Det demokratiske unionistpartiets (DUP) fiasko i valget den 5. mai til Nord-Irlands delegerte forsamling, Stormont Assembly, har kastet statsminister Boris Johnsons Conservative-regjering ut i en politisk krise av uforlignelige dimensjoner.
Ikke bare utdyper valgresultatet Nord-Irlands destabilisering, men det betyr også grunnstøting for handelsavtalen mellom Storbritannia og Den europeiske union (EU), etablert som følge av Brexit.
Storbritannias utenriksminister Liz Truss responderte umiddelbart med trusler om ensidig skroting av store deler av Nord-Irland-protokollen, Northern Ireland Protocol, som regulerer handelspolitikken etter Brexit.
Protokollen ble fremmet som et middel for å unngå gjenopprettingen av ei «hard grense» mellom Nord-Irland og Republikken Irland, som risikerte å undergrave Langfredag-avtalen fra 1998, Good Friday (eller Belfast) Agreement, som fikk slutt på de tiår lange «Troubles» [o. anm.: Storbritannias benevnelse på borgerkrigstilstanden i Nord-Irland]. Protokollen forskyver EUs eksterne tollkontroller av varehandelen fra nord/sør-grensa, til havner i Nord-Irland og Storbritannia som nå fungerer som EUs eksterne handelsgrense. Dette betinget imidlertid ei rekke komplekse og uhåndterlige mekanismer som fortsetter å hemme handelen, mens det som de facto var grensa mellom EU og Storbritannia i Det irske hav, var anatema for unionistpartiene og brede deler av Johnsons Tory Party.
DUP har nektet å innta sin plass i Stormont med mindre protokollen blir endret. Partileder sir Jeffrey Donaldson nektet å nominere en parlamentspresident [‘speaker’] for den nordirske forsamlingen, Northern Ireland Assembly, som førte til en umiddelbar blokkering. Uten unionistenes deltakelse sammen med den irsk-nasjonalistiske partiet Sinn Féin, fortsetter forsamlingen sin langstrukne kollaps og Nord-Irland regjeres av utnevnte fra Westminster [o. anm.: dvs. Storbritannia]. En koalisjon av helsefagforeninger advarte for at liv var satt i fare, da det ikke engang er noen måte å få satt opp budsjetter. Det samme gjelder andre viktige samfunnstjenester.
Johnson har frekt erklært at «institusjonene satt opp under Langfredagsavtalen fungerer ikke» fordi «det for tiden er ett lokalsamfunn i Nord-Irland som ikke vil akseptere måten protokollen fungerer på». En uttalelse fra det britiske utenriksdepartementet beskrev tilleggsendringer for protokollen som «et spørsmål om intern fred og sikkerhet for Storbritannia», og truet: «Dersom EU ikke vil vise den nødvendige fleksibiliteten for å bidra til å løse disse problemene, vil vi som en ansvarlig regjering ikke ha annet valg enn å treffe tiltak.»
EU kontret med å advare om at ensidig handling fra Storbritannias side ville kompromittere «vårt endelige mål», beskyttelsen av Langfredagsavtalen, og ville bli møtt med rettslige skritt.
Britisk, europeisk og amerikansk krigshissing
Arbeiderklassen i Nord-Irland, Republikken Irland og hele Storbritannia er konfrontert med et utbrudd av imperialistisk nasjonalisme – som finner sitt mest klare uttrykk i Storbritannias ledende rolle i pådriveren for krig mot Russland. Dette er en vending som fordrer et brutalt angrep på arbeidernes levekår, som er uforenlig med bevaringen av selv minimale demokratiske normer.
Alle parter i striden om Nord-Irlandsprotokollen er dypt reaksjonære, symbolisert av fokuset på krigen i Ukraina i tallrike retoriske utbrudd.
Lord Frost, den tidligere Brexit-ministeren, skrev en artikkel for Telegraph der han refererte til Storbritannias førende rolle i den USA-ledede stedfortrederkrigen mot Russland, og hevdet: «Boris Johnson og Liz Truss har vist i Ukraina at de er ledere. De må nå vise samme besluttsomhet i Nord-Irland, og endelig gjenopprette selvstyre for helheten av Storbritannia.»
EU-diplomater sa til [den britiske avisa] Times: «Med krigen i Ukraina som nå går inn i en ny fase er det ikke tiden for å undergrave vestlig enhet, bare for å spille opp for Tory-backbenchers i Westminster, eller for DUP-galleriet i Belfast.»
Republikken Irland deler den samme militaristiske agendaen. Dublins utenriksminister Simon Coveney sa under et besøk i Kiev i forrige måned, i et møte med Ukrainas utenriksminister og forsvarsminister, at «selv om Irland er militært nøytralt, la meg være klar og tydelig på at vi ikke er nøytrale i forhold til denne krigen, og konflikten og framtiden for ditt land. Irlands bidrag til Ukraina har vært på € 20 millioner og vi har forpliktet € 33 millioner i militær bistand, og vi tar sterkt til orde for en maksimalistisk tilnærming i sanksjonene mot Russland...»
Johnsons utnyttelse av sekteriske spenninger er et veddemål med de høyeste innsatser tenkelig. Ikke bare truer det et utbrudd av handelskrig med EU, men det bringer også, til tross for Johnsons bestrebelser for å posisjonere Storbritannia som USAs viktigste allierte, London i skarp konflikt med Washington.
En større delegasjon av representanter fra Den amerikanske kongressen ankommer i løpet av få dager for å gjøre det klart at Biden-administrasjonens opposisjon mot spenninger over protokollen, som destabiliserer de konstitusjonelle ordningene i Nord-Irland og EU-handelen. Guardian rapporterte at «minst et halvt dusin representanter» hadde til hensikt å organisere «en serie møter i Brussel, Dublin, London og Belfast», anført av Demokratenes Richard Neal, styreleder for komitéen Ways and Means, som også leder kongressgruppa Friends of Ireland [Irlands venner]. Han har truet med at enhver handelsavtale mellom Storbritannia og USA ville grunnstøte skulle det skje at Langfredagsavtalen ble truet.
Betydningen av valget til Northern Ireland Assembly, Stormont
5. mai-valget så Sinn Féin toppe velgeroppslutningen. Den tidligere politiske fløyen til Det provisoriske IRA (Irish Republican Army) vant 29 prosent av førstepreferansestemmene, ved å konsolidere partiets grep i katolske/nasjonalistiske valgkretser. Dette ga Michelle O’Neill retten til å bli Nord-Irlands førsteminister [First Minister], den første gangen en irsk nasjonalistpolitiker har innehatt embetsposten siden Langfredagsavtalen etablerte maktdelingen med unionistene i 1998.
Mediene erkjente generelt den symbolske betydningen av en irsk-republikansk-valgseier, etter 101 år med et konstitusjonelt oppsett angivelig fasttømret for å sikre en protestant-unionistisk dominans over det som gjenstår av Storbritannias eldste koloni. Men advarsler om tiltakende sekterisk konflikt, provosert fram av Sinn Féin for å starte en kampanje for et forent Irland, ble avfeid som sensasjonsmakeri. Financial Times’ lederartikkel, med headingen «Et historisk valg som etterlater Nord-Irland der det var,» var typisk.
Nord-Irlands demografi har ikke endret seg fundamentalt, som ville vært nødvendig for at et flertall skulle si «ja» i et referendum om grensa mot Republikken Irland. Men Sinn Féins valgseier og oppsplintringen av det unionistiske/protestantiske velgergrunnlaget, der Det demokratiske unionistpartiet (DUP) falt fra 29 til 21 prosent, og primært tapte stemmer til hardline-partiet Traditional Unionist Voice (TUV), har vist seg å være et vesentlig politisk skifte med en eksplosiv innvirkning på britisk innenrikspolitikk og på verdenspolitikken.
Den dramatisk økte velgeroppslutningen for det liberale partiet Alliance, med 13,5 prosent av førstepreferansestemmene, et parti som selv karakteriserer seg som verken republikansk eller lojalistisk, indikerer et betydelig skifte vekk fra sekterisk politikk i retning av politisk pragmatisme, spesielt i noen av middelklassens tidligere markerte unionistiske og katolske områder. Men dette kan ikke skjule den uttalte høyreforskyvningen innen unionisleiren, som gjenspeiles i Tory Party.
Dette vil fortsette å styrke Sinn Féin og de allerede uttalte tendensene til oppstykking av Storbritannia, illustrert av framveksten av Scottish Nation Party (SNP) i Skottland. Sinn Féin ble allerede i generalvalget i februar 2020 Republikken Irlands største parti, med 24 prosent av stemmene, men ble ekskludert fra enhver rolle i regjeringen ved koalisjonsdannelsen som involverte Fianna Fáil, Fine Gael og Green Party. Sinn Féins støtte i sør ble i vesentlig grad vunnet basert på demagogiske løfter om å implementere sosiale reformer, forsvare arbeidere og takle den utvidende fattigdommen. Men partiets fordel over unionistpartiene har aldri vært større.
Ingen gjenkomst av sekterisk konflikt
Det overveldende flertallet av arbeidere i Nord-Irland ønsker ingen gjenkomst av the Troubles, men konfronterer fortsatt sammensmeltingen av en hardline-utkant, spesielt blant Orange Order og deres meningsfeller, som føler seg truet som aldri før, og reagerer deretter. Unionistpartiene trapper opp bestrebelser for å herde deres støttebase, sentrert på faren for Nord-Irlands plass i Storbritannia, og de pisker opp sekteriske spenninger relatert alle anliggender. Denne faren blir av Johnson kynisk utnyttet, som ei klubbe mot britisk imperialismes europeiske rivaler, men den er høyst reell.
Arbeiderklassen i the Six Counties [De seks fylkene, dvs. Nord-Irland], både katolikker og protestanter, og i Republikken i sør, må innta et perspektiv for å bekjempe farene de står overfor.
Dette kan ikke baseres på den nasjonalistiske politikken forfektet av Sinn Féin. Partiet tar i Stormont bare til orde for noen få ynkelige reformer, og en orientering til et EU som blir stadig mer åpenlyst et redskap for europeisk proteksjonisme og militarisme, og utsikter til en eventuell forening med sør.
Britisk imperialismes deling av Irland i 1921 var en forbrytelse som generasjoner siden har betalt en bitter pris for. Storbritannias grep på det som er igjen av landets eldste koloni må brytes og dets militære og politiske tilstedeværelse må bringes til opphør. Årene siden 1998 og borgerkrigens slutt har bekreftet at Londons styre over den nordlige småstaten aldri kan skape grunnlaget for noen form for reelt demokrati, enn si gjøre slutt på sekterismens grufullheter. Siden maktdelegeringen har Stormont faktisk vært uten en fungerende regjering i mer enn en tredjedel av forsamlingens eksistens, underlagt endeløse politisk manøvreringer for innflytelse og posisjon fra både koalisjonen Ulster Unionist Party/DUP og Sinn Féin, samtidig som de i fellesskap har presedert over utbyttingen av arbeiderklassen på vegne av storselskapene.
Dette betyr ikke at gjenforening med Republikken i sør tilbyr et levedyktig alternativ. Den ville overlate arbeiderklassens skjebne til et dypt korrupt irsk borgerskap, som opptrer som en frontmann for de amerikanske og europeiske imperialistmaktene.
Imperialisme og Langfredagsavtalen
Nord-Irlandsavtalen, Northern Ireland Agreement, ble formet av et forsøkt kompromiss mellom disse samme maktene. Målet var å skape grunnlag for å få slutt på en enormt kostbar konflikt som blokkerte the Six Counties fra å etterligne Republikken i sør med å bli en viktig lokalisering for investeringer for transnasjonale selskaper og banker. Målet var å fjerne alle hindringer for at kapitalen kunne dra nytte av en stor mengde billig og velutdannet arbeidskraft, posisjonert innenfor Det indre europeiske marked.
For å oppnå dette, samtidig som de kunne opprettholde mer regulerte splittelser i arbeiderklassen, ble Sinn Féin brakt inn i en konstitusjonell ordning for maktdeling, som gjorde beslutningsprosessen betinget av enighet mellom utpekte «lokalsamfunn»-partier – lojalistiske og republikanske.
Det irske borgerskapet fungerte innen den gang som en de facto partner for Washington i Europa. I dag, et århundre etter Republikkens opprettelse, er Irland uavhengig bare i navnet.
Det amerikanske utenriksdepartementets dokument 2021 Investment Climate Statements skryter: «Det er flere enn 900 amerikanske datterselskaper i Irland ... Bransjeledere som Google, Amazon, eBay, PayPal, Facebook, Twitter, LinkedIn, Electronic Arts og cybersikkerhetsfirmaer som Tenable, Forcepoint, AT&T Cybersecurity, McAfee, anvender Irland som navet eller en viktig del av deres respektive europeiske operasjoner, og noen ganger også for Midtøsten, Afrika og/eller India.»
Dokumentet bemerker: «Ett av Irlands mange attraktive karaktertrekk som en FDI-destinasjon [utenlandske direkteinvesteringer] er selskapsskatten på 12,5 prosent (på plass siden 2003). Irland profitterer på sitt medlemskap i Den europeiske union (EU) og en barrierefri tilgang til et marked på nesten 500 millioner forbrukere... Storbritannias fratredelse fra EU, eller Brexit, den 1. januar 2021, etterlater Irland som det eneste gjenværende engelsktalende landet i EU, og kan gjøre Irland enda mer attraktivt som en lokalisering for FDI.»
Størrelsen for amerikansk FDI i Irland «var i 2019 på $ 355 milliarder, mer enn USAs totalsum for Kina, India, Russland, Brasil og Sør-Afrika (de såkalte BRICS-landene) til sammen. Det er for tiden rundt 900 amerikanske datterselskaper i Irland, som sysselsetter anslagsvis 180 000 personer og støttefunksjoner for ytterligere 128 000.»
Selv disse tallene undervurderer den økonomiske og politiske makten som utøves av Washington. Irlands samlede FDI det året oversteg for første gang € 1 billion, tilsvarende ekstraordinære 288 prosent av landets BNP. USA var den største investoren, og sto for nesten tre fjerdedeler av det totale FDI, eller € 734 milliarder.
Mer enn en tredjedel av landets FDI på €1 billion, € 314 milliarder, var «fantom» kapital som passerte gjennom Irland for å finansiere operasjoner andre steder. Nesten halvparten av irske utlandsinvesteringer stammer fra PLC-er (public limited company; aksjeselskaper) som har flyttet hjem, hovedsakelig fra USA og Storbritannia, som relokaliserte deres konsernhovedkvarterer for skatteformål. Bare € 261 milliarder representerte inngående investeringer knyttet til konkret økonomisk aktivitet – relatert til Irlands rolle som et produksjonsknutepunkt i Europa. Dette gjør republikken til et senter for kriminelle finansielle operasjoner i Europa, sammen med Storbritannia.
Det å tro at en slik stat noen gang skulle representerere arbeiderklassens demokratiske og sosiale ambisjoner, i noen som helst meningsfull forstand, er en kimære [o. anm.: et fabelvesen, fra den greske mytologien]. Irland er ikke mindre ei leikegrind for de superrike enn hva Storbritannia er, mens republikkens fortsatt eksisterende tilknytning mellom staten og katolisismen fungerer som en rekrutteringssersjant for unionismen.
Det trengs et sosialistisk og internasjonalistisk program
Det er ingen løsning på problemene arbeiderklassen står overfor som ikke utfordrer det kapitalistiske profittsystemet og oppdelingen av verden i fiendtlige nasjon-stater. Socialist Equality Party skrev [engelsk tekst] i 1998 følgende om Langfredagsavtalen:
Dette århundres bitre lærdommer viser at den irske kapitalistklassen og de småborgerlige nasjonalistene ikke er i stand til å overvinne imperialistherredømme og sosial og politisk ulikhet. Arven fra koloni- og klasseundertrykkelse kan ikke løses gjennom improviserte avtaler mellom imperialistmakter og partier som i all hovedsak fungerer som deres lokale representanter.
…Utviklingen av globalt organisert produksjon og internasjonal mobil kapital har gjort perspektivet for uavhengig nasjonal utvikling nytteløst. Overalt har borgerlige nasjonalistregimer forlatt strategier for økonomisk selvberging. I stedet søker de å tiltrekke seg internasjonale investeringer ved å tilby «deres» arbeiderklasser opp for brutal utbytting. Dette er realiteten i Irland også.
Uttalelsen fortsatte:
De objektive betingelsene eksisterer for å overvinne de eldgamle skillene mellom katolske og protestantiske, irske og britiske arbeidere, forutsatt at de er forent om et program som artikulerer deres grunnleggende behov for anstendige jobber, helsetjenester, bolig og demokratiske rettigheter. Disse behovene kan bare realiseres på et program for internasjonal forening av arbeiderklassen mot profittsystemet.
Denne vurderingen, basert på Trotskijs Teori om permanent revolusjon, og en grunnleggende evaluering av globaliseringens innvirkning, har gjentatte ganger i løpet av de 22 siste årene blitt bekreftet. Likhet og frihet kan ikke oppnås så lenge arbeiderklassen er politisk underordnet sine klassefiender og utbyttere. Alt avhenger av utviklingen av en uavhengig politisk bevegelse av arbeiderklassen, bevæpnet med et sosialistisk og internasjonalistisk program.
I gjentatte streiker i Nord-Irland [engelsk tekst], av bussarbeidere, offentlig ansatte i lokalmyndighetene, lærere, og ved stormaskinprodusenten Caterpillar, mot lønnstilbud under inflasjonen, har protestantiske og katolske arbeidere stått sammen mot den felles fienden. Dette må nå bli en bevisst kamp for å bygge deres eget parti for å slåss for et sosialistisk Irland, innenfor De forente sosialistiske stater av Europa. Dette betyr å forene seg med sine britiske, europeiske og internasjonale brødre og søstre, til forsvar for demokratiske rettigheter og i opposisjon mot innstramminger, militarisme og pådriveren til krig, under lederskap av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI).