En jury i Fairfax, Virginia fant onsdag å felle kjennelse for skuespiller Johnny Depp i hans søksmål om ærekrenkelse mot hans tidligere kone, skuespiller Amber Heard. Rettskjennelsen er et betydelig nederlag for #MeToo-heksejakta på seksualmisgjerninger, og en seier for forsvaret av elementære juridiske normer, deriblant presumsjonen om uskyld og rettigheten til en behørig rettsprosess.

Juryen, sammensatt av syv sivile, tilkjente Depp en skadeerstatning for ærekrenkelser på $ 10 millioner, og $ 5 millioner i oppreisning (senket til $ 350 000, i samsvar med maksimalgrensa under delstatens lov). Heard ble tilkjent $ 2 millioner i oppreisning for en kommentar fra Depps advokat i britisk presse under et tidligere, mislykket søksmål i Storbritannia. Depp hadde saksøkt for en skadeerstatning på $ 50 millioner på hans filmkarriere, og Heard innlag motsøksmål på $ 100 millioner.

Hundrevis av liv og karrierer har siden oktober 2017 blitt ødelagt gjennom spredningen av stort sett ubegrunnede påstander, sladder og rykter. Mange av de beskyldte har, isolerte og offisielt vanæret, og av media øyeblikkelig forvandlet til pariaer, rett og slett valgt å forsvinne. Så godt som ingen av de sistnevnte har vært siktet for noen forbrytelse, langt mindre blitt dømt skyldig. Nå har et velkjent individ stått opp mot den småborgerlige lynsj-mobben, brakt saksanliggendet opp for retten og latt en jury ta stilling til sakens meritter. Resultatene er klare nok.

Juryen avsa en fordømmende rettskjennelse, og hvorvidt den hadde det til hensikt eller ikke, ikke bare over Depp-Heard-saken, men over hele det McCarthy-istiske skandalemakeriet som de siste årene har konsumert en betydelig del av den øvre middelklassen, anført av New York Times, New Yorker og Washington Post, og direkte og indirekte forfektet av Det demokratiske partiet og dets «venstre»-apologeter. I virkeligheten vil de fleste av #MeToo-påstandene falt fra hverandre på tilsvarende måte dersom de ble utsatt for samme grad av objektiv gransking. Derfor hylene av forargelse fra de identitetspolitikk-besatte media, i kjølvannet av onsdagens rettskjennelse.

Depp-Heard-saken berodde på en Washington Post-ytringskronikk publisert i desember 2018, ett år inn i #MeToo-kampanjen, med headingen «Jeg talte ut mot seksualisert vold – og møtte vår kulturs vrede. Det må endres», som ble publisert med Heards byline. I teksten hevdet den kvinnelige skuespilleren (faktisk en ghost writer, ikke-navngitt medforfatter, som det ble avslørt under rettssaken) at «for to år siden ... ble jeg en offentlig person som representerte vold i hjemmet.» Dette var en tynt tilslørt referanse til hennes ekteskap med Depp (2015 til 2017), en påstand som til slutt utløste hans søksmål. Den mannlige kuespilleren benektet at han noen gang fysisk hadde lagt hånd på Heard.

At juryen, etter seks ukers bevishøring og tre dagers veiing av sakens framlagte fakta, konkluderte sine rådslagninger på en så avgjørende måte, er avslørende. Som forskjellige kommentatorer bemerket er offentlige embetsrepresentanter og celebriteter forpliktet til å møte en «veldig høy terskel for bevisbyrden» for å kunne forlange er erstatning for æreskrenkelse. Jurymedlemmene måtte avgjøre om to av Post-artikkelens passasjer og dens heading var ærekrenkende. På grunn av Depps prominente rolle, som Associated Press bemerket, «for å fastslå at hun begikk injurier, måtte juryen konkludere med at Heard handlet med ‘faktisk ondsinnethet’ [‘actual malice’], hvilket betyr at hun enten visste at det hun skrev var usant, eller at hun handlet med hensynsløs misaktelse av sannheten. Juryen beluttet til fordel for Depp på alle tre punkter, og fant at hun faktisk hadde handlet med ondsinnethet.» Samtidig hadde Heards advokater informert juryen at Depps påstand «måtte mislykkes såframt Heard ble utsatt for én enkelt hendelse av overgrep.» Jurymedlemmene trodde tydeligvis ikke på den kvinnelige skuespillerens påstander om fysisk mishandling.

Joey Jackson, juridisk analytiker for CNN, kalte det en «enorm seier» for Depp. Det skuespilleren måtte overvinne, påpekte Jackson, «var et anliggende om First Amendment [Konstitusjonens første endringstillegg, om ytringsfrihet], som fastslår at vi alle har rett til å uttrykke våre tanker og meninger. Det de (jurymedlemmene) sa var at ja, man har en First Amendment-rettighet med mindre man sier noe som ikke er sant, som skader noens omdømme og forårsaker skader på dem i deres yrkesutøvelse i deres bransje.»

I en uttalelse som ble utgitt etter dommen bemerket Depp at seks år tidligere ble hans eget liv og livene til dem nærmest ham «forvandlet for alltid. Alt på et blunk. Falske, svært alvorlige og kriminelle påstander ble reist mot meg via media, som utløste en endeløs kryssild av hatefullt innhold, selv om det aldri ble reist tiltaler mot meg.» Påstandene, hevdet Depp, hadde «en seismisk innvirkning på mitt liv og min karriere. Og seks år seinere ga juryen meg mitt liv tilbake. Jeg er i sannhet ydmyk.»

Skuespilleren kommenterte videre at han hadde truffet beslutningen om å rettsforfølge saken, «vel vitende om høyden på de juridiske hindringene jeg ville møte» og at hans privatliv ville bli eksponert for offentlighetens innsyn. Han uttrykte sitt håp om «at min søken etter å få sannheten fortalt kan ha hjulpet andre, menn eller kvinner, som har befunnet seg i min situasjon, og at alle som støtter dem aldri gir opp. Jeg håper også at stillingen nå vil gå tilbake til uskyldig inntil det motsatte er bevist, både i domstolene og i media. … Veritas numquam perit. Sannhet forgår aldri.»

I hennes egen uttalelse etter dommen kommenterte Heard at hun var «hjerteknust over at berget av bevis fortsatt ikke var nok til å stå opp mot den uforholdsmessige makten, innflytelsen og påvirkningskraften til min eksmann». Hun hevdet at hun var enda mer skuffet over «hva denne rettskjennelsen betyr for andre kvinner. Den er et tilbakeslag. Den setter klokka tilbake til en tid da ei kvinne som uttalte seg, og talte ut høyt, kunne bli offentlig beskjemmet og ydmyket. Det setter tilbake tanken at vold mot kvinner må tas på alvor.»

Resultatene av rettssaken er ikke et slikt «tilbakeslag», fordi Heard verken representerer kvinner generelt, eller voldsutsatte kvinner spesielt. Hun kjennetegner snarere det egoistiske sjiktet av velsittuerte menn og kvinner som har forsøkt å fremme deres interesser, uansett de vidtrekkende konsekvensene, gjennom den reaksjonære #MeToo-kampanjen. Sammen med tallrike andre i Hollywood identifiserte hun åpenbart i løpet av heksejakta på seksualmisgjerninger en anledning til å innynde seg i medie- og underholdningsindustrien. Derav hennes opportunistiske beslutning i 2018 om å nyoppfinne seg som en korsfarer for «kvinners rettigheter». Kynismen i den operasjonen kan knapt overvurderes.

Den bredere betydningen her er spørsmålstegnet kjennelsen setter over alle de ubelagte påstander ført fram mot skuespillere, musikere, komikere og mediepersonligheter de siste årene. Om ikke Heard ganske enkelt skulle bli tatt på hennes ord, og juryen konkluderte bestemt for at det skulle hun ikke, hvorfor skulle da noen som helst andre bli det?

Som bemerket ovenfor, disse bredere implikasjonene av onsdagens rettskjennelse sendte #MeToo-styrkene ut i paroksysmer av raseri og bestyrtelse. Mange engasjerte seg i deres egen form for «ugyldiggjøring av juryen», der de avviste rettskjennelsen som illegitim, og fortsatte å forsikre, uten belegg eller bevis, at Heard var en forfulgt overlevende etter overgrep.

Rolling Stone satte som heading på sin respons: «‘Menn vinner alltid’: Overlevende ‘bestyrtet’ av Amber Heard-kjennelsen.» BuzzFeed News kommenterte i deres artikkel, under tittelen «Hvorfor Depp vs. Heard kjennelsen er så brutal», at «det å være kvinne i verden betyr ikke at du noen gang bare blir straffet av én mann, eller i én hendelse; det betyr å måtte hanskes med et flettverk av underkastelse.» A. O. Scott i New York Times observerte, uten å bry seg om å komme med et fnugg av bevis, at offentligheten var «forberedt for å akseptere ham [Depp] som mangelfull, sårbar, menneskelig, og for å se henne [Heard] som monstrøs. Fordi han er en mann. Celebritet og maskulinitet er gjensidig forsterkende fordeler.»

I en spesielt avskyelig kommentar hevdet Moira Doneghan i Guardian, husorganet til britisk liberal filistinisme, at rettssaken, med dens «besynderlige, ulogiske og urettferdige» rettskjennelse, «har blitt til en offentlig orgie av misogyni [kvinnehat]. Selv om det meste av hetsen nominelt er rettet mot Heard, er det vanskelig å rokke ved fornemmelsen at den egentlig er rettet mot alle kvinner.»

Sosiologen Nora Bedera konkluderte fra rettssaken i magasinet Time, med å hevde at å utsette anklagere for kryssutspørring i seg selv var en «strukturell ulikhet», og angivelig burde være forbudt. Mens offentligheten feilaktig anser tøffe utspørringer under ed for å være «gullstandarden for å søke sannhet», hevdet Time-teksten, «finner vitenskapelige studier at de faktisk tilslører fakta i saker om seksualisert vold». Kryssutspørringer «produserer ofte traumatiske symptomer hos overlevende som kan hemme deres evne til å huske detaljer om volden de måtte utstå». Bedera antar, selvfølgelig, at anklagerne er «overlevende» etter overgrep, og at de beskylte er skyldige, som gjør argumentasjonen så mye lettere for henne. Rettssaken viser faktisk at siktede må ha rett til, gjennom advokatfullmektige, å utsette anklageren for grundige, omfattende utspørring. Ingen ærlig person kan motsette seg det.

Argumentet om at Depp seiret i saken på grunn av sin filmstjernestatus har liten eller ingen gyldighet. Faktisk, som antydet, sto han overfor betydelige juridiske odds ved å saksøke Heard for en amerikansk domstol. Man må kunne si såpass mye: Depps prominens viste seg å være fordelaktig i den grad han var i stand til, i motsetning til mange andre, å ignorere mediefiendtligheten, kunne ta på seg de juridiske utgiftene og vie måneder til saken. Hans status skapte for én gangs skyld noe mer i retning av like konkurransevilkår.

Hva angår påstanden at Depps langt bredere folkelige støtte ga ham en urettmessig fordel, så taler dette, tildels, til hans bakgrunnshistorie som en betydelig kunstner (blant annet i filmer som Minamata og Waiting for the Barbarians), til hans tilstedeværelse i rettssalen, og til offentlighetens generelle mangel på tillit til Heards vitnesbyrd.

NPR påpekte at på medieplattformen TikTok, hadde per den 23. mai «#IStandWithAmberHeard hatt rundt 8,2 millioner visninger, mens #JusticeForJohnnyDepp har oppnådd rundt 15 milliarder visninger.» Den bredere reaksjonen besørger, helt spesielt, et mer nøyaktig bilde av offentlige holdninger til #MeToo-Hollywoodgjengen, i all dens selvsentrerthet, selvmedlidenhet og selvpromotering.

World Socialist Web Site har siden oktober 2017 insistert på at kaskaden av fordømmelser og påfølgende «forsvinninger» ikke hadde noe å gjøre med å forsvare kvinners rettigheter, verken på arbeidsplassen eller i hjemmet – og faktisk at den antidemokratiske karakteren av utrenskningen i det lange løp ville undergrave alles rettigheter. Dette sentimentet er så absolutt mer delt på det nåværende tidspunkt.

Depp-Heard-rettssaken har hatt den positive effekten at den har fått fram trangsyntheten til det privilegerte sosiale sjiktet investert i #MeToo-kampanjen, og dette sjiktets isolasjon fra befolkningen, både kvinner og menn.