Kontraktskampen ved aluminiumsprodusenten Arconic er den nyligste episoden i en voksende kamp mellom arbeiderklassen og de pro-korporative fagforeningene.

Onsdagkveld hevdet de amerikanske metallarbeiderens fagforening United Steelworkers ratifiseringen av en substandard arbeidskontrakt som dekker over 3 000 arbeidere, og utløste et raseriutbrudd [engelsk tekst] blant grunnplanarbeiderne, med mistanker om bedrageri under stemmeopptellingen. Det var motstridende rapporter om vedtaksmarginen, der noen kilder hevdet et sluttresultat på 60 for og 40 imot, og andre den syltynne marginen med 51 for og 49 imot.

Tidlig i mai stemte Arconic-arbeidere nesten enstemmig for autorisering av streikeaksjoner. Det var et kraftfullt uttrykk for deres besluttsomhet om å hente seg igjen etter år med innrømmelser, og for å forhindre deres ytterligere utarming gjennom inflasjonen som er skyhøy. Men i stedet for å organisere for en kamp holdt USW arbeiderne i mørket, før de i tolvte time plutselig kunngjorde en tentativ avtale. Kontrakten inneholder lønnsøkninger godt under dagens inflasjonnivå på 8,3 prosent, med 7 prosent lønnsheving det første året og 4,5 prosent for de tre påfølgende årene.

Arbeidere var rasende over avtalen, som førte til fagforeningens sensur på deres lokale Facebook-sider, der kommentarene ble deaktivert. I mellomtiden opprettet arbeidere deres egen Facebook-gruppe, som tiltrakk seg flere hundre medlemmer, for å skaffe seg et eget forum for demokratisk diskusjon utenfor fagforeningens kontroll.

World Socialist Web Site oppfordrer sterkt [engelsk tekst] Arconic-arbeidere til umiddelbart å videreutvikle dette initiativet gjennom den formelle organiseringen av en grunnplankomité, uavhengig av det offisielle USW-byråkratiet og kontrollert av arbeiderne selv. Arbeidere må forlange at grunnplanet får kontroll med en nytelling av de avgitt stemmene. De kan ikke feste noen lit til integriteten i en avstemmingsprosess i sin helhet kontrollert av fagforeningsbyråkratiet.

Kampen ved Arconic er den nyligste demonstrasjonen av at fagforeningene ikke lenger i noen meningsfull forstand er arbeiderorganisasjoner, men er kjøpte-og-betalte nikkedukker for selskapsledelsen.

Visse generelle karaktertrekk har framkommet i diverse arbeidskamper i løpet av de siste månedene. Enstemmige eller nesten enstemmige avstemminger for autorisasjon av streik viser arbeidernes vilje til å slåss, men streikeaksjoner blir så blokkert av fagforeningene, eller begrenset til bare noen få dager, eller til en brøkdel av arbeidsstyrken. Fagforeningene kunngjør så brått en knefallsavtale, som nesten alltid inneholder lønnsøkninger som tilsvarer halvparten av inflasjonsraten, eller enda mindre, som i løpet av kontraktenes levetid fører til betydelige kutt i reallønninger.

Fagforeningene organiserer en rask avstemming, der stemmeprosessen foregår på ugjennomskuelige betingelser kontrollert av byråkrater som presser på for et «ja»-resultat. I noen tilfeller er ikke fagforeningene i stand til å presse igjennom de tentitative avtalene ved første forsøk, bare for å fremmer en ny avstemming for en praktisk talt identisk avtale, og til slutt erklærer fagforeningen at kontrakten er vedtatt.

Andre arbeidskamper i tillegg til Arconic, som følger dette mønsteret, inkluderer:

• Detroit Diesel, der arbeidere stemte med 99 prosent for å autorisere en streik, og avviste et initielt kontraktsforslag med marginen fire-til-én. Bilarbeiderfagforbundet United Auto

Workers (UAW), med presidenten Ray Curry som sitter i styret [engelsk tekst] for Detroit Diesels morselskap, banket til slutt igjennom en avtale som inneholdt kumulative lønnsøkninger på bare 10 prosent over en seks-år-lang kontraktsperiode;

• Tre tusen trailersjåfører [engelsk tekst] spesialiserte for bilindustriens biltransport var beredt til å streike fra midnatt tirsdag da deres nåværende kontrakt utløp, men deres fagforening Teamsters annonserte i tolvte time en avtale, og holdt arbeiderne i arbeid;

• Femti-fem-tusen ansatte i offentlig sektor i fylket Los Angeles County stemte for å autorisere streikeaksjoner, men deres fagforening Service Employees International Union (SEIU) brakte i stedet tilbake [engelsk tekst] en avtale med lønnsøkninger på mellom 3,25 og 5,5 prosent;

• 500 Chevron-arbeidere [engelsk tekst] som streiket ved et raffineri i Richmond, California, ble etterlatt isolerte av United Steelworkers (USW), som i samarbeid med Biden-administrasjonen banket igjennom en nasjonal knefallavtale. USW-president Tom Conway skrøyt åpenlyst [engelsk tekst] av at den nasjonale avtalen var «ikke-inflasjonær», det vil si inneholdt substandard lønnsøkninger. Fagforeningen tvang seinere gjennom en lokal avtale [engelsk tekst] i Richmond, etter å ha isolert de streikende arbeiderne i to måneder;

• I Houston var 2 800 vaktmestere beredt til å streike fra tirsdag kveld [engelsk tekst], men denne aksjonen ble avbrutt av SEIU, som dagen etter annonserte en tentativ avtale. De sterkt utbyttede vaktmesterne består hovedsakelig av immigrantarbeidere som for tiden bare tjener $ 10,75 i timen før fagforeningskontingenten er fratrukket;

• På tvers av Midtvesten har en streik av 1 100 CNH-arbeidere, som produserer landbruksutstyr, vært isolert av UAW [engelsk tekst] i mer enn én måned.

Til denne lista må det tilføyes sykepleieres voksende kamp over hele USA. Mens deres fagforeninger har arbeidet for å isolere streiker – deriblant i Stanford i april og mai, og pågående streiker i Minnesota og New Jersey – har sykepleiere på grunnplanet organisert seg uavhengig, for å føre en kraftfull kampanje [engelsk tekst] mot at deres yrkeskollega RaDonda Vaught rettslig ble gjort til syndebukk for sykehusledelsens feilgrep, og mot utrygg bemanning og forholdstall for pasienter per sykepleier.

AFL-CIO og andre offisielle fagforeninger er kontrollert av et privilegert byråkrati, som trekker sekssifrede lønninger fra deres nisifrede fagforeningsfondsmidler, og som er finansielt avhengige av deres evne til å håndheve en «pro-korporativ arbeidsfred». Deres målsetting er ikke å organisere arbeidernes kamp for bedre lønns- og arbeidsbetingelser, men å undertrykke streiker, banke

gjennom knefallavtaler og forsvare selskapenes «rett» til profittgenerering.

Fagforeningenes sosiale funksjon som arbeidslivspoliti vises av de offisielle lønnstatistikkene i USA, som viser at lønninger samlet sett i fjor økte med 4,7 prosent, rett nok er en betydelig økning (men fortsatt langt under inflasjonen), drevet av en manko på arbeidskraft som objektivt sett har styrket arbeidernes forhandlingsposisjon. Men økningen blant fagorganiserte arbeidere var imidlertid langt lavere enn landsgjennomsnittet, med bare 3,3 prosent, fra mars 2021 til mars 2022. Fagforeningene selv har med andre ord spilt en nøkkelrolle i å begrense lønnsøkningene.

Disse tallene påminner Leo Trotskijs dypsiktige observasjon på 1930-tallet: «Karakteren av en arbeidernes organisasjon, slike som fagforeninger, bestemmes av organisasjonens relasjon til fordelingen av nasjonalinntekten.» Skulle fagforeninger «forsvare borgerskapets inntekter mot angrep fra arbeidernes side; skulle de føre en kamp mot streiker, mot hevingen av lønninger, mot bistand til arbeidsledige, da vil vi ha en organisasjon av streikebrytere, og ikke en fagforening.» Dette er, faktisk sett, akkurat det fagforeningene har blitt til.

For å hanskes med et voksende opprør nedenfra utvikler fagforeningene tettere og mer intime tilknytninger til kapitaliststaten. Dette er betydningen av president Bidens løfte om å være den mest «pro-fagforening-presidenten i amerikansk historie», samtidig som han angriper arbeidernes lønninger gjennom tiltak som hevingen av nivået for føderale styringsrenter. Han bestreber seg på å utvikle en korporatistisk arbeider-selskapsledelse-regjering struktur for å få strupt klassekampen, og en påtvunget arbeidsdisiplin på hjemmebane for å forberede for kriger i utlandet.

I tillegg til den nasjonale raffinerikontrakten, utarbeidet i nært samarbeid med USW, har Biden-administrasjonen langt framskredne forberedelser [engelsk tekst] med både havneoperatører og havnearbeidernes fagforening International Longshore and Warehouse Union (ILWU) for å forhindre arbeidsnedleggelser på vestkysthavnene når kontrakten utløper 1. juli for 20 000 ILWA-arbeidere. I jernbane-cargo-industrien, der arbeidere har vært uten nasjonal kontrakt i to år, anmoder [engelsk tekst] fagforeningene både Biden og Kongressen om å gripe inn for ensidig å pålegge et forlik. En føderal dommer intervenerte nylig for å blokkere en streik mot en straffende ny oppmøteforordning ved jernbaneselskapet BNSF, en klar indikasjon på at enhver juridisk intervensjon vil være på selskapsledelsens side.

Det er en kollisjon mellom fagforeningenes og arbeiderklassens fundamentale sosiale interesser. Over hele verden reiser arbeidere seg mot levekostnadene som skyter til værs, underordningen under pandemien av folkehelsetiltak og menneskeliv til selskapsprofitter, og amerikansk imperialismes og verdensimperialismens hensynsløse kriger. Men fagforeningene, integrert både finansielt og institusjonelt med selskapene og avhengige av støtte fra kapitaliststaten, responderer ikke ved å gi etter for folkelig påtrykk nedenfra, men ved å bestrebe seg stadig mer åpent og nakent for å undertrykke det.

Men fagforeningsapparatet kan ikke holde tilbake historiens hjul. Arbeidere blir drevet inn i kamp av det globale sammenbruddet av kapitalistsystemet, som ikke er i stand til å løse noen av de grunnleggende sosiale problemene det moderne samfunn står overfor, og som faktisk er rotårsaken til disse problemene. Hvert nytt svik fra fagforeningsbyråkratiets side diskrediterer bare disse institusjonene ytterligere, og radikaliserer arbeiderne.

Kontraktskampen ved Arconic, og blant andre seksjoner av arbeiderklassen på tvers av USA og internasjonalt, fordrer utviklingen av uavhengige organisasjoner, koordinert og forent i Den Internalsjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWARFC).

For informasjon om hvordan man oppretter en grunnplankomité, fyll ut skjemaet nedenfor.