Kinas økonomi står overfor noen av sine mest alvorlige problemer på mer enn tre tiår, der regjeringen fortsetter å slåss for å få slutt på utbruddet av omikron-varianten av Covid-19 gjennom nedstengninger av større byer og andre folkehelsetiltak.

Statsminister Li advarte i forrige uke for at Kina vil slite med å oppnå positiv økonomisk vekst i andre kvartal i år, etter å ha registrert en 4,8 prosents ekspansjon i det første.

Situasjonen var «til en viss grad verre» enn den var ved starten av pandemien tidlig i 2020, da den kinesiske økonomien falt med 6,9 prosent. Økonomiske indikatorer har falt betydelig, og «vanskelighetene er i noen aspekter, og til en viss grad, større enn da epidemien rammet oss hardt i 2020».

«Vi må prøve å sørge for at økonomien vokser i andre kvartal. Dette er ikke et høyt mål, og er langt unna vårt mål på 5,5 prosent. Men det er hva vi har å gjøre,» sa han.

Den offisielle arbeidsledigheten i Kina, som kun dekker bybeboere, har økt til 6,1 prosent. Li bemerket at arbeidsledigheten for personer i alder fra 16 til 24 har steget til det historisk høye nivået på 18,2 prosent, og at arbeidsledighetsraten for migrantarbeidere også har økt kraftig.

Lis fokus på vekst og arbeidsløshet er av betydning da regjeringen anser sterk vekst som avgjørende for å opprettholde det de kaller «sosial stabilitet».

I en rapport om talen, basert på transkripsjoner, sa Financial Times at Li hadde bemerket at «selskapskonkurser i april, kalkulert på årsbasis, hadde steget med mer enn 23 prosent, da hele metropolen Shanghai gikk inn i en full nedstenging som påvirket kommersiell virksomhet over hele det østlige Kina. Stort sett var det privatsektorens små og mellomstore bedrifter (SMB), dem som står for mer enn halvparten eller mer av statsinntektene, økonomisk produksjon og sysselsetting, som har blitt hardest rammet.»

Statsministeren understreket viktigheten av Covid-forebygging, samtidig som at produksjonen må opprettholdes. «Vi må sikre at forsyningskjedene fungerer jevnt og at Covid-forebygging oppnås,» sa han, og la til at «mange SMB-er og lokale myndigheter har fortalt meg at deres verste dager har kommet.»

Han sa at framgangen ikke var tilfredsstillende, med noen provinser som rapporterte at bare 30 prosent av deres virksomheter hadde gjenåpnet. «Relasjonen må heves til 80 prosent innen kort tid.»

Li rapporterte at kraftproduksjon, godstransport og nye banklån alle hadde falt i første halvdel av inneværende måned.

Data om økonomien understreker de voksende problemene som offentlige myndigheter står overfor. Tidligere denne måneden ble det rapportert at industriproduksjonen, en av hoveddriverne i den kinesiske økonomien, i april hadde falt med 2,9 prosent, detaljvaresalget hadde falt 11 prosent, og bilsalget var nesten halvert.

Siden disse tallene ble offentliggjort har det blitt avslørt at industrikonsern registrerte deres verste nedgang i overskudd siden starten av pandemien ved begynnelsen av 2020, og falt 8,5 prosent sammenlignet med året før.

Zhu Hong, en høytstående embetsfunksjonær ved Det nasjonale statistikkbyrået, sa at omikron-utbruddet i april «hadde en stor innvirkning på produksjonen og driften av industriselskaper, og at produksjonsselskapenes profitter falt med 22 prosent.

Myndighetene har lettet de finansielle betingelsene, med den kinesiske sentralbanken som har kuttet sin femårige hovedstyringsrente, som brukes til å fastsette boliglån, fra 4,6 prosent til 4,45 prosent. Men slike tiltak vil i liten grad lette krisen i eiendomssektoren der det gigantiske Evergrande-eiendomsselskapet allerede er i mislighold. Problemene i eiendomssektoren, når alle flow-on effekter tas med i betraktning, blir ikke løst ettersom boligsalget fortsetter å falle. Sektoren står for mellom 25 og 30 prosent av den kinesiske økonomien.

Kinas tredje største eiendomsutvikler, Sunac, rapporterte tidligere denne måneden at selskapet misligholdt en betaling på en utenlands-obligasjon på $ 742 millioner.

I kjølvannet av 2008-finanskrisen var regjeringen og finansmyndighetene i stand til å blåse opp økonomien gjennom ei massiv stimuleringspakke, som innebar økte statsutgifter og utvidelsen av kreditt. Stimulansen tilsvarte rundt 13 prosent av BNP.

Den veien er nå stengt på grunn av transformasjonen i globale økonomiske betingelser. Alle de vesentlige sentralbankene, anført av [den amerikanske sentralbanken] US Fed, hever nå rentene som respons på oppsvinget av inflasjon. I frykt for at dette vil føre til en vekst av arbeideres kamper til støtte for lønnskrav, bestreber de seg for gjennom høyere renter å sette ei bremse på økonomisk vekst, for å motvirke denne voksende bevegelsen.

Globale økonomiske betingelser påvirker Kina sterkt. Verdien av Kinas yuan faller – fallet i april var på 4,5 prosent – som førte til en utgående strøm av kapital.

Som Sydney Morning Herald’s økonomijournalist Stephen Bartholomeusz bemerket i en kommentar publisert i forrige uke: «Kinesiske myndigheter er seg veldig bevisste at å senke deres egne [renter] for aggressivt å prøve å stimulere aktivitet, kan gjøre det som allerede er en jevn utstrømming av kapital til en fullblåst og destabiliserende kapitalflukt.»

Sentralregjeringen synes også å skyve tilbake mot forlangender fra lokale myndigheter om økt assistanse.

Li sa i sine kommentarer til forrige ukes telekonferanse at flere provinser har appellert til sentralregjeringen om assistanse, men at ressursene var begrenset. «Jeg er her for å fortelle dere min konklusjon. Det foreligger et reservefond forvaltet av statsministeren. Annet enn dét, der må lokale myndigheter selv [og på egne vegne] framskaffe midler»

Kina står også overfor en matkrise, i minst én del av landet. Ifølge Li har Jilin, en stor landbruksregion nordøst i landet, blitt hardt rammet og kornproduksjonen der kunne «knapt» dekke etterspørselen, og han advarte for at en dårlig sommerinnhøsting ville skape «store problemer».

Kina opplevde store økonomiske problemer allerede før omikron rammet – spesielt i den høyt forgjeldede eiendomssektoren.

Men disse probleme har blitt betydelig forverret av nektingen fra regjeringer over hele verden for å utvikle en internasjonal strategi for eliminering av Covid-19. Følgelig står Kina overfor oppgaven med å prøve å hanskes med viruset på nasjonal basis, under betingelser der det kontinuerlig er åpent for gjeninnføring av infeksjoner fra resten av verden.

Det voksende forlangendet fra regjeringer, storselskaper og finanskapitalen er at Kina forlater sitt Zero Covid-program og vedtar «la det rase»-politikken, som har ført til millioner av unødvendige dødsfall i resten av verden. Dersom dette ble vedtatt, ville det føre til hundretusener, muligens millioner, av dødsofre i Kina.

Det ville i sin tur skape en krise for Xi Jinping-regimet da Zero Covid-politikken, til tross for noen av de byråkratiske utskeielsene forbundet med implementeringen, nyter bred støtte i befolkningen.

Stormaktenes holdning til Kina på Covid er et annet uttrykk for politikken de i all hovedsak selv har ført fra begynnelsen av – at ingenting må gjøres som forhindrer profittflyten, og derfor forlanger de at Kina «åpner opp».

Men deres nekting for å iverksette tiltak for å eliminere viruset for å få støttet opp finansmarkedene, slår nå tilbake på den globale økonomien og fører til den største inflasjonsstigningen på mer enn fire tiår, og til en betydelig nedgang, om ikke direkte sammentrekning i verdens andre-største økonomi, som vil forverre alle internasjonale resesjonstrender.