Denne artikkelen ble opprinnelig lagt ut på Twitter.
Etterordet til Timothy Snyders bok Bloodlands kommer med slående unøyaktige uttalelser. Snyder framstiller Holocaust som bare ett element i et territorielt bestemt fenomen av massedrap i Øst-Europa, og toner ned omfanget av jødeforfølgelsens vest- og sentraleuropeiske ofre.
Han hevder: «Tyske jøder var ikke så mange i tallet, og de fleste av dem overlevde.» Faktisk, av Tysklands jødiske befolkning før Det tredje riket på rundt 525 000, ble anslagsvis 160 000 myrdet. De overlevende av dem besto nesten utelukkende av jøder som hadde forlatt Tyskland før 1939.
Snyder fortsetter: «Nittisyv prosent av jødene som ble myrdet i Holocaust hadde ingenting med tysk kultur å gjøre.» Et besynderlig ordvalg. Utelukker dette de nederlandske jødene, hvorav omtrent 120 000 (av en befolkning på 140 000 før krigen) ble myrdet?
Hva med de østerrikske jødene, hvorav rundt 65 000 av 192 000 ble drept? Og i hvilken kategori plasserer Snyder jødene i Frankrike (90 000 drepte), Belgia (30 000 drepte), Ungarn (over 500 000 drepte) og Hellas (67 000 drepte)?
Snyder minimerer den hel-europeiske målestokken av Holocaust ved å legge hovedvekten, ikke på ofrenes nasjonale opprinnelse, men på lokaliseringen av dødsleirene de ble deportert til.
«De tyske jødene som ble myrdet under Holocaust døde utenfor Tysklands grenser fra før krigen, på steder som i Łódz, Minsk eller Riga.»
Følgelig, en tysk jøde fraktet til og gasset i en østeuropeisk dødsleir ble et offer av Bloodlands, der dødsfallene var resultatet av interaksjonen mellom det tyske og det sovjetiske regimet. Nazi-Tyskland og Sovjetunionen likestilles og gjøres like mye ansvarlige.
Denne tesen har lenge vært assosiert med pronazi-apologetikk og antikommunisme. Som alle historieforfalskninger er Snyders opprettholdt av bisarre påstander og direkte løgner.
Snyder skriver: «Ikke desto mindre var det nettopp i ‘øst’, ikke i Tyskland, at jøder hadde levd i et stort antall i hundrevis av år.» Den jødiske tilstedeværelsen i tyske områder kan faktisk spores mer enn 1 000 år tilbake. Jøder spilte en betydelig rolle i Karl den Stores administrasjon.
Snyder hevder også: «Ironisk nok[!], de fleste jødene tyskerne ønsket å sende til Auschwitz overlevde faktisk.» Han besørger ikke noe bevismateriale som støtter denne ekstraordinære uttalelsen. Rundt regnet 1,1 millioner mennesker, hovedsakelig jøder, ble gasset i Auschwitz.
Snyder skriver: «Senter for Holocaust var øst for Auschwitz, i dødsanleggene i det okkuperte Polen og i dødsgropene i det okkuperte Sovjetunionen.» Men hvem besluttet å bygge dødsleirene, transportere jødene dit, og myrde dem?
Snyder nevner ikke at nazistenes beslutning om å utrydde jødene ble tatt på Wannsee-konferansen i Berlin i 1942. Han ignorerer også det veletablerte faktum at Holocaust var uløselig tilknyttet Hitlers «utryddelseskrig» mot Sovjetunionen.
Han ignorerer den ukrainske nasjonalismens pro-nazi antisemittisme, og gjør det dermed umulig å forklare Det tredje rikes genocid-kampanjes effektivitet. Det er ikke en eneste referanse i bokas etterord til Stepan Bandera og Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN).
Snyder bemerker kort historikeren Saul Friedlanders arbeid, men han ignorerer det Friedlander har skrevet om ukrainsk-nazistisk kollaborering i utryddelsen av jødene. Friedlander refererer grufulle bevis på OUNs deltagelse i massemord.
Friedlander skrev at de definerende karaktertrekken for Banderas OUN var en «blanding av kristen tro, fascistpolitikk og vill mordlyst». [The Years of Extermination: Nazi Germany and the Jews, 1939-1945]
Stepan Bandera er nå glorifisert av den ukrainske regjeringen som en nasjonal helt. Snyder skrev en gang detaljert om OUNs forbrytelser. Men det var før han forlot prinsippene for genuin historisk forskning, og ble en propagandist for USAs politikk i Ukraina.
Det er mange spesialister innen feltet Holocaust-studier som vet at Snyder dekker opp for de ukrainske nasjonalistenes forbrytelser. Men de er intimidert av antiRussland-kampanjen og tør ikke avsløre Snyder. Forhåpentligvis vil noen snart bestemme seg for å snakke ut.