Tidligere president George W. Bush kom onsdag kveld med en forsnakkelse da han talte ved hans presidentsenter i Dallas, det som noen ganger på amerikansk beskrives som «a gaffe», og han uttalte helt utilsiktet en politisk sannhet. Han fordømte den russiske presidenten Vladimir Putins handlinger i Ukraina, der han tilskrev den russiske invasjonen til «én manns beslutning om å starte en fullstendig uberettiget og brutal invasjon av Irak».
Da han innså sin feil, fortsatte han, «av Ukraina», og mumlet deretter: «Irak også, uansett.» Han ristet på hodet mens medlemmer av hans velbeslåtte og imøtekommende publikum lo, hvorpå han spøkte om sin alder, 75, før han kom tilbake til hans uttalelser som hamret Putin og hyllet USAs militærstøtte til Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj.
Et kort Twitter-videoklipp av dette sentrale øyeblikket i hans tale har gått viralt, med mer enn 23 millioner som så det bare på torsdag, og sosiale medier har blitt fylt med sarkastiske kommentarer og sporadiske erklæringer om at Bush er en krigsforbryter, og skyldig i nettopp de samme forbrytelser som han tilskriver Putin.
Det er imidlertid verre enn som så, langt verre. Så ille som konsekvensene av Putins reaksjonære invasjon har vært for befolkningen i Ukraina blekner de i sammenligningen med den systematiske ødeleggelsen av et helt samfunn i Irak, utført to ganger, først av Bush senior og deretter Bush selv.
Den amerikanske bombekampanjen mot Irak i januar og februar 1991, beordret av president George H. W. Bush, resulterte i 110 000 bombetokt utført med amerikanske, britiske og andre alliertes krigsfly, der de slapp nesten 90 000 tonn bomber over et i all hovedsak forsvarsløst land. Dette er fire ganger den totale tonnasjen av bomber som ble sluppet av de allierte maktene under hele den andre verdenskrig, i alle krigens teatre, og overveldet et land litt større enn bare Tyskland.
Det kombinerte resultatet av bombingen og det fire-dager-lange bakkeangrepet – mer en oppryddingsoperasjon enn faktisk krigskamp – var å redusere Iraks militærstyrke på 620 000 ned til bare 20 000 organiserte tropper. Minst 200 000 ble drept direkte, mange på den beryktede motorveien «Highway of Death», mellom Kuwait og byen Basra i Sør-Irak.
De fire dagene med bakkekrig var, med ordene fra avisa Bulletin, den amerikanske forløperen til World Socialist Web Site, «de blodigste fire dagene menneskeheten har sett siden 6. til 9. august 1945, da amerikansk imperialisme brente opp hundretusener av japanere i atombombingen av Hiroshima og Nagasaki.»
Et verk fra 2013, Genocide in Iraq, The Case Against the UN Security Council and Member States, skrevet av Abdul Haq Al-Ani og Tarik Al-Ani (Clarity Press, UK), beskriver innvirkningen av USAs bombing under krigskampanjen Desert Storm:
· Åttifem prosent av all kraftproduksjon ble ødelagt, som etterlot bare to av Iraks 20 anlegg for elektrisitetsproduksjon fungerende, der de genererte mindre enn fire prosent av førkrigsproduksjonen, som var på 9 000 megawatt.
· Nesten halvparten av Iraks 900 000 telefonlinjer ble ødelagt, med 14 sentralstasjoner uopprettelig skadet, og ytterligere 13 satt ut av drift på ubestemt tid.
· Iraks åtte store damanlegg for flerbruksformål ble gjentatte ganger truffet og hardt skadet.
· Fire av Iraks syv store vannpumpestasjoner ble ødelagt, og 31 kommunale vann- og avløpsanlegg ble truffet med bomber og missiler, 20 bare i Bagdad.
· Bombemålene inkluderte 139 broer, 26 bare i Basrah.
· Iraks fabrikk for produksjon av babymelkepulver ved Abu Ghraib, den eneste fabrikken av denne kategori i hele regionen, ble angrepet tre ganger – den 20., 21. og 22. januar 1991.
· Kornsiloer og gårder ble angrepet over hele landet, og desimerte over 30 prosent av sau- og storfebesetningene, og ødela landets fjørfeproduksjon.
· USA bombet 28 sivile sykehus og 52 lokale helsesentre.
· Et større anlegg for produksjon av kanyler i Hilla ble ødelagt med laserstyrte raketter.
· Totalt ble 676 skoler og utanningssentre angrepet, og 38 av dem ble fullstendig ødelagt, hvorav åtte var universitetsanlegg.
· Bare i Bagdad ble 25 moskéer bombet, mens ytterligere 31 moskéer ble bombet andre steder i landet.
Dette var ikke krig mot Saddam Hussein og hans væpnede styrker, over okkupasjonen av Kuwait. Dette var krig mot det irakiske folk som helhet, mot hele landet og dets evne til å overleve som et fungerende samfunn.
Dette ble fulgt opp med 12 år med økonomiske sanksjoner så harde at anslagsvis 500 000 irakiske barn led en tidlig død på grunn av underernæring, sykdommer forårsaket av ødeleggelse av vann- og sanitærsystemer, og innvirkningene av bombingen og blokaden av helsevesenet, spesielt mangelen på tilgang til medisiner.
Så kom George W. Bush sin invasjon av Irak i 2003, der flere irakiske soldater ble utslettet, flere sivile mål ble bombet, da spesielt i byer som Bagdad, og den infrastruktur som hadde blitt gjenoppbygd siden 1991 for andre gang ble ødelagt.
World Socialist Web Site og Socialist Equality Party opponerte mot Irak-krigen helt fra begynnelsen av, og fordømte støtten for krigen, ikke bare fra Bush-administrasjonen og Republikanernes høyreside, men også fra hoveddelen av Det demokratiske partiet. Det var den ledende Demokraten i Senatets utenrikskomité, daværende senator Joe Biden, som spilte en sentral rolle i å presse gjennom autorisasjonen for bruk av militærmakt, som besørget Kongressens gummistempel for den illegale invasjonen.
I en serie artikler i mai 2007 oppsummerte WSWS ødeleggelsene som ble påført av den amerikanske erobringen og okkupasjonen av Irak, og kalte det «sociocide», den bevisste ødeleggelsen av et helt samfunn, og påpekte at både under Bush og hans far hadde amerikansk imperialisme utført forbrytelser av den typen som tidligere bare var assosiert med fascistregimer. Vi skrev:
Irak, en gang blant regionens mest framskredne land, har blitt redusert, hva angår grunnleggende økonomiske og sosiale indekser, til nivå for de fattigste landene i Afrika sør for Sahara.
Det som er involvert er den systematiske ødeleggelsen av et helt samfunn, gjennom utløsning av vold og kriminalitet av et omfang som ikke er sett siden Hitlers hærer herjet Europa under den andre verdenskrigen.
Mindre enn en tredjedel av befolkningen på landsbasis har tilgang til reint drikkevann, og bare 19 prosent har et fungerende kloakksystem. Både vann- og avløpssystemene ble kraftig skadet av amerikanske bombardementer i Persiabukt-krigen i 1991 og av invasjonen i 2003...
Irakere får i gjennomsnitt strøm bare åtte timer dagen, med enda verre betingelser i Bagdad, der de fleste av hovedstadens syv millioner mennesker bare har seks timer, eller mindre, daglig levering.
Vi bemerket økningen i spedbarnsdødelighet på 150 prosent, fra 1990 til 2005. Halvparten av alle Iraks barn led av underernæring; bare én tredjedel av dem gikk på skolen. Halvparten av irakiske leger hadde flyktet fra landet. BNP per innbygger var halvparten av hva det var i 1980, og Iraks statseide industrier ble privatisert og stengt ned, med tap av en halv million arbeidsplasser, besørget av en ideologisk motivert kampanje ført av den irakiske okkupasjonsmyndigheten innsatt av USA i Bagdad. WSWS konkluderte:
Den overlagte ødeleggelsen av et helt samfunn, utført på grunnlag av løgner og i jakten på de økonomiske og geostrategiske interessene til USAs styringselite, utgjør en krigsforbrytelse av historiske proporsjoner, straffbar under de samme statuttene og på grunnlag av de samme prinsippene som dem brukt i Nürnberg til å dømme ledende figurer i Tysklands Tredje rike.
De ansvarlige for å ha startet krigen i Irak består ikke bare av den høyreorienterte klikken av Republikanere gruppert rundt Bush, Cheney, Rumsfeld og Wolfowitz. De inkluderer også Demokratene som muliggjorde denne krigen, toppsjefene for amerikanske energikonglomerater og finanshus som håpet å profittere på den, og sjefene for mediemonopolene som promoterte den. Alle disse sjiktene, som utgjør det politiske etablissementet og det økonomiske aristokratiet i USA, er skyldige i den samme fundamentale forbrytelsen som nazistene ble tiltalt for, for nesten 60 år siden: Planlegging og utøvelse av en angrepskrig. Det er fra denne sentralforbrytelsen at alle de mange forbrytelsene og grusomhetene påført det irakiske folket har strømmet ut fra.
Det er ikke et spørsmål om rettferdiggjøring av Putins reaksjonære angrep på Ukraina, når man påpeker at krigen han satte i gang ikke har ført til tilnærmelsesvis det nivå av ødeleggelse som USA har påført Irak. Dette kan muligens være en vesentlig faktor for krigens begrensede militære vinninger, i hvert fall så langt. Ukraina blir forøvrig tungt bevæpnet av alle NATO-maktene, mens Saddam Husseins Irak, så visst i 2003, var fullstendig isolert og uten allierte.
Bush senior bestemte seg i 1991 for å begrense krigen til å kaste irakiske styrker ut av Kuwait. Han avviste forslag fra noen rådgivere om å sende amerikanske styrker nordover hele veien til Bagdad og fjerne Saddam Hussein, og mente det var for risikabelt, fordi Irak den gang var alliert med Sovjetunionen. Den eldre Bush ønsket ikke å gjøre noe som kunne avbryte den pågående oppløsingen av Sovjetunionen, som var av en langt høyere prioritet for Washington. I 2003 eksisterte ingen slik tilbakeholdenhet for den amerikanske imperialismens aggressive operasjoner.
Mens amerikanske og europeiske selskapsmedier uler med anklager mot Putin om krigsforbrytelser og fordømmer krigen i Ukraina som «genocid», nyter arkitektene av de umålelig større forbrytelsene i Irak deres komfortable pensjonstilværelser, taletilbud, lukrative konsulentjobber og posisjoner på høyt nivå i stats- og medieapparatet. Bush, Cheney og Tony Blair er bare de første navnene på ei lang og dyster liste.
Omfanget av drapene og ødeleggelsene utført av USA i Irak stiller Russlands handlinger i Ukraina i skyggen.
Over hele verden trer arbeidere inn i sosial kamp. De må ta opp som sentrale forlangender, ikke bare kampen mot krig, men kravet om at alle dem, som Bush, som er skyldige i ødeleggelsen av hele samfunn, blir stilt til ansvar.
Omfanget av drapene og ødeleggelsene utført av USA i Irak overgår hva Russland har gjort i Ukraina med en faktor på tusen.
Tre tiår med endeløs krig i Midtøsten og Sentral-Asia, der Irak-krigen skiller seg ut for dens åpenbare illegalitet og morderiske brutalitet, har utviklet seg til en direkte konflikt mellom USA og NATO-maktene mot Russland. Etter å ha drept 1 million mennesker i Irak, overveier og diskuterer amerikansk imperialismes strateger en verdenskrig som vil involvere titall millioners død.
Arbeiderklassen, der den over hele verden trer inn i kamp, må koble kampen mot ulikhet og utbytting til kampen mot krig. Den vil stille alle de ansvarlige for imperialismens forbrytelser, i fortid og nåtid, til ansvar.