Den amerikansk kongressrepresentanten Richard E. Neals nylige besøk i Irland var en fiasko. Neal, Demokratens styreleder for Representantenes hus’ mektige Ways and Means kongresskomité, ledet i forrige måned et ni-personer-sterkt team sammensatt av både Demokrater og Republikanere, i håp om å kunne presse den britiske regjeringen til å finne en avtale akseptabel for både Den europeiske union (EU) og regjeringen i Republikken Irland, over Nord-Irland-protokollen, som var et sentralt element i Brexit-avtalen som til slutt ble inngått mellom Storbritannia og EU.

Neal ble møtt med ekstraordinær fiendtlighet fra Nord-Irlands unionist-partier, helt opp til det punkt at delegasjonens sikkerhet ble truet – en posisjon som stilltiende ble støttet av Johnson-regjeringen i Westminster.

Nord-Irland-protokollen som komponent i Storbritannias Uttrekkingsavtale med EU har effektivt sett innført EU-kontroller av handel over Irskehavet, m.a.o. også det som anses å være innenrikshandel mellom Nord-Irland og England. Johnson-regjeringen sa seg enig i ordningen som et kompromiss for å unngå gjenopprettingen av ei «hard» handelsgrense mellom Nord-Irland og Republikken Irland, som ble fjernet da the Troubles ble bilagt med langfredagsavtalen – the Good Friday Agreement (GFA). Nord-Irland-protokollen blir av unionistpartiene i Nord-Irland ansett som en eksistensiell trussel for deres posisjon innen Storbritannia, der Det demokratiske unionistpartiet (DUP) nå suspenderer deres deltakelse i Nord-Irlands lovgivende Forsamling – Assembly – i Stormont, og i den utøvende lokalmyndigheten, og forlanger at protokollen droppes før noen av de to institusjonene kan gjenåpne.

Statsminister Boris Johnsons beleirede premierposisjon avhenger i tiltakende grad av støtten fra partiets mest hardnakkede Brexiteers. Britisk utenriksminister Liz Truss kunngjorde derfor, kort før Neals besøk, hennes intensjon om «i de kommende ukene» å lovfeste endringer til protokollen, uten noe tilsagn, enn si en enighet fra EUs side. Denne posisjonen ble gjentatt onsdag av Johnson, etter at han knepent mandag kveld kom seg forbi et mistillitsvotum reist av hans egne MP-er. Han kalkulerer nå at protokollanliggendet vil holde hans lojalister ombord, samtidig som det splitter hans opponenter. Dem som stemte mot hans premierskap representerer en svankende koalisjon mellom en seksjon av partiets hardt høyreorienterte, og det som gjenstår av antiBrexit-fløyen, som er desperate for å unngå handelskrig med EU, og den Washingtons vrede det ville medføre.

Truss’ foreslåtte løsninger med juridiske protokolltilføyelser innebærer opprettingen av to kanaler for varer, en for «grønne» varer kun med destinasjon Nord-Irland, som ikke skal tollsjekkes. Det er et mål på krisens omfang at tidligere Labour-statsminister Tony Blair, som skryter av å være arkitekten bak GFA – langfredagsavtalen fra 1998, som avsluttet Nord-Irlands tre tiår med borgerkrig – har utstedt hans egne forslag for å «overflødiggjøre det store flertallet av kontroller av varer som forflyttes mellom Storbritannia og Nord-Irland, besørge et kompromiss på involveringen av EU-domstolen Court of Justice, og besørge større muligheter for konsultasjoner om utkast til EU-lover som påvirker Nord-Irland, til representanter for alle sider av lokalsamfunnet.» Dette vil innvilge Johnson og unionistene mye av det de ønsker, samtidig som det forhåpentligvis holder lokket på spenningene med EU.

Biden-administrasjonen ser med stigende foruroligelse på at Storbritannia/EU skal falle ut med hverandre. I tillegg til å true USAs enorme Irland-baserte økonomiske interesser ved en destabilisering av GFA, setter bråket USAs britiske og europeiske allierte opp mot hverandre. NATO-Russland-krigen i Ukraina har intensivert bekymringene dramatisk, som i sin tur førte til utsendelsen av Neals delegasjon. Neal fortalte 20. mai til Financial Times, før hans besøk, at «forpliktelsen og søkelyset» var rettet på Storbritannia, der han advarte for at Storbritannia tok GFA for gitt. Han opponerte mot en ensidig britisk lovgivning som endrer Brexit-avtalen med EU, og advarte: «Vi mener Irland ikke skal holdes som gissel for turbulensen internt i Storbritannias politiske struktur.»

Neal, leder av den amerikanske kongressgruppa Friends of Ireland, hadde i det minst forventet en høflig mottakelse, i tråd med USAs overveldende innflytelse i sør, i Republikken Irland, ikke minst landets strategiske allianse med Storbritannia, og rollen i orkestreringen av GFA. USA utnevnte i 1995 Demokraten George Mitchell som spesialutsending for Nord-Irland. GFA, som han var med å forhandle fram, la grunnlaget for at Sinn Féin tok del i maktdelingen i Nord-Irland, sammen med unionist-partiene.

Det er et mål på kollapsen i de transatlantiske relasjonene over Nord-Irland-protokollen at Neal fra første stund av ble fordømt fra alle kanter av unionist-bevegelsen, hele tiden uten at Johnson-regjeringen ga fra seg et kny. DUP-leder Jeffrey Donaldson sa seg høylytt fornærmet av Neals uttalelse om at GFA var basert på «å akseptere forestillingen om at vi kunne gjøre plass for at the Planter [de protestantiske innflytterne fra England og Skottland; dvs. dagens unionister] og the Gael [de katolske Republikanerne i Nord-Irland] til å leve sammen». Han responderte med å anklage Neal for «det mest udiplomatiske besøket jeg noen gang har sett til disse kyster».

Arlene Foster, Nord-Irlands tidligere førsteminister, skrev 25. mai i avisa Express, der hun fordømte Biden-administrasjonen for å hevde å «beskytte Belfast-avtalen [GFA] når det er klart for alle å se at de bare er interessert i å ivareta dem som ville forsøke å slette Nord-Irland fra kartet.» Dager seinere ble Foster av dronningen i London belønnet med utnevnelsen til a Damehood.

Conor Burns, en minister i Nord-Irland og nær alliert av Johnson, besøkte 1. juni Washington, der han spurte: «Hvordan er langfredagsavtalen (GFA) beskyttet dersom institusjonene som er født av den ikke lenger eksisterer?»

Andre begivenheter peker på et ekstraordinært kollaps i sikkerhetssamarbeidet, og implisitte trusler om lojalistvold mot Neal og hans reisefølge. Belfast Telegraph ble 24. mai «varslet» om et sikkerhetsbrudd som det knapt ble rapportert om, med nøyaktige oppholdssteder, reisetider og detaljer om private møter Neal og hans delegasjon skulle holde, som «på en eller annen måte falt i hendene på lojalistparamilitære». Detaljer om Neals reiseplaner hadde bare blitt internt bekjentgjort til senior embetsfunksjonærer i Northern Irland Office, Nord-Irlands politikorps og Neals egen delegasjon. Den britiske staten har en lang historikk for infiltrering i paramilitære lojalistgrupper og for samspill med i deres aktiviteter.

Trusselen mot Neal kom bare uker etter at Republikken Irlands utenriksminister Simon Coveney ble tvunget til plutselig å forlate et arrangement rett etter en tale han holdt på for «fred og forsoning» i Nord-Belfast. Den paramilitære lojalistgruppa Ulster Volunteer Force (UVF) ble antatt å stå bak en hendelse der en varebilsjåfør ble tvunget med pistol til å kjøre hans varebil, som befordret ei pakke han ble forledet til å tro var ei bombe, til der Coveney talte. Den angivelige bomba viste seg imidlertid å være en forfalskning.

Sunday Independent siterte et UVF-medlem som truet å «eskalere» trusler mot «alle politikere og offisielle embetsrepresentanter som besøker Dublin». Et seniormedlem i Ulster Defence Association (UDA), ei annen av de paramilitære lojalistmilitsene, fortalte avisa om en «to-trinn-strategi» mot [Nord-Irland-] protokollen: «Det ene trinnet er politikk, det andre er politisk vold.»

Det faktum at paramilitære lojalistgrupper, tilknyttet til de øverste sjikt av unionismen og den britiske staten, framsetter slike trusler, er en alvorlig advarsel om at sekterisk konflikt kan bryte ut på nytt, midt i den desperate krisen som unionismen, britisk imperialisme og Johnson-regjeringen har til felles, med deres respektive synsvinkler og tolkninger av.

Neals besøk ble fulgt opp av en av de største Oransje-orden-demonstrasjoner på mange år. Den 28. mai marsjerte opptil 20 000 lojalist-bandmedlemmer og supportere av den sekteriske organisasjonen, bivånet av opptil 100 000 flaggviftende tilskuere langs gatene, deriblant hele det politiske unionisthierarkiet, og minst én tidligere UDA-snikmorder, der paraden gikk fra Stormont til Belfast-sentrum for å markere hundreårsdagen for Nord-Irlands blodige grunnleggelse, midt under pogromene under delingskrisen i 1921.

Mervyn Gibson, Grand Secretary of the Orange Order og tidligere detektivsersjant ved Royal Ulster Constabulary Special Branch, angrep [Nord-Irland-] protokollen, der han erklærte: «La oss gjøre det veldig enkelt for våre europeiske naboer, ikke minst dem på den andre siden av grensa i Republikken Irland ... Vi vil ikke tolerere noe system, noen prosess eller struktur som vil tillate kontroller av noen som helst varehandel innen Storbritannia, for bruk innen Storbritannia.» Han konkluderte: «Og utropet rettet til dem som bestreber seg på å overtale oss, protokollføre eller presse oss inn i et forent Irland, er fortsatt det samme: Ingen overgivelse.» Gibson ble av dronningen i London tildelt ordenen MBE (The Most Excellent Order of the British Empire).