Presset på levekostnadene, som følge av oppsvinget av inflasjon og nedgangen av reallønninger, som har pågått over flere tiår, har tvunget seg fram til å bli det sentrale anliggendet under den australske valgkampen, der både Liberal Party og Labor Party, om enn på forskjellige vis, støtter den vedvarende neddrivingen av arbeidernes levestandarder.

I partiledernes fjernsynsdebatt onsdag kveld gjorde statsminister Scott Morrison det klart at han fullstendig motsetter seg selv det totalt utilstrekkelige kravet om en heving av minstelønna med 5,1 prosent. Inflasjonen er offisielt allerede på 5,1 prosent, mens de reelle stigningene av livskostnadene er langt høyere.

Spørsmålet oppsto da Labor Party-lederen Anthony Albanese dagen før sa i kommentarer til pressen at han «absolutt» ville støtte en slik heving, dersom det er dét Fair Work Commission bestemmer seg for i juni. Denne pro-business næringslivsdomstolen har kuttet eller undertrykt lønningene siden den ble opprettet av den forrige Labor-regjeringen, hvilket understreker den falske karakteren av Albanese’ poseringer.

Morrison karakteriserte likevel bemerkningen som «utrolig tankeløs». Labor Party anvendte tiden før debatten til å gjøre det klart at partiet ikke formelt går inn for selv denne ynkelige hevingen. Partiets skyggefinansminister Jim Chalmers fortalte [rikskringkasteren] Australian Broadcasting Corporation (ABC) at Labor ikke har tatt noen formell beslutning, og at den enda ikke er fastlagt.

Albanese’ sentrale pitch, gjentatt i det uendelige gjennom valgkampen, er at sentralanliggendet og løsningen for bedrende levestandarder er en forbedring av produktiviteten. Men data som går tiår tilbake viser denne påstandens løgnaktighet.

Tall produsert av økonomijournalist Greg Jericho i Guardian denne uka viser at de to-siste-tiårene har produktivitetsveksten konsekvent overgått lønnsøkningene. Med andre ord, mens produsert verdi per arbeider har økt, har den store hoveddelen av denne veksten gått til arbeidsgiverne som tilleggsprofitt.

Dette har blitt muliggjort av de vidtrekkende endringene av relasjonene i arbeidslivet som ble initiert under Hawke-Keating Labor-regjeringene, og videreutviklet gjennom bestemmelsene fra Fair Work Commission, som ble introdusert av Rudd-Gillard Labor-regjeringene, i samarbeid med fagforeningene, som har håndhevet bestemmelsene.

Utbruddet av lønnsanliggendet i Australia er del av en internasjonal prosess ettersom sentralbanker, finanskapitalens representanter, krever at lønnsøkningene undertrykkes med tvang, gjennom hevingen av styringsrentene. Dette vil innebære påleggingen av en resesjon, om det skulle vise seg å være nødvendig, i et forebyggende tilslag mot arbeidere som streber etter å få kompensasjon for å møte en løpsk inflasjon.

Disse anliggendene ble understreket i et intervju gjennomført i går av Marketplace, med Jerome Powell, styreleder for [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve. Han sa prosessen med å få inflasjonen ned til 2 prosent ville «medføre noe smerte» der han fokuserte sine kommentarer på lønningene. De «beveget seg opp mot nivåer som er uholdbart høye, og ikke i samsvar med en lav inflasjon».

Fed har signalisert at sentralbanken er beredt til å heve rentene med 0,5 prosent på hvert av de to kommende beslutningsmøtene, med ytterligere hevinger i kjømda. Dersom inflasjonen skulle vise seg å bli dårligere enn forventet, «da er vi beredt til å gjøre mer,» sa Powell.

Den internasjonale strategien for å drive ned lønnskravene ble framsatt i en bulleteng publisert i forrige uke av Bank for International Settlements (BIS), en paraplyorganisasjon for verdens sentralbanker.

Bulletengen sa inflasjonen har returnert til nivåer ikke sett på flere tiår, og hvorvidt den gikk inn i et «vedvarende høyere regime vil avhenge av utviklingen i arbeidsmarkedet, og om en lønn-pris-spiral ville oppstå».

Rapporten sa at «basert på mange av målepunktene» syntes arbeidsmarkedene stramme i store, framskredne økonomier, der inflasjonen har steget mest, og en «hovedbekymring for sentralbankene er den mulige framveksten av en lønn-pris-spiral».

Utsikten til utviklingen av klassekampen skaper alltid frykt i finanskapitalens sinn.

Men dette er helt spesielt tilfelle i dag. Inflasjonen er på et nivå som styringsklassene ikke har måttet forholde seg til på 40 år. Dessuten er det globale finanssystemet ekstremt skjørt på grunn av den massive gjeldsøkningen som stammer fra sentralbankers injeksjon av billioner av dollar i finansmarkedene det siste tiåret og mer.

BIS advarte for at økninger av lønningene var mer sannsynlige dersom arbeidsmarkedene fortsatte å stramme seg til, og med det økte arbeidernes forhandlingsstyrke, som kan føre til at de forsøker å hente inn tidligere tap og vil sikre seg ytterligere vinninger for å beskytte seg mot ytterligere prisstigninger.

Bulletengen bemerket at sannsynligheten for en lønn-pris-spiral var avhengig av makroøkonomiske forutsetninger, det vil si hvorvidt økonomien er i en fase av ekspansjon, om den er stasjonær eller i en resesjon. Selskaper vil kunne føle seg i stand til å videreføre lønnsøkninger i form av prishevinger når den samlede etterspørselen er sterk – den klare implikasjonen er at dersom dét skulle vise seg å skje, da må lønnsprisveksten dempes med rentehevinger.

«Pengepolitiske orienteringer danner bakteppet som disse kreftene utspiller seg mot. En troverdig bankpolitikk som iverksetter relevante tiltak, som respons på endrede makroøkonomiske betingelser og kommuniserer effektivt, bidrar til å forankre inflasjonsforventningene. Dette reduserer i sin tur insentiver til å kreve høyere nominelle lønninger og sette høyere priser,» sa BIS.

Språket er kanskje bevoktet, men meningen er åpenbar. Sentralbankene må være beredt til å heve styringsrentene til et slikt nivå at de fører til en resesjon, dersom det er dét som skal til for å undertrykke lønnskravene.

Denne veien blir allerede fulgt, med Powell som ved flere anledninger de siste ukene gjentar hans beundring for tidligere Fed-leder Paul Volcker, som hevet rentene til rekordhøye nivåer for å indusere en dyp resesjon og knuse lønnskravene, på slutten av 1970- og på 1980-tallet.

I hans Marketplace-intervju uttalte Powell: «Vi vet at det Paul Volcker gjorde, det var riktig i hans situasjon, og det er noe slikt som kan vise seg å bli riktig her.»

BIS var inneforstått med den avgjørende rollen som fagforeningene har spilt internasjonalt, der de har undertrykt lønnskrav gjennom flere tiår, og bemerket at «institusjonelle endringer» antydet omgivelser som var mindre tilrettelagt for lønnskrav ettersom arbeidernes kollektive forhandlingsstyrke hadde avtatt.

BIS håper tydeligvis at denne situasjonen skal fortsette. Men sentralbankenes sentralbank er redd dette kanskje ikke er tilfelle. Den bemerker at det i USA har vært stigende lønninger i sektorene for fritidstjenester, innkvartering og bevertning [‘leisure and hospitality’], men at det var usannsynlig at denne lønnsveksten vil slå over til andre sektorer. BIS så imidlertid farer som oppstår.

Rapporten sa at i USA «kan den nylige stigningen av lønninger i produksjonsindustrien utgjøre større risiko, ettersom lønnsveksten i denne sektoren historisk sett har hatt store ringvirkninger». Denne frykten gjelder ikke bare for USA, men for alle de større økonomiene, da fagforeningene spiller den avgjørende rollen i å håndheve undertrykkelsen av lønningene i disse sentrale sektorene.

Reallønnskuttene er åpent erkjent av talerørene for det styrende finans- og økonomietablissementet.

Som Jason Furman, tidligere styreleder for US Council of Economic Advisers, nylig kommenterte: «Økningen i konsumprisindeksen på 8,5 prosent, i løpet av de 12 månedene fram til mars, er langt raskere enn tempoet i den nominelle lønnsveksten, som fører til den raskeste nedgangen av reallønningene over ett år, på minst 40 år.»

Denne prosessen blir replikert i alle de store og vesentlige økonomiene. Men selv om de erkjenner at den reelle levestandarden har blitt kuttet, forlanger finanskapitalens representanter enda mer.

Det er en direkte parallell til Covid-pandemien. Kapitalistregjeringer rundt om i verden nektet å implementere grunnleggende folkehelsetiltak for å eliminere viruset da de fryktet det ville føre til en krise i aksjemarkedene, blåst opp til rekordhøyder av sentralbankenes tilførselen av tilnærmet gratis penger.

Nå frykter de at en bevegelse av arbeiderklassen vil frambringe kollaps av dette finansielle korthuset. Derfor må denne bevegelsen knuses med alle nødvendige virkemidler. De håper dette kan gjøres gjennom det utdypende samarbeidet med deres industri-politibetjenter, fagforeningene, men om ikke det nytter, da vil autoritære tiltak bli tatt i bruk.

Kontakt SEP (Australia):
Phone: (02) 8218 3222
Email: sep@sep.org.au
Facebook: SocialistEqualityPartyAustralia
Twitter: @SEP_Australia
Instagram: socialistequalityparty_au
TikTok: @SEP_Australia

Authorised by Cheryl Crisp for the Socialist Equality Party, Suite 906, 185 Elizabeth Street, Sydney, NSW, 2000.