Med arbeidere over hele verden allerede skjøvet ut på kanten av høye priser har en av de ledende globale finansinstitusjonene advart for at prisene bare kommer til å stige ytterligere, ledsaget av en betydelig økning av arbeidsledigheten.

Verdensbanken har i sin siste rapport om verdens økonomiske utsikter, World Economic Prospects, utgitt på tirsdag, advart for at den globale økonomien er i ferd med å falle ut i en langtrukken periode med stagflasjon – lavere vekst og sågar direkte sammentrekning – som vil vedvare i overskuelig framtid.

Verdensbankens president David Malpass sa i rapportens forord: «Verdensøkonomien er igjen i fare. Den står overfor høy inflasjon og langsom vekst på samme tid. Selv om en global resesjon skulle avverges kan smerten ved stagflasjon vedvare i flere år.»

Verdensbanken legger gjennom hele rapporten vekt på effektene av krigen i Ukraina, for å ha skapt disse forholdene. Men det går fram av selve innholdet i rapporten at stagflasjonstrender var godt i gang før krigsutbruddet i februar.

Verdensbanken har redusert sin prognose for global vekst betydelig, fra 5,7 prosent i 2021 og for i år nå ned til bare 2,9 prosent, et kutt på nesten en tredjedel fra prognosen meldt i januar, som da var på 4,1 prosent.

Lignende prognoser om lavere vekst og høyere inflasjon ble framlagt i en rapport utgitt onsdag fra Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD), som dekker de store økonomiene.

Verdensbankens rapport sier at til tross for det «negative sjokket» for verdensøkonomien i 2022 var det «i hovedsak ingen gjenvinning» forventet for neste år, med en vekst som bare forventes å stige litt, til 3 prosent, med motvind fra flere kanter, da spesielt høye råvarepriser og en fortsatt tilstramming av pengepolitikken – sentralbankenes heving av styringsrenter – som er forventet å vedvare.

Dessuten er selv disse dystre utsiktene gjenstand for forskjellige «nedside-risikoer», deriblant «tiltakende geopolitiske spenninger, økende stagflasjonære motvinder, økende finansiell ustabilitet, vedvarende forsyningsbelastninger, og forverret matsikkerhet.»

På lengre sikt forventes veksten for resten av tiåret å holde seg under nivåene fra 2010-tallet.

Rapporten bemerker at den økonomiske gjenvinningen fra den forrige perioden med stagflasjon, på 1970-tallet, «krevde skarpe hevinger av styringsrentene fra de store sentralbankene i de framskredne økonomiene, for å dempe inflasjonen, som utløste en global resesjon og ei rekke finanskriser i framvoksende markeder og utviklingsøkonomier, såkalte EMDE-land.»

Under betingelser der den globale økonomien nå lider av to år med pandemiens konsekvenser – kapitalistregjeringers nekting av å gjennomføre vitenskapsbaserte folkehelsetiltak for å eliminere pandemien, på grunn av tiltakenes eventuelle konsekvenser for aksjemarkedene – har krigen i Ukraina skapt betydelige «spillover»-effekter.

Men som rapporten også erkjenner, disse konsekvensene «forsterker de tidligere belastningene fra pandemien, som flaskehalsene i de globale forsyningskjedene og betydelige stigninger i prisene for mange varer».

Etter å ha økt gjeldsnivåene for finansiering av tiltak iverksatt under pandemien har det vært en betydelig reduksjon av det «politiske spillerommet» for å håndtere krigens konsekvenser, «som forverrer de svært vanskelige avveiningene politiske beslutningstakere står overfor, der de må velge mellom å støtte vekst og å kontrollere vedvarende prispress».

Med andre ord, mens regjeringer tidligere, under betingelser av et regime for lave styringsrenter, kunne besørge stimulans til økonomien ved økte offentlige utlegg gjennom økt gjeld, kan de ikke lenger ty til slike tiltak fordi sentralbankene nå hever styringsrentene som respons på inflasjonen.

Verdensbankens rapport bemerker at gjeldsnivåene for mange EMDE-land allerede før krigen var «på en uholdbar kurs, og den finanspolitiske bærekraften vil sannsynligvis bli ytterligere uthulet av svakere vekstutsikter og høyere lånekostnader».

Rapporten kommer imidlertid ikke til det essensielle poenget, at hevingen av styringsrentene ikke vil gjøre noe for å få ned prisene. Denne rentehevingen er snarere innrettet på å indusere resesjonsbetingelser for å slå ned på lønnskravene til arbeidere konfrontert med den høyeste inflasjonen på fire tiår, som daglig reduserer deres levestandarder.

De såkalte framvoksende markedene blir nå hardt rammet. EMDE-veksten forventes nesten å halveres i 2022, i år ned til 3,4 prosent sammenlignet med 6,6 prosent i 2021, og godt under årsgjennomsnittet på 4,8 prosent for perioden fra 2011 til 2019.

Den globale inflasjonen har steget over hele verden, og er nå godt over sentralbankenes styringsmål. Den «konvensjonelle visdommen» fremmet av sentralbankledere, ved starten av prisøkningene i 2020 og 2021, var at inflasjonen var «forbigående».

Dette lykksalige scenarioet har nå blitt fullt og helt forkastet, med Verdensbanken som rapporterer at «inflasjonen forventes å forbli høy i lengre tid, og på høyere nivåer enn tidligere antatt.»

Finansmyndighetenes store frykt er at vedvarende inflasjon vil føre til en pådriver for høyere lønninger, og rapporten advarer derfor at «sentralbanker kan bli tvunget til å stramme til de pengepolitiske retningslinjene raskere enn forventet, for å få økende prispress under kontroll».

Verdensbankens rapport faller generelt sett inn på linje bak de offisielle uttalelsene om at pandemien er over – stikk i strid med alt av tilgjengelig bevismateriale – men den er tvunget til å erkjenne at den «kan forverres på grunn av framveksten av nye, mer virulente virusvarianter».

Omfanget av inflasjon, spesielt for basisvarer, framheves av noen av rapportens estimater.

Energiprisene forventes i 2022 å stige med 52 prosent, anslagsvis 47 prosentpoeng høyere enn tidligere anslått. Prisene på landbruksprodukter er i år forutsett å stige med 18 prosent over de tidligere prognosene. Gjødselprisene forventes å øke med 70 prosent, da Russland er verdens største eksportør av denne varen. Metallprisene forventes å øke med 12 prosent, og prisene på aluminium og nikkel har allerede steget med 30 prosent.

Prisstigningene merkes allerede rundt om i verden, med daglige prisøkninger for bensin, energi og matvarer.

I USA er bensinprisene i ferd med å nå $ 5 per gallon [NOK 10,40 / l], med tilsvarende stigninger rundt om i verden, og familier står overfor stadig stigende kostnader ved å kjøre bil samtidig som økende transportkostnader slår over i økte kostnader for mat og andre nødvendige forbruksvarer.

OECDs sjeføkonom Laurence Boone hadde en talende kommentar om den globale matkrisen, i forordet til den nylige OECD-rapporten. Hun skrev at verden produserte nok kornprodukter til å kunne mate alle, «men prisene er veldig høye».

Verdensbankrapporten bemerker, i sin undersøkelse av de store økonomiene, at veksten forventes å «avta markant» i 2022, ned til 2,6 prosent. I USA «tapte aktiviteten moment» i det første halvåret – i første kvartal trakk den amerikanske økonomien seg sammen med en årlig rate på 1,4 prosent – med lavere vekst satt til å vedvare.

Vekstraten for 2022 er forutsett å bli på 2,5 prosent, ca. 1,2 prosentpoeng under forrige prognose, og en ytterligere svekking til 2,2 prosent for årene 2023 og 2024, som følge av høyere energipriser, strammere monetære betingelser, og ytterligere forsyningsproblemer forårsaket av Ukraina-krigen.

Veksten i eurosonen forventes i år å bli på 2,5 prosent, på grunn av ytterligere forsyningssjokk som følge av krigen, en revidering ned med 1,7 prosentpoeng fra tidligere prognoser.

I Japan har den økonomiske aktiviteten avtatt betydelig, der forventet vekst i år er på 1,7 prosent, ned 1,2 prosentpoeng fra tidligere prognoser.

I Kina er økonomien i år forutsett å vokse med 4,3 prosent, en nedgradering på 0,8 prosentpoeng, for så i 2023 å vokse med 5,2 prosent.

Kinas vekstrater er betydelig høyere enn i alle de framskredne økonomiene. Dette til tross for alt av hyl og skrik om at Kinas zero-Covid-tiltak medførte store økonomiske skader og måtte reverseres, uansett hva det skulle koste i antall infeksjoner og den massedød det hadde medført om disse forlangender ble tatt til følge. Men, dette ubeleilige faktum er ikke nevnt i rapporten.

Sett i kontekst av den økonomiske og finansielle utviklingen det siste halvannet tiåret er Verdensbankens rapport en vesentlig tiltale av det globale kapitalistsystemets operasjoner, selv om dét selvfølgelig ikke var dens intensjon.

Sentralbankenes utpøsing av billioner av dollar etter 2008-krisen skapte betingelsene der kapitalistregjeringer nektet å iverksette elimineringstiltak da pandemien rammet i 2020, for ikke å forårsake kollaps av de parasittiske aksjemarkedene, oppblåst av ultrabillige penger.

I stedet, og til tross for noen begrensede avbøtende tiltak som nå alle er fullstendig skrotet, lot de i all hovedsak pandemien rase, mens sentralbankene pumpet ytterligere billioner inn i finanssystemet.

Men nektingen av å hanskes med Covid-19 skapte en krise i forsyningskjeden som satte igang en inflasjonær spiral. Denne har blitt forverret av den USA-ledede NATO-krigen mot Russland i Ukraina, ført for å påføre Russland et avgjørende nederlag og for å stykke landet opp i småbiter for imperialistplyndring.

Og nå, der konsekvensene av disse politiske orienteringene slår tilbake i form av rask stigende inflasjon, tiltakende finansiell ustabilitet og faren for resesjon, har kapitalistregjeringer og deres sentralbanker lansert en krig mot arbeiderklassen, både i de mindre utviklede og i de framskredne økonomiene.