DEL 1

Dette er andre del av en flerdelt artikkelserie.

Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), med handlinger og en arv som feires av den statsstøttede Ukrainsk-canadiske kongressen (UCC), er det politisk-ideologiske opphavet til fascistkreftene som spiller en så prominent og reaksjonær rolle i det nåværende Ukraina.

OUN splittet i 1940 i to grupper over spørsmålet hvordan best å samarbeide med Nazi-Tyskland for å sikre en ukrainsk nasjonalstat. I jakten på dette samarbeidet og med deres rivaliserende visjoner om en fasciststat, skulle begge fraksjonene komme til å begå uhyrlige forbrytelser. Begge støttet de nazistenes utslettingskrig mot Sovjetunionen, som krevde mer enn 27 millioner sovjetborgeres liv, og begge deltok de i Holocaust mot den europeisk jødedom.

OUN (Melnyk) bestrebet seg på å arbeide innen Nazi-Tysklands okkupasjonsregime og promoterte etableringen av Waffen SS’ Galicia-divisjon. Det var denne organisasjonen bestefaren til Canadas visestatsminister Chrystia Freeland tilhørte.

OUN (Bandera), med mange medlemmer som på tilsvarende måte ble besørget tilflukt i Canada etter andre verdenskrig, innlemmet også systematisk deres styrker i nazistenes militærmaskin, og i naziregimets undertrykkingsapparat i det tysk-okkuperte Polen, og seinere i Sovjetunionen. Men OUN (B) inntok en mer «radikal holdning», og gikk utover mandatet organisasjonens nazibeskyttere og allierte hadde innvilget organisasjonen. Etter å ha inntatt Lvov i juni 1941, som del av nazistyrken som invaderte Sovjetunionen, erklærte de opprettelsen av en «uavhengig» ukrainsk stat – en stat de understreket ville bli en integrert del av det nazi-ledede «Nye Europa». Det kom til friksjoner. Men begge sider forsøkte å opprettholde deres allianse, og fram til krigens slutt samarbeidet den Bandera-ledede organisasjonen OUN (B) og dens Ukrainske opprørshær UPA, med nazistene og Wehrmacht i kampen mot Den røde armé og sovjetpartisaner, der de terroriserte befolkningen og utryddet Ukrainas jøder. I jakten på et etnisk «reint» Ukraina drepte OUN (B) og UPA også titusenvis av polakker.

OUN og ukrainsk fascismes opprinnelser

Vår samtids apologeter for OUN insisterer på at organisasjonen ble tvunget inn i en umulig situasjon under den andre verdenskrigen, og at de i verste fall kan anklages for opportunistisk å omfavne nazistenes støtte og deres antisemittisme. Disse påstandene er uten noe som helst historisk fundament. OUN var en fascistorganisasjon helt fra starten av, som lenge søkte nazistøtte, og med en rolle i masseutryddelsen av Ukrainas jøder som var politisk forberedt og tilkjennegitt av organisasjonens handlinger i tiåret før krigsutbruddet i 1939.

OUN ble grunnlagt i 1929 gjennom sammenslåingen av flere ytrehøyreorganisasjoner, blant dem Ligaen for Ukrainas frigjøring, som hadde oppstått fra Unionen av ukrainske fascister, og Den ukrainske militærorganisasjonen (UVO). UVO besto av veteraner fra de ukrainske nasjonaliststyrkene som hadde kriget mot Bolsjevikene under borgerkrigen som etterfulgte Oktoberrevolusjonen i 1917, og UVO besørget mye av OUNs initielle lederskap.

Sosialt sett bestod OUN av frustrerte og forbitrede småborgere, så vel som fordrevne landeiere og andre fra det tidligere adelskapet. Politisk var organisasjonen ansporet av et patologisk hat mot Oktoberrevolusjonen og Sovjetunionen. Ideologisk sett var den del av den bredere fascistiske, militaristiske og antiegalitære strømningen som utviklet seg i kjølvannet av den uforlignelige volden og forskyvningene forårsaket av den første verdenskrigen, og som en direkte reaksjon mot Den russiske revolusjonen og den europeiske arbeiderklassens sosialistiske streben.

Men OUN og organisasjonens supportere var de spesielt forargede og fornærmede. Sett fra deres ståsted hadde den sosialistiske revolusjonen i Russland og Ukraina snytt dem for deres fødselsrett – en ukrainsk stat hvor de skulle gjøre anvisningene – i mange tilfeller også fratatt deres besittelser og andre privilegier. Forøvrig hadde de som ble oppfattet som deres etniske rivaler blitt styrket. Det var nå en polsk republikk, også på territorium som de ukrainske nasjonalistene traktet etter, og som undertrykte områdets ukrainske minoritet. Og som resultat av Den russiske revolusjonen nøt nå Ukrainas jøder, lenge mål for pogromer og tsarregjeringens Svarte hundreders agitasjon, en enestående frihet.

I likhet med De hviterussiske emigrantene bidro det ukrainske ytre høyre til å utforme og promotere myten om jøde-bolsjevismen, som holdt jødene ansvarlige for revolusjonen, og var inkarnasjonen av antikrist. Den eksplisitt fascistiske formen for antisemittisme, jøde-bolsjevismen, skulle nazistene og deres ukrainske OUN-allierte påberope seg for å oppildne til genocid.

Oktoberrevolusjonen og Ukraina

Fra 1918 til 1921 var det gjentatte forsøk på å etablere en ukrainsk kapitaliststat i de ukrainske majoritetsområdene etter det tidligere tsarist-imperiet, og i Galicia etter den første verdenskrigens nederlag og kollaps av det multietniske Østerriksk-ungarske imperiet. Alle var de kortlivede.

De ukrainske nasjonalistene i det historisk Russland-holdte østlige Ukraina søkte og fikk støtte av tysk imperialisme. De mistet imidlertid deres beskyttere i Berlin da Keiser-regimet kollapset, på grunn av de to påfølgende slagene først med det militære nederlaget for de allierte i den første verdenskrigen, og deretter arbeidernes revolusjon i november 1918.

Ukraina ble deretter en vesentlig arena i Borgerkrigen, der den revolusjonære arbeider- og bonderegjeringen etablert av Oktoberrevolusjonen i 1917 ble satt opp mot ei rekke kontrarevolusjonære krefter. Disse inkluderte de imperialiststøttede Hvites hærer basert på Russlands godseier- og kapitalistelite, de ukrainske borgerlige nasjonalistene og den nystiftede Republikken Polen ledet av Pilsudski.

De ukrainske nasjonalistene motsatte seg på det heftigste den sosiale revolusjonen gjennomført av Ukrainas arbeidere og bønder under ledelse av Bolsjevikene, og bønnfalte om imperialistbeskyttelse. Deres nasjonalisthærer gjennomførte løpet av Borgerkrigen pogromer, som De hvite også gjorde, der opptil 200 000 jøder ble myrdet.

Fordi de fremmet et revolusjonært program som adresserte massenes grunnleggende sosiale og demokratiske behov seiret Bolsjevikene under Lenin og Trotskijs lederskap. Den røde armé håndhevet eksproprieringen av godseierne, som i århundrer grusomt hadde utnyttet Ukrainas majoritet, som var en bondebefolkning.

Bolsjevikene var også meget klar over nødvendigheten av å besørge politisk støtte til det ukrainske folkets nasjonal-demokratiske aspirasjoner, som lenge hadde blitt tråkket på av tsarist-regimet, og nå av dets ville-være-etterfølgere i De hvites lederskap. Dette var ikke et spørsmål om forhastelse. Bolsjevikene hadde plassert kampen mot storrussisk sjåvinisme, og for retten til selvbestemmelse for Russlands undertrykte befolkninger, i sentrum for deres kamp for arbeiderklassens enhet, politiske uavhengighet og hegemoni. Lenin skrev i 1917: «Bare en ubestridt erkjennelse av denne rettigheten gjør det mulig å gå inn for en fri forening av ukrainerne og storrusserne … og faktisk bryte fullstendig og ugjenkallelig med denne forbannede tsaristiske fortiden, da alt ble gjort for å få til en gjensidig fremmedgjøring av de to folkene, som er så nært hverandre i språk, territorium og historie.» Et dokument utarbeidet av Trotskij i 1919 understreket Bolsjevikenes målbevisste kamp om dette spørsmålet. Det erklærte: «I lys av det faktum at ukrainsk kultur ... i århundrer har vært undertrykt av tsarismen og Russlands utbyttende klasser, gjør Det russiske kommunistpartiets sentralkomité det obligatorisk for alle partiets medlemmer å bistå på alle måter til å fjerne alle hindringer for den frie utviklingen av ukrainsk språk og kultur.» Disse sosialistiske internasjonalistiske oppfatningene ansporet grunnleggelsen av Sovjetunionen i 1922, som en frivillig sammenslutning av sovjetrepublikker, deriblant Sovjet-Ukraina.

OUN på 1930-tallet: Utviklingen av ukrainsk genocidal nasjonalisme

Der OUNs fascisme utviklet seg som en direkte reaksjon mot Bolsjevikenes internasjonalistiske sosialistiske program, og bestrebelsene på å forene arbeiderklassen i en multinasjonal sosialistisk stat, ble organisasjonen ytterligere ideologisk radikalisert av fascistbevegelsers framvekst og vei til makten i store deler av Europa.

OUN hadde på 1930-tallet hovedkvarter i Roma, som gjenspeilte organisasjonens opprinnelige affinitet til Mussolini-regimet. Etter at Hitler i 1933 kom til makten orienterte den seg imidlertid i tiltakende grad i retning av naziregimet, både av ideologiske og geopolitiske årsaker. Dette var spesielt tilfelle for en yngre generasjon av OUN-ledere, der Stepan Bandera skulle vise seg å bli den mest innflytelsesrike. Ledende OUN-medlemmer jobbet med og for Nazi-Tysklands og Fascist-Italias etterretningsagenturer, og kadere involvert i organisasjonens attentatkampanjer mot polske og sovjetiske embetsrepresentanter ble opplært i Italia, der de kom sammen med medlemmer av Ustasja, den kroatiske fascistbevegelsen nazistene i april 1941 skulle innsette ved makten.

OUNs rolle som nazihåndlangere under Holocaust og anvendelsen av genocidal vold mot andre oppfattede fiender av den ukrainske nasjonen, ble forespeilet og politisk forberedt med utviklingen av organisasjonen ideologi og diskurs på 1930-tallet. Planer for massemord ble diskutert og utdypet i skriftene til OUM-ideologer, og på deres kongresser.

Et slikt dokument, utviklet gjennom presentasjoner på flere OUN-kongresser og andre OUN-samlinger, hadde tittelen «De ukrainske nasjonalistenes krigsdoktrine».

Dokumentet erklærte: «Vår oppstand er ikke ment bare å skulle endre den politiske ordenen. Den må rense Ukraina for det fremmede og fiendtlige elementet, og for vårt tragiske element … jo mer det fremmede elementet blir drept under oppstanden, jo lettere vil det bli å gjenoppbygge den ukrainske staten, og jo sterkere vil den bli.»

Det fortsatte med å ta til orde for masseutryddelse av jøder, med henvisning til et potensielt antall av «en halv million», «fordi jo flere jøder som blir drept under oppstanden, jo bedre for den ukrainske staten».

Til tross for OUNs ondsinnede politikk var organisasjonens giftige brygg av ukrainsk nasjonalisme, inderlige antibolsjevisme og virulente antisemittisme i stand til å oppnå økende støtte i hoveddelen av den ukrainsk-befolkede regionen i det som den gang var det sørøstlige Polen, ved å utnytte skuffelsen, forvirringen og harmen skapt av det sovjetiske stalinistbyråkratiets handlinger. Byråkratiet forkastet, etter først å ha tilranet seg den politiske makten fra arbeiderklassen, programmet for sosialistisk internasjonalisme og gjenopplivet den storrussiske sjåvinismens verste tradisjoner. Stalin-regimets plutselige og brutale implementering av tvungen kollektivisering på begynnelsen av 1930-tallet hadde en ruinerende innvirkning på Sovjet-Ukraina.

Trotskij diskuterte denne utviklingen, der han i 1939 skrev: «Etter det gamle Bolsjevik-partiets oppfatning var Sovjet-Ukraina forutsett å bli en mektig akse som de andre delene av den ukrainske befolkningen ville forene seg rundt. Det er udiskutabelt at Sovjet-Ukraina, i den første perioden av sin eksistens, utøvde en mektig tiltrekkende kraft, også i nasjonale henseender, og vekket arbeiderne, bøndene og den revolusjonære intelligentsiaen i Vest-Ukraina til kamp, som var slavebundet av Polen. Men i løpet av årene av termidoriansk reaksjon endret Sovjet-Ukrainas posisjon seg skarpt, og sammen med det, det ukrainske spørsmålet som helhet. Jo dypere forhåpningene ble vakt, desto sterkere ble desillusjoneringen. Byråkratiet kvalte og plyndret også befolkningen innen Stor-Russland. Men i Ukraina ble anliggender ytterligere komplisert av massakreringen av nasjonale forhåpninger. Ingen steder antok restriksjoner, utrenskinger, undertrykkelser og generelt sett alle former for byråkratisk hooliganisme slike morderiske utbredelser som de gjorde i Ukraina, i kampen mot de ukrainske massenes mektige, dypt forankrede lengsler etter større frihet og uavhengighet. Sovjet-Ukraina ble for det totalitære byråkratiet en administrativ avdeling av en økonomisk enhet, og en militærbase for USSR.»

«... Kremls holdning i dag relatert delene av Ukraina nå utenfor deres grenser er den samme som den er til alle undertrykte nasjonaliteter, alle kolonier og semi-kolonier, dvs. vekslepenger i deres internasjonale kombinasjoner med imperialistregjeringer.»

Trotskij gikk videre til å diskutere den katastrofale innvirkningen det stalinistiske byråkratiets kriminelle politikk hadde hatt på de ukrainske arbeiderne og bøndene utenfor Sovjet-Ukrainas grenser.

Trotskij skrev: «Ikke et spor gjenstår av de vest-ukrainske folkemassenes tidligere tillit og sympati for Kreml. Siden den siste morderiske ‘utrenskingen’ i Ukraina ønsker ingen der i vest å bli del av Kreml-satrapen som fortsatt bærer navnet Sovjet-Ukraina. Arbeider- og bondemassene i Vest-Ukraina, i Bukovina, i Carpatho-Ukraina er alle i en tilstand av stor forvirring: Hvor skal man henvende seg? Hva skal man forlange? Denne situasjonen forflytter naturligvis lederskapet over til de mest reaksjonære ukrainske klikkene, som uttrykker deres ‘nasjonalisme’ ved å bestrebe seg for å selge det ukrainske folket til den ene eller den andre imperialismen, i bytte for et løfte om en fiktiv uavhengighet. På denne tragiske forvirringen baserer Hitler sin politikk i Ukraina-spørsmålet.»

Den første fasen av den andre verdenskrig i Øst-Europa, og splittelsen i OUN

Bare få måneder etter at Trotskij skrev disse ordene skulle Stalins kontrarevolusjonære manøvreringer med imperialistmaktene kulminere i det som uten tvil var den mest kyniske og politisk forkastelige «kombinasjonen» av dem alle – et trekk som direkte påvirket de ukrainske massene og styrket reaksjonen over hele verden – Hitler-Stalin-pakten.

Nazi-Tyskland invaderte Polen den 1. september 1939, ni dager etter signeringen av Hitler-Stalin-pakten, og utløste med det utbruddet av den andre verdenskrig. OUN-kadrer i Polen, hovedsakelig fra Banderas fraksjon, støttet naziinntrengerne ved å utføre sabotasjehandlinger mot polske militærstyrker. De utførte også etnisk motiverte angrep mot polske sivile, der de ifølge et estimat drepte 3 000 personer. Til-og-med John Armstrong, en amerikansk statsviter som bisto de ukrainske fascistene med å hvitvaske deres historikk ved å kalle dem «helhetlige nasjonalister», vedgikk at OUN tjente som en «trofast tysk forlengelse» helt fra starten av krigen.

Da Stalin beordret Den røde armé til å invadere det østlige Polen, der han anvendte de hemmelige protokollene fra hans pakt med Hitler, flyktet OUN-styrkene inn i det nazi-okkuperte Polen. Krakow ble snart sentrum for ukrainsk høyreekstrem aktivitet. Det var fordi byen var setet for Generalguvernementet, den delen av det nazi-okkuperte Polen som ikke ble annektert inn i Det tredje rike, og administrativt senter for de polsk-ukrainske grenseområdene da under nazistyre.

Den mer konservative fraksjonen av OUN som var lojal mot Andriy Melnyk, organiserte Den ukrainske sentralkomité (UtsK), som med suksess henstilte til Generalguvernementet om anerkjennelse, som en mekanisme for å samhandle med og kontrollere den ukrainsktalende befolkningen. Nazimyndighetene så på lokalbefolkningen gjennom deres rasistiske ideologis og hierarkis prisme. Men de erkjente også verdien av UTsK som et virkemiddel til å utnytte og oppildne til etniske spenninger, for at polakkene og ukrainerne «aldri finner sammen» – for å bruke ordene til Hans Frank, veteranen fra Hitlers München Bier Stube-putsch, som var installert som sjef for Generalguvernementet.

UtsK, ledet av den til da obskure ukrainske geografen Volodymyr Kubiyovytsj, var offisielt en «sosial velferd»-organisasjon, ettersom nazistene oppløste alle ikke-nazistiske politiske organisasjoner. UTsK var faktisk dypt politisk, og organisasjonens ledere anså nazistenes maktovertakelse som en mulighet for utvidet innflytelse, og også for hevn mot deres etniske og politiske «fiender».

Melnyk-fraksjonen formante OUN-medlemmer til å integrere seg inn i naziregimets militære sikkerhetsapparat. OUNs fokus var imidlertid å arbeide innenfor de politiske og administrative strukturene etablert av det nazi-okkuperte Generalguvernementet. De som var tettest rundt Bandera, nå løslatt fra ei polsk fengselscelle, fokuserte derimot på å innlemme seg i nazistenes represjonsapparat og militærmaskin.

Kort tid etter deres erobring av Polen rekrutterte nazistene 120 OUN-medlemmer for opplæring under to tyske offiserer på en Gestapo-politiskole i Zakopane. Ukrainernes kommandant var Mykola Lebed, som seinere skulle bli sjef for de brutale SB-sikkerhetstjenestene til OUN (B), og etter krigen en livslang CIA-aktør. Deretter ble Roman Sjukhevytsj, en av Banderas nærmeste medarbeidere, den ledende ukrainske offiseren for Nachtigall-bataljonen, én av to bataljoner som hovedsakelig besto av Bandera-tilhengere, satt opp av den tyske militæretterretningen Abwher. Sjukhevytsj, den framtidige sjefen for Den ukrainske opprørshæren (UPA), og for Nachtigall-bataljonen han hjalp til å lede, var involvert i massakrene av tusenvis av jøder i det vestlige Ukraina, i juni og juli 1941.

Ulikheter om hvordan man best kunne sikre og dra nytte av nazistenes støtte for å realisere sine mål om en ukrainsk stat og et etnisk rensket «Ukraina for ukrainere» førte i februar 1940 til en formell splittelse, med de rivaliserende grupperingene oppkalt etter deres respektive ledere, der hver av dem utformet seg som en führer – OUN (M) og OUN (B).

Hitlers heiagjeng og medskyldige: Den OUN-ledede Ukrainske sentralkomitéens og Krakivski Visti’s historikk

Innen desember 1939 var Polens nazi-okkupanter så fornøyde med UTsCs støtteprotester at de tillot organisasjonen å etablere et forlagshus, der den anvendte ei trykkepresse stjålet fra ei Krakow-basert jødisk avis, Nowy Dzennik, med eiere som seinere ble myrdet i Belzec-dødsleiren.

UTsC etablerte raskt sin egen avis, Krakivski Visti (Krakovs Nyheter). Det var den eneste ukrainskspråklige avisa som ble sanksjonert innen Generalguvernementet, og etter alt å dømme den mest innflytelsesrike ukrainske avisa i det nazi-styrte Europa, inntil Det tredje rikes forestående kollaps tvang avisa, ved slutten av mars 1945, til å legge ned.

Krakivski Visti ble lansert på den ortodokse kirkes 1. juledag, den 7. januar 1940, og ble utgitt daglig fra november 1940. Mykhailo Tsjomiak, morfaren til Canadas visestatsminister Chrystia Freeland, var sjefredaktør for alle unntatt en håndfull av Krakivski Vistis initielle utgivelser, da de tyske okkupasjonsmyndighetene hadde fjernet hans forgjenger for ikke å være utilstrekkelig lydhør.

Tsjomiak skulle bli rundhåndet belønnet for å kværne ut pro-nazi-propaganda, og profitterte personlig på plyndringen av Polens jøder. Han fikk en luksusleilighet i Pugetów-palasset i Starowiślna 15, som nazistene stjal fra «jøden dr. Finkelstein», sammen med alt av legens møblement. Tsjomiak beskrev diskret sistnevnte bolig som «overført til meg», da han sienere flyttet til en annen stjålet leilighet. Den 19. september 1940 sendte Freelands elskede bestefar et brev til Treuhandstelle – det rovgriske tyske statsorganet som offisielt ble siktet for å ha frarøvet jøder deres eiendommer – og forlangte at han måtte få tilbakebetalt de 190 zlotyene han hadde brukt for å «avluse» denne andre leiligheten. Bare tre dager før kom alle konfiskerte jødiske eiendommer offisielt under kontroll av Generalguvernementets Haupttreuhandstelle Ost. Dermed kan det synes at Tsjomiak sto fremst i køen for fordelingen av Holocaust-byttet i Krakow.

Under Tsjomiaks og UTsCs ledelse berømmet Krakivski Visti nazi-styrets dyder og det nazi-ukrainske samarbeidet. Avisa reproduserte jevnlig artikler fra den tyske nazi-pressen, deriblant det offisielle nazi-organet Völkischer Beobachter. Krakivski Visti skulle komme til å proklamere lanseringen av nazistenes utslettingskrigen mot Sovjetunionen i juni 1941 som «historiens mest berettigede krig», og promoterte seinere opprettelsen av en all-ukrainsk divisjon av Waffen SS.

Helt fra avisas første utgaver engasjerte Krakivski Visti seg i oppildnende antijødisk hets, der den publiserte ondsinnede antisemittiske skriverier og karikaturer, og presset på for å beslaglegge jødisk eiendom.

Ytterligere bevis for de ukrainske fascistenes ivrige kollaborering med nazistene, og deres bestrebelser for å profittere på forfølgelsen, konfiskeringene og den påfølgende utslettelsen av jødene i Polen og Ukraina er dokumentert i tusenvis av sider av UtSK-korrespondanse med de tyske myndighetene.

I Krakivski Vistis første utgave leser vi følgende analyse fra ingen ringere enn general Hans Frank, om de nye livsvilkårene for ukrainere under nazi-styre:

Gjør alt for deres eget beste, der deres er frigjort fra tvangen av den uhyrlige politikken til deres intellektuelle styringsklasse, ved å oppfylle den generelle plikten til å arbeide under det større Tysklands mektige beskyttelse. Under rettferdig styre vil alle tjene til livets opphold. Det vil imidlertid i det tyske overherredømmets område ikke være noen plass for politiske oppviglere, økonomiske hyener og jødiske pengeutlånere.

På den motsatt siden er det et fascistisk propagandabilde av ukrainere i «nasjonaldrakt» som presenterer Frank med brød og salt, den tradisjonelle forevisningen av gjestfrihet. Dette bildet, mer enn noe annet, setter tonen for UTsKs relasjon til nazi-staten, og de ukrainske nasjonalistenes relasjon til imperialismen mer generelt.

Krakivski Visti la rutinemessig vekt på parallellene mellom nazi-tyskernes og de ukrainske nasjonalistenes sak og kamp, og deres felles målsetninger. Avisa oppfordret ukrainere til både å lære av Tysklands angivelig Hitler-ledede nasjonale vekkelse, og til å anse dem som allierte og beskyttere, der de tildelte dødelige slag mot den ukrainske nasjonens «fiender» – russer-bolsjevikene, polakker og jøder.

Tsjomiak og OUN (M) reiste spørsmålet: «Hva handler krigen i vest om?», og de ukrainske fascistene besørget følgende svar:

Krigen i vest var resultatet av den samme hetsen og uenigheten som sådde og bestrebet seg for å forevige for all tid sovjetavtalen som i 1918 ble diktert til verden. Vi ukrainere var også dens ofre, og gjenstand for eksperimenter. ... Tyskland sloss mot dette systemet av organisert vold, og vi, ukrainerne, sloss også under usedvanlig vanskelige omstendigheter. Derav den spontane og oppriktige responsen av gjensidig sympati mellom dem som vil stå opp i kampen mot det som ikke var og ikke kunne være rett: Eksistens mot vilkårligheten organisert i Versailles. Vi så med sympati på hvordan tysk seier, i samarbeid med de arbeidsdyktige befolkningene steg for steg brøyt lenkene, der det tyske folket fikk deres suverenitet i sitt eget hjemland...

Krakivski Visti hyllet i 1940 Adolf Hitler i anledning hans fødselsdag den 24. april, med et glødende portrett, som karakteriserte ham som en «Stor størrelse av det 20. århundre».

Igjen ble koblingen mellom Hitlers militære gjenerobring av territorier tapt for Tyskland som resultat av den første verdenskrigen, og gjenforeningen av alle etniske tyskere under en eneste nasjonalstat, promotert som et eksempel for ukrainske nasjonalisters etterfølgelse:

Han gjenopplivet følelsen av nasjonalt fellesskap hos alle tyskere som levde i verden, og forente dem i én innfødt idé og organisasjon. ... Han kastet av seg lenkene fra den beryktede Versailles-traktaten, gjenopplivet de tyske væpnede styrkene på land, til sjøs og i lufta, i enestående proporsjoner, og tok gradvis tilbake, men med jernkonsistens og standhaftighet, alle de en gang tapte landområdene og provinsene: Porurja, Østerrike, Sudetenland og deretter Den tsjekkiske republikk...

Oppildning til antijødisk hets og plyndring

I avisas sjette utgivelse, publisert den 25. januar 1940, omtalte Krakivski Visti på forsiden en kampanje mot spekulasjon som nazi-myndighetene hadde iverksatt. Med tittelen «Dødsstraff for spekulanter», ble oppslaget illustrert av en ondsinnet antisemittisk karikatur.

Denne kampanjen tjente som påskudd for å beslaglegge eiendelene til jødene i Krakow, for at de kunne tilegnes av Treuhandstelle, byrået som senere besørget Krakivski Vistis redaktør med hans staslige leilighet. Nazi-myndighetene tvang fra januar til mars 1940 jøder i Krakow til å registrere all deres eiendom og alle deres eiendeler. Den antisemittiske karikaturen publisert av Krakivski Visti skal ha sirkulert i Krakow på høyden av denne kampanjen. Mange tusen mennesker må ha sett den. Bildeteksten gjør koblingen mellom pådriveren for antispekulasjonskampanjen og nazistenes kampanje for å fjerne det jødiske folket fra det økonomiske liv, helt åpenbar: «Nei mine Herr Spekulanter ... dere vil ikke tjene til livets opphold under mitt tak.»

I samme utgave av avisa finner vi en beretning om den nyopprettede Ukrainas Andelsbank. Den informerer oss om følgende:

Under det polsk-jødiske styret måtte ukrainere ved hvert et trinn konfrontere vanskelige hindringer, som var svært vanskelige å forhindre, og som kom til helt å overskygge utviklingen av våre liv, på alle måter, og spesielt på det økonomiske området. ... Overalt i de reine ukrainske nabolagene så vi først en jøde, så en polak, så en jøde og nok en gang en jøde. Jødene var forsangerne som i våre landsbyer og byer fullstendig mestret det økonomiske livet, og på en forferdelig måte ble fattige ukrainere utnyttet. ... Livsviktige relasjoner har endret seg. ... I den fyrstelige hagen til Sanok ... er [butikkskiltene] på ukrainsk, tysk og polsk. Vi ser imidlertid fortsatt, dessverre, mange femarmede Zion-stjerner og inskripsjonen «jødisk butikk». I sentrum av byen ser vi også et nytt skilt med inskripsjonen «Ukrainas Andelsbank».

Den OUN (M)-ledede Ukrainske sentralkomitéen og dens organ Krakivski Visti, skulle vise stor interesse for å promotere den ukrainske «kooperativbevegelsen», som blomstret på grunnlag av eiendommer ekspropriert av nazi-myndighetene gjennom Treuhandstelle, og omfordelingen til krafsende ukrainske småborgere. Mange av disse næringvirksomhetene handlet for deres del annonser i Krakivski Visti.

Mens nazistene bestrebet seg på å overvinne den tyske kapitalismens krise gjennom militære erobringer forsøkte de ukrainske fascistene å berike seg og kompensere for det ukrainske borgerskapets og småborgerskapets historiske svakhet gjennom nazi-påtvunget rasistisk etnisk plyndring. Akkurat som de håpet å få skåret ut et politisk domene for dem selv ved å betjene Det tredje rike, bestrebet OUN seg på å utvide ukrainsk kapitalisme ved å kollaborere med nazistene og bønnfalle om en del av byttet plyndret fra deres etniske rivaler.

Krakivski Vistis 35. utgivelse, publisert 4. mai 1940, erklærte i en feststemt tone: «Ukrainske private kjøpmenn tok over alle de beste butikkene på det tidligere jødiske markedet.»

Krakivski Vistis antijødiske hetsing trakk på tradisjonelle antisemittiske troper, så vel som det mer nylig utviklede og uttrykkelig fascistiske jødisk-bolsjevikiske patogenet. Påsken 1940 informerte Krakivski Visti sine lesere at «Kristus er oppstanden», og at jøder hadde vært ansvarlige for hans korsfestelse, og de gjentok middelalderens hetsende oppildning til pogromer. Da avisa i 1943 aksjonerte for opprettelsen av «Galicia-divisjonen» av Waffen-SS publiserte den en serie tirader mot jødene, redigert av Freelands bestefar, mange av dem som promoterte det jødisk-bolsjevikiske oppspinnet. Blant dem var en artikkel skrevet av forfatteren Olena Kysilevska, en framtidig emigrant til Canada. Med tittelen «Hvem ruinerte Hutsul-regionen?» dreide hennes artikkel seg tilsynelatende om den sørøstligste delen av fjellregionen Karpatene. Artikkelens underheading er den rene tiltalen: «Hvordan jøder ødela Hutsul-rikdom ... Hvordan jøder kastet ut Hutsul-innbyggeren fra hans hjem ... Hvordan jøder ødela teppeproduksjonen ... jøder og spredningen av bolsjevisme ...» Ifølge Kysilevska var imidlertid ikke alt tapt. Der hun skrev dette midt under Holocaust avsluttet hun hennes antisemittiske tirade med observasjonen at «jøder er nå borte fra De karpatiske fjellene».

Gjennom sidene i Krakivski Visti promoterte de ukrainske fascistene også virulent antirussisk og antipolsk etnisk sjåvinisme.

De ønsket velkommen utvidelsen av Treuhandstelles mandat til også å omfatte beslagleggelse av polskeide virksomheter og eiendommer. I en etterretningsrapport fra november 1941, basert på øyenvitneobservasjoner, rettet USAs tidligere visekonsul i Polen oppmerksomhet på den privilegerte posisjonen noen ukrainere hadde vært i stand til å sikre seg i det tysk-okkuperte Polen ved kollaborering med nazimyndighetene:

Det ukrainske elementet i Polen utgjør en privilegert klasse … og kan få besørget mat fra tyske butikker på kort som er identiske med dem til de Reich- og Volksdeutschen. De er ansatte i tyske kontorer i Krakow, Warszawa og i provinsdistriktene. Et stort antall er Treuhanders (funksjonærer utnevnt til å administrere) ... for industri og kommersielle foretak konfiskert fra jødene.

I en umiskjennelig referanse til Krakivski Visti la den amerikanske diplomaten til: «Den ukrainske pressen i Polen er høylytt i sin lovprisning av Hitler og nazistene.» Han bemerket også det store antallet ukrainere som var ansatt i nazistenes sikkerhetsapparat – stillinger de ofte hadde blitt instruert av de ukrainske fascistene om å innta. «Det er velkjent at de fleste fengslene i den sørlige delen av Generalguvernementet er er bemannet av ukrainere. De behandler polakkene enda hardere enn hva tyskerne gjør. De får deres instruksjoner på spesialpolitiskoler …»

Krakivski Visti publiserte i 1943 og 1944 en serie artikler som fordømte den «av-nasjonaliserende» innvirkningen av blandede ekteskap mellom ukrainere og polakker. Deres ukrainske fascistkolleger og bitre rivaler, fra Banderas UPA, skulle samtidig besørge deres egen uhyrlige «løsning» på «latynnyky»-problemet. Under deres etniske renskingsoperasjoner rettet mot polakker forlangte de at ukrainere skulle drepte deres polske ektefeller.

Nazistenes invasjon av Sovjetunionen i juni 1941 besørget nye muligheter for de ukrainske fascistene til å profittere på forfølgelsen, plyndringen og ruineringen av Polens og Ukrainas jødiske befolkning.

Volodymyr Kubiyovytsj, sjef for den OUN (M) dominerte organisasjonen UtsK, og Krakivski Vistis utgiver, sendte i ukene rett etter lanseringen av Operasjon Barbarossa inn dokumenter til Hitler-regimet med planer for tvangsfjerningen av jøder og polakker fra Galicia, og opprettelsen av et etnisk «Ukrainische Volksgemeinschaft», dvs. et «samfunn av ukrainere», helt etter nazi-modellen.

De tyske myndighetene arkiverte UTsKs forlangender, med deres egen kommentar:

For å bevare Generalguvernementets ukrainske bosettingsområde ber ukrainerne om å få fikset grensene til det ukrainske området, som polske og jødiske evakuerte ikke må plasseres i. I tillegg ber de om at polske og jødiske elementer må fjernes fra disse områdene...

Ukrainere skulle identifiseres som forskjellige fra polakker og jøder, og dermed behandles distinkt under loven, basert på et eget identitetskort, eller «Kennkarte». Dette var et tiltak som nazi-myndighetene umiddelbart sa seg enig i.

Kubiyovytsj skrev den 29. august 1941 til Hans Frank, der han stilte ytterligere krav om beslagleggelse av jødisk-eide landeiendommer:

Tatt i betraktning at all jødisk eiendom, for det meste, opprinnelig tilhørte til det ukrainske folket og bare gikk over i jødisk besittelse gjennom hensynsløse lovbrudd fra jødenes side, og gjennom deres utnyttelse av medlemmer av det ukrainske folket, anser vi det som et rettferdighetens krav, for å besørge det ukrainske folket gjenoppretting for moralske og materielle skader, at en svært betydelig del av konfiskert jødisk eiendom returneres til det ukrainske folket. Helt spesielt, alle jødiske eiendommer må overføres til ukrainske bønder.

En 1941-rapport fra Generalguvernementet beskriver «suksessen» til de ukrainske kooperativene som ble etablert i områder som tidligere var belagt av jødiske næringsvirksomheter. Side 3 i dokumentet «Hva ukrainerne i Generalguvernementet forventer av det ukrainske kooperativsystemet» bemerker:

Elimineringen av jødedommen fra handelsvirksomheten, både i byene og i landsbyene, har gitt det ukrainske folket anledningen til å erstatte det manglende handelsapparatet med handelskooperativer. I å henseende oppnådde det ukrainske kooperativsystemet allerede før krigen store resultater i Øst-Galicia, der det gjennom nasjonal solidaritet var i stand til gradvis å presse jødedommen først ut av handelsvirksomheten og deretter ut av industrien, og i en stor skala.

Det som er utelatt fra denne beretningen er at jøder ble «skjøvet ut av industrien» og inn i gettoer og konsentrasjonsleirer, og deretter inn i gasskamre eller de ble stilt for henrettingspelotonger. Utskyvingen ble hjulpet og støttet av de ukrainske fascistene, som også mange av drapene. Beslaglagt jødisk eiendom ble omgjort til disse «ukrainske kooperative foreningene», som vokste i antall fra 200 i 1939, til flere enn 900 innen 1941. I hvilken grad UTsKs politikk tilrettela for beslagleggingen og utnyttelsene av stjålet polsk og jødisk eiendom er et tema som historikere enda må fullstendig undersøke. Selv med fraværet av en dypere historisk granskning er det klart at Krakivski Vistis rolle ikke kan vurderes uten referanse til disse planene promotert av avisas utgiver.

* * *

Da Freelands politiske aner i 2017 ble offentlig avslørt, hastet det politiske etablissementet og selskapsmediene, som vi forklarte i første del av denne artikkelserien, til forsvar for Canadas visestatsminister, med påstanden at hun var mål for en «russisk desinformasjonskampanje».

Som del av deres forsvar for Freeland forsøkte media å minimere betydningen av hennes bestefars handlinger som en prominent nazi-kollaboratør. To vitenskapelige artikler forfattet for flere tiår siden av Tsjomiaks historiker-svigersønn, i ett tilfelle med Freelands bistand, ble mudret opp for å framsette påstanden at Krakivski Visti ikke agiterte mot jødene, bortsett fra ved to beklagelige anledninger.

Ifølge dette unnskyldende argumentet fant det første av disse tilfellene sted i juli 1941, og ble den gang utløst av oppdagelsen av at flere tusen fanger ble myrdet av agenter fra det stalinistiske regimets hemmelige politi NKVD, da de flyktet foran Operasjon Barbarossas første framstøt. Denne forbrytelsen ble grepet til av nazistene og deres allierte for å oppildne til, berettige og utvide den antijødiske massevolden som allerede var godt i gang. Om NKVD-massakren erklærte Krakivski Visti-utgaven fra 8. juli 1941: ‘Vi legger alt dette til regnskapet til de jødiske potentatene i Kreml, som vil få en relevant gjengjeldelse for deres forbrytelser mot hele verden.’ Det andre og siste erkjente tilfellet av en Krakivski Visti-kampanje for antisemittisk oppildning var en serie artikler publisert i 1943, som var uttrykkelig bestilt av en nazi-presseoffiser. Artikkelserien inkluderer den tidligere diskuterte artikkelen skrevet av Kysilevska, ‘Hvem ruinerte Hutsul-regionen?’

Gitt all informasjonen vi har presentert ovenfor – og dette er bare en delvis og foreløpig redegjørelse – synes det neppe nødvendig å besvare den åpenbart falske påstanden at Krakivski Visti «bare» to ganger oppfordret til et virulent hat mot jødene, fra deres redaksjonskontorer i Krakow, beliggende ca. 60 kilometer fra gasskamrene ved Auschwitz!

De to artiklene fra 1990-tallet som dannet grunnlaget for denne påstanden ble imidlertid skrevet av den kjente historikeren John-Paul Himka. Himka, som tilfeldigvis også er Freelands onkel, må gjerne innrømme at hans syn på de ukrainske fascistene har utviklet seg betraktelig siden midten av 1990-tallet, den gang seriøs historisk forskning av deres aktiviteter og av Holocaust i Ukraina bare var i sin første fase. Himka har selv gjort mye for å avsløre de uhyrlige forbrytelsene begått av Stepan Bandera, hans OUN (B) og av UPA, inkludert i hans nylig publiserte bok Ukrainian Nationalists and the Holocaust: OUN and UPA’s Participation in the Destruction of Ukrainian Jewry, 1941–1944. Vi vil få anledning til å referere dette verket i denne artikkelseriens del 3, der vi undersøker de ukrainske fascistenes aktiviteter under utryddingskrigen mot Sovjetunionen. I løpet av det siste kvarte århundret har Himka måttet gå i rette med deler av hans eget tidligere vitenskapelige forfatterskap, som tjente til å portrettere banderaistene som forkjempere for nasjonal frigjøring. «Jeg kjenner legenden godt,» skrev han i en polemikk fra 2010, «fordi jeg var med på å promotere den».

Det er ikke til Himkas ære at han ikke har klart å utfordre bestrebelsen på å bagatellisere Krakivski Vistis rolle, for dermed å framstille Tsjomiaks barnebarn Freeland i et bedre lys, der hun fortsetter å ære ham offentlig, og rutinemessig anvender UPA-symboler og ritualer. Men uansett Himkas politiske begrensninger og moralske mangler, de begynner ikke engang å forklare, enn si gjøre rede for, det canadiske etablissementets fiendtlighet mot enhver seriøs granskning av Freelands politiske opphav. De redegjør heller ikke for etablissementets taushet om OUN-fascistenes handlinger, som feires av den statsstøttede organisasjonen UCC, og av de nåtidige ukrainske høyreekstreme kreftene som canadisk imperialisme har alliert seg med for å forberede, igangsette og nå føre krig i Ukraina.

Vår undersøkelse viser at frarøvelsene, fordrivelsen og den regelrette ødeleggelsen av Ukrainas betydelige jødiske minoritet var et viktig element i ideologien og programmet til begge fløyene av de ukrainske fascistenes OUN, og deres planer om, i allianse med nazi-ledet tysk imperialisme, å skape en mektig ukrainsk nasjonalstat og en kapitalistisk styringselite.

Fortsettelse følger