bruke slagordet «Aldri igjen krig!» [‘Nie wieder Krieg!’] for å berettige sin krigspolitikk og historieforfalskning er spesielt avskyelig. Scholz hevdet at å bidra etter beste evne til «frihet og sikkerhet», det er den aktuelle betydningen av «Nie wieder!»
Slagordet «Aldri igjen!» ble populært allerede etter den første verdenskrig, og det ble uforglemmelig portrettert av den kommunistiske kunstneren Käthe Kollwitz. Etter de verste forbrytelsene i menneskehetens historie, sluppet løs av tysk imperialisme under den andre verdenskrigen, ble frasen dypt forankret i massenes bevissthet i Tyskland og over hele verden.
Scholz og den føderale regjeringen vil ikke få visket ut denne dype overbevisningen med kapringen av slagordet for deres krigshissing. Tvert imot, karakteren av Tysklands krigspolitikk blir stadig mer åpenbar. Den møter sin viktigste motstand i landets yrkesaktive befolkning.
Det er nå tvingende nødvendig å gjøre denne opposisjonen om til bevisst motstand, og å bevæpne den med et internasjonalistisk og sosialistisk perspektiv. Bare den aktive intervensjonen fra de russiske og ukrainske arbeiderne, sammen med arbeiderne i alle land, kan stoppe galskapen.