Omtrent to tredjedeler av velgerne støttet i folkeavstemmingen avholdt 1. juni Danmarks deltakelse i Den europeiske unionens (EU) forsvarspolitikk, ifølge prognoser basert på meningsmålinger blant velgere som forlot valglokalene. Regjeringen og de viktigste opposisjonspartiene aksjonerte for å oppheve landets 30-år-lange valg om ikke å delta i EUs felles sikkerhets- og forsvarspolitikk – Common Security and Defence Policy (CSDP).
Resultatet betyr at danske tropper nå integreres inn i EUs militæroperasjoner, og at København vil delta i EUs beslutningsprosesser for militære utplasseringer. Dette vil også åpne opp muligheter for EU til å utplassere militærstyrker i Arktis, en stadig mer geopolitisk eksplosiv region.
Folkeavstemningen var resultat av Danmarks sosialdemokratiske mindretallsregjerings helhjertede støtte til USA-NATO-krigen mot Russland. Den 6. mars, mindre enn to uker etter at Washington og deres europeiske allierte med hell fikk provosert Russlands president Vladimir Putin til å innlede hans reaksjonære invasjon av Ukraina, kunngjorde den danske regjeringen en omfattende avtale om forsvarspolitikken med landets opposisjon, som består av Venstre (liberalere) og Konservativ-partiene. Avtalen, også støttet av det tidligere stalinistiske Grønne Venstre, inkluderte et løfte om å heve danske forsvarsutgifter til 2 prosent av BNP innen 2033, avslutte landets avhengighet av russisk gass, og å holde folkeavstemmingen 1. juni.
I nok en indikasjon på Københavns støtte til militæreskaleringen mot Russland bekreftet den sosialdemokratiske regjeringen i forrige uke at den videresender amerikanske Harpoon-antiskip-missiler til Ukraina, for målretting av russiske fartøyer i Svartehavet.
Danmark forhandlet seg i 1992 til opt-out fra EUs forsvarspolitikk, etter velgernes forkastelse av Maastricht-traktaten. Fravalget av forsvarssamarbeidet var ett av fire elementer i Edinburgh-avtalen, som også inkluderte unntak i justis- og immigrasjonspolitikken, og i den økonomiske og monetære unionen (fellesvalutaen euro).
Danmarks forsvarspolitikk har tradisjonelt fokusert på landets fulle deltakelse i NATO, som landet var et grunnleggende medlem av i 1949, og på samarbeid med det amerikanske militæret i operasjoner fra deres arktiske baser på Grønland. Danmark gikk med på etableringen av en amerikansk militær tilstedeværelse på øya under den andre verdenskrig, etter at Washington uttrykte tiltakende bekymring for at Grønland kunne bli en base for Nazi-Tysklands lansering av angrep på Nord-Amerika. Den viktigste amerikanske basen er Thule, bygget i 1951, som ble en sentral lokalisering for ballistisk missilforsvar og spionasjeaktiviteter.
Selv om EUs militæroperasjoner har vært mindre omfattende enn NATOs har det siden den første utplasseringen til Makedonia i 2003 vært mer enn 30 EU-ledede operasjoner. De spenner fra oppdrag i Den demokratiske republikken Kongo (DRC) til Bosnia, Mali, Somalia, Irak, Georgia og Afghanistan. En EU-ledet marineoperasjon patruljerte også det sentrale Middelhavet for å forhindre flyktninger på flukt fra imperialistkriger i å nå fram til Europa.
Deler av den europeiske styringseliten, framfor alt i Tyskland og Frankrike, presser på for å styrke EUs militære kapasiteter, for å tilrettelegge for en europeisk imperialistisk utenrikspolitikk mer uavhengig av USA, og om nødvendig i opposisjon til landet. Dette omfatter utviklingen av felles europeiske våpensystemer og kommandostrukturer.
Danmarks deltakelse i CSDP kan nå åpne for nye muligheter for EUs militære operasjoner i regioner der landet enda ikke har etablert noe fotfeste. Selv om Danmark, med en befolkning på kun 5,8 millioner, har et relativt beskjedent militær på mellom 7 000 og 9 000 profesjonelle tropper, gir kontrollen over Færøyene og Grønland landet tilgang til geostrategisk viktige regioner av Nord-Atlanteren og Arktis.
Danmark er én av en håndfull nasjoner, deriblant Canada, Russland og USA, som har territoriell hevd på store områder i Arktis. På grunn av klimaendringer er kontrollen over Arktis av stadig større bekymringer for stormaktene, og for mindre stater som Danmark. Smeltende iskapper åpner for tilgang til betydelige forekomster av olje og gass, kritiske mineraler og andre råvarer, og til tidligere isblokkerte sjøveier, som betydelig vil forkorte handelsrutene.
En av de mest omstridte handelsrutene er Nordsjøruta – North Sea Route (NSR) – som passerer langs Russlands arktiske kyst, og som Moskva gjør krav på som interne farvann. Russland har begynt å utvikle et samarbeid med Kina for å gjøre det mulig for kinesiske skip å bruke NSR. Dette er Washington imot, der de hevder at NSR må betraktes som internasjonalt farvann med fri passasje for all skipsfart.
Dansk militær- og overvåkingsvirksomhet på Grønland, Færøyene og i deres territorialfarvann, er under oppsyn av Joint Arctic Command. NATO inngikk i oktober 2020 et formelt partnerskap med Joint Arctic Command, som inkluderer deling av etterretning, felles militærøvelser, og månedlige koordineringsmøter.
NATO-maktene grep til Russlands invasjon av Ukraina for å skru opp spenningene i Arktis. Syv av de åtte medlemmene av Arktisk råd, et organ opprettet i 1996 for å føre tilsyn med det mellomstatlige samarbeidet om anliggender av økologisk-, økonomisk- og forskningsrelevans i regionen, og som for tiden ledes av Russland, suspenderte deres deltakelse i rådets komitéer.
Dette provoserende trekket fra USA, Canada, Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige satte effektivt en stopper for Det arktiske råds aktiviteter. Finlands og Sveriges felles beslutning om å søke om NATO-medlemskap påvirker også den arktiske geopolitikken: Landene ligger ved bredden av den strategisk viktige Østersjøen, og besørger NATOs militære styrker anledning til å trene under arktiske betingelser.
EU og unionens største medlemsstater, spesielt Tyskland, har lenge presset på for en større rolle i arktiske anliggender. EU publiserte i 2021 unionens nye arktiske strategi. Én av hovedklagene er at unionen enda ikke har fått offisiell observatørstatus i Det arktiske råd. Strategien fastsatte også intensjonen om å åpne et EU-kommisjonskontor på Grønland. Pressemeldingen som kunngjorde den nye strategien bemerket at Arktis er «av sentral strategisk betydning for EU, med tanke på klimaendringer, råvarer, så vel som geostrategisk innflytelse».
Tysklands utenriksdepartement bemerket i 2019, i sitt første offisielle strategidokument for regionen, med tittelen «Retningslinjer for tysk arktisk politikk», at Berlin anser Arktis som en «region med økt krisepotensial». Dokumentet fortsatte: «Flere stater sikrer i tiltakende grad sine interesser militært i Arktis. Dette kan føre til et våpenkappløp. Utviklingen av dual-use capabilities, [dvs. både militære og sivile evner] så vel som deres konstante modernisering, og teknologiske framskritt og eksterne aktørers strategier, undergraver skillet mellom defensive og offensive politiske alternativer. … Muligheten øker dermed for ikke-samarbeidsvillig atferd i Arktis, som vil sette regionens økonomiske, økologiske og sikkerhetspolitiske stabilitet i fare, og som konsekvens påvirke tyske sikkerhetsinteresser.»
En studie publisert av den tyske regjeringsinnordnede sikkerhetspolitiske tankesmia Stiftung Wissenschaft und Politik (SWP) i februar, var enda mer eksplisitt om den økende betydningen av Arktis for Berlins utenrikspolitikk, som er basert på en gjenoppliving av globale tyske imperialistambisjoner ikke sett siden første halvdel av 1900-tallet. Med tittelen «Russland i Arktis», observerte dokumentet: «Området er, selvfølgelig, også av avgjørende betydning for Tyskland: I enhver militær konfrontasjon vil de tyske føderale væpnede styrker (Bundeswehr) bli kalt inn som del av NATO; og Tyskland selv er beliggende ved Nord-Europas geoøkonomiske og geostrategiske viktige sjøveier. Enhver forpurring av disse ville få konsekvenser for sikkerheten og stabiliteten i hele regionen.»
Den Brussel-baserte tankesmia European Policy Centre (EPC) foreslo i en nylig publisert rapport at EU kunne foreslå en modell de kalte Arktisk Råd 7+, det vil si, etableringen av et organ bestående av de syv medlemmene i Det arktiske råd som boikotter organisasjonen, og EU.
På en konferanse i Esbjerg den 18. mai, angivelig holdt for å diskutere vindkraft-elektrisitetsproduksjon, mellom Danmark, Tyskland, Belgia og Nederland, uttrykte både Tysklands forbundskansler Olaf Scholz og EU-kommisjonens president Ursula Von der Leyen deres støtte til at Danmark opphever landets opt-out fra EUs felles forsvarspolitikk (CSDP). To dager seinere kunngjorde den danske forsvarsministeren Morten Bødskov at det er planer om å gjøre havna i Esbjerg om til et NATO-knutepunkt for transport av militærutstyr og personell til Østersjøregionen innen utgangen av 2023.
Overveldende støtte i Danmarks politiske etablissement og media for avskaffelsen av deres opt-out-posisjon på forsvarssamarbeidet, sammen med mangelen på enhver genuin motstand mot trekket, bidro til å produsere onsdagens skjeivfordelte resultat.
«Nei»-kampanjen ble ledet av det høyreekstreme Danske Folkeparti, på et nasjonalistisk grunnlag. Partiet mente Danmark måtte beholde full suverenitet over sine væpnede styrker, og advarte mot at dansk personell skulle utplasseres i en europeisk hær.
Pseudo-venstre-grupperingen Rød-Grønn-Allianse (RGA) forsøkte å redde sin frynsete antimilitaristiske legitimasjon ved å føre kampanje for en «nei»-stemme. Kampanjen hadde imidlertid praktisk talt ingen troverdighet.
RGA har lenge arbeidet for å undertrykke og strupe venstreorientert motstand mot krig. Siden 2019 har RGAs avstemminger i parlamentet vært avgjørende for å sikre et flertall for Mette Frederiksens sosialdemokratiske minoritetsregjering, som nå sender Ukraina militærutstyr og våpen, deriblant Harpoon-antiskip-missiler. RGA har tidligere også stemt for imperialistkriger, blant annet siden 2014 for USA-ledet krig i Syria og Irak.